Stavangers eldste historie

Synspunkter på Stavangers historie før år 1030



Innledning

Hypotesen om at Sørvestriket (Agder og Jæren) i 900 år var storprodusent, og eksportør, av ull og vadmel, først til de romerske ganisonsbyene, senere til de frankiske vic-byene, har jeg satt fram og argumentert for i bloggen "Sørvestrikets historie".

Denne bloggen tar for seg noen konsekvenser en slik markedsorientert økonomi må ha hatt for framveksten av markedsplassen Stavanger i det første årtusenet etter Kristus.

Så vidt vites har ingen andre forsøkt å tilbakeskrive "byens historie" til romertiden.


Markedsplassen Stavanger

Sørvestriket (Agder og Jæren) var i 8- 900 år storprodusent av ull og vadmel til det europeiske markedet. Bortsett fra et drøyt hundreårig avbrudd etter romerrikets fall, var dette rike kystlandet mellom Boknafjord og Telemark, dekket av gress- og lyngmarker og enorme saueflokker.
På de små gårdene levde familiene av å foredle ull til tekstiler. Produktene ble fraktet på marinens orlogskip til garnisons- og markedsbyene nede i Europa, hvor de ble omsatt med svært god fortjeneste.

Sauenes beiting gav lite rom for korndyrking eller storfehold, og på de skogløse gress- og lyngheiene var det for lite trevirke til utvinning av jern. Det var overskudd på proteinrikt lammekjøtt og varmt ulltøy, men ellers måtte vel det meste kjøpes på markedene. Note 1


Romertiden (0-450)

Det er vanskelig å fastslå Stavangers posisjon som markedsplass i romertiden. Som fastlandsted for den 120-mann store marineleiren på Hundvåg, må det i Østervåg ha vært bygninger med rom for hestepassere, hester og hestefòr. Og senhøstes, når værlammene ble drevet ned fra Sirdalen for å slaktes, må det ha vært stor aktivitet ved Bekken og Vatnet. Men det er usikkert om arbeidet med foredling og konservering av kjøttet foregikk i Stavanger. Speking og røyking av kjøtt og pølser kan ha vært lagt til hovedsetet på Hundvåg. Note 2

I de romerske garnisonsbyene ble vinstuer og bordeller bygd utenfor garnisonsmurene (fortet). Der måtte også veteransoldatenes koner og kjærester slå seg ned. En tilsvarende "tjenestefunksjon" for veteranene på Hundvåg ville naturlig blitt lokalisert til Stavanger.

De romerske legionærene ble pensjonert tidlig i 40-årene. De fikk da enten utbetalt et større pengebeløp av staten, eller et stykke land, f. eks i Toscana eller Provence. Jeg antar at noe tilsvarende har skjedd i Sørvestriket. Det var bakgrunnen for min hypotese om at smågårdene fra denne tiden med navneendelsen "-land", ble ryddet og bygd av pensjonerte marinesoldater. Note 3

Hvis veteranenes koner i en overgangsfase bodde i Stavanger, må vi forvente at de har tatt med seg en rekke husflidfunksjoner til "garnisonsbyen". For kvinnene kunne tjene godt på å foredle de profesjonelle soldatenes årslønn; d.v.s. vadsekker stappet med lanolinrik ull. Note 4


Husflid

Ulla til nordsjølandenes utegangersau, var spesielt rik på den vannavstøtende saueoljen lanolin. Slike sauer var langt bedre rustet til å klare seg gjennom kalde, regnfulle vintermåneder enn for eksempel rådyr.
Prosessen med å foredle ull til vad, foregikk i flere trinn. Først måtte ulla vaskes i store kar, slik at den ettertraktede lanolinen kunne flyte opp og skilles ut. Så ble ulla kardet og spunnet til garn. Deretter måtte garnet innom diverse fargebad før det ble vevd til vad på en såkalt oppstadvev.

Hvis vaden skulle være vannavstøtende, slik at den kunne brukes til regntøy, teltduk eller seil, ble lanolinen tilbakeført og impregnert i stoffet. Bare røffe, ufargede ullvester og lignende kunne produseres uten at lanolinen først ble fjernet.

Vadproduksjon må ha vært et harmoniskapende arbeid der unge og gamle familiemedlemmer kunne bidra med sitt. Men vi må vel anta at "spinnesiden" styrte an i Østervåg så lenge "sverdsiden" styrte med sitt på Hundvåg og nede i Europa.

Både garving av skinn og vadproduksjon, krevde tilgang på rent ferskvann, og det hadde man lite av på Hundvåg. Derimot var det rikelig tilgang på vann i Bekken, og vi vet at den i århundrer, blant mye annet, er blitt utnyttet til dette formålet. Ja, så sent som i 1875, klagde en stavangeravis på at fargerier og garverier forårsaket helsefarlige utslipp i Bekken.

Bilde: Stavanger ble fastlandssted for garnisonen på Hundvåg fordi det her var en lun havn, et vatn og en bekk og produktive skogsområder som kunne ryddes til grønne beitemarker for hestene. På 1200-tallet hadde ikke "bispebyen" større utstrekning enn den blå flekken på kartet.

Skipsbygging

Som pekt på i bloggen "Stavanger - og staven", er det mye som taler for at londumen's skipsbyggeri allerede i romertid lå ved Vatnet. Begrunnelsen for det var todelt:

For det første er det vel kjent at vikingene brukte eiketømmer i skipsbyggingen. I Stavanger var det tilgang på høyvokst, kvistfri eikestav fra Eiganes og Stokka. Slike trær får vi når de står tett og vokser om kapp på dyp og fuktig jordsmonn. En slik skogbunn kan raskt omdannes til myr hvis skogen felles og holdes nede av beitende småfe.

Om Stokka står det i Norske Gaardnavne: "Skulle navnet ta hensyn til de veldige trestammer i og ved Stokkavatnet som skriver seg fra en eldre, tørrere periode?" Og om området ved Mosvatnet skriver klokker Hans Smidt om "torvemyrene, hvorudi findes tykke rødder av trær. Ligesaa finder man paa den grund der er høiere, mange små oprundinger av egetrær".

Den andre begrunnelsen for at skipsbyggeriet lå ved Vatnet, var at ferskvann er mye "snillere" med skipsnagler (jernsømmer) enn saltvann. Det var derfor en stor fordel at skipet kunne trutne, trimmes og testes før det kom i sjøen. Sjøsatte skip måtte daglig gås etter i sømmene. Note 5

Forøvrig må vi anta at det var godt kjent i marinen at lanolin også var et effektivt korrosjonshindrende middel. Note 6

Et skipsbyggeri krevde tilgang på smed og smie i umiddelbar nærhet. Jernbarrer skulle smis og hamres til bolter og skipsnagler, og verktøy skulle produseres og vedlikeholdes. Oppsplitting av eikestav til skipsplank gav to sideprodukter; tønnestav og hùnbord. Plank fra mislykkede oppsplittinger kunne bøkkere bearbeide til eiketønner og stamper. Slike stav-stamper må ha vært umistelige i en storstilt vadproduksjon.

Hùnbord av eik brukte tømrerne for eksempel til takbord, og på innsiden av de steinsatte langveggene i boligene. Note 7

Etter mitt syn er det overveiende sannsynlig at garnisonssjefen på Hundvåg valgte å legge alle de ovenfor beskrevne aktivitetene til øyas fastlandsted. Hundvågs manglende tilgang på ferskvann, kan ha vært helt avgjørende for en slik beslutning. Ja, i nedbørfattige perioder har soldatene trolig rodd til Østervåg for å hente drikkevann. Vinfatene fra Moseldalen kan derfor ha fått en lang tids etterbruk på Husebø. Egenproduserte stav-tønner fra "stav-angr" kunne vel også komme godt med under transport og lagring av ferskvann.

Den kjøpsterke befolkningen i "garnisonsbyen" må ha trukket til seg langveisfarende handelsmenn som søkte etter marked for varene sine, og dermed var markedsplassen etablert.


Frankertiden (550-900)

Den helt store oppsvingen kom vel først til Stavanger i frankertiden. Da var det slutt på å ro opp Rhinen og Mozel, elveløp på lengde med "halve Europa". Handelsferdene gikk nå mellom de såkalte vic-byene rundt Nordsjøen. Da la de ekte vikingene, de profesjonelle roerne på orlogskipene, inn årene, reiste mast og heiste seil. Fra den tid av var det også slutt på å reise så kystnært at en kunne overnatte på land. Sjøferdene ble dristigere, og med god bør krysset sørvestingene åpne havstrekninger i Nordsjøen. Note 8

Kaupang i Viksfjord

I det siste århundret før slaget i Hafrsfjord, ser det ut til at hele kyststripen mellom Boknafjord og Vestfold hørte til Sørvestriket. Note 9

”Garnisonsbyene” Stavanger og Kaupang lå på hver sin fløy og fikk tidlig viktige geopolitiske funksjoner.

Kaupang, voktet av soldatene i marineleiren Huseby i Tjølling, var på forsommeren det tradisjonelle samlingsstedet for orlogskipene. Derfra rodde / seilte de som armada nedover til Europa, tungt lastet med vadsekker stappet med lanolinrik ull og med store ruller av fargerik vad. Fra Kaupang gikk ruten langs den svenske vestkysten til Göteborg før en krysset over til Læsø. Derfra gikk turen videre gjennom Limfjorden og ut i Nordsjøen hvor en måtte tilbakelegge det farlige strekket sørover langs vestkysten av Jylland og Frisland til munningen av Rhinen.

Ut på ettersommeren kom mange av skipene tilbake til Kaupang lastet med frankiske sverdklinger, salttønner og rødvin på store eikefat. Da lå allerede Østlandets kornbønder der og ventet på dem, klare til å inngå byttehandel. (Ordet "kaup-ang", betyr egentlig "vinhandler-forbund", men det fikk etter hvert en utvidet betydning som kremmersted, kjøpsted).

Stavanger som "kaupang"

Stavanger, voktet av soldatene i marineleiren Husebø på Hundvåg, var Sørvestrikets nordligste markedsplass. Hit kom handelsmenn fra de indre bygdelagene i Agder og Telemark (Råbygdelagen), fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge for å falby sine varer. Note 10
.




Bilde: I frankertiden utstyrte marinen orlogskipene med mast og råseil. Stripene i seilet, "stavene", viste bredden på vaden. Bildet viser en modell av Gokstaskipet, en 16-sesser.


Etter hvert som navigeringen ble sikrere, droppet mange av skipene den tradisjonelle, kystnære hjemreisen via Limfjorden, Læsø og Gøtaland til Kaupang. Mange av de orlogskipene som hørte hjemme vest for Lindesnes, seilte nå direkte fra de britiske øyer til Stavanger, hvor de stoppet for å handle inn vinterforsyninger av "norske" varer.

I bytte med frankiske sverdklinger, irske spyd, salt og edle metaller, fikk de forsyninger av matvarer som korn, smør, tørket og røykt fisk, reinsdyrkjøtt, osv.

Andre viktige varer som sørvestingene måtte kjøpe inn, var jernbarrer, verktøy og redskaper, klinkenagler og tømmer til skipsbyggeriene. Vi kan også regne med at orlogsoffiserene kjøpte produkter fra Vestlandet og Nord-Norge som de med rimelig gevinst solgte videre på markedene i "vic" byene. Fortrinnsvis var det varer som ikke veide så mye, slik som rav, dun, pelsverk, huder og skinn.


Hadde Stavanger en "skiringssal"?

På 800-tallet hadde Kaupang fått sin Skiringssal. Som jeg har redegjort for i "Sørvestrikets historie", antar jeg at det stedet som Ottar, i følge skriveren i Wessex, omtalte som "Sciringesheal", var en hvitkalket kirkebygning.

En kan derfor anta at det bodde mange kristne i Kaupang på 800-tallet, og at de levde under beskyttelse av garnisonssjefen på husebyen. Note 11

Det er, etter mitt syn, sannsynlig at Stavanger også hadde en hvitkalket kirke i tiden før slaget i Hafrsfjord, og at de kristne ble beskyttet av soldatene på Husebø. Ja, trolig var hele makteliten i Sørvestriket kristne tidlig på 800-tallet. Note 12


Sørvestrikets sammenbrudd

Slaget i Hafrsfjord stod om to kongeslekters odelsrett til Sørvestriket. Note 13
Hedningekongen Harald Luva vant det slaget, og med hard hånd fordrev han deretter sine kristne motstandere fra landet. Den kristne makteliten i Sørvestriket tok med seg århundrers oppsamlet "know how" og flyktet til øyene i Vesterhavet.

Dette førte til et total sammenbrudd i den sørvestnorske handelen med vic-byene. Etter nær 900-års markedsorientert levevis, var de sørvestingene som ble tilbake, henvist til å leve etter prinsippene for nøysom selvberging.

Den ekte vikingtiden, tiden da profesjonelle marinesoldater rodde vannveiene nede i Europa, var for all tid over. For å lette på armoden, begynte sammenraskede, hedenske flokker å herje Europa. Men historikerne tar feil når de kaller den bermen for vikinger. Note 14

For markedsbyen Stavanger må "rikssamlingen" ha vært en katastrofe. For Kaupang var den fatal; byen ble forlatt og sank ned i glemselen.

Trolig gikk det nesten hundre år før Stavanger fikk et nytt oppsving. Det kom først da Erling Skjalgsson, "hersen" over alle huseby- og landagårdene mellom Lindesnes og Sognefjorden, fikk makten. Note 15


Garnisonen på Hundvåg

Navnet på øya Hundvåg i Stavanger, ble i 1379 skrevet ”hondvoka”, hundvaka. Oluf Rygh har i N. G, under tvil, tolket navnet som “øyen med hundrede fiskestimer”, der fiskestimer refererer til fisk som "vaker". Note 16

Denne tolkningen kan neppe være riktig. Jeg tror tolkningen “stedet med hund-vakta”, er den mest troverdige. En annen mening kan være “stedet med 100(manns) vakta”. For de som levde på 1000-tallet, kan begge meningene ha ligget i navnet. Note 17

En gang i tidlig frankertid ble det militære "husebysystemet" innført i Sørvestriket. Husebø på Hundvåg, Husebø i Egersund og Huseby på Lista var, i følge Steinnes, de tre hjørnesteinene i dette systemet vest for Lindesnes.

En kan anta at betegnelsen "huseby" ble påtvunget marineleiren på Hundvåg. Marinens folk bodde i skip enten de var til lands eller til vanns. De hadde aversjon mot å oppholde seg i "hus", og unngikk infanteristenes garnisonsbetegnelse Huseby.

Navnet på forlegningene ved Themsen, i romertiden Londinium, i frankertiden Lundenburh, (Lundenwic) ble adoptert som den norske marines favorittbetegnelse på sine forlegninger. Navn som Londum -> Landa og Lunde kan derfor, i en sentral geopolitisk setting, peke tilbake til historiske marinebaser.
At de store nabogårdene til husebyene på Hundvåg, Lista og Tjølling, alle heter Lunde, reflekterer trolig at marinens "Lunden" var navnet på storgården før hærens "Huseby" ble innført. Note 18

En ”huseby” var en nordisk betegnelse på en militær forlegning for hundre (120) profesjonelle soldater. Forleddet hus- har i denne sammenheng samme militære referanse som endelsen -hus i Akershus, Bergenshus, osv. Jfr lat. casa; hus-> castel; fort.
Plasskommandantens militære rang var ”hund”, av tallet hundre. Dette var en direkte parallell til romerhærens organisering der en ”centurion” (av latin *centum, hundre) var kommandør for 100 legionærer. Note 19

Etter gammel germansk tellemåte var hundre = 120. Vi må derfor anta at Husebø på Hundvåg kunne bemanne tre 20-sesser. I tillegg kom rekrutter/hjelpemannskap som etter romersk militær standard utgjorde ca 20 %.

Verken Oluf Ryghs forklaring på norr. *Hùsabær som en gård "der har mange gode eller præktige Huse", eller Steinnes tolkning av huseby som kongelige administrasjonsgård, får med seg det helt avgjørende militære aspektet ved navnet. Note 20

.

Bilde: Husebø på Hundvåg ligger høyt og fritt. Her avdekkes stadig rike arkeologiske funn. Note 21


Vi finner også "lund" og "hund" i stedsnavn ved Husebø i Egersund. Navnet "Hunnefoss" reflekterer trolig at fisket under fossen har vært forbeholdt soldatene i "hundre-leiren". Og stadnamngranskar Eivind Vågslid har trolig rett i at det opprinnelige navnet på "Eikundarsund" har vært Eik-hundar-sund. Note 22

Fjelberg - det gamle navnet på Hundvåg?

Som vi har sett har navnet ”Hondvoka” en direkte sammenheng med at det ble plassert en militær styrke på hundre (120) mann på øya. Før det skjedde må Hundvåg ha hatt et annet navn.

Fins det spor etter det gamle navnet på øya? Ja, trolig kan "Boglunga sogur" gi oss en retrospektiv pekepinn. Note 23

Sagaene forteller at baglerkongen Erling Steinvegg i 1205 sendte ut noen skip fra Tønsberg for at de skulle overfalle Bergen. Men da de kom foran ”Fjolbyrju”, fikk de høre at Einar Kongsmåg, svigersønn til avdøde kong Sverre, var i Stavanger for å kreve inn skatt. Note 24

Stedsnavnet Fjolbyrju er sammensatt av norrøne ”fjol”; mye/god og ”byrju”; bør, i betydning medvind. Navnet kan derfor best tolkes som et sted der en kan forvente lagelige vindforhold.

I forskermiljøene har det ikke vært kjent noen lokalitet som passer til sagaens omtale av ”Fjolbyrju". For eksempel skriver Hallvard Magerøy i boka "Soga om birkebeiner og bagler" (1988): “ Å finn ut kvar lokalitetene’ Fjòlbyrju’ og ’Fjòrbyrjusund’ heite no for tida, tykkest likevel vanskelig“. (Det blir vanligvis antatt at Fjòrbyrjusund er skrivefeil for Fjòlbyrjusund).
Magerøy viste blant andre til Per Hovda, O. Rygh og P. A. Munch som ikke fant noe passende sted. Det har heller ikke forfatterne av historiske bøker om Stavanger, slik som A.W. Brøgger og Knut Helle gjort. Note 25

Men da jeg i 1976 arbeidet med studien “Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300”, kunne jeg fastslå at stedsnavnet som omtales i sagaen må ha vært Fjelberg på Hundvåg.

Det som satte meg på sporet var telefonkatalogen og det forhold at det gamle navnet på prestegården Fjelberg i Hordaland ble skrevet Fjolbyrja.
Spørsmålet ble da om det lå et bortgjemt Fjelberg ved seilingsleia inn til Stavanger? I telefonkatalogen fant jeg ”Fjellbergveien” på Hundvåg, og lokale kjentmenn fastslo at Fjelberg var det gamle navnet på stedet. (Navnet fjell-berg er i dag meningsløst - som "smør på flesk").

Boglungasogur's "Fjolbyrju" ligger på Hundvågsiden av det sundet som engang skilte Buøy fra Hundvåg. Det er dette sundet som tidligere bant sammen Bangavågen og Galeivågen og gjorde Buøy til øy. (Se kartet ovenfor).

Mine “kjentmenn” var i 1976 Roald B. Østbø, den da 73 år gamle bonden på Austbø, og Teo. I. Ebeltoft på Buøy, som da var 80 år. Begge husket at ved flo sjø skylte havet rett som det var inn gjennom sundet ved Fjelberg. Kraftig landheving de siste 800 årene, tilsier at sundet var farbart på 1200- tallet.
Note 26

Dermed var den gamle navnegåten løst. Baglersagaens Fjolbyrju og Fjolbyrjusund var gamle navn på Husebøs havneanlegg.

Herfra har 20-sessene, lastet med vadsekker stappet med ull, og med tunge ruller av hjemmevevd vad, i århundrer lagt ut på sine handelsferder til Kontinentet. Men landheving og oppfylling har stengt det historiske sundet slik at Fjelberg i dag knapt fins på kartet.

Bilde: Det gamle Fjelbergsundet er i dag fylt opp og planert. I bakgrunnen sees Bangavågen med Fjelberg til høyre.

.

De som skrev Baglersagaene tok for gitt at lokalkjente lesere visste hvor Fjolbyrja var. Sagaens utsagn: "Da de kom foran Fjolbyrja, fikk de høre..." taler for at "Fjolbyrja" var mer enn navnet på havnebassenget til Husebø. Ja, trolig var Fjolbyrju det gamle navnet på øya Hundvåg.

Hvis et sted endrer navn fordi spesielle militære funksjoner blir allokert dit, må vi anta at det gamle stedsnavnet levde videre blant lokalbefolkningen i noen få generasjoner. Men dersom "Fjolbyrju", på 1200-tallet, fortsatt var kjent som det gamle navnet på øya, kan neppe navnet "Hondvoka", være så mye eldre enn fra Erling Skjalgssons storhetstid på 1000-tallet.
Trolig har Stavangers beboere gitt øya det nye navnet. I urolige tider har den sikkerheten som øyas vaktstyrke representerte for "garnisonsbyen", vært så viktig for byens borgere at hund-vakta (hondvoka) gradvis tok over som øyas stedsnavn. Note 27

Hvordan gikk det så med Einar Kongsmåg? Det fortelles at han holdt forliksstevne da baglerne overraskende kom på ham. Han flyktet da sammen med fire birkebeinere inn i vakttårnet i Domkirken. Men baglerne brøt opp døra mellom kirkeskipet og tårnet, og Einars fire menn ble trolig drept der nede i tårnfoten.
At fire menn ble drept i tårnet, viser at baglerne regnet vakttårnet som profant område. Drap i en kirke ville være et grovt brudd på regelen om kirkefred, og det er nesten utenkelig at lederne for bispehæren ville tillate en slik udåd. Note 28
Vi kan anta at Einar hadde flyktet opp den trange steintrappa inne i det nordvestre hjørnet av nordveggen. Det var en trappeoppgang som var lett å verge, fordi inntrengerne bare kunne komme oppover en etter en. Men likevel var Einars skjebne beseglet. Fra tårnfoten kunne baglerne sette fyr på tårnloftet og røyke han ut.

Einar valgte å spare tårnet og kirken, og da baglerne tilbød han grid, kom han frivillig ned og overgav seg. Han ble så ført inn i kirken der han svor ed ved St. Svithuns skrin. Men baglerne brøt avtalen og drepte kongsmågen så snart han satte foten utenfor kirkedøren. Resten av Einars følge, ca 50 birkebeinere, fikk derimot beholde liv og lemmer. Note 29
.



Bilde: Bare den gamle "tårnfoten" står igjen etter brannen i 1272. Da ble også åpningen for inngangsportalen og det tredelte buevinduet slått ut. Før den tid var det her et mye høyere vakttårn med kompakt steinvegg mot vest.



Østervåg - det viktige knutepunktet

Som jeg innledningsvis har pekt på, er det mye som taler for at Østervåg/Vatnet var det sentrale havneområdet i Stavanger før rikssamlingen. På sin indirekte måte forteller Boglunga sogur at Østervåg fortsatt var det på 1200-tallet.

Sagaen forteller at baglerkongen Filippus var i Bergen og sendte noen skuter sørover på speiding. Da de kom til Moster, fikk de høre at birkebeinerhøvdingen Petr Steypir, sønn til kong Sverres søster, var i Stavanger, men at han kun oppholdt seg i byen om dagen.

Baglerne fikk motvind og ble liggende værfast i 4 døgn. Deretter dro de til Vassøy før de i tykt snødriv rodde gjennom "Fjolbyrjusund ok inn i idra uaginn“. Note 30

Hvorfor spionerte de ved Vassøy, naboøya til Hundvåg, og hvorfor rodde de gjennom Fjelbergsundet? Det fins neppe mer enn ett fyldesgjørende svar på spørsmålene; fordi de visste at Petr og mannskapet hans oppholdt seg på Husebø om nettene.

Ved å legge ruten rundt nordsiden Hundvåg og inn Bangavågen, kunne de forsikre seg om at båtene hans ikke var kommet tilbake fra byen, og samtidig kunne de avskjære ham hvis han var på vei tilbake. Fra Fjelberg rodde de så forbi Prestestø ute i Galeivågen og videre inn i Østervåg. (inn i den indre vågen).

Knut Helle tolker historieskrivningen annerledes. Han mener at "inn i idra uaginn" må forståes slik at baglerne kom roende "inn i den indre delen av Vågen". I følge Helle viser beretningen at Vågen var primærnavn i forhold til Østervåg allerede tidlig på 1200-tallet. Og så legger han til: “Å dømme etter sagaskildringen var den ruten baglerne tok inn til Vågsbunnen, den naturlige for dem som skulle sjøveien til 'byen' Stavanger“.

Men sagaen forteller ganske nøkternt at baglerne rodde gjennom "Fjolbyrjusund ok inn i idra uaginn". Ettersom Helle i 1975 ikke visste hvor Fjolbyrjusundet var, er det vanskelig å vektlegge hans utlegning om at baglerne brukte den "naturlige" reiseruten inn til Vågsbunnen. Note 31

Brøgger har en annen tolkning av "inn i idra uaginn". Han forstår det slik at baglerne kom roende ”ind i den indre vaag, d.v.s. at de kom østenom Sølyst ind til Stavanger “. Note 32

Den "naturlige" sjøveien fra Hundvåg til Stavanger går etter mitt syn til Østervåg. For på spørsmål om hvilke havnefasiliteter øyboerne brukte, svarte Roald B. Østbø, bonde på Hundvåg: ”Så langt jeg vet om, var Østervåg det naturlige anløpsted for oss hundvågbuere. Den vanlige reiseruta gikk fra Prestestø, gjennom Pyntesundet, og inn til Steinkarbrygga i Østervåg“.

Og i følge tidligere havnesjef i Stavanger, Sigurd Lura, var Østervåg “ en lunere og bedre havn enn Vågen, som alltid har vært utsatt for nordvesten. Spesielt i vinterhalvåret kunne nordvesten blåse i ukevis i strekk. For åpne båter var derfor Østervåg mest brukelig“. Som representant for fjerde generasjon i en "Straen-familie", kan vi regne med at den mangeårige kapteinen og havnesjefen visste hva han snakket om. Note 33

Ut fra dette må vi anta at baglerne har forventet at båten til Petr steypir lå fortøyd ved Kongsbrygga i Østervåg, og derfor rodde de dit.

Petr var på formiddagsmesse i domkirka da baglerne kom. Han slapp unna fordi han var rappest på foten, men 11 av birkebeinerne i hans følge ble drept.

Løsningen på navnegåten tilsier at de "ukjente" stedsnavnene i Baglersagaene; Fjòlbyrju og Fjòlbyrjusund, uten videre kan byttes ut med navnene Hundvåg og Hundvågsund.

Men da ligger det også implisitt i sagaens skildringer at Husebø hadde større militære anlegg på 1200-tallet. I tillegg til å huse den stasjonære vaktstyrken, var det fasiliteter til å ta imot kongens ombudsmann og hans "50-60 huskarler" når de kom til Stavanger.

Det framgår av begge fortellingene at baglerne gjorde diverse krumspring og avledningsmanøvrer slik at de kunne overfalle birkebeinerne når de på dagtid oppholdt seg i byen. Årsaken kan være at Husebø hadde forsvarsanlegg som kunne motstå tunge angrep.

Det åpner for at forleddet "hus-" i Huseby, slik som endelsen "-hus" i Akershus, også kan referere til militært festningsverk. ( Jfr 200-tallets Housesteads Fort i Hadrians Wall og lat. casa; hus og castel; fort). Note 34

Løsningen på Baglersagaens navnegåte er et viktig bidrag til forståelsen av det lokale maktspillet mellom kirke og stat på 1100-/1200-tallet. Kirkens maktutøvelse ble styrt fra katedralen i Stavanger, kronens maktutøvelse ble styrt fra det militære senteret på Hundvåg. At ett av kongens 14 kapeller i middelalderen lå på Hundvåg, understreker Husebø's betydning som krongods. Note 35

Det naturgitte, geografiske krysspunktet var da som tidligere, Østervåg. Vågen var på 1000-tallet fortsatt Vestervåg, en bakevje som katedralen snudde ryggen til.

.

Bilde: Utsnitt av maleri av Knud Baade fra 1822. Det viser "grønne hestebeiter" øst for landeveien inn til Stavanger. Veien og markene strekker seg nedover mot Østervåg i bakgrunnen. Bildet henger på Ledaal.


Stavangernavnet

Arkeologen Arnvid Lillehammer og historikeren Knut Helle, har begge argumentert for at byen Stavanger vokste fram rundt Vågen. Note 36
Helle har også argumentert for at Vågen var "-anger'en" i Stavanger navnet. Prefikset "staf-" fant han i Valberget; "Helst var det Valbergets bratte og iøynefallende skrent mot Vågen som gjorde den til Staf-angr". Tittelen på Helles bok “Stavanger FRA VÅG TIL BY”, 1975, spiller på dette. Note 37

I vide kretser har disse hypotesene blitt akseptert som "offisielle sannheter", og dette var sterkt medvirkende til at Torgplassen fikk status som Stavangers 1000-års sted. I den forbindelse ble det forøvrig foretatt større arkeologiske utgravinger på plassen.
Fant de så spor etter brygger, sjøboder eller annen bebyggelse? Nei, det eneste de fant av betydning var rester etter en gammel søppelplass. Men søppelplasser ble anlagt i bakgårdene. Note 38

Tidligere har stedsnavnforsker Per Hovda og arkeolog Odmund Møllerop, argumentert for at
"-anger'en" var kombinasjonen Bekken / Vatnet. Note 39

Det er synspunkter som faller sammen med min forståelse av den gamle aksen Hundvåg/ Østervåg. Byen vokste fram nede i Østervåg, på strekket mellom Bekken og Holmen.

Når det gjelder diskusjonen om bakgrunnen for navnet Stavanger, viser jeg til gjennomgangen i bloggen "Stavanger -og staven". Min konklusjon er at skipsbyggeri og annen stav-produksjon ved Vatnet (angr'en), i de første århundrene etter Kristus, var opphavet til Stavanger-navnet. Note 40


Vatnet- det gamle havnebassenget

Med hjelp av en enkel slusekonstruksjon kunne 20-sessene føres opp i Vatnet og losses der. Grunnen til at vi kan være nokså sikre på at kapteinen på 20-sessen ønsket en slik løsning, er at skipets kostbare jernnagler rustet langt mindre i ferskvann enn i saltvann. Best var det å velte dem rundt i ferskvann før de ble trukket på land.

For å hindre oppsprekking, når sola steikte og regnet uteble, måtte båtene dekkes til og fuktes med ferskvann. I havbukter, der sjøforholdene ikke tilsier noe annet, ligger derfor gamle båtstøer og opptrekksplasser nær en bekkeos. I alle de århundrene båtene ble trukket på land, hadde Vågen lite å stille opp med.
Et siste poeng er at det selvsagt var langt vanskeligere å stjele båter som var landsatt i et vatn. En kunne derfor lette litt på vaktholdet.


Bilde: I følge O. Møllerop var det spor etter båtnaust ved Vatnet på kanten ved Jernbanen. Her kan hundens 20-sesser ha ligget i opplag gjennom vintermånedene.



.

Vakt- og tilfluktstårn

Siden den militære vaktstyrken var forlagt på Hundvåg, lå Stavanger utsatt til for overfall. En mindre vaktstyrke i byen kunne pasifiseres før de fikk alarmert marineleiren på Husebø.

Løsningen var å bygge et brannsikkert vakt- og tilfluktstårn i stein. Tårnet ble strategisk plassert med fritt utsyn til begge vågene, og det var så høyt at vaktmennene med røyk og ild kunne kommunisere med de vaktpostene som var plassert ved begge innløpene til Fjelbergsundet, Ulsnes og Prestestø. Ja, trolig var tårnet så høyt at vakten kunne kommunisere direkte med Husebø. At tårnet ble solid bygd, kan konstateres av alle og enhver, for den nedre delen, tårnfoten, står der fortsatt. Den gamle tårnfoten er nå forhallen (våpenhuset) i Stavanger Domkirke. Note 41

I bloggen "Vakttårnet i Stavanger Domkirke" tar jeg en grundig gjennomgang av tårnets historie, og argumenterer for den hypotesen at tårnet ble bygd en god tid før Domkirken var påtenkt, trolig i Erling Skjalgssons storhetstid på begynnelsen på 1000-tallet.

Tårnfoten er, til forskjell fra resten av kirken, dypt og solid steinsatt i basis slik at "ingen" kan grave seg inn eller ut. De fire veggene har tre meter tykke murer. Ja, så tykke er de at de skjuler en innvendig vindeltrapp i det nordvestre hjørnet. Murene er faktisk dobbelt så tykke som murene i resten av kirken, og de er bygd etter en helt annen byggeskikk. Note 42
.



Bilde: Utsnitt fra tårnfotens sørvegg. Mens resten av kirken er murt av steiner lagt i "skiftegang" (mursteinsmønster), er byggesteinene i tårnfoten plassert relativt usystematisk. De store mellomrommene er fylt med kalkmørtel og "pinning; flate, små skier av "råtastein" som er drevet inn i den våte mørtelen. Det viser at byggherren har hatt uvanlig god tilgang på kalkmørtel.
.

Tilfluktstårn fra denne tiden hadde kun èn inngangsdør, og den ble plassert flere meter oppe på veggen slik at en var avhengig av stige for å komme inn og ut. En glugge oppe på tårnfotens nordvegg, kan kanskje indikere hvor den gamle inngangsdøra var plassert. At vindeltrappa inne i nordvestveggen slutter der, støtter opp om en slik gjetning. Note 43

Øverst oppe i tårnet må det ha vært vaktrom med god utsikt over hav og land. Herfra kunne hundvakta (jfr "hundvoka") på Husebø alarmeres med signaler av røyk eller ild.

Døråpningen mellom tårnet og kirkeskipet ble trolig anlagt da Domkirken ble bygd. Derved mistet tårnet sin militære funksjon som tilfluktstårn. For slike dører kunne alltids brytes opp, og var inntrengerne kommet inne i tårnfoten, kunne tårnet brennes nedenfra. Episoden med Einar kongsmåg bekrefter dette, en lekse Petr steypir hadde lært. Selv om han var til messe i Domkirken da baglerne angrep, skydde han unna tårnet og la på sprang bort fra kirken.


Urbaniseringsprosessen akselererer

Bygging av tilfluktstårn, må ha ført med seg at personell med ny kompetanse flyttet til Stavanger; byggmester og steinhuggere, mørtelblandere, tømrere og heisverkkonstruktører. Store mengder kalk ble trolig fraktet fra Hardanger til Vatnet, hvor det etter behov ble bearbeidet til mørtel. Spor etter et gammelt "blanderiet" er funnet i overgangen mellom Bekken og Vatnet. Note 44

Logistikken rundt byggearbeidene har krevd meterhøye steinsettinger på begge sidene nede i bekkosen. Hvis båtene skulle gå opp i Vatnet, har det krevd en "sluseport" nede i Østervåg. Trolig ble den montert/ demontert etter samme prinsipp som en laftet husvegg.

I travle byggeperioder er det mest sannsynlig at slusepoten ble holdt stengt, slik at vannstanden i Bekken og slusebassenget permanent ble holdt på samme nivå som i Vatnet. Lasten fra frakteskipene ble da vinsjet over på mindre pendelbåter som med hestekraft ble trukket opp til Vatnet. Slik slapp en unna alt styret med åpning og stenging av "sluseporten".

Gamle grensekart, tegnet på initiativ av Anders Bærheim, viser Bekkens gamle løp. Ut fra anomalier i bekkeløpet, kan det omtrentlig sannsynliggjøres hvor slusen lå. Note 45

.

.
Bilde: Bekkeløpet gikk fra Vatnet ned "Klubbgata" til venstre på bildet. Foran murhuset til høyre på bildet, svinger den 90 grader mot høyre (mot fotografen). Trolig skyldes det et kunstig anlagt avløp i øvre enden av et slusebasseng som kan ha strukket seg ned til gatehjørnet Østervåg / Søregata. Note 46


De nye aktivitetene må ha medført at Stavanger igjen begynte å røre på seg. Bebyggelse og gateløp har begynt å bre seg oppover fra Østervåg. Et av byens eldste gateløp, Søregata, ligger jo der og vitner om at slik var det. Hadde byen vokst fra Vågen og nordover, ville Søregata ikke vært "Søregata", men ”Noregata”.

Erling Skjalgsson kan personlig ha bidratt til den nye veksten i Stavangerområdet. Erlings minnekors, reist av presten hans, Alfgeir, indikerer at "rygekongen" har åpnet for en kristen rennesanse i byen. Det er kjent at Erling ble døpt før han giftet seg med Olav Tryggvasons søster, og at han ble rost for å ha gitt trellene sine rettigheter og frihet. Det tyder på at han prøvde å leve etter "kristenrettens" påbud. Note 47

Vi må anta at presten residerte i en kirke her i byen, og at han samlet en menighet rundt seg. Det må videre være en kvalifisert gjetning at denne kirken siden ble ombygd og omdøpt til Mariakirken.
.

Bare 20 meter sør for kirken kan så Erling ha reist et høyt og sikkert tilfluktstårn hvor de kristne kunne søke trygghet.


Bilde: Det er vanlig antatt at Mariakirken ble bygd i siste halvdel av 1200-tallet. (Helle s. 118). Men da er det en gåte hvorfor "den nye kirken" ble bygd bare 12 meter fra Domkirkens nordvegg. Svaret på gåten kan være at da biskop Reinhald startet byggingen av katedralen i 1124, hadde allerede Erling Skjalgssons lille steinkirke (Mariakirken) feiret sitt 100-års jubileum.

Da bispesetet ble lokalisert til Stavanger i 1124, satte dette ny fart i urbaniseringsprosessen. Fra den tid var kirken en sterkere økonomisk maktfaktor enn statsmakten på Husebø.

Den gamle ”Kongebrygga” i Østervåg ble overtatt og omdøpt til ”Bispebrygga” så snart Domkirken skulle bygges. Østervåg, med Bispebrygga og markedsplassen, var byens sentrale anløpsted helt fram til seilskutetida.
.

Totusenårsstedet

Den som vil finne spor fra Stavangers historie før 1125, bør lete i - og under - Vesttårnet i Domkirken, under Mariakirkens ruiner, i Østervåg, i Søregata og Klubbgata og på breddene rundt Breiavatnet. Men først og fremst bør det letes i selve Vatnet. Vatnet er byens uåpnede historiebok. Vatnet er Stavanger, et ekte 2000-årssted.


Forkortelser

Blogg Finn Bringsjords bloggsider: http://finnbringsjord.blogspot.com/
B&L Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindemann: Våre arveord. Etymologisk ordbok. (2000)
Bringsjord Finn Bringsjord: Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300. Pedagogisk senter, Stavanger 1978
Brøgger A. W. Brøgger: Stavangers historie i middelalderen. (1925)
Elgvin Johannes Elgvin: En by i kamp 1536 - 1814. (1956)
F&T Falk & Torp: Etymologisk ordbog I og II (1903)
Helle Knut Helle: Stavanger fra våg til by (1975)
Magerøy Hallvard Magerøy: Soga om birkebeinar og baglar. Del 1 og 2. (1988)
N.G. Oluf Rygh: Norske gaardnavne (1897 - 1936)
S.A. Stavanger Aftenblad
S.M.Å. Stavanger museums årbok (1882 ->
Snorre Snorre Sturlasson: Kongesagaer. Gyldendal/ Bokklubben (1979)
Stav 3-08 "Stavangeren", medlemsblad for Byhistorisk Forening. Bringsjord: Sørvestrikets historie. Del 1; Romertid
Stav 4-08 "Stavangeren". Bringsjord: Sørvestrikets historie. Del 2; Sammenbrudd og emigrasjon. Del 3; Frankertid
Stav 1-09 "Stavangeren". Bringsjord: Stavanger -og staven.
Stav 2-09 "Stavangeren". Bringsjord: Vesttårnet i Stavanger Domkirke
Steinnes Asgaut Steinnes: Utskyld. Historisk tidsskrift, 1952/53, s. 20 - 411.
Særheim Inge Særheim: Stadnamn i Rogaland (2007)
Vågslid Eivind Vågslid: Stadnamntydingar III, Eigin utgjevnad, Oslo 1979

Noter

1 F&T 2, s. 419. Norrøne "vadmàl" betyr egentlig et bestemt mål av vevd ulltøy. I fortsettelsen kaller jeg ullveven kun for "vad".

2 Vi kan vel anta at ca 1/4 av værlammene ble rodd over til Hundvåg og slaktet etter hvert som behovet for ferskt kjøtt meldte seg utover vinteren.

Renessansefyrstene i Firenze skapte sine formuer på ullhandel. Saueslaktingen foregikk på "Ponte Vecchio", gamlebroen over elva Arno. Slakteri-elver var ellers kjent for godt ålefiske. Jfr Figgjo med ålgården og Møska i Lyngdal.

3 Stav 3-08 s. 35-36. Hypotesen om Sørvestriket satte jeg først fram i 2008. Det finns følgelig ingen direkte støtte for hypotesen i andre kilder. Riket ble trolig etablert i det andre århundre etter Kristus, og fikk sitt endelikt ved slaget i Hafrsfjord.
Rikets eksistens var utelukkende basert på masseproduksjon av ull og ullvarer, som ble eksportert til stormaktene. Dette gav igjen rikelig overskudd til å la topptrimmede, profesjonelle marineenheter besørge transporten.

Hypotesen gir fyldesgjørende svar på tre store "historiske gåter":
a) Hvorfor ble varmekjær lauvskog på Agder og Jæren erstattet med gras- og lyngmarker midt i en varm klimaperiode?
b) Hvilken sammenheng var det mellom Sørvestrikets lyngheier og den kolossale framveksten av småbruk med navneendelsen "-land"?
c) Hvilket gjennomorganisert norsk overskuddssamfunn kunne i begynnelsen på 200-tallet sende av gårde en profesjonell marinestyrke på 1000 mann for å raide Jylland?

4 Det gammelgermanske ordet for penger er *fehu som betyr småfe eller sauer. Til grunn for "fe" ligger den indoeuropeiske verbalroten *pek; å plukke eller nappe ull. Herav er avledet "peku"; den som bærer ull. Nordiske "penger" er avledet av latinske "pecunia". Så enkelt var det: Den som hadde småfe som bar ull, hadde penger.
Den italienske delikatessen "pecorino" er "formaggio prodotto con latte di pecora". Vi kan vel anta at sørvestingene også kunne produsere fast ost av sauemelk.

5 N.G. bind 10, s. 176. Hans Smidts optegnelser 1770-1788. Samling til Stavangers historie, bind 2 s. 58. Blogg "Sørvestrikets historie" s. 26.
Det er mulig at de to roerne som delte samme "tofte" hadde personlig ansvar for naglerekkene under sin "sesse". Skipsbetegnelsen "20-sesse" var et orlogskip med plass til 40 roere.

Arkeologene omtaler et gravfunn som en "båtgrav" hvis en håndfull skipsnagler er lagt ned ved siden av den døde. Denne gravskikken kan muligens reflektere at marinesoldatene bar med seg skipsnagler i sin personlige oppakning når de la ut på reiser. Men tolkningen er usikker, særlig fordi halvparten av "båtgravene" i Sørvestriket er kvinnegraver.

6 S.A. Sven Emil Refseth: "Lanolinolje under bilen" 22.09.08

7 Hùnbord er det ytterste avskjæret på en trestamme. Det beholder bark-siden på den ene bordflaten og er tykkest og bredest i rotenden. Den etymologiske bakgrunnen for ordet "hùn", uttales også "hôn", er usikker. I følge F&T kan hùn være avledet fra samme roten som germanske "hundà"; hund. F&T Del 1 s. 307. Se sanskrit cû, cvâ ; svulme under Hùn og Hund.

Eikeved avgir langt mer varme enn andre nordiske treslag. I skogfattige Sørvestriket kan derfor hùnved vært forbeholdt plasskomanndanten, hunden, på londumen. Snorre forteller, s. 73, at jarlen på Orknøyene, Einar Ragnvaldsson, " ble kalt 'Torv Einar' fordi han lot skjære torv og brukte den til ved. Opphold i en gildesal fylt med sur torvrøyk, var for den nordiske makteliten et lavmål på komfort. Varme fra hùnved har trolig hatt høyeste rating.
Forleddet hunn-/ hund- i fossefall kan ha samme etymologiske bakgrunn, nemlig at fisket der var forbeholdt hunden på londumen. Jfr Hunnefoss i Egersund, Hunsfoss i Vennesla og Hunderfossen i Lillehammer.

8 Stav 4-08, s. 10. Endelsen vic stammer trolig fra latinske vicus (pl. vici); en sivil handelsby utenfor et romersk fort. Betegnelsen "kaupang" er en direkte norrøn oversettelse av latinske vicus, jf. Kaupang i Viksfjord. Se også engelske Wikipedia om "wich town", hvor det anføres at fellesnevner for mange vic byer er nærhet til saltgruver og salteksport.

9 Steinnes s. 407, mente å kunne påvise at et eget kongerike ble etablert for Agder og Jæren på slutten av 700-tallet eller i begynnelsen av 800-tallet. Han omtalte det som "Det sørvest norske riket", og mente det ble administrert gjennom en svenskutviklet "husebyskipnad".
Elgvin, s. 444, karakteriserte, i 1956, "Utskyld" som "det mest skarpsindige som er levert i norsk historieforskning i dette århundre".

10 Den gamle ferdselsveien mellom Åmli i Setesdalen og Lysebotn ble kalt "Skinnvegen". Derfra gikk ferden med båt til Stavanger. De indre bygdene på Agder blir på Scavenius kart fra 1618 betegnet som "Råbygdelag" (av norr. rô; krok, avkrok).

11 Stav 4-08 s. 12. Blogg: Sørvestrikets historie s. 28. Hypotesen om at Skiringssal (av skriveren i Wessex omtalt som "Sciringesheal") var en hvitkalket kirke, satte jeg fram i 2008. Det fins derfor ikke, så langt jeg kjenner til, belegg for dette i andre kilder. Det gammelgermanske ordet "scirii" står for ubesudlet, rent, hvitt og skinnende. (Jfr Kvitekrist). I gammel Yorkshire-dialekt er "sheeal" fortsatt brukt om skole. Kateter og katedral var på den tid to sider av samme sak.

12 Stav 4-08 s. 11 og 13.

13 Stav 4-08 s. 15. Ynglingekongene Olav Kvite -> Ragnvald Vognstyrers (Hednigehårds) ætt, mot sidegrenen Halfdan Svarte -> Harald Luvas (Hårfagres) ætt.

14 Stav 3-08 s. 40 og Stav 4-08 s. 17

15 Erling Skjalgsson, født ca 975 - død 1028. Snorre s. 222 f

16 N.G. nr 10, s. 196. I kommentaren nevnes at gotiske "hundafads"; "Befalingsmand over hundrede Mand" kan være reflektert i Hundvaka.
Jfr også Vågslids tolkning av "hund" s. 92 f, og Særheims tolkning av "hund" s. 110. Begge tolker forleddet "hund-" ut fra gotiske "hindan"; fangst, fiske og i slekt med engelske "hunt". Vågslids tolkning inngikk i hans disputas til doktorgrad i 1974. Avhandlingen ble skarpt avvist av bedømmelseskomiteen; Dr. philos. Per Hovda, prof. Eyvind Fjeld Halvorsen, UiO, og prof. Torsten Andersson, ved Uppsala Universitet. De framhevet at stedsbetegnelsen "Hund-" vanligvis reflekterte tallet hundre. Se Vågslid s. 97. Jeg har valgt å følge komiteens tolkning.

17 B&L s. 406, hvor det påpekes at "hundafads" gjengir latinske centurio; "kommandant for en avdeling på 100". Norr. "hundrad" betyr i i regelen 120, et såkalt "stort hundre", det vil si 10x12 i et eldre germansk tolvtallsystem.

18 Stav 3-08 s. 32 f
19 Se "Centurion" på engelske Wikipedia, eller "centurione" på den italienske.

20 N.G. Innledning s. 57. Steinnes: Husebyar s. 8. Se også Særheim s. 110 f.
B&L s. 549 fastslår at "lund" er et særnordisk ord som best kan settes sammen med "land".
At "londum" og "lunden" var fellesnavn på marinens (vikingenes) forlegninger i henholdsvis romer- og frankertid, er en hypotese jeg framsatte i Bloggen: "Sørvestrikets historie" s. 8 i 2008. Synspunktet er ikke, så langt jeg vet, omtalt av andre.
At "lund" viser til "en hellig lund" i hedensk tid (B&L s.549, og Særheim s. 151), er det etter mitt syn liten belegg for. Jfr heller marinens bruk av "lunden" med den senere bruken av "moen" som hærens fellesnavn på militærleir / ekserserplass.

21 S.A. 13.11.08. "Her på Husebø var det en hel landsby" uttaler arkeolog Olle Hemdorff. "Det er stappfullt av spor fra 0 - 700 e. Kr."

22 Vågslid s. 25 og 98. Vågslid tyder "hundar" i Eik-hundar-sund som "fiskeplass". Men trolig refererer det, som i Hundvåg-navnet, til en marinebase for hundre mann. (Jfr også Hunn og Huseby ved Fredrikstad).

23 Blogg: "Ref fra Rennesøy". Navnet "bagler" stammer fra latinske "bacculus", vinstav. Vinstaven var en av centurions pontifikasjoner. Ideen ble "stjålet" av pavekirken som utstyrte sine biskoper med en "baculus".

24 Magerøy Del 2 s. 36
25 Magerøy Del 1 s. 100 f

26 Bringsjord s. 12

27 Bringsjord s 15

28 Stav 2-09 s. 6 og Magerøy del 1, s. 102.

29 Magerøy Del 1 s. 102

30 Magerøy del 2 s. 109. Min kommentar til Petrs tilnavn: Norr. "steypir" kan vise til person som stuper omkull, eller som stivner. Muligens person med fallesyke, epilepsi?

31 Helle s. 156. Knut Helle leste og kommenterte arbeidet "Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300" i 1977

32 Brøgger s. 35

33 Bringsjord s. 17

34 Magerøy Del 1 s. 102

35 Helle s. 73

36 S.M.Å. 1971 s. 51-90

37 Helle s. 37

38 Jfr beskrivelsen av søppelplassen bak det 83 meter lange høvdinghuset på Borg i Lofoten

39 Hovda i S.M.Å. 1964 s. 79 f. og Møllerup i "Haug ok heidni" 1967 s. 26 f

40 Stav 1-09 s.

41 Oluf Kolsrud m.fl: "Stavanger Domkirke. En historisk - arkeologisk utredning". (1933)

42 Gerhard Fisher: "Domkirken i Stavanger". (1964)

43 Kolsrud anf. arbeid. Plansje D

44 Arkeologene har riktignok datert "blanderiet" til 1600-tallet. Men prosessen og de naturgitte forhold, har til alle tider vært den samme.

45 Helle s. 135/Byarkivet. Se også Stav 4-08 s. 15. Både Birka, Hedeby og Kaupang stengte innseilingen til bykjernen med stolpeverk neddrevet i havbunnen. Skipene la til utenfor stengselen og losset varene over i pendelbåter som gikk inn til de respektive bryggene. Hedninger og skip med bevæpnet mannskap slapp ikke inn i vic-byene. Sluseordningen i Østervåg kan i lange perioder hatt samme funksjon.

46 Sammenlign også med Asbjørn Simonsens topografiske kart, S.M.Å. 1971 s. 47 f. (Vist i Stav 1-09 s. 15).

47 Snorre s. 175 og s. 222 f

Denne artikkelen er publisert i "STAVANGEREN", medlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger, Nr 3 - 2009, s. 5 - 19. http://www.byhistoriskforening.org/

Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net