Ref fra Rennesøy

Askeladden i Gautreks saga

“Gautreks saga “ er en populær og humoristisk norrøn saga om "gauter drott", dvs en konge fra Gøterland i Sverige. Sagaen forteller at Vikar var “konung yfir Agdir allar ok Jardar“. (-hele Agder og Jæren). Her presiseres for første gang Sørvestrikets eksistens i skriftlig sammenheng.

Navnet Vikar kan stå for en “handelskonge”, en stormann som drev handelsvirksomhet mellom de såkalte “vic byene”, byer med prefikset/ suffikset “vik eller vic” som vokste fram rundt Nordsjøen på 600-tallet.

Endelsen vic stammer trolig fra latinske vicus (plural vici); en sivil handelsby, egentlig kjøpmannsforbund, utenfor et romersk fort. Betegnelsen kaupang er en direkte norrøn oversettelse av latinske vicus, jfr. Kaupang i Viksfjord.

.

Navnet Vikar kan også reflektere at han var konge blant “vikerne”, eller ”vikingene”, som må ha vært den betegnelsen 20-sessenes roere, åremennene, allerrede i romertid brukte når de omtalte seg selv. Utrykket stammer fra norr. vika= skifte.

.

For at ikke roerne skulle utvikle skjev kroppsholdning, måtte roeren på babord side med jevne mellomrom skifte side med roeren på styrbord side. De to som satt på samme sesse (tofte) var følgelig hverandres vikere, og de må ha begynt å omtale hverandre som "vikinger". En "viking" har så blitt den europeiske fellesbetegnelsen på en nordisk marinesoldat.

Kong Vikar blir i sagaen sveket og drept av “Starkard“, som trolig var militær kommandør på Tromøya. (Legendariske “Starkard” omtales også av Snorre i “Ynglingesaga” og i “Edda”).
Sviket skjedde på en øy som siden ble kalt “Vikarsholmen“. Trolig siktes det til Vikerøya i Viksfjord i Tjølling.

Vikar hadde to sønner Harald og Nerid. Den eldste sønnen, Harald, overtok kongedømmet etter faren. Han er trolig den samme Harald som Snorre kaller “Harald Granraude, konge på Agder, og far til dronning Åsa.

Vikars yngste sønn Nerid ble jarl, trolig på Oddernes. I følge Asgaut Steinnes skal Nerid være den samme "Nirid “ som fortsatt står omtalt på den 3,5 meter høye runesteinen utenfor Oddenes kirke.

Gautreks saga forteller at Rennè var en av kong Vikars kommandører og mest betrodde menn. Ved oppnådd pensjonsalder, fikk Rennè en øy utenfor Jæren til odel og eie. Øya har siden båret navnet Rennès øy. (Omtalen av denne gaven viser at det gamle, historiske “Jæren-landet” må ha strukket seg fra Agder og nord til midtlinja i Boknafjorden).

Bilde: Rennesøy kommunevåpen viser to "baculus", bispestaver. Vinrankens slyngtråder viser tilbake til den romerske vinguden "Bacchus". Motivet er hentet fra Utstein kloster. Abbeden kunne også bære stav, men da med krumningen vendt bakover.

Om Rennès sønn, Ref, forteller sagaen en lang og eventyrlig historie om “askeladden som vant prinsessen og halve kongeriket“. Det begynner med at Ref drar til Nerid jarl i Oddernes. Han har med seg en praktfull okse, to sølv og gullbeslåtte drikkehorn og et meterlangt sølvkjede hvorpå det er trædd tre gullringer.

At Ref geleidet med seg en okse fra Rennesøy til Oddernes, tyder vel på at okser var en ettertraktet ”knapphetsvare” i sauelandet. På fastlandet gjorde de beitende saueflokkene det vanskelig å samle vinterfòr til krøtterhold. Men trolig var det et krav at det dyret som ble ofret til soldatguden Ull, måtte være en okse.

Bilde: Ref lot den fyrige oksen svømme bak robåten og inn til fastlandet.

Nerid jarl var viden kjent som en klok mann, men også for sin gjerrighet. Han ville helst ikke motta gaver, for da måtte han gi noe tilbake. Men han lot seg overtale til å ta imot gavene fra Ref, mot at gutten som takk skulle få gode råd tilbake.

Ref mottok så en ”brynestein” av den gjerrige jarlen - sammen med gode råd om hvordan han skal få steinen til å “yngle“ i verdi.

En populær form for vedding, blant roere har vært å spille “ducks and drakes”, dvs å skeine runde, diskusformede steiner bortover en stille vannflate. Vinner kunne for eksempel være den som fikk flest “drakes” i kastet.
Styrke og kasteferdighet spilte her en viss rolle, men også formen på steinen. På fritiden kan derfor mange vikinger ha brukt tid på å slipe til ”veddesteiner”. En godt formet veddestein kan derfor ha hatt en viss bytteverdi. Jeg vil derfor anta at det ikke var en ”slipestein” men en ”slipt stein” Ref fikk med seg. I hvert fall ble den senere brukt av gjøtakongen i et velrettet kast.

Bilde: Det er funnet over hundre slike steiner i Illerupmyra. Men striper etter slag med "ildstål" viser trolig at de primært er brukt som fyrtøy.

Ref lykkes med å opparbeide seg inngang og tillit i hoffkretser, og ble et slags diplomatisk sendebud mellom ulike konger i Sverige, England og Norge. Gaver og makt ballet på seg, og han endte opp med å bli gift med Helga, gøtakongens datter. Han fikk også et jarle-sete av kongen, og endte sine dager som en høyaktet ”ref”. Se http://www.heimskringla.no/wiki/Gautreks_saga_%28norsk%29

Det gamle høytyske navnet Reginhart ligger til grunn for franske renard “rev”. I frankertidens Europa, må det i hoffkretser vært kjent at Rennè, var en rev, un renard. Skal vi tolke den gamle legenden slik, er Rennesøy et sofistikert navn for Revøy.

..

..

Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net

..