Mithras oksedrap
..
Magerne formet legionærenes tenkemåte
Mithraismens okkulte hemmeligheter avsløres
Den romerske Mithras-kultens medlemmer var underlagt en såkalt arkandisiplin, det vil si at kultens ritualer og hemmeligheter var forbeholdt de innvidde, og disse hadde forbud mot å fortelle eller avsløre dem for utenforstående. Medlemsmassen var helt dominert av soldater og offiserer, men også enkelte militære hjelpemannskaper, byråkrater og handelsmenn kunne bli medlemmer. Kvinner var ekskludert fra å delta.
Den store greske matematikeren og astronomen Hipparchus fra Nikea observerer og kartlegger kosmos.
.Flere av de romerske keiserne var innvidd i mysteriene, blant annet ”filosofkeiseren” Marcus Aurelius som levde på 100-tallet e Kr. Konstantin den stores nevø Julianus, keiser mellom 361 og 363 bekjente seg åpent til Mithras-kulten etter å ha tatt avstand fra sin kristne oppvekst. Han hadde gjennomgått alle gradene og kunne titulere seg som Pater.
Mithras var knapt mer enn et navn i Vest-Europa inntil den belgiske arkeologen, historikeren og filologen Franz Cumont kom med sin massive studie; "Textes et monuments figurés relatifs aux mystères de Mithra" (1894-99), hvor han langt på vei dokumenterte mysteriereligionens store innflytelse og utbredelse i Romerriket. Cumonts hypotese var at den romerske religionen hadde utviklet seg fra en indo-iransk Mitra kult. Denne ble så absorbert av grekerne og deretter videreført til romerne.
Den hypotesen ble stående uimotsagt i over 70 år.
Men i 1971 ble “The First International Congress of Mithraic Studies” holt i Manchester og her ble Cumonts teorier angrepet. Var det ikke mulig, spurte forskerne, at den romerske mithras-kulten var en helt ny religion som bare hadde pyntet seg med noen innlånte persiske fjær?
I årene etter kongressen fikk denne hypotesen stadig flere tilhengere. Men, hvis Franz Cumonts påstand om en eldre persisk assosiasjon ikke lenger var gangbar, måtte andre forklaringer finnes.
Som nevnt var kultens ritualer og hemmeligheter forbeholdt de innvidde. Offiserer og veteransoldater dannet hemmelige forbund med ritualer og prøvelser der kandidatens personlige mot og dødsforakt, ble testet og honorert. Skinnhenrettelser skal f eks systematisk blitt isenesatt for å teste unge "miles" evne til å "stirre døden i hvitøye". Det samme gjelder "levende begravelser" i dertil sinnrikt utformede katakombeganger.
Mithraismen framdyrket en etterlengtet moralsk opprustning innen de militære styrkene. Ærlighet og sannhet var de største dydene. Et ord var et ord og en mann var en mann. En ed svoret i Mithras navn var ubrytelig. Solguden Mithras er derfor i noen sammenhenger også blitt omtalt som "kontraktsguden".
Etter hvert utviklet det seg syv nivåer i brorskapet;
• Corvus (ravn)
• Nymphus (brudgom)
• Miles (soldat)
• Leo (løve)
• Perses (perser)
• Heliodromus (magere, fakkelbærere)
• Pater (far, oldermann)
Det 3. nivået (Miles), kunne nåes av soldater, det 4. (Leo), av offisersaspiranter og offiserer, mens de tre øverste nivåene var for spesielt utvalgte og presteskapet. På 200- 300-tallet var det nærmest et "must" for å bli utnevnt til centurion at kandidaten var godkjent som "løve" i det militære brorskapet.
Jfr http://www.fof.se/tidning/2006/5/mithras-kulten-som-holl-ihop-den-romerska-armen
Det var relativt få som oppnådde å avansere til leo-nivået. Men disse hadde da også vist seg verdige til å bli innvidd i de okkulte mytene i mithraismen og deltok på de mytiske ritualene i ”mithrastemplene”.
Det er funnet ruiner etter slike ”mithræa” utenfor alle de vesteuropeiske garnisonsbyene. Tettest har de ligget i Roma hvor en antar at tallet var langt over hundre.
Mithrasprestene ble kalt magere eller fakkelbærere/solbærere. De hadde trolig en bred utdanning innen astrologi og filosofi. Den ble satt på prøve når de skulle innvie ”løvene” i de okkulte, astrologiske bevisene på Mithras allmakt.
Denne innvielsen fant sted i et mithræum (pl. mithræa). Det er ganske vanlig å kalle et huleformet mithræum for mithras-tempel. Men etter mitt syn er tempelbegrepet noe misvisende. Et mithræum (ca 25 m x 10 m) var en mørklagt medlemslosje for 20-25 deltakere. Losjen ble bygd mørklagt og huleformet fordi den hadde et "planetarium" malt under hvelvingen i taket. Og der, under det kosmiske stjernekartet, opplyste bokstavelig talt fakkelbærerne de innvidde i de nyeste, kosmiske sannhetene.
Sentralt på endeveggen innerst i mithræaene var det alltid et bilde/skulptur/relieff som viste Mithras i ferd med å drepe en okse, en såkalt tauroctonia. Det bemerkelsesverdige er at oksedrapet står sentralt i romernes mithraskult, men er totalt fraværende i persernes gamle mitrakult.
De fleste av dagens forskere bruker dette som det avgjørende bevis på at Franz Cumonts påstand om en eldre persisk assosiasjon ikke er holdbar.
Selv tror jeg kulten ble utformet i århundrene rundt Kristi fødsel som et resultat av det greske geniet Hipparchus sine observasjoner. Denne antakelsen bygger på de forskningsresultater som David Ulansey har framlagt i boka: THE ORIGINS OF THE MITHRAIC MYSTERIES (Oxford University Press, 1991).
.
Geniet Hipparchus
Alle betydelige skrifter etter Hipparchus er gått tapt. At vi likevel kjenner hans tanker og beregninger skyldes den greske astronomen Klaudios Ptolemaios, som publiserte sitt store verk Almagest i år 150 e Kr. Almagest inneholder et sammendrag av alt den greske astronomien hadde av viten, herunder også store deler av Hipparchus fra Nikeas arbeider.
Hipparchus innførte i den vestlige verden kaldeernes gamle inndeling av sirkelen i 360 grader, og dermed også at summen av vinklene i en trekant er 180 grader. Dette satte han i stand til å utføre kompliserte trigonometriske regneoperasjoner ( avstandsmålinger) og løse problemer innen sfærisk geometri, som fortsatt forbløffer matematikere verden over. http://en.wikipedia.org/wiki/Chord_(geometry)
Det var ikke bare avstander i verdensrommet Hipparchus beregnet. Han satte avstanden mellom gradene på jordens overflate til 700 stadier, dvs 109.900 meter, og følgelig jordens omkrets til 109,9 km x 360 = 39.564 km. Dagens verdi er 40.007 km, et avvik mindre enn 1,1 %. Tilsvarende nøyaktig beregnet han jordens radius. Hvem har sagt at i Oldtiden trodde man at jorden var flat? (Se også http://no.wikipedia.org/wiki/Eratosthenes ).
Hipparchus ble i 2006 knyttet til konstruksjonen av Antikythera-mekanismen (Se artikkel i Nature 444, s. 534-538).
I år 128 f Kr påviste Hipparchus at kosmos flyttet på seg i forhold til solens årige bane rundt jorden. Han observerte, som alle andre astronomer i sin samtid, at ved vårjevndøgn krysset solen himmelekvator (celestial equator) i et punkt som lå i stjernebildet Væren (Aries). Vi vil heretter kalle dette punktet ”vårpunktet”. Vårpunktet er med andre ord det punktet hvor solen passerer gjennom himmelekvator i mars på vei fra sør til nord. Passeringen innleder sommerhalvåret på den nordlige halvkulen.
Hans nitidige observasjoner avslørte imidlertid det nærmest utrolige: Vårpunktet flyttet seg, langsomt og lineært nedover i stjernebildet.
Hvordan kunne Hipparchus så nøyaktig kjenne solens posisjon på stjernehimmelen når solen ikke var synlige på natthimmelen? Ved å ta utgangspunkt i skyggen jorden kastet på månen under en måneformørkelse. Solen befant seg da på et punkt som var nøyaktig motsatt senteret av jordens skygge på månen. Deretter dannet jorden, månen og solen trekanter som posisjonsmessig kunne bestemmes ut fra trigonometriske utregninger.
Formørkelsen avslørte også at ”zodiakplanet” heller 23,5 grader i forhold til "ekvatorplanet". Platon (427-347 f Kr) har i en av sine ”dialoger” uttalt at da skaperen av universet formet kosmos, skapte han det som bokstaven X. Platon tenkte da nettopp på snittet mellom zodiak- og ekvatorplanet. I oldtidens kunstverk ble X benyttet som symbol på den kosmiske sfære. Tidenes første og største tankekors? Mer om dette nedenfor
.
Astronomien var i gresk-romersk tid bygd på det ”grunnfjell” at jorden stod fast og ubevegelig i universets sentrum, det såkalte geosentriske system. Alt som beveget seg over stjernehimlene, sol, måne, planeter og stjerner, beveget seg derfor i sine faste baner rundt den forlengede jordaksen, himmelaksen. Kosmos brukte ca 24 timer på en slik rotasjon.
Grekeren Hipparchus’s geometriske beregninger viste at solbanene, både den daglige og den årlige, uten slingring fulgte sin definerte og fastlagte bane i forhold til jordkloden og himmelaksen.
At den personifiserte solguden, lat. Sol (gr. Helios), skulle endre på sin fastlagte bane, var da også utenkelig. Han konkluderte derfor med at selve vårpunktet stod fast, det var ”bakveggen” som flyttet på seg i forhold til himmelaksen.
Kosmos med de himmelske stjernebildene, det som inntil da var betraktet som selve firmamentet, var kommet i utakt med solens årlige gang over himmelen.
David Ulansey mener dette må ha vært en av tidenes mest skjellsettende oppdagelser. Kosmos kunne jo bare beveges av guddommelige krefter som sto utenfor selve kosmos, bakenfor det sanselige, utenfor det observerbare. Det måtte følgelig være en GUD som var langt mektigere enn Sol og de andre ”himmelgudene”. Bakenfor alle stjernehimler måtte det eksistere en guddom som var hele universets skaper, selveste Gud Pater par excelence.
Oppdagelsen bør, etter mitt syn, også vurderes ut fra en annen vinkling. Det kan tas som gitt at Hipparchus var godt kjent med kaldeernes verdensorden.
Det er vel kjent at han bygde videre på kaldeernes trignometriske regnemåter, og på deres inndeling av sirkelen i 360 grader. For grekerne var en "kaldeer" ensbetydende med en astrolog.
Dette folket levde ved munningene til Aufrat og Tigris, i Mesopotamia, og deres rike nådde sin høyeste makt under kong Nebukadnesar II (604-562 f.Kr.) Kaldeernes kultur fikk også en avgjørende innflytelse på jødenes verdensbilde da de var jødenes "herrefolk" i den tiden israelittene levde i diaspora "by the rivers of Babylon". (Se Daniels bok 1;1 ff . http://www.bibel.no/nb-NO/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=DAN).
Det kaldeiske verdensbilde var tredelt:
1) Noe er fra evig og vil bestå evig; uten begynnelse og uten ende.
2) Noe er skapt, men vil bestå evig; med begynnelse, men uten ende (f eks sjelen).
3) Noe er skapt og vil forgå; med begynnelse og med ende (f eks legemet).
Se mer om dette på: http://www.esotericarchives.com/oracle/oraclez.htm
Hipparchus fant nå så og si et fysisk bevis på at kaldeernes kategori 1) var riktig: Gud Pater og hans "supersoniske" himmel måtte høre inn under denne kategorien.
Verre var det at kosmos, som tidligere tilhørte kategori 2), nå måtte rykket ned i kategori 3): Kosmos var ikke skapt perfekt, men var under endring. Og det som fysisk var under endring, måtte også ha sin endetid. "Endringstanken" ble ytterligere forsterket ved at Hipparchus i år 134 f Kr hadde observert en ny stjerne (supernova) i stjernebildet Skorpionen.
Men hva da med solguden Sol, og de andre "himmelgudene"? Hadde de også sin ende? Tanken på en monoteistisk verdensorden kom nå snublende inn over dem.
Da Hipparchus gjorde sin berømte observasjon, var det trolig en utbredt oppfatning at jorden var skapt ca fire tusen år tidligere.
En av kreasjonistenes ”forfedre”, James Ussher (1581-1656), Archbishop of Armagh og Vice-Chancellor of Trinity College i Dublin, fastslo at verden ble skapt søndag den 23. oktober i år 4004 f Kr. Dette ble senere tatt med i enkelte bibelutgaver.
På grunnlag av Mosebøkenes genealogier beregnet de tidlige rabbinere at skapelsen skal ha funnet sted høsten 3761 før vår tidsregning.
Ved å plotte den lineære bevegelsen 3- 4 tusen år bakover i tiden, kunne Hipparchus avsløre at i "skapertiden" hadde vårpunktet ligget i stjernebildet Tyren (Taurus).
En kunne følgelig anta at da Gud Pater skapte kosmos, krysset solen ”himmelekvator” i et punkt som lå i stjernebildet Tyren. Men et par tusen år senere hadde Gud Pater forskjøvet vårpunktet til stjernebildet Væren (Aries).
Det store spørsmålet for Hipparchus og hans disipler ble da: Hvorfor styrte Gud Pater unna Tyren? Var det fordi tyren var trett og utslitt? Hadde den etter 2160 vårlige mottak av Sol, utmattet segnet om kull og bare lå der og lengtet etter å få dø? Var Mithras oksedrap (tauroctonia) egentlig å forstå som et barmhjertighetsdrap; ”il colpo di grazia”?
Jeg kan ikke se at David Ulansey, eller hans forskningskolleger, har hevdet det. Derimot har de med tyngde hevdet at Mithras tauroctonia må forstås som et kosmisk stjernekart.
Zodiak- og himmelekvatorplanet
Som nevnt levde Hipparchus og hans samtidige i en tid da vårpunktet ble projisert mot stjernebildet Væren (Aries), "in the Age of Aries”.
Ved Kristi fødsel gikk vårpunktet over i stjernebildet Fiskene (Pisces). Vi lever fortsatt "in the Age of Pisces”, men allerede om et par hundre år vil vårpunktet forflytte seg til stjernebildet Vannmannen (Aquarius). Vi går mot det som i musikalen "Hair" omtales som "the dawning of the age of Aquarius".
Leserne av ukebladenes horoskoper vil nå trolig ha merket seg at Vannmannen, Fiskene, Væren og Tyren er fire stjernebilder som følger etter hverandre i Dyrekretsen, og at vårpunktet følgelig må bevege seg bakover i denne. Dyrekretsen, eller Zodiaken, er et begrep innen astrologien og referer til et imaginært, sfærisk belte rundt jorden. Dette ”zodiakplanet” heller 23,5 grader i forhold til ekvatorplanet.
Dyrekretsen kan også ses på som en gradskive som solen følger gjennom årets gang. For oversiktlighetens skyld ble den, for kanskje 3000 år siden, delt inn i tolv deler, som hver fikk navn etter stjernebilder. Både Zodiaken og himmelekvator var velkjente begreper blant astrologer allerede i de gamle babylonske/kaldeiske rikene.
Solens vårlige krysningspunkt gjennom ekvatorplanet, beveger seg altså sakte i motsatt retning av solens årlige gang gjennom Zodiaken. Med den farten vårpunktet forflytter seg bakover i dyrekretsen, tar det 25920 år å bevege seg hele runden gjennom alle de 12 stjernetegnene.
Nå i ettertid, vet vi at årsaken til at vårpunktet flytter seg skyldes det forhold at jordaksen langsomt endrer hellingsvinkel, (the precession of the equinoxes). Det er denne ”presesjonen av jordaksen” som endrer vårpunktets posisjon på stjernehimmelen over tid. I enkelte oppslagsverk hevdes det at Hipparchus selv skjønte at vårpunktet flyttet seg fordi jordaksen "slingret", noe som kategorisk avvises av dr. Ulansey. Se: http://www.well.com/user/davidu/swerdlow.html . Se også: http://en.wikipedia.org/wiki/Precession
Årsaken til at vi nokså sikkert kan anta at magerne primært underviste "løvene" om stjernehimmelen slik den var "in the Age of Taurus”, er at de stjerneikonene som fins på Mithras tauroctonia var spesielt viktige i Tyrens tid. Derfor kan David Ulansey med rette hevde at Mithras tauroctonia må forstås som et kosmisk stjernekart. La oss se nærmere på dette kartet slik det fremkommer i Ulanseys informative illustrasjon.
På illustrasjonen ser vi solen i vårpunktet, dvs skjæringspunktet mellom himmelekvator og dyrekretsen, slik situasjonen var i Taurus tid.
Som vi ser gikk himmelekvator da gjennom stjernebildene Tyren (vårjevndøgn) og Skorpionen (høstjevndøgn). Begge disse var også viktige stjernebilder i dyrekretsen. Men i tillegg gikk himmelekvator gjennom Lille hund (Canis Minor), Vannslangen (Hydra) og Ravnen (Corvus).
I følge Ulansey er det nøyaktig de samme fem stjernebilde-ikonene som går igjen på bilder av Mithras oksedrap. ”Precisely the constellations pictured in the Mithraic bull-slaying icon”.
I enkelte tauroctonia-bilder er også ikonene "løve" og "beger" tatt med. Disse symboliserer stjernebildene Leo og Aquarius (Vannmannen, som bruker beger til å hente vann). I Tyrens tid var dette spesielt viktige stjernebilder fordi solen var i Løven ved sommersolverv (jonsok) og i Vannmannen ved vintersolverv (jul). Da vårpunktet skiftet til Væren, mister også disse tegnene mye av sin gamle prestisje. Se: http://s3.hubimg.com/u/636782_f520.jpg
Vi må anta at fakkelbærerne brukte planetariumet til å få fram de kosmiske endringene som var inntrådt etter skapelsen i Tyrens tid. Og at dette ble brukt som bevis på at det var en Gud Pater som stod over alle de kosmiske gudene.
Det avgjørende spørsmålet ble da: Hvem var Gud Pater?
Pekte fakkelbærerne på Mithras?
Eller pekte de på Sol (Helios)
Eller pekte de på en hyperkosmisk Sol Invictus?
Når vi skal diskutere dette, må vi ha i minne at den gudsforståelsen magerne viderebrakte til løvene på 4. nivå, skulle være fullstendig hemmelig for alle utenforstående. Også for adepter som sto på et lavere nivå i brorskapet.
Det er defor relativt sannsynlig at navnet Mithras ble brukt som et slags "skalkesjul" for den egentlige guddommen. Magerne kan ha tatt i brukt det gamle gudenavnet Mitra kun for å skape forvirring og falske assosiasjoner. I samme hensikt kan de også ha lansert, og vedlikeholdt falske myter om Mithras gjøren og laden da han vandret på jorden.
Gud Paters navn var kanskje så hellig at det ikke skulle ytres i det offentlige rom. Det ville i så fall ha vært en direkte parallell til det forhold jødene etter diasporaen fikk til sin gud," Jahve". Gudsnavnet Jahve kunne nevnes av ypperstepresten, men navnet var ellers så hellig at alle andre måtte omtale guden som "Adonai", Herren. Dette reflekteres fortsatt i vår bibeloversettelse av budet: Du skal ikke misbruke Herrens (din Guds) navn, … Budet var: Du skal ikke misbruke Jahve's navn, ...
Den vanlige tolkning av Mithras oksedrap (tauroctonia)Siden den gudsforståelsen magerne kommuniserte til brorskapet var hemmelig, må vi undersøke om ikonografien i de mange bevarte bildene av Mithras tauroctonia, kan avsløre noen av disse hemmelighetene. La oss først se noe nærmere på relieffbildet ovenfor.
Øverst til venstre sees den personifiserte solguden, Sol (gr. Helios), og øverst til høyre månegudinnen, Luna (gr. Selene). De er markert i hver sin himmel. Under Sol sitter Corvus, ravnen. Etter legenden bringer ravnen beskjed fra Sol om at Mithras skal ofre oksen til solguden. Tauroctonia viser at Mithras, fortsatt ifølge legenden, ganske motvillig effektuerer ordren ravnen overbringer og ofrer oksen.
Ravnens plassering i tauroctonia-bildet vil av uinnvidde bare kunne tolkes som at Sol har en overordnet posisjon i forhold til en jordisk Mithras. Sol er den himmelske far (Herren) som kommuniserer med sin jordiske sønn (Menneskesønnen) ved hjelp av et bevinget sendebud (corvus/engel).
Nederst i bildet er tre andre stjerneikoner i aktivitet: Canis Minor og Hydra utnytter situasjonen til å mette seg på oksens blod, mens Scorpio tilsynelatende angriper Taurus kjønnsorganer.
En noenlunde oppegående astrologisk tilskuer vil neppe finne noe merkelig i det. Scorpio spilte i Tyrens tid en sentral rolle som vertskap for solens ”høstpunkt”, ved høstjevndøgn. Når Tyren dør og vårpunktet flyttes til Væren, vil høstpunktet også forlate Scorpio og flytte over til Libra (Vekten). Skorpionen blir, sammen med Leo og Aquarius, på en måte dratt med i dragsuget, og tilsynelatende hevner han seg ved å angripe oksens testikkelpung. (Legg likevel merke til at han ikke bruker giftbrodden).
Magernes tolkning av Mithras tauroctonia
Det er en relativ dristig øvelse å fremsette magernes hemmeligholdte tolkning av Mithras tauroctonia. Årsaken til at jeg gjør et forsøk, er at vi kan bygge videre på David Ulansey og hans forskningskollegers hypotese om at Mithras tauroctonia må forstås som et kosmisk stjernekart.
Det må da tas for gitt at magerne kjente alle sider ved Hipparchus forskning. Når de valgte å sette Mithras tauroctonia så synbart og sentralt på mithræum-salens endevegg, må det ha ligget en skjult tolkning i bildet. Dobbel kommunisering er en yndet sport i organisasjoner der medlemmene er underlagt arkandisiplin.
La oss så tenke oss at Mithras ikke befinner seg i en jordisk grotte, men er skaperguden Sol Invictus, han vi tidligere har omtalt som Gud Pater par excelence, han som har skapt hele kosmos og som nå residerer et sted Ulansey kaller Hyperkosmos.
En dag skuer han ned over sitt skaperverk og ser at Taurus ikke lenger strutter av virilt pågangsmot, men virker trett og sliten. Det er jo en tragedie, for det er jo denne himmeloksen som hver vår trekker Sol oppover til den nordiske sfæren.
Den unge skaperguden, Sol Invictus, tar turen ned til Taurus for å se nøyere på saken. Etter en stund tilkaller han Scorpio for å la han, seksualeksperten, finne ut om Tyren har mistet sin ungdoms fyrighet. Deretter tilkaller han Corvus for at den skal fly til Sol for å spørre om Taurus fortsatt har sin gamle kraft i behold.
Snart viser det seg at Scorpios undersøkelser og medisinske preparater ikke fører fram. Det er ille for Taurus og ille for Scorpio. Og om en stund kommer også Corvus tilbake med en nedslående melding fra Sol: ”Beklager å måtte si det, men kreftene svinner fra oksen”!
Rødmende av skam siger oksen i kne og ber om å få nådestøtet. Nedslått og lei seg innser Sol Invictus at han ikke kan ha gjort alt i skaperverket så perfekt som han trodde. Han gir oksen ”il colpo di grazia”. Det er denne situasjonen som egentlig er avbildet i Mithras tauroctonia.
Deretter reiser Sol Invictus tilbake til sin ”himmel” bak alle stjernehimler, vrir sakte på kosmos og lar Væren overta vårpunktet.
Hipparchus supernova viste at universet stadig skapes og Mithras tauroctonia viste at stjernebilder eldes og dør. Kosmos har, lik menneskekroppen, en begynnelse og en ende.
Vi kan lett tenke oss at magerne la skylden for denne elendigheten på himmelguden Sol. Det var jo hans ferd over himmelen som ødela kosmos, og derfor trakk skaperverket ned på et kaldeisk kategori 3-nivå.
Men da er det også sannsynlig at "guden" Sol på dommens dag skal føres frem for Sol Invictus og holdes ansvarlig for sine gjerninger. Hvis så, var mithraismen, på linje med jøde- og kristendom, egentlig en monoteistisk religion. Og navnet Mithras må forståes som et verdslig alias for hyperkosmiske Sol Invictus.
Konklusjon:
Mithraismens tauroctonia viser ikke Mithras okseofring til himmelguden Sol, men hyperkosmiske Sol Invictus' barmhjertighetsdrap på zodiakens Taurus. Det må forstås som et bilde på universets forgjengelighet.
Som vi tidligere har pekt på vil vårpunktet bruke ca 26 tusen år på å bevege seg hele runden gjennom alle de 12 stjernetegnene i zodiaken. Det bør derfor være ca 20 tusen år igjen før kosmos klapper sammen.
For de innvidde - adeptus secretus secretorum - ble trolig mithraismen presentert som en monoteistisk religion.
Det er muligens mer korrekt å kalle magernes okkulte gudsdyrking for "monolatrisme". Monolatrismen skiller seg fra monoteismen i det at man aksepterer 1) at andre mennesker eller folkegrupper kan ha andre guder, eller 2) at en Gud er den største av gudene og den som skapte verden. (Jfr det 1. bud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". Først i tiden etter diasporaen i Mesopotamia endret israelittene sin religionsfilosofi fra monolatrisme til monoteisme; Det fins kun en Gud).
Bilde er fra første fase i portugisisk tyrefekting: Cavaleiro e o Touro
Tauromachia
Tyrefekting, også kjent som tauromachia, ble på 200- 300-tallet populære tilstelninger utenfor de romerske garnisonsmurene. Mye tyder på at det startet som en form for opptaksprøve til mithraismens 4. nivå. Aspiranter til stillingen som centurion, kommandør for 100 soldater, måtte vise sitt mot og snarrådighet ved å utmatte oksen på en slik måte at den så å si sank i kne.
Dette ble trolig gjort fra hesteryggen mens garnisonsbyens legionærer og innbyggere var spente og ivrige tilskuere. Å demonstrere gode rytterferdigheter var også et krav til offisersaspirantene, ettersom en centurion vanligvis ledet sine infanterister fra hesteryggen. (Jfr funnene i Illerup som dokumenterer at sørvestingenes kommandører hadde samme praksis).
Trolig brukte aspirantene "banderillas"; ca 70 cm kortbladede spyd med mothaker, i utmattelsesprosessen. Aspiranten plasserer da 3-4 banderillas i tyrens skulderparti. (Jfr bildet ovenfor).
Så snart tyren var moden for å avlives, red den centurion som hadde trent og anbefalt aspiranten, ut på plassen og gav tyren nådestøtet. Det skulle gjøres ved å støte et relativt kortbladet sverd inn i hjertet på tyren.
Det var bare ”løvene”, de innvidde i den okkulte delen av mithras-kulten, som ble funnet verdige til å innta Mithras rolle som oksedreper. Vi har jo nå sett at Sol Invictus ikke var involvert i selve utmattelsesprosessen, så den oppgaven kunne aspirantene på 3. nivå ta seg av.
Vår nye forståelse av Mithras tauroctonia, fører også til ny forståelse av tyrefektingen. Den romerske tauromachia var ikke en offerhandling, selv om nesten alle tilskuerne oppfattet det slik. Arrangørene visste at Sol Invictus ikke behøvde okser til å trekke solvogna. Tauromachia var primært en oppvisning i mannsmot, og et okkult skuespill til Sol Invictus ære. Oppvisningen var alltid lagt til spesielle soldager (søndager). Et av de største evenementene går fortsatt av stabelen i Madrid på påskesøndag.
I ettertid kan vi undre om rafaR i Hogganvik, flåtesjef og offergode, var en av Mithras løver. Se bloggen: Hogganviksteinen - noen tolkningsforslag
Se David Ulansey: The Cosmic Mysteries of Mithras: http://www.well.com/~davidu/mithras.html
David Ulansey is Professor of Philosophy and Religion at the California Institute of Integral Studies in San Francisco. He received his Ph.D. from Princeton University, and has taught at the University of California at Berkeley, Boston University, Barnard College (Columbia University), the University of Vermont, and Princeton University. He is the author of a book published by Oxford University Press, and has published articles in Scientific American and numerous other scholarly journals.
VEDLEGG
Mithraismen i Sørvestriket
Det vi kan slå fast, er at innen det romerske militærvesenet var den kulten som gikk under merkelappen ”mithraismen”, så å si enerådende fram til slutten av 300-tallet. Men det forhold at religionens kjerne ble hemmeligholdt, trolig også for adepter på de lavere nivåene, la veien åpen for synkretiske mytedannelser, hvor også en del kristne myter er blitt assosiert. (For eksempel myten om at gjetere hyllet Mithras ved fødselen, eller at Mithras døde, men stod opp fra graven på den tredje dagen).
Vår gamle julefeiring falt sammen med legionærenes tradisjonelle feiring av Mithras fødselsdag den 25. desember, Sol Invictus-dagen. Legenden vil ha det til at Mithras den dagen ble født i en grotte, der han bokstavelig talt vokste ut av en eggformet klippe.
Etter hvert ble de to "legionærgudene", Mithras og Sol Invictus, av den romerske allmennheten oppfattet og omtalt som én og samme Gud, noenlunde på samme måte som kirken skulle komme til å omtale "Menneskesønnen" og "Jahve" som én gud.
Kirken kjøpte seg legalitet og beskyttelse ved å bøyde seg for de fleste kravene Konstantin den store - keiseren som gav navn til Konstantinopel - satte til Konsilet i Nikea i år 325. Ett av dem var å gjøre Sol Invictus-dagen til en høytidsdag også under kirkens regime, et annet var at kirken måtte flytte sin ukentlige hviledag fra lørdag til søndag, solens dag. I siste halvdel av 300-tallet gjorde derfor kirken i Roma den 25. desember til festdag for Jesu fødsel, og det til tross for at ingen visste når på året Jesus ble født.
Konsilet vedtok - med overveiende flertall og Konstantins godkjennelse - den "nikenske trosbekjennelse" som fastslo dogmet om en treenig gud. (Primært var det dogmet om en "toenig" gud som ble fastslått i Nikea, at Jesus og Faderen var én og samme Gud. Det forholdet Faderen og Sønnen hadde til Den hellige ånd fikk først sin dogmatiske utforming, slik vi kjenner den, på slutten av 300-tallet). Fikk "løsningsmodellen" med "far og sønn" Konstantin den stores godkjenning fordi den bygde på "velkjent" tankegods hentet fra mithraismen? At Jesus i trosbekjennelsen beskrives som "Gud av Gud, lys av lys", svekker ikke en slik formodning
.
Den offisielle anerkjennelsen av Mithras-kulten i hæren opphørte først i 394 da keiser Theodosius den store gjorde kristendommen til statsreligion, og forbød enhver form for avgudsdyrkelse med dødsstraff. Hundrevis av mithræa ble da systematisk lagt i ruiner, og de mytiske overleveringene ble oppsporet og brent. Men de kristne skjønte ikke hemmeligheten bak den okkulte ikonografien, så derfor ble mye av denne spart
Magerne formet legionærenes tenkemåte
Mithraismens okkulte hemmeligheter avsløres
Den romerske Mithras-kultens medlemmer var underlagt en såkalt arkandisiplin, det vil si at kultens ritualer og hemmeligheter var forbeholdt de innvidde, og disse hadde forbud mot å fortelle eller avsløre dem for utenforstående. Medlemsmassen var helt dominert av soldater og offiserer, men også enkelte militære hjelpemannskaper, byråkrater og handelsmenn kunne bli medlemmer. Kvinner var ekskludert fra å delta.
Den store greske matematikeren og astronomen Hipparchus fra Nikea observerer og kartlegger kosmos.
.Flere av de romerske keiserne var innvidd i mysteriene, blant annet ”filosofkeiseren” Marcus Aurelius som levde på 100-tallet e Kr. Konstantin den stores nevø Julianus, keiser mellom 361 og 363 bekjente seg åpent til Mithras-kulten etter å ha tatt avstand fra sin kristne oppvekst. Han hadde gjennomgått alle gradene og kunne titulere seg som Pater.
Mithras var knapt mer enn et navn i Vest-Europa inntil den belgiske arkeologen, historikeren og filologen Franz Cumont kom med sin massive studie; "Textes et monuments figurés relatifs aux mystères de Mithra" (1894-99), hvor han langt på vei dokumenterte mysteriereligionens store innflytelse og utbredelse i Romerriket. Cumonts hypotese var at den romerske religionen hadde utviklet seg fra en indo-iransk Mitra kult. Denne ble så absorbert av grekerne og deretter videreført til romerne.
Den hypotesen ble stående uimotsagt i over 70 år.
Men i 1971 ble “The First International Congress of Mithraic Studies” holt i Manchester og her ble Cumonts teorier angrepet. Var det ikke mulig, spurte forskerne, at den romerske mithras-kulten var en helt ny religion som bare hadde pyntet seg med noen innlånte persiske fjær?
I årene etter kongressen fikk denne hypotesen stadig flere tilhengere. Men, hvis Franz Cumonts påstand om en eldre persisk assosiasjon ikke lenger var gangbar, måtte andre forklaringer finnes.
Som nevnt var kultens ritualer og hemmeligheter forbeholdt de innvidde. Offiserer og veteransoldater dannet hemmelige forbund med ritualer og prøvelser der kandidatens personlige mot og dødsforakt, ble testet og honorert. Skinnhenrettelser skal f eks systematisk blitt isenesatt for å teste unge "miles" evne til å "stirre døden i hvitøye". Det samme gjelder "levende begravelser" i dertil sinnrikt utformede katakombeganger.
Mithraismen framdyrket en etterlengtet moralsk opprustning innen de militære styrkene. Ærlighet og sannhet var de største dydene. Et ord var et ord og en mann var en mann. En ed svoret i Mithras navn var ubrytelig. Solguden Mithras er derfor i noen sammenhenger også blitt omtalt som "kontraktsguden".
Etter hvert utviklet det seg syv nivåer i brorskapet;
• Corvus (ravn)
• Nymphus (brudgom)
• Miles (soldat)
• Leo (løve)
• Perses (perser)
• Heliodromus (magere, fakkelbærere)
• Pater (far, oldermann)
Det 3. nivået (Miles), kunne nåes av soldater, det 4. (Leo), av offisersaspiranter og offiserer, mens de tre øverste nivåene var for spesielt utvalgte og presteskapet. På 200- 300-tallet var det nærmest et "must" for å bli utnevnt til centurion at kandidaten var godkjent som "løve" i det militære brorskapet.
Jfr http://www.fof.se/tidning/2006/5/mithras-kulten-som-holl-ihop-den-romerska-armen
Det var relativt få som oppnådde å avansere til leo-nivået. Men disse hadde da også vist seg verdige til å bli innvidd i de okkulte mytene i mithraismen og deltok på de mytiske ritualene i ”mithrastemplene”.
Det er funnet ruiner etter slike ”mithræa” utenfor alle de vesteuropeiske garnisonsbyene. Tettest har de ligget i Roma hvor en antar at tallet var langt over hundre.
Mithrasprestene ble kalt magere eller fakkelbærere/solbærere. De hadde trolig en bred utdanning innen astrologi og filosofi. Den ble satt på prøve når de skulle innvie ”løvene” i de okkulte, astrologiske bevisene på Mithras allmakt.
Denne innvielsen fant sted i et mithræum (pl. mithræa). Det er ganske vanlig å kalle et huleformet mithræum for mithras-tempel. Men etter mitt syn er tempelbegrepet noe misvisende. Et mithræum (ca 25 m x 10 m) var en mørklagt medlemslosje for 20-25 deltakere. Losjen ble bygd mørklagt og huleformet fordi den hadde et "planetarium" malt under hvelvingen i taket. Og der, under det kosmiske stjernekartet, opplyste bokstavelig talt fakkelbærerne de innvidde i de nyeste, kosmiske sannhetene.
Bildet viser Mithras oksedrap (tauroctonia). Fra 200-tallet e Kr
Sentralt på endeveggen innerst i mithræaene var det alltid et bilde/skulptur/relieff som viste Mithras i ferd med å drepe en okse, en såkalt tauroctonia. Det bemerkelsesverdige er at oksedrapet står sentralt i romernes mithraskult, men er totalt fraværende i persernes gamle mitrakult.
De fleste av dagens forskere bruker dette som det avgjørende bevis på at Franz Cumonts påstand om en eldre persisk assosiasjon ikke er holdbar.
Selv tror jeg kulten ble utformet i århundrene rundt Kristi fødsel som et resultat av det greske geniet Hipparchus sine observasjoner. Denne antakelsen bygger på de forskningsresultater som David Ulansey har framlagt i boka: THE ORIGINS OF THE MITHRAIC MYSTERIES (Oxford University Press, 1991).
.
Geniet Hipparchus
Alle betydelige skrifter etter Hipparchus er gått tapt. At vi likevel kjenner hans tanker og beregninger skyldes den greske astronomen Klaudios Ptolemaios, som publiserte sitt store verk Almagest i år 150 e Kr. Almagest inneholder et sammendrag av alt den greske astronomien hadde av viten, herunder også store deler av Hipparchus fra Nikeas arbeider.
Hipparchus innførte i den vestlige verden kaldeernes gamle inndeling av sirkelen i 360 grader, og dermed også at summen av vinklene i en trekant er 180 grader. Dette satte han i stand til å utføre kompliserte trigonometriske regneoperasjoner ( avstandsmålinger) og løse problemer innen sfærisk geometri, som fortsatt forbløffer matematikere verden over. http://en.wikipedia.org/wiki/Chord_(geometry)
Det var ikke bare avstander i verdensrommet Hipparchus beregnet. Han satte avstanden mellom gradene på jordens overflate til 700 stadier, dvs 109.900 meter, og følgelig jordens omkrets til 109,9 km x 360 = 39.564 km. Dagens verdi er 40.007 km, et avvik mindre enn 1,1 %. Tilsvarende nøyaktig beregnet han jordens radius. Hvem har sagt at i Oldtiden trodde man at jorden var flat? (Se også http://no.wikipedia.org/wiki/Eratosthenes ).
Hipparchus ble i 2006 knyttet til konstruksjonen av Antikythera-mekanismen (Se artikkel i Nature 444, s. 534-538).
I år 128 f Kr påviste Hipparchus at kosmos flyttet på seg i forhold til solens årige bane rundt jorden. Han observerte, som alle andre astronomer i sin samtid, at ved vårjevndøgn krysset solen himmelekvator (celestial equator) i et punkt som lå i stjernebildet Væren (Aries). Vi vil heretter kalle dette punktet ”vårpunktet”. Vårpunktet er med andre ord det punktet hvor solen passerer gjennom himmelekvator i mars på vei fra sør til nord. Passeringen innleder sommerhalvåret på den nordlige halvkulen.
Hans nitidige observasjoner avslørte imidlertid det nærmest utrolige: Vårpunktet flyttet seg, langsomt og lineært nedover i stjernebildet.
Hvordan kunne Hipparchus så nøyaktig kjenne solens posisjon på stjernehimmelen når solen ikke var synlige på natthimmelen? Ved å ta utgangspunkt i skyggen jorden kastet på månen under en måneformørkelse. Solen befant seg da på et punkt som var nøyaktig motsatt senteret av jordens skygge på månen. Deretter dannet jorden, månen og solen trekanter som posisjonsmessig kunne bestemmes ut fra trigonometriske utregninger.
Formørkelsen avslørte også at ”zodiakplanet” heller 23,5 grader i forhold til "ekvatorplanet". Platon (427-347 f Kr) har i en av sine ”dialoger” uttalt at da skaperen av universet formet kosmos, skapte han det som bokstaven X. Platon tenkte da nettopp på snittet mellom zodiak- og ekvatorplanet. I oldtidens kunstverk ble X benyttet som symbol på den kosmiske sfære. Tidenes første og største tankekors? Mer om dette nedenfor
.
Astronomien var i gresk-romersk tid bygd på det ”grunnfjell” at jorden stod fast og ubevegelig i universets sentrum, det såkalte geosentriske system. Alt som beveget seg over stjernehimlene, sol, måne, planeter og stjerner, beveget seg derfor i sine faste baner rundt den forlengede jordaksen, himmelaksen. Kosmos brukte ca 24 timer på en slik rotasjon.
Grekeren Hipparchus’s geometriske beregninger viste at solbanene, både den daglige og den årlige, uten slingring fulgte sin definerte og fastlagte bane i forhold til jordkloden og himmelaksen.
At den personifiserte solguden, lat. Sol (gr. Helios), skulle endre på sin fastlagte bane, var da også utenkelig. Han konkluderte derfor med at selve vårpunktet stod fast, det var ”bakveggen” som flyttet på seg i forhold til himmelaksen.
Kosmos med de himmelske stjernebildene, det som inntil da var betraktet som selve firmamentet, var kommet i utakt med solens årlige gang over himmelen.
David Ulansey mener dette må ha vært en av tidenes mest skjellsettende oppdagelser. Kosmos kunne jo bare beveges av guddommelige krefter som sto utenfor selve kosmos, bakenfor det sanselige, utenfor det observerbare. Det måtte følgelig være en GUD som var langt mektigere enn Sol og de andre ”himmelgudene”. Bakenfor alle stjernehimler måtte det eksistere en guddom som var hele universets skaper, selveste Gud Pater par excelence.
Oppdagelsen bør, etter mitt syn, også vurderes ut fra en annen vinkling. Det kan tas som gitt at Hipparchus var godt kjent med kaldeernes verdensorden.
Det er vel kjent at han bygde videre på kaldeernes trignometriske regnemåter, og på deres inndeling av sirkelen i 360 grader. For grekerne var en "kaldeer" ensbetydende med en astrolog.
Dette folket levde ved munningene til Aufrat og Tigris, i Mesopotamia, og deres rike nådde sin høyeste makt under kong Nebukadnesar II (604-562 f.Kr.) Kaldeernes kultur fikk også en avgjørende innflytelse på jødenes verdensbilde da de var jødenes "herrefolk" i den tiden israelittene levde i diaspora "by the rivers of Babylon". (Se Daniels bok 1;1 ff . http://www.bibel.no/nb-NO/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=DAN).
Det kaldeiske verdensbilde var tredelt:
1) Noe er fra evig og vil bestå evig; uten begynnelse og uten ende.
2) Noe er skapt, men vil bestå evig; med begynnelse, men uten ende (f eks sjelen).
3) Noe er skapt og vil forgå; med begynnelse og med ende (f eks legemet).
Se mer om dette på: http://www.esotericarchives.com/oracle/oraclez.htm
Hipparchus fant nå så og si et fysisk bevis på at kaldeernes kategori 1) var riktig: Gud Pater og hans "supersoniske" himmel måtte høre inn under denne kategorien.
Verre var det at kosmos, som tidligere tilhørte kategori 2), nå måtte rykket ned i kategori 3): Kosmos var ikke skapt perfekt, men var under endring. Og det som fysisk var under endring, måtte også ha sin endetid. "Endringstanken" ble ytterligere forsterket ved at Hipparchus i år 134 f Kr hadde observert en ny stjerne (supernova) i stjernebildet Skorpionen.
Men hva da med solguden Sol, og de andre "himmelgudene"? Hadde de også sin ende? Tanken på en monoteistisk verdensorden kom nå snublende inn over dem.
Da Hipparchus gjorde sin berømte observasjon, var det trolig en utbredt oppfatning at jorden var skapt ca fire tusen år tidligere.
En av kreasjonistenes ”forfedre”, James Ussher (1581-1656), Archbishop of Armagh og Vice-Chancellor of Trinity College i Dublin, fastslo at verden ble skapt søndag den 23. oktober i år 4004 f Kr. Dette ble senere tatt med i enkelte bibelutgaver.
På grunnlag av Mosebøkenes genealogier beregnet de tidlige rabbinere at skapelsen skal ha funnet sted høsten 3761 før vår tidsregning.
Ved å plotte den lineære bevegelsen 3- 4 tusen år bakover i tiden, kunne Hipparchus avsløre at i "skapertiden" hadde vårpunktet ligget i stjernebildet Tyren (Taurus).
En kunne følgelig anta at da Gud Pater skapte kosmos, krysset solen ”himmelekvator” i et punkt som lå i stjernebildet Tyren. Men et par tusen år senere hadde Gud Pater forskjøvet vårpunktet til stjernebildet Væren (Aries).
Det store spørsmålet for Hipparchus og hans disipler ble da: Hvorfor styrte Gud Pater unna Tyren? Var det fordi tyren var trett og utslitt? Hadde den etter 2160 vårlige mottak av Sol, utmattet segnet om kull og bare lå der og lengtet etter å få dø? Var Mithras oksedrap (tauroctonia) egentlig å forstå som et barmhjertighetsdrap; ”il colpo di grazia”?
Jeg kan ikke se at David Ulansey, eller hans forskningskolleger, har hevdet det. Derimot har de med tyngde hevdet at Mithras tauroctonia må forstås som et kosmisk stjernekart.
Zodiak- og himmelekvatorplanet
Som nevnt levde Hipparchus og hans samtidige i en tid da vårpunktet ble projisert mot stjernebildet Væren (Aries), "in the Age of Aries”.
Ved Kristi fødsel gikk vårpunktet over i stjernebildet Fiskene (Pisces). Vi lever fortsatt "in the Age of Pisces”, men allerede om et par hundre år vil vårpunktet forflytte seg til stjernebildet Vannmannen (Aquarius). Vi går mot det som i musikalen "Hair" omtales som "the dawning of the age of Aquarius".
Leserne av ukebladenes horoskoper vil nå trolig ha merket seg at Vannmannen, Fiskene, Væren og Tyren er fire stjernebilder som følger etter hverandre i Dyrekretsen, og at vårpunktet følgelig må bevege seg bakover i denne. Dyrekretsen, eller Zodiaken, er et begrep innen astrologien og referer til et imaginært, sfærisk belte rundt jorden. Dette ”zodiakplanet” heller 23,5 grader i forhold til ekvatorplanet.
Dyrekretsen kan også ses på som en gradskive som solen følger gjennom årets gang. For oversiktlighetens skyld ble den, for kanskje 3000 år siden, delt inn i tolv deler, som hver fikk navn etter stjernebilder. Både Zodiaken og himmelekvator var velkjente begreper blant astrologer allerede i de gamle babylonske/kaldeiske rikene.
Solens vårlige krysningspunkt gjennom ekvatorplanet, beveger seg altså sakte i motsatt retning av solens årlige gang gjennom Zodiaken. Med den farten vårpunktet forflytter seg bakover i dyrekretsen, tar det 25920 år å bevege seg hele runden gjennom alle de 12 stjernetegnene.
Nå i ettertid, vet vi at årsaken til at vårpunktet flytter seg skyldes det forhold at jordaksen langsomt endrer hellingsvinkel, (the precession of the equinoxes). Det er denne ”presesjonen av jordaksen” som endrer vårpunktets posisjon på stjernehimmelen over tid. I enkelte oppslagsverk hevdes det at Hipparchus selv skjønte at vårpunktet flyttet seg fordi jordaksen "slingret", noe som kategorisk avvises av dr. Ulansey. Se: http://www.well.com/user/davidu/swerdlow.html . Se også: http://en.wikipedia.org/wiki/Precession
Årsaken til at vi nokså sikkert kan anta at magerne primært underviste "løvene" om stjernehimmelen slik den var "in the Age of Taurus”, er at de stjerneikonene som fins på Mithras tauroctonia var spesielt viktige i Tyrens tid. Derfor kan David Ulansey med rette hevde at Mithras tauroctonia må forstås som et kosmisk stjernekart. La oss se nærmere på dette kartet slik det fremkommer i Ulanseys informative illustrasjon.
På illustrasjonen ser vi solen i vårpunktet, dvs skjæringspunktet mellom himmelekvator og dyrekretsen, slik situasjonen var i Taurus tid.Som vi ser gikk himmelekvator da gjennom stjernebildene Tyren (vårjevndøgn) og Skorpionen (høstjevndøgn). Begge disse var også viktige stjernebilder i dyrekretsen. Men i tillegg gikk himmelekvator gjennom Lille hund (Canis Minor), Vannslangen (Hydra) og Ravnen (Corvus).
I følge Ulansey er det nøyaktig de samme fem stjernebilde-ikonene som går igjen på bilder av Mithras oksedrap. ”Precisely the constellations pictured in the Mithraic bull-slaying icon”.
I enkelte tauroctonia-bilder er også ikonene "løve" og "beger" tatt med. Disse symboliserer stjernebildene Leo og Aquarius (Vannmannen, som bruker beger til å hente vann). I Tyrens tid var dette spesielt viktige stjernebilder fordi solen var i Løven ved sommersolverv (jonsok) og i Vannmannen ved vintersolverv (jul). Da vårpunktet skiftet til Væren, mister også disse tegnene mye av sin gamle prestisje. Se: http://s3.hubimg.com/u/636782_f520.jpg
Vi må anta at fakkelbærerne brukte planetariumet til å få fram de kosmiske endringene som var inntrådt etter skapelsen i Tyrens tid. Og at dette ble brukt som bevis på at det var en Gud Pater som stod over alle de kosmiske gudene.
Det avgjørende spørsmålet ble da: Hvem var Gud Pater?
Pekte fakkelbærerne på Mithras?
Eller pekte de på Sol (Helios)
Eller pekte de på en hyperkosmisk Sol Invictus?
Når vi skal diskutere dette, må vi ha i minne at den gudsforståelsen magerne viderebrakte til løvene på 4. nivå, skulle være fullstendig hemmelig for alle utenforstående. Også for adepter som sto på et lavere nivå i brorskapet.
Det er defor relativt sannsynlig at navnet Mithras ble brukt som et slags "skalkesjul" for den egentlige guddommen. Magerne kan ha tatt i brukt det gamle gudenavnet Mitra kun for å skape forvirring og falske assosiasjoner. I samme hensikt kan de også ha lansert, og vedlikeholdt falske myter om Mithras gjøren og laden da han vandret på jorden.
Gud Paters navn var kanskje så hellig at det ikke skulle ytres i det offentlige rom. Det ville i så fall ha vært en direkte parallell til det forhold jødene etter diasporaen fikk til sin gud," Jahve". Gudsnavnet Jahve kunne nevnes av ypperstepresten, men navnet var ellers så hellig at alle andre måtte omtale guden som "Adonai", Herren. Dette reflekteres fortsatt i vår bibeloversettelse av budet: Du skal ikke misbruke Herrens (din Guds) navn, … Budet var: Du skal ikke misbruke Jahve's navn, ...
Den vanlige tolkning av Mithras oksedrap (tauroctonia)Siden den gudsforståelsen magerne kommuniserte til brorskapet var hemmelig, må vi undersøke om ikonografien i de mange bevarte bildene av Mithras tauroctonia, kan avsløre noen av disse hemmelighetene. La oss først se noe nærmere på relieffbildet ovenfor.
Øverst til venstre sees den personifiserte solguden, Sol (gr. Helios), og øverst til høyre månegudinnen, Luna (gr. Selene). De er markert i hver sin himmel. Under Sol sitter Corvus, ravnen. Etter legenden bringer ravnen beskjed fra Sol om at Mithras skal ofre oksen til solguden. Tauroctonia viser at Mithras, fortsatt ifølge legenden, ganske motvillig effektuerer ordren ravnen overbringer og ofrer oksen.
Ravnens plassering i tauroctonia-bildet vil av uinnvidde bare kunne tolkes som at Sol har en overordnet posisjon i forhold til en jordisk Mithras. Sol er den himmelske far (Herren) som kommuniserer med sin jordiske sønn (Menneskesønnen) ved hjelp av et bevinget sendebud (corvus/engel).
Nederst i bildet er tre andre stjerneikoner i aktivitet: Canis Minor og Hydra utnytter situasjonen til å mette seg på oksens blod, mens Scorpio tilsynelatende angriper Taurus kjønnsorganer.
En noenlunde oppegående astrologisk tilskuer vil neppe finne noe merkelig i det. Scorpio spilte i Tyrens tid en sentral rolle som vertskap for solens ”høstpunkt”, ved høstjevndøgn. Når Tyren dør og vårpunktet flyttes til Væren, vil høstpunktet også forlate Scorpio og flytte over til Libra (Vekten). Skorpionen blir, sammen med Leo og Aquarius, på en måte dratt med i dragsuget, og tilsynelatende hevner han seg ved å angripe oksens testikkelpung. (Legg likevel merke til at han ikke bruker giftbrodden).
Magernes tolkning av Mithras tauroctonia
Det er en relativ dristig øvelse å fremsette magernes hemmeligholdte tolkning av Mithras tauroctonia. Årsaken til at jeg gjør et forsøk, er at vi kan bygge videre på David Ulansey og hans forskningskollegers hypotese om at Mithras tauroctonia må forstås som et kosmisk stjernekart.
Det må da tas for gitt at magerne kjente alle sider ved Hipparchus forskning. Når de valgte å sette Mithras tauroctonia så synbart og sentralt på mithræum-salens endevegg, må det ha ligget en skjult tolkning i bildet. Dobbel kommunisering er en yndet sport i organisasjoner der medlemmene er underlagt arkandisiplin.
La oss så tenke oss at Mithras ikke befinner seg i en jordisk grotte, men er skaperguden Sol Invictus, han vi tidligere har omtalt som Gud Pater par excelence, han som har skapt hele kosmos og som nå residerer et sted Ulansey kaller Hyperkosmos.
En dag skuer han ned over sitt skaperverk og ser at Taurus ikke lenger strutter av virilt pågangsmot, men virker trett og sliten. Det er jo en tragedie, for det er jo denne himmeloksen som hver vår trekker Sol oppover til den nordiske sfæren.
Den unge skaperguden, Sol Invictus, tar turen ned til Taurus for å se nøyere på saken. Etter en stund tilkaller han Scorpio for å la han, seksualeksperten, finne ut om Tyren har mistet sin ungdoms fyrighet. Deretter tilkaller han Corvus for at den skal fly til Sol for å spørre om Taurus fortsatt har sin gamle kraft i behold.
Snart viser det seg at Scorpios undersøkelser og medisinske preparater ikke fører fram. Det er ille for Taurus og ille for Scorpio. Og om en stund kommer også Corvus tilbake med en nedslående melding fra Sol: ”Beklager å måtte si det, men kreftene svinner fra oksen”!
Rødmende av skam siger oksen i kne og ber om å få nådestøtet. Nedslått og lei seg innser Sol Invictus at han ikke kan ha gjort alt i skaperverket så perfekt som han trodde. Han gir oksen ”il colpo di grazia”. Det er denne situasjonen som egentlig er avbildet i Mithras tauroctonia.
Deretter reiser Sol Invictus tilbake til sin ”himmel” bak alle stjernehimler, vrir sakte på kosmos og lar Væren overta vårpunktet.
Hipparchus supernova viste at universet stadig skapes og Mithras tauroctonia viste at stjernebilder eldes og dør. Kosmos har, lik menneskekroppen, en begynnelse og en ende.
Vi kan lett tenke oss at magerne la skylden for denne elendigheten på himmelguden Sol. Det var jo hans ferd over himmelen som ødela kosmos, og derfor trakk skaperverket ned på et kaldeisk kategori 3-nivå.
Men da er det også sannsynlig at "guden" Sol på dommens dag skal føres frem for Sol Invictus og holdes ansvarlig for sine gjerninger. Hvis så, var mithraismen, på linje med jøde- og kristendom, egentlig en monoteistisk religion. Og navnet Mithras må forståes som et verdslig alias for hyperkosmiske Sol Invictus.
Konklusjon:
Mithraismens tauroctonia viser ikke Mithras okseofring til himmelguden Sol, men hyperkosmiske Sol Invictus' barmhjertighetsdrap på zodiakens Taurus. Det må forstås som et bilde på universets forgjengelighet.
Som vi tidligere har pekt på vil vårpunktet bruke ca 26 tusen år på å bevege seg hele runden gjennom alle de 12 stjernetegnene i zodiaken. Det bør derfor være ca 20 tusen år igjen før kosmos klapper sammen.
For de innvidde - adeptus secretus secretorum - ble trolig mithraismen presentert som en monoteistisk religion.
Det er muligens mer korrekt å kalle magernes okkulte gudsdyrking for "monolatrisme". Monolatrismen skiller seg fra monoteismen i det at man aksepterer 1) at andre mennesker eller folkegrupper kan ha andre guder, eller 2) at en Gud er den største av gudene og den som skapte verden. (Jfr det 1. bud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". Først i tiden etter diasporaen i Mesopotamia endret israelittene sin religionsfilosofi fra monolatrisme til monoteisme; Det fins kun en Gud).
Bilde er fra første fase i portugisisk tyrefekting: Cavaleiro e o Touro
Tauromachia
Tyrefekting, også kjent som tauromachia, ble på 200- 300-tallet populære tilstelninger utenfor de romerske garnisonsmurene. Mye tyder på at det startet som en form for opptaksprøve til mithraismens 4. nivå. Aspiranter til stillingen som centurion, kommandør for 100 soldater, måtte vise sitt mot og snarrådighet ved å utmatte oksen på en slik måte at den så å si sank i kne.
Dette ble trolig gjort fra hesteryggen mens garnisonsbyens legionærer og innbyggere var spente og ivrige tilskuere. Å demonstrere gode rytterferdigheter var også et krav til offisersaspirantene, ettersom en centurion vanligvis ledet sine infanterister fra hesteryggen. (Jfr funnene i Illerup som dokumenterer at sørvestingenes kommandører hadde samme praksis).
Trolig brukte aspirantene "banderillas"; ca 70 cm kortbladede spyd med mothaker, i utmattelsesprosessen. Aspiranten plasserer da 3-4 banderillas i tyrens skulderparti. (Jfr bildet ovenfor).
Så snart tyren var moden for å avlives, red den centurion som hadde trent og anbefalt aspiranten, ut på plassen og gav tyren nådestøtet. Det skulle gjøres ved å støte et relativt kortbladet sverd inn i hjertet på tyren.
Det var bare ”løvene”, de innvidde i den okkulte delen av mithras-kulten, som ble funnet verdige til å innta Mithras rolle som oksedreper. Vi har jo nå sett at Sol Invictus ikke var involvert i selve utmattelsesprosessen, så den oppgaven kunne aspirantene på 3. nivå ta seg av.
Vår nye forståelse av Mithras tauroctonia, fører også til ny forståelse av tyrefektingen. Den romerske tauromachia var ikke en offerhandling, selv om nesten alle tilskuerne oppfattet det slik. Arrangørene visste at Sol Invictus ikke behøvde okser til å trekke solvogna. Tauromachia var primært en oppvisning i mannsmot, og et okkult skuespill til Sol Invictus ære. Oppvisningen var alltid lagt til spesielle soldager (søndager). Et av de største evenementene går fortsatt av stabelen i Madrid på påskesøndag.
I ettertid kan vi undre om rafaR i Hogganvik, flåtesjef og offergode, var en av Mithras løver. Se bloggen: Hogganviksteinen - noen tolkningsforslag
Se David Ulansey: The Cosmic Mysteries of Mithras: http://www.well.com/~davidu/mithras.html
David Ulansey is Professor of Philosophy and Religion at the California Institute of Integral Studies in San Francisco. He received his Ph.D. from Princeton University, and has taught at the University of California at Berkeley, Boston University, Barnard College (Columbia University), the University of Vermont, and Princeton University. He is the author of a book published by Oxford University Press, and has published articles in Scientific American and numerous other scholarly journals.
VEDLEGG
Mithraismen i Sørvestriket
Det er vanskelig å ha noen sikker mening om mithraismens betydning for den kulturelle utvikling i Sørvestriket. Det er to grunner til det:
a) For det første er det vanskelig å gjøre anslag over hvor mange ”sørvestnorske” ungdommer som i de tre første århundrene i vår tidsregning, lot seg verve i det romerske militæret. Hvis vi løselig antar at 30- 40 mann hvert år lot seg verve, enten som marinegaster på flåtebasen i Cologne, eller som legionærer ved forlegningene i Londinium, kommer vi oppe i et samlet antall på ca 10.000 mann. Av disse kan vi vel anslå at 3- 4000 vendte tilbake til Sørvestriket ved oppnådd pensjonsalder. Disse hjemvendte 40-åringene, veteranene og verdensborgerne, giftet seg og stiftet familier. De har selvsagt påvirket sørvestingenes militærvesen, men også deres verdensanskuelse og verdivalg
.
I bloggen Sørvestrikets historie, Del 1, har jeg anslått at 30- 40 orlogskip, såkalte 20-sessere, dvs skip bemannet med 40 marinesoldater, hver forsommer rodde fra Sørvestriket til garnisonsbyer på kontinentet. Det er vanskelig å overvurdere den kulturelle innflytelsen mannskapen på båtene mottok når de oppholdt seg ved garnisonsbyer som Colonia (Køln) ved Rihnen og Treverorum (Trier) ved sideelven Mozel. Der solgte de unna sine ullsekker og ulltekstiler før de nedlastet med vintønner og annet stykkgods krysset Kanalen for å oppsøke viktige garnisonsbyer som Londinium (London) ved Themsen og Eburacum (York) ved elven Ouse. Ull- og stålunionen mellom Romerriket og Sørvestriket nådde sitt høydepunkt samtidig med mithraismens oppblomstring i de romerske garnisonsbyene.
b) For det andre er det vanskelig å skille de mytene som stammer fra mithraismen fra dem som stammer fra kristendommen. Begge var nye religioner som vokste fram i Romerriket i de tre første århundrene e Kr. Begge bygde på en kaldeisk- /babylonsk verdensanskuelse, som ettertiden har valgt å kalle ”hellenismen”.
Mithraismen og kristendommen
Vår gamle julefeiring falt sammen med legionærenes tradisjonelle feiring av Mithras fødselsdag den 25. desember, Sol Invictus-dagen. Legenden vil ha det til at Mithras den dagen ble født i en grotte, der han bokstavelig talt vokste ut av en eggformet klippe.
Etter hvert ble de to "legionærgudene", Mithras og Sol Invictus, av den romerske allmennheten oppfattet og omtalt som én og samme Gud, noenlunde på samme måte som kirken skulle komme til å omtale "Menneskesønnen" og "Jahve" som én gud.
Kirken kjøpte seg legalitet og beskyttelse ved å bøyde seg for de fleste kravene Konstantin den store - keiseren som gav navn til Konstantinopel - satte til Konsilet i Nikea i år 325. Ett av dem var å gjøre Sol Invictus-dagen til en høytidsdag også under kirkens regime, et annet var at kirken måtte flytte sin ukentlige hviledag fra lørdag til søndag, solens dag. I siste halvdel av 300-tallet gjorde derfor kirken i Roma den 25. desember til festdag for Jesu fødsel, og det til tross for at ingen visste når på året Jesus ble født.
Konsilet vedtok - med overveiende flertall og Konstantins godkjennelse - den "nikenske trosbekjennelse" som fastslo dogmet om en treenig gud. (Primært var det dogmet om en "toenig" gud som ble fastslått i Nikea, at Jesus og Faderen var én og samme Gud. Det forholdet Faderen og Sønnen hadde til Den hellige ånd fikk først sin dogmatiske utforming, slik vi kjenner den, på slutten av 300-tallet). Fikk "løsningsmodellen" med "far og sønn" Konstantin den stores godkjenning fordi den bygde på "velkjent" tankegods hentet fra mithraismen? At Jesus i trosbekjennelsen beskrives som "Gud av Gud, lys av lys", svekker ikke en slik formodning
.
Den offisielle anerkjennelsen av Mithras-kulten i hæren opphørte først i 394 da keiser Theodosius den store gjorde kristendommen til statsreligion, og forbød enhver form for avgudsdyrkelse med dødsstraff. Hundrevis av mithræa ble da systematisk lagt i ruiner, og de mytiske overleveringene ble oppsporet og brent. Men de kristne skjønte ikke hemmeligheten bak den okkulte ikonografien, så derfor ble mye av denne spart
.
De tre romerske legionene i Britannia, fikk i år 410 ordre om å forlate landet for å komme troppene i Gallia til unnsetning. Dette satte en endelig stopper for mithraskultens innflytelse i Britannia. For sørvestingene var nå veien åpnet for en storskala utflytting til de britiske øyene, og for den kristne kulturpåvirkningen de der skulle møtte. (Se Sørvestrikets historie , Del 2, s. 16).
THE CATHOLIC ENCYCLOPEDIA gir en grei innføring i mithraismen: http://www.newadvent.org/cathen/10402a.htm . En bør likevel lese det som står om Mithras-kulten i oppslagsverk, og ellers, med sunn skepsis. Vi må anta at kirkens forsvarere, og muligens også frimurerne, ikke ønsker å bidra til at det kan trekkes historiske paralleller fra mithraismen til deres organisasjoner. Jfr http://www.near-death.com/experiences/origen048.html
Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net
De tre romerske legionene i Britannia, fikk i år 410 ordre om å forlate landet for å komme troppene i Gallia til unnsetning. Dette satte en endelig stopper for mithraskultens innflytelse i Britannia. For sørvestingene var nå veien åpnet for en storskala utflytting til de britiske øyene, og for den kristne kulturpåvirkningen de der skulle møtte. (Se Sørvestrikets historie , Del 2, s. 16).
THE CATHOLIC ENCYCLOPEDIA gir en grei innføring i mithraismen: http://www.newadvent.org/cathen/10402a.htm . En bør likevel lese det som står om Mithras-kulten i oppslagsverk, og ellers, med sunn skepsis. Vi må anta at kirkens forsvarere, og muligens også frimurerne, ikke ønsker å bidra til at det kan trekkes historiske paralleller fra mithraismen til deres organisasjoner. Jfr http://www.near-death.com/experiences/origen048.html
Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net
innlegg av Finn Bringsjord | 15:13
|
0 Kommentarer
