Sørvestrikets historie
Agder og Jærens historie
fra år 0 til år 900 e. Kr.
Del 1 Romertid (0-450)
Nordsjølandenes gylne mulighet
Helt til slaget i Teutoburgerskogen i år 9 e Kr, hadde keiser Augustus som målsetting å innlemme de germanske områdene i det romerske riket. Men i det slaget fikk tre romerske legioner sitt endelikt, og den romerske grenselinjen mot germanerne ble for all tid trukket tilbake til Rhinens bredd. Viktige garnisonsbyer vokste fram ved grenseelvene slik som Colonia (Køln) ved Rihnen og Treverorum (Trier) ved sideelven Mozel.
Den romerske ekspansjonen fortsatte imidlertid vestover da de i år 42 krysset Kanalen og la under seg store deler av Britannia. Også her vokste det fram viktige garnisonsbyer som Londinium (London) ved Themsen og Eburacum (York) ved elven Ouse.Bilde: Keiser Augustus. Her avbildet med ullvest(?).
Augustus hevdet at han personlig hadde ført den romerske flåten nord til Skagerak.
For soldater oppvokst i et middelhavsklima, må livet på grensepostene nord for Alpene vært rått og kaldt. Selv om gjennomsnittstemperaturen i Europa var en grad eller to varmere enn i dag, kunne kombinasjonen av vind og regn raskt bryte ned allmenntilstanden blant soldatene. På kort tid oppstod et skrikende behov for regntette, varme plagg til romerhæren.
Hjelpen skulle komme fra Nordvest-Europa. Folka der kunne tilby varme, regntette ullkofter som legionærene kunne bære under brynjen. Og ikke nok med det, de kunne også tilby vanntett vadmelstoff til de 8-mannsteltene legionærene brukte på sine ekspedisjoner ute i felten.
I de nedbørrike, kjølige kystdistriktene rundt Nordsjøen, hvor sauene kunne gå ute på beite året rundt, var ulla særlig rik på lanolin, en oljevoks som var vannavstøtende.
Nå vet vi at de romerske legionærene som var forlagt til grensebyene i de anglo- germanske områdene, bar en slik “ullkofte” over skuldrene. Ja, det fortelles at keiser Augustus selv alltid bar en “ullvest” vinterstid, også når han bodde i Roma.
Sørvestriket
Kort tid etter romernes ekspansjon mot nordvest, begynte en tilbakegang for store skogstrekninger langs kysten av Agder og Jæren. Først langs kysten, senere også i heiene oppover dalførene. Pollenanalyser viser at skogen ble erstattet av gress- og lyngmoer.
I en varm klimaperiode kan ikke dette ha skjedd av “naturlige” årsaker. En hver bonde, eller hytteeier, vet fra vår egen tid at det “naturlige” er at lauvskogen brer seg uhemmet hvis den ikke holdes nede av beitedyr.
Side 2
Vi kan dermed slå fast at levekårene i Agder og Jæren, et område jeg heretter kaller "Sørvestriket", må ha endret seg radikalt de første århundrene etter Kristus. Fra en relativ beskjeden oppstart i kystbeltet, har ullproduksjonen, takket være opparbeiding av nye beitemarker i innlandet, vokst til masseproduksjon.
Dette kan bare ha skjedd gjennom et nært samarbeid mellom de tyngste makthaverne i dalstrøkene, for nå dreier det seg om tilrettelegging av beiteområder for minst 8-9 hundre tusen voksne dyr.
På Jæren må samarbeidet ha artet seg slik at saueflokkene beitet i det milde strandbeltet i de kaldeste vintermånedene, for så å bli drevet innover Høg-Jæren i mars/april, og videre til Bjerkreim og Sirdalen på sommeren.
Tilsvarende har saueflokken fra Lista passert de militære "spesialgårdene" Ulland og Lande før de langsomt beitet oppover heiene mellom Lyngna og Kvina til sommerbeite ovenfor Lygne i Eiken. Der blandet de seg kanskje med flokken som hadde overvintret på Rosfjord- og Spindshalvøya, og som hadde beitet oppover heiene mellom Lygna og Audna.
Det kan være vanskelig å krysse elveløp med store saueflokker, spesielt når lammene er små og elvene går flomtunge på vårparten. Vi må derfor tro at elvene i bunnen av dalførene ofte ble et naturgitt grenselinje for ulike produsentinteresser. Ja, om Sirdalselva sies det at den er den eneste elva i Norge som har vært grenseelv mellom to "leen"; Stavanger Leen og Lister Leen.
På Jæren og i Vest-Agder har naturen viselig lagt seg til rette for at elvene ble grenseskiller, men i Aust-Agder er det mer plundrete med dalfører som går parallelt med kysten, og med Blindleia som hindrer saueflokkene i å nå helt ut til havet. Sammen med de snørike vintrene i Aust-Agder, kan disse naturforholdene år om annet ha desimert bestanden.
Fra Haugalandet og nordover på Vestlandet er det også milde vintrer hvor sau kan gå ute året rundt. Men kysten er oppsplittet med øyer og sund som gjorde storskala flytting av sau umulig. Sauene måtte derfor gå og tråkke på det samme beitet året rundt.
Med få unntak kan det så sies at i resten av Norge er vintrene så snørike og kalde at de år om annet vil slå ut vinterbeitende saueflokker. Skjer dette oftere enn hvert 20. år, vil prosjektet trolig være ulønnsomt.
Takket være gavmilde topografiske og klimamessige forhold, kunne Sørvestriket, sammen med Jylland og Frisland, innta rollen som sentral råvareleverandør til det romerske militærvesenet. Leveransene til garnisonene som var forlagt i Britannia, kan vi trygt anta at de lokale folkegruppene, piktere og keltere, selv tok hånd om.
I de to første århundrene e. Kr. ser det ut til at ulleksporten fra Sørvestriket gikk via handelskonger på Sjælland. Men i begynnelsen av 200-tallet kan den sørvestnorske rivaliseringen med Jylland om priser og leveranser ha brutt ut i åpen konflikt. Funnene i Illerup tyder på det.
Funnene i Illerup
Myrfunnene i Illerup på Øst-Jylland, er trolig rester etter militært utstyr benyttet av en norsk ekspedisjonsstyrke tidlig på 200-tallet. Fordelt på mer enn 40 skip, rodde 1000 sørvestnorske marinesoldater nedover for å herje på Jylland. I tillegg var trolig drøyt to hundre mann med som hjelpe- og støttepersonell. Disse hadde fraktet med seg 20-25 kamptrente hester som i strid ble benyttet av offiser med den høyeste rang.
Side 3
Hvis disse antakelsene er riktige, må hver enhet ha bestått av ca 40 marinesoldater.
Fra skipsgraven til hertugen i Sutton Hoo, som riktignok er datert til begynnelsen av 600-tallet, vet vi at skipet der hadde plass til 20 x 2 = 40 roere. Slike båter ble i frankisk tid kalt “tjuesesser”, og Illerupfunnet indikerer at dette kan ha vært standardstørrelse på de sørvestnorske orlogskipene allerede i romersk tid.
Vi bør videre merke oss at de aller fleste sørvestnorske soldatene var utstyrt med sverd hvor sverdklingene var produsert i Romerriket. Flere av offiserene bar også på andre militæreffekter som stammet fra romersk militærvesen.
Bakgrunnen for toktet til Jylland vet vi ikke. Men det er trolig at jydene sommeren før hadde overfalt og plyndret de norske skipene etter at de hadde gjort sine årlige vareleveranser til handelsfyrstene på Sjælland. Det store nederlaget i Illerup, kan for alltid ha satt bom for sørvestingenes leveranser på denne handelsruten.
Elvefraktere
Vi kan anta at slaget i Illerup var en grensesprengende hendelse for makthaverne i Sørvestriket. Det kan ha ført til en større profesjonalisering av marinestyrkene, og til en total omlegging av handelsruten.
Få år senere kan så mange som 40-50 båter ha samlet seg ved Tromøya eller ved "kaupang" i Viksfjorden. Derfra rodde de som en armada langs den svenske vestkysten til Göteborg før de krysset over til øya Læsø i Kattegat.
Fra Læsø gikk så turen videre gjennom Limfjorden og ut til Nordsjøen. Derfra måtte de tilbakelegge det farlige strekket sørvestover langs kysten av Jylland og Frisland til munningen av Rhinen.
Den store markedsbyen Køln, som lå et stykke opp i Rhinen, har trolig vært oversvømt av ullvarer fra jyder og frisere, så våre landsmenn har, etter år med prøving og feiling, fått romernes tillatelse til å ro framom byen og opp sideelva Mozel til Trier (Treverorum).
.
Romerne hadde den store Nordsjøflåten liggende i en base ved Køln. Trolig har mange sørvestinger latt seg innrulle i den romerske marinen, og senere vært med på å bygge opp romersk tillit og "good will" til de nordiske orlogskipene.
Vadmelstøy og vadsekker stappet med lanolinrik ull, er lett og greit å frakte med seg for dem som skal ro opp elver på lengde med halve Europa. Rundt Trier vokste det fram en betydelig tekstilindustri som en kan anta hovedsakelig baserte seg på faste leveranser av sørvestnorsk ull. (Storskala sauehold lar seg vanskelig forene med storskala vinproduksjon).
Nedover elven er det derimot helt greit å ta med seg tyngre varer. Romerske sverdklinger må ha vært en etterspurt handelsvare, liksom store fat med vin. Gravmonument over en vingårdseier i traktene ved Trier viser en stilisert 20-sesse, med hundehode i stavnen, på vei nedover Mozel med vintønner.
Tilbake ved Rhinens munning ser det ut til at de fleste skipene, tunglastet med all slags varer, har tatt veien over til de romerske forlegningene i Britannia. Der ble nok brorparten av vinen solgt til kjøpmenn som hadde slått seg ned utenfor garnisonsbyene.
Latinske “kaupo” betyr egentlig vertshuseier, men det fikk etter hvert betydningen “kremmer“. Jfr. kaupangr.
For marinesoldatene og de agrare makthaverne i Sørvestriket, må de nye handelsforbindelsene vært som en åpen port til europeisk kulturliv og tenkesett. Fra et begrenset kontaktnett mot germansk befolkede områder, åpner seg nå en ny verden befolket av romere og keltere. Unge sørvestinger rodde hver sommer inn på datidens verdensarena, og der satte de spor.
Sørvestnorsk marine - romersk militærstruktur
Som vi etter hvert skal se, er det mye som taler for at London sommerstid var et treffsted for hundrevis av sørvestlandske marinesoldater.
Vadmelstøy og vadsekker stappet med lanolinrik ull, er lett og greit å frakte med seg for dem som skal ro opp elver på lengde med halve Europa. Rundt Trier vokste det fram en betydelig tekstilindustri som en kan anta hovedsakelig baserte seg på faste leveranser av sørvestnorsk ull. (Storskala sauehold lar seg vanskelig forene med storskala vinproduksjon).
Nedover elven er det derimot helt greit å ta med seg tyngre varer. Romerske sverdklinger må ha vært en etterspurt handelsvare, liksom store fat med vin. Gravmonument over en vingårdseier i traktene ved Trier viser en stilisert 20-sesse, med hundehode i stavnen, på vei nedover Mozel med vintønner.
Tilbake ved Rhinens munning ser det ut til at de fleste skipene, tunglastet med all slags varer, har tatt veien over til de romerske forlegningene i Britannia. Der ble nok brorparten av vinen solgt til kjøpmenn som hadde slått seg ned utenfor garnisonsbyene.
Latinske “kaupo” betyr egentlig vertshuseier, men det fikk etter hvert betydningen “kremmer“. Jfr. kaupangr.
For marinesoldatene og de agrare makthaverne i Sørvestriket, må de nye handelsforbindelsene vært som en åpen port til europeisk kulturliv og tenkesett. Fra et begrenset kontaktnett mot germansk befolkede områder, åpner seg nå en ny verden befolket av romere og keltere. Unge sørvestinger rodde hver sommer inn på datidens verdensarena, og der satte de spor.
Sørvestnorsk marine - romersk militærstruktur
Som vi etter hvert skal se, er det mye som taler for at London sommerstid var et treffsted for hundrevis av sørvestlandske marinesoldater.
Side 4
Her har også mange unge marinejegere blitt engasjert som hjelpemannskap for de romerske legionærene. Klarte de å innordne seg romerhærens knallharde disiplin, kunne de relativt raskt bli vervet som legionærer. Og vi kan vel anta at ungdommer som hadde rodd i takt fra Tananger til Trier, visste hva militær disiplin innebar. Romere og piktere lå i kontinuerlig innbyrdes strid, så romerne mottok trolig de “nøytrale” nordboerne som gudesendte forsterkninger til øyriket.
Hvis legionærene levde til de kom opp i 40-årene, fikk de utbetalt sin pensjon og mønstret av. Pensjonen kunne være i form av penger eller en mindre jordeiendom i feks. Toscana eller Provence.
Mange avmønstrede egder og jærbuer vendte tilbake til Sørvestriket med en enestående innsikt, ikke bare i romersk militærvesens organisering og struktur, men også med en bred forståelse for romersk byggekunst, tenkemåte og kultur.
Ut fra dette kan vi forvente at Sørvestrikets militærvesen ble organisert etter romersk mønster. Den klassiske romerske hærstrukturen, var bygd opp av ”centuria” (av lat.*centum, hundre) enheter på 100 mann. Lederen for enheten ble kalt ”centurion”.
I svenske ‘Uppsala län’ ble et område som stilte med hundre soldater kalt et "hundare". Større landsdeler, ”folkland”, kunne stille flere ”hundremannslag”. Det rikeste folklandet i Uppsala, kunne stille 10 x hundre mann og ble kalt Tiundaland (ti-hundre-land). Et annet folkland bestod av åtte ”hundare” og ble kalt Attundaland.
Kommandanten for en enhet på hundre mann, ble kalt en hund. De mange stedsnavn i Sørvestriket med forleddet ”Hund-”, viser at tittelen også må ha vært flittig brukt her.
Lektor Eivind Vågslid påstod i avhandlingen "Stadnamntydingar 2" 1974, at stedsnavn med forleddet hund-, norr. *hundr, vanligvis angir gode jakt- og fiskeplasser. Ordet skulle da være språklig i slekt med engelske "hunt", jakte, og gotiske "hindan", fange. Vågslids påstand (og avhandling) ble skarpt avvist av bl.a Per Hovda og Torsten Andersson. I sin tilrådning skrev Andersson, professor ved Uppsala Universitet: "Det råder inget tvivel om att hund är identisk med det gamla räkneordet hund n. 'hundra'(100)". ..."Vågslids antagande att distriktsbeteckningen hund skulle vara identisk med det supponerade *hundr, fiske, fiskeplats, måste alltså bestämt avvisas".
Romerne kalte sine militære forlegninger i en garnisonsby for kaserner, av lat. *casa, hus.
I Norden kaltes en militærforlegning for hundre infanterister for en ”huseby”.
Forleddet ”hus” har da samme militære referanse som suffikset i Akershus, Bergenshus osv.
Et av romernes største grensefort ved Hadrians mur, fikk på 120-tallet navnet Housstead. Navnet kan direkte overføres til norrøne ”huseby”. Ut fra dette må ”huseby” forståes som en militærforlegning for hundre mann.
Marinens folk har til alle tider hatt aversjon mot å bo i ”hus”. De bodde i "skip" enten de var til lands eller vanns. I Sørvestriket ble garnisonsby-betegnelsen ”huseby” først tatt i bruk i tidlig frankertid, og da trolig som en påtvunget greie. (Jf. fravær av husebyer i upplandske Roslagen).
Etter mitt syn ser det ut til at navnet på de marine militærforlegningene i Sørvestriket er "adoptert" fra garnisonsbyen Londinium. Et sted med marine forlegninger fikk navnet “londum”, dativ av “landir” eller “landa”. Gårder med navn som Landa, Lande, Lende og trolig også enkelte gårder med navnet Lunde, indikerer at det der lå militære forlegninger i romertiden. (J fr Landa på Forsandmoen).
"Londinium" var trolig en latinisering av det lokale keltiske stedsnavnet "Landâ", som etymologisk svarer til germ. "land", jord(stykke). Det særnordiske ordet "lund", norr. lundir, kan også best settes sammen med norske "land".
I tidlig frankertid ble navnet på garnisonsbyen London endret til "Lundenwic". Dette må også ha ført til navneendring - fra "londum" til "lunden" (utt. lonnen) - på marinens forlegninger i Sørvestriket. Men en gang på slutten av 600-tallet, har trolig tre (fire) sentrale "lunden-forlegninger" blitt påtvunget infanteri-navnet "huseby". Navnet Lunde henger likevel fortsatt igjen på de store nabogårdene på Hundvåg og Lista (og Tjølling).
På Augustus tid var en centuria redusert til ca 80 legionærer og ca 20 hjelpemenn.
I det nordiske militærvesenet ble romernes ”hundreinndeling” etterlignet med noe tillempning fordi det gamle germanske hundretallet ikke var 100, men 120. En nordisk ”hund” var derfor leder for 120 soldater og ca 24 hjelpemannskaper. De bemannet tre 20-sesser.
.
Snorre forteller at Tore Hund tok med seg 80 av sine "huskarler" på Bjarmelandsferden. Trolig var da 40 mann tilbake på Bjarkøy. Mye tyder på at militærrangen "hund" ble et skjellsord og gikk helt ut av bruk etter slaget på Stiklestad. I ettertiden ble "hunden" holdt ansvarlig for drapet på Helgenkongen. Legendene om "hundekonger", slik vi finner dem fortalt hos Saxo og hos Snorre, indikerer at militærrangen "hund" var gått i glemmeboken på 1200-tallet.
Snorre forteller at Tore Hund tok med seg 80 av sine "huskarler" på Bjarmelandsferden. Trolig var da 40 mann tilbake på Bjarkøy. Mye tyder på at militærrangen "hund" ble et skjellsord og gikk helt ut av bruk etter slaget på Stiklestad. I ettertiden ble "hunden" holdt ansvarlig for drapet på Helgenkongen. Legendene om "hundekonger", slik vi finner dem fortalt hos Saxo og hos Snorre, indikerer at militærrangen "hund" var gått i glemmeboken på 1200-tallet.
Side 5
Ullkult - hentet fra legionærenes militærkultus
Asgaut Steinnes har i avhandlingen ”Utskyld” påvist at det langs reiserutene i Sørvestriket, både ved kysten og i innlandet, var en rekke steder med “Ull- navn”. Stedsnavnene viser at reisefølgene med jevne mellomrom må ha stanset for å gi et offer til guden Ull. Etter som vi kan anta at reisefølgene i all hovedsak var henholdsvis marinesoldater og infanterister, må “Ull” ha vært soldatenes gud i førkristen tid.
De få opplysninger vi har om Ull fra norrøne kilder, er nedtegnet på 1200-tallet.
“Han var en god bueskytter og så flink til å gå på ski at ingen kunne kappes med ham“, skriver Snorre i Edda, “han er vakker og fører seg som en dyktig kriger og han er god å påkalle i tvekamp”. Videre fremgår det at en ed, sverget ved Ulls ring, var ubrytelig.
Men dyrkingen av Ull tok slutt allerede på 6-700-tallet i Sørvestriket, så hvorfor skal vi stole på det Snorre skriver 600 år senere? Bør vi ikke heller prøve å nærme oss romertidens Ulldyrking fra en annen vinkling?
Sørvestlendingene var fra 200-tallet ikke spesielt knyttet til de germansk befolkede områdene i Norden eller på kontinentet. De var derimot nært knyttet til den romersk-keltiske kulturen i Britannia. Sørvestingen var primært europeer og verdensborger.
Den greske soldatguden Ares, ble av romerne dyrket under navnet Mars. Ares var en ”Rambo”, sterk og mandig og uimotståelig i tvekamp. Han likte å ta seg ut i vakker uniform og med flotte våpen. Han var en stor kvinnebedårer, men kanskje litt troskyldig, Hans forse berodde ikke på strategisk tenking, men på muskler og kampteknikk. Mars var soldatenes, plebleiernes, beskytter.
For de romerske patrisierne, senatorene og de adelige feltherrene, var soldatguden Mars en smule for selvopptatt og enkel. Men keiser Augustus, som selv kom fra plebeierklassen, endret dette bildet, og gjorde Mars til den viktigste guden på Forum Romanum.
Midt på plassen bygde han et vakkert marmortempel for Mars, og gav han æren for at mordet på Cæsar ble hevnet. Keiser Augustus gav Mars tilnavnet Ultor, hevneren. Fra da av ble Mars Ultor anerkjent som de øverste feltherrenes gud.
Det var dyrkingen av den ”nye” soldatguden, Ultor, nordiske ungdommer møtte som soldater i den romerske hæren. Er så vår nordiske Ull et rent “lånestykke” fra legionærenes Mars Ultor? Ja, etter mitt syn tyder det meste på det.
I århundrene rundt Kristi fødsel, var Tir (Tyr) de germanske soldatenes krigsgud og beskytter. Det var denne soldatguden som lik Ares og Mars fikk ukedagen tirsdag oppkalt etter seg. Men ”Tir” må i tiden etter tusenårsskiftet blitt skjøvet i bakgrunnen av den "nye" soldatguden Ull. Kanskje spesielt fordi den omseggripende ”mithrakulten” kom og la nye sider til Ulldyrkingen.
Side 6
Mars Ultor-/Mithras-kult
Som vi har sett må keiser Augustus regnes som en far for dyrkingen av Mars Ultor. Men snart gikk den mer sofistikerte Mithras-dyrkingen sin seiersgang blant de romerske legionærene. Bare i Britannia, er det funnet ruiner etter fem mithras templer, et i London, et annet i Housestead.
Mithras dyrkingen stammer fra parserne, et persisk rytterfolk som invaderte Lilleasia omkring år 100 f.Kr. 'Bilde: Mithras ofrer villoksen til Sol Invictus. Som vanlig bærer han "frygisk" lue, dvs. et kjegleformet hodeplagg hvor toppen henger framover. De mithraiske fakkelbærerne ble også avbildet med slike luer.
Mithras, Sol Invictus's sønn, var på mange måter en forløper for Kristusskikkelsen. Mithras var også ”menneskesønn”, født den 25. desember i en grotte. Han skal tomhendt ha utmattet og kuet en villokse som han så ofret til sin "far", og dermed reddet han verden fra den visse undergang.
Offiserer og veteransoldater dannet hemmelige forbund med ritualer og prøvelser der kandidatens personlige mot og dødsforakt, ble testet og honorert.
Etter hvert utviklet det seg syv nivåer i brorskapet; Det 1. nivået var "ravn", det 2. var "nymfe", det 3. nivået var "miles" (kunne nåes av soldater), det 4. "leo" (kunne nåes av offiserer), mens de tre øverste nivåene: "perser", "mager" og "pater", var for spesielt utvalgte og presteskapet.
Prestene ble kalt magere eller fakkelbærere. Navnet går igjen i ”magiker” og ”magisk”. En referanse til ildbæringen fins fortsatt i kirkens prosesjonelle ombæring og vifting med røkelseskar. Bruk av røkelse ble først tillatt på 300-tallet.
Solgudens sønn ble på spesielle "soldager" (søndager) dyrket med rituell okseofring. Dette skjedde på åpne arenaer eller torgplasser i eller utenfor garnisonsbyene. Der utmattet og nedkjempet en offisersaspirant til hest tyren, før "løven", sjefen hans, med et kortbladet sverd gav tyren dødsstøtet.
Mithraskultens gamle tradisjon med rituell okseofring, kan fortsatt bivånes på tyrefekterarenaene i latinske land. En av de største evenementene går av stabelen i Madrid på påskesøndag.
Legionærenes rituelle okseofring ble videreført i Ullkulten. Den gamle sørvestlandske skatten ”utskyld”, var trolig en plikt til å framskaffe okser til ofringen. Stedsnavnet Øksnavad (oksevad) peker vel på stedet der okser fra utskyldsgårder på nordsida av Figgjoelva vadet over for å bli ført til det sentrale offerstedet ved Lyeslondum (Lye). Stedsnavnet Lye stammer fra norr. "ljùga" som betyr "høytidelig avtale befestet ved edsavleggelse".
Også et veddemål, svoret i Mithras navn, var hellig og så å si ubrytelig. (Jfr engelske ”wedding”, inngåelse av ektepakt, under guds åsyn og med utveksling av ringer. Gotiske "liuga" betyr også ekteskap). Mithras er ofte blitt omtalt som "the God of Contracts". Er det kun et sammentreff at The bank of England er bygd på samme grunn som det gamle romerske Mithrastempelet?
På 100-tallet og utover, konkurrerte mithraisme og kristendom om å bli romerikets "statsreligion". At mithras-kulten på slutten av 300-tallet trakk det korteste strået, skyldes trolig at kvinner og barn var fullstendig ekskludert fra mithras-kulten. Den seirende pavekirken valgte imidlertid å videreføre ildbæringen (røkelse), hodeplagget "mitra" og tituleringen "reverend". Og ellers har den, trolig i samspill med frimurerne, gjort sitt ytterste for å slette alle fysiske spor etter mithras-dyrkingen.
Jfr. for øvrig den kristne legenden om de tre magerne, avbildet med frygiske luer, som etter tegn på stjernehimmelen, kom til Jesusbarnet i Betlehem med røkelse; egentlig den hellige ild, en bit av solen.
I følge "Fagerskinna" svor Harald Luva ved den udødelige guden som hadde skapt solen. I Hedeby var dyrking av stjernen Sirius, Hundestjernen, en viktig del av hednigekulten. Og påfunnet med Odins ravner er uomtvistelig hentet fra mithraismen.
Reverend - reve - ref
Klatring til mithras-kultens 4. nivå, til ”lions”, ble på 200-tallet et "must" for å gjøre karriere innen offiserskorpset. De relativt få som oppnådde å komme på dette brorskapsnivået, hadde gjort seg fortjent til spesiell aktelse og respekt, og skulle i ærbødighet omtales “reverend”. Ordet stammer fra latinsk ”revereri”, og kan oversettes med ”en som fortjener å motta aktelse” (… eller heder, respekt, beundring).
Det gikk vel ikke så lang tid før soldat-slang forkortet reverend til "reve", og på norrøn talemål er dette blitt til "ref". Tituleringen som ref heller i utgangspunktet mer mot vedkommendes rolle som gode (offerprest) enn mot rollen som offiser.
Reverend - reve - ref
Klatring til mithras-kultens 4. nivå, til ”lions”, ble på 200-tallet et "must" for å gjøre karriere innen offiserskorpset. De relativt få som oppnådde å komme på dette brorskapsnivået, hadde gjort seg fortjent til spesiell aktelse og respekt, og skulle i ærbødighet omtales “reverend”. Ordet stammer fra latinsk ”revereri”, og kan oversettes med ”en som fortjener å motta aktelse” (… eller heder, respekt, beundring).
Det gikk vel ikke så lang tid før soldat-slang forkortet reverend til "reve", og på norrøn talemål er dette blitt til "ref". Tituleringen som ref heller i utgangspunktet mer mot vedkommendes rolle som gode (offerprest) enn mot rollen som offiser.
Side 7
Det angelsaksiske Sør-England ble inndelt i "hundred" tilsvarende "hundare" i svenske Uppsala. En samling hundred (jfr. Tiundaland), ble i England kalt "shire". Kongens øverste ombudsmann i et shire, ble først kalt "shire reeve", senere sammentrukket til ”sheriff”. Germanske "refa" må i frankiske land blitt til "ge-refa", og senere til "greve".
Engelske "shire" stammer trolig fra germ. "skiri" i betydning ubesudlet, rent, hvitt, skinnende. Tjodolf fra Kvinens omtale av "Skiringssal" i Ynglingatal, er trolig den samme bygningen som Ottar, i følge skriveren i Wessex, omtalte som "Sciringesheal". Etter mitt syn indikerer navnet at bygningen var en hvitkalket kirke. Trolig var den lokalisert et sted mellom Kaupang og Huseby i Tjølling. Se nedenfor s. 28. Shire kan da være et distrikt bestående av en samling "hundred" hvor kun frie, kristne menn ble telt med. En kilde som "Domesday book" fra 1080-årene angir at ni prosent av befolkningen på det tidspunktet var slaver.
Flere kirkesamfunn tok opp skikken med å omtale prelatene som ”reverend”, men med gradering slik at biskoper i engelsktalende land omtales som ”right reverend” og kardinaler som ”most reverend”. Slike graderinger kan også vært benyttet av legionærene.
I Sørvestriket indikerer de mange stedsnavnene med prefikset ”Ref-” at det har vært flittig benyttet opp gjennom århundrene. Ordet kan ha vært oppfattet som en militær rang på linje med ”hund”. Ref var trolig "commander in chief " der flere hunder var i følge, og han tilsvarte da den "centurion" legionærene omtalte som ”primus pilus”.
En slik antakelse samstemmer med det faktum at ”Refhaugen” ofte er lokalnavn på prestisjetunge gravhauger, slik som skipsgravene i Tregde ved Mandal og på Oseberg i Vestfold. Også på Jæren blir gravhauger omtalt som Refhaug.
De to eldste sagnene fra Sørvestriket, sagnet om “Ref fra Rennesøy” i Gautreks saga, (se egen blogg om dette sagnet), og Saxos sagn om “Hundekongen på Jæren”, er med og understreker at stedsnavn med forleddene ”Ref-” eller “Hund-” kan reflektere gamle militære prestisjenavn.
Det samme kan selvsagt sies om stedsnavn som Londum (Landa og Lunde), Huseby (Husebø) og Skeie, (militært øvingsfelt). Dertil kommer et mangfold av (forvrengte) Ull-navn som refererer til militær gudskult i romertid.
Gårdsbruk med navneendelsen -land
Noenlunde samtidig som skogen forsvant og gress og røsslyng overtok på heiene, dukket det opp nyetablerte smågårder med navneendelsen -land i de små dalsøkkene mellom Telemark og Hordaland. Disse gårdene har gitt forskerne mye hodebry, ettersom de stort sett var for skrinne og små til å kunne brødfø en familie.
Forklaringen må være at det meste av familiens utkomme bygde på at de hadde et antall sauer i den store sauedriften til londumen, og på salg av ullprodukter til de romerske garnisonsbyene.
De romerske legionærene hadde en tjenestetid på 20-25 år. De som overlevde sykdommer og stridigheter, ble pensjonert i 40-45 årealderen. Da fikk de vanligvis tildelt et stykke jord av statsmakten.
Det må være rimelig å anta at noenlunde det samme gjorde seg gjeldende for veteranene i Sørvestrikets marine når de nådde pensjonsalderen. De fikk tildelt en bit land av den ”londumen” de hadde tjenestegjort for.
Pensjonister flest eide nok allerede en flokk sauer som de hadde opptjent som en del av soldatlønna, eller vunnet i terningspill. Sammen med en dyktig “husflidskone” bygde de seg så et hjem nede i et grønt dalsøkk som gav ly for de påtente lyngbrannene som år om annet fornyet beitemarkene.
Disse smågårdene må ha fått sitt ”- land” navn fordi 1) de nye eierne ønsket markere sin fortsatte tilhørighet i et militært brorskap, eller fordi 2) londumen ønsket å markere at det fortsatt lå krav om ytelser på "-land" gården. Vi kan f. eks. regne med at pensjonistene fungerte som et slags heimevern i de sommermånedene brorparten av marinesoldatene rodde vannveiene i Europa.
Londumen har vel også styrt det varespekteret (antall, utseende og kvalitet) "-land" gårdene fikk levere inn til videresalg i Europa.
Side 8
Det store antall ”-land” gårder i Sørvestriket, viser at det må ha vært en relativ harmonisk og fredelig tid både her hjemme og ute i Europa, slik at mange marinesoldater oppnådde pensjonsalder (Pacis Augustae?).
I hele Norge er det samlede antall "-land" gårder ca 2000. De aller fleste fins på strekningen mellom Telemark og Hordaland. I Vest-Agder er hver 3. gård en ”-land” gård. Ja, i Lyngdal utgjør de hele 45 %. I mange bygdelag ligger de på rekke og rad i et sammenhengende belte, og vitner om en kraftig ekspansjon i årene fra 150 til 350 e Kr.
Sett ut fra antall "-land" gårder, må Kvinesdal/Lyngdal/Mandal vært et foregangsområde innen internasjonal handel. En tidlig etablering av relativ tunge militærstyrker ved Lygne i Eiken, peker på Lyngdal som det mest sannsynlige pionerområdet.
.
Blant funnene ved kirken i Lyngdal hører et myntfunn som ble gjort en gang i forrige århundre og senere havnet i Bergen Museum. Det dreier seg om en liten, romersk mynt – en sølvdenar - preget under keiser Hadrian i årene rundt 120 etter Kristi fødsel.
Prestisjenavn med forleddene Ref-, Hund-, og Land- understreker Eikens militære betydning. Gårdsnavnet " Skeie" viser til militært øvelsesfelt. (Jfr Skeie i Harkmark og på Hundvåg samt Skeibrok på Lista ).
På gården Snartemo i Hægebostad, fant man høsten 1933 en stasgrav fra tidlig på 500-tallet som bl.a. inneholdt et sverd som senere ble viden kjent som Snartemosverdet.
Overskuddsamfunn
Storstilt ullproduksjon må nødvendigvis gi storstilt kjøttproduksjon som sideeffekt. Dette er fordi halvparten av lammene er hannkjønn. Etter en lang sommer inne på heiene, må de aller fleste av de unge saubukkene slaktes eller kastreres. I en oppbyggingsfase kan kastrater gi lønnsom ullproduksjon, men når flokken nærmer seg maksimal, bærekraftig størrelse, er det ikke lenger lønnsomt å la en kastrat oppta beite for sau med lam. Også eldre sauer må tas ut av produksjon. Disse gruppene må gå til kjøttproduksjon.
Vi kan anta at mye av høstslaktet gikk til speking og røyking. Pinnekjøtt og fenalår var vel populære innslag ved julefeiringa, da som nå. Resten av de unge værene ble ført til beitemaker ved londumen og slaktet etter hvert som behovet for ferskt kjøtt meldte seg.
Sauehold er lite arbeidskrevende. Et par, tre mann kan sammen med dyktige gjeterhunder, passe flokker på flere tusen dyr. De utskårne hundehodene fra Oseberg minner om mastiffhunder. Slike hunder ville skremme vannet av predatorer som ulv, bjørn, jerv og gaupe. Og de militære styrkene ved Lygne var så sterke at røverbander fra Åseral og Setesdal (Råbygdelagen) unnlot å raide saueflokkene.
Heller ikke ullklippingen krevde den store innsatsen. Mange av de gamle sauerasene slapp ulla, slik at den bare kunne rykkes av i store flak. På norrønt mål ble dette kalt for å "ryja" sauen. Marinen bidrog nok med hjelpende hender.
Overskuddsamfunn
Storstilt ullproduksjon må nødvendigvis gi storstilt kjøttproduksjon som sideeffekt. Dette er fordi halvparten av lammene er hannkjønn. Etter en lang sommer inne på heiene, må de aller fleste av de unge saubukkene slaktes eller kastreres. I en oppbyggingsfase kan kastrater gi lønnsom ullproduksjon, men når flokken nærmer seg maksimal, bærekraftig størrelse, er det ikke lenger lønnsomt å la en kastrat oppta beite for sau med lam. Også eldre sauer må tas ut av produksjon. Disse gruppene må gå til kjøttproduksjon.
Vi kan anta at mye av høstslaktet gikk til speking og røyking. Pinnekjøtt og fenalår var vel populære innslag ved julefeiringa, da som nå. Resten av de unge værene ble ført til beitemaker ved londumen og slaktet etter hvert som behovet for ferskt kjøtt meldte seg.
Sauehold er lite arbeidskrevende. Et par, tre mann kan sammen med dyktige gjeterhunder, passe flokker på flere tusen dyr. De utskårne hundehodene fra Oseberg minner om mastiffhunder. Slike hunder ville skremme vannet av predatorer som ulv, bjørn, jerv og gaupe. Og de militære styrkene ved Lygne var så sterke at røverbander fra Åseral og Setesdal (Råbygdelagen) unnlot å raide saueflokkene.
Heller ikke ullklippingen krevde den store innsatsen. Mange av de gamle sauerasene slapp ulla, slik at den bare kunne rykkes av i store flak. På norrønt mål ble dette kalt for å "ryja" sauen. Marinen bidrog nok med hjelpende hender.
...
Det gammelgermanske ordet for penger eller gods er *fehu, som også betyr småfe eller sauer. Til grunn for fe ligger den indoeuropeiske verbalroten *pek, "å plukke /nappe av ull". Herav er avledet *peku, "den som bærer ull". Fra latinske "pecunia" er avledet nordiske penger. Så enkelt var det; den som har småfe, som bærer ull, har penger.
Lord-kansleren i det engelske overhuset satt på en vadsekk stappet med ull. Slik skulle han stadig bli mint om at ull var den primære ressursen imperiet bygde på.
I renessansen svingte Medici-familien i Firenze seg opp på ullhandelen. Den gamle broen over elven Arno, Ponte Vecchio, ble brukt som byens slakteplass. Fortsatt kan vannrotter, store som kaniner, observeres nedenfor broa. I Sør-Norge er "slakte elver" kjent for godt ålefiske. Jfr Figgjo m/ålgården, og Møska i Lyngdal som med sine mange steinsettinger fortsatt vitner om utstrakt ålefangst.
Det forhold at hele landsdeler satset på ensidig produksjon av ull, og produkter av ull, må ha tvunget fram en relativ avansert form for pengehusholdning. Familiene på -land gårdene måtte kjøpe smør og korn etter som behovene meldte seg. Det nærmest skogløse landskapet tillot heller ikke utvinning av jern til skipsnagler, verktøy og redskap.
Alt dette må ha tvunget fram markedsplasser og torghandel. Dermed har sørvestingene også vært med på å heve levestandarden i Rest-Norge.
Driftsformen har frigjort mannlig arbeidskraft fra bondeyrket. De unge sønnene vinket farvel til sin far, veteranen på "-land" gården, så snart de selv hadde sjansen til å komme seg ut i verden. Den greieste måten var å søke jobb som hjelpemann ved den lokale londumen. For dem som klarte seg gjennom opptaksprøvene, og ble vervet som profesjonelle roere, lå eventyret og vinket på Europas vannveier.
Side 9
Alt i alt ser det ut til å ha vært et harmonisk samfunn, der kvinner og menn i alle aldersgrupper kunne bidra til felles velstand. Spesielle gravfunn, såkalte "båtgraver", indikerer at kvinner må ha hatt en spesiell høy status. Mye tyder på at enkelte kvinner deltok på marinens handelsferder og hadde det avgjørende ansvar for londumens produktspekter. Arbeidsdelingen mellom "sverdsiden" og "spinnesiden" kan på mange måter ha liknet på den vi har i dag.
Behov for billig arbeidskraft i form av treller synes å ha vært minimalt, og det er lite som tyder på at dette var særlig utbredt i romertiden. Men vi kan ikke vite dette sikkert. Langhus nær londumene, kan ha vært fylt av trellkvinner som produserte vadmel. Men den framvoksende tekstilproduksjonen utenfor Trier, taler for at det meste av ulla ble foredlet av de romerske legionærenes koner og friller.
Symboler på makt og rang
Trolig har militære kommandører til alle tider vist sin rang ved hjelp av symboler. Det ser ut til at germanske kommandører i romertiden foretrakk symboler hentet fra dyreriket, og at de brukte bilde av det dyret som “lydmessig” passe best til den militære rangen.
Svin
Etter at Tacius i år 98 hadde besøkt Uppsala, kalte han svenskene for suiones. Asgaut Steinnes har pekt på at folkenavnet "svear" og dyrenavnet "svin" tar samme formen ”svina" i genitiv flertall. Videre pekte han på at en konge i Ynglingatal kalles ”jôfur”, en poetisk omskriving for svinegalt, og at kongene i Svitjod brukte avbilding av en svinegalt som hjelmmerke.
Det var ikke bare militære offiserer som brukte symboler. Skalden Torbjørn Hornklove (ravn) forteller at Harald Hårfagres hoffskalder også spradet rundt med billedprydede hjelmer.
Hane
Hane
Et annet eksempel på at dyr kunne stå som symbol på en folkegruppe, er at romerne lot en hane symbolisere gallerne. En romersk legion som var utstasjonert i Gallia, brukte en svart kamphane, "gallo", som regimentsmerke. Når soldatene nådde pensjonsalder, fikk de tildelt jord i Toscana. Noen av de mest kjente "chianti vinene" fra dette distriktet, bærer enda et merke med en svart hane og inskripsjonen "Gallo negro". Forøvrig vet vel de fleste som har feriert i "Portogallo" at de der selger haner som nasjonalsymbol i suvenirbutikkene.
And eller duck?
Med dette utgangspunktet, prøver vi oss på en ny tolkning av symbolikken på to av tidenes mest berømte hjelmer, nemlig på prakthjelmen som ble funnet i skipsgraven i
Sutton Hoo (Sytten hauger?) i East Anglia, og på den nesten like praktfulle hjelmen fra Vendel i Uppsala. Begge er fra tidlig 600-tallet, og noen mener at de kan være laget av samme finsmed.
Bilde: Prakthjelmen fra Sutton Hoo viser en "duck".
Noe ulikt er det på begge hjelmene, helt i front, hamret ut bilde en and. De engelske ordene ”duck” (and) og ”duke” (hertug) er til forveksling likelydende. I den romerske hæren var en ”dux” øverst kommanderende for to eller flere legioner. Èn dux hadde f. eks. kommandoen over alle de tre legionene som var deployert til Britannia. I England må en anglesaksisk “duke” minst ha vært leder for et stort shire.
Side 10
Stedsnavnet "Sutton Hoo" antar jeg stammer fra norr. "Sjautjan Hoog"; sytten hauger. Det må i så fall vært etablert før den siste haugen, den attende, kom til.
I Sverige har hærsjefen i Vendel vært leder for Tiundaland, et ”folkland” oppsatt med en stående hær av infanterister på 1200 mann forlagt på 10 husebyer.
Den fellesgermanske betegnelsen for ”and” er kun i engelsk erstattet med ”duck”. At kommandøren i Vendel også brukte en and som hjelmmerke, viser trolig at vendelsamfunnet var påvirket av britisk kultur og symbolbruk.
Men det behøver ikke å forståes slik. ”Fyrsten” i Vendel var i romerske termer ”primus pilus” for 10 ”centurion” (hunder). ”Primus” betyr ”den første”, fyrsten, eller ”eneren”. Det gammelsvenske ordet for ener er "æner" og "and" blir i pl. til "ænder". Denne symboltolkningen er imidlertid mindre troverdig.
Hund
Steinnes var trolig den første som pekte på at lederen for et ”hund” må ha brukt et dyrehode av en kamphund som hjelmmerke. Hundemotivet går igjen i en rekke arkeologiske funn fra frankertiden. De mest kjente er de 3 vakkert utskårne hodene av kamphunder funnet i
Refhaugen på Oseberg, hvor det forøvrig også var hauglagt fire hunder.
Utfordringen for treskjærerne og hjelmmakerne er å få hundehodet til å skille seg ut fra et ulvehode.
Bilde: Hundehode fra Refhaugen på Oseberg
Blant de irske kelterne, der ulvestammen for lengst var utryddet, ble hundesymbolet trolig oppfattet som ulv. På gammelirsk kan ulv ( eller ulvemann) vært omtalt som "luch". Jeg antar det er dette som reflekteres i irske annaler fra 800-tallet når de der omtaler Godfraith, kongen i Sørvestriket, som kongen av ”Loclann”.
(Egentlig konge i ulvemennenes land. Se nedenfor om "Hunding og Halsing" s. 22).
Vinstav
Som vi har sett var den nordiske militære rangen ”hund” (av 100) en parallell til romerske ”centurion”. Som et viktig tegn på sin rang, bar centurion også en ”vinstav”, en såkalt "baculus". Dette er en stav hvor ”hodet” krummer seg i en spiralform som minner om slyngtråden på en vinranke. Navnet ”baculus” stammer da også fra den romerske vinguden Bacchus. (Se bloggen "Ref fra Rennesøy").
Forhistoriske funn tyder på at marinen i Sørvestriket brukte ”vinstav” som symbol på det skipet som førte ‘ref ‘en. At svenskene kaller vinranke for "vinref", kan ha sammenheng med at vinstav tidlig ble et ref-symbol i Norden. På Osebergskipet er vinstaven en integrert del av stavnen. Et integrert symbol på skip var trolig ikke vanlig da det var til hinder for at personer med lavere rang enn flotiljens ref kunne føre skipet. Lokalnavnet på Oseberghaugen, Refhaugen, kan reflektere at den som ble hauglagt i skipet, udiskutabelt var "the most reverend".Bilde: Halsingen og den integrerte vinstaven på Osebergskipet
De katolske biskopene overtok vinstaven som verdighetssymbol fra centurion, og det er denne staven, baculus, som gav navn til baglerne, som gjorde opprør mot kong Sverre og hans flokk av birkebeinerne.
Ducks and drakes
I fredelige handelsperioder var et ”koselig” and-symbol greit nok. Men på 800-tallet ser det ut til at selvstyrte nordiske ”sjøkonger”, som ledet små flotiljer av vikingskip, begynte å utfordre det angelsaksiske militærvesenet. And-symbolikken måtte da gis en mer krigersk utforming.
En vinstav, eller to, ble stukket i det gapende nebbet slik at anda skiftet karakter og ble til en drage, norrøn. dreki, gm. sax. draca. På engelsk kalles fortsatt en hann-and for ”drake”, og på nordisk for ”andrik” (egentlig and-drake). Det er kun vestlige drager som opptrer med bevingede forlemmer (fugleform). Østens drager er slangelignende.
Vedding om å få en flat stein til å hoppe flest ganger bortover vannflaten, har vært en yndet fritidsaktivitet blant roerne. Det ser ut til at de sågar brukte små, tilslipte, diskusformede steiner når store veddemål skulle avgjøres. I gamle dager kalte engelskmennene dette for ”to play ducks and drakes”. Cæsars utsagn ”alea jac.ta est”, kan ha kommet etter et "spådomskast" på elva Rubicon. (Se bloggen: Ref fra Rennesøy).
Side 11
Rev
Som vi tidligere har pekt på må ”ref ” være den norrøne forkortelse på ”reverend”.
”Rev” er et rent nordisk dyrenavn som på norrønt skrives refr.
Det har vært gjettet på om "refr" muligens er et låneord fra gammelungarsk ”ravasz”, rev. Men detter er heller lite troverdig. Jfr. ovenfor om magere og magyarer.
På gammelgermansk heter rev ”f ùhôn” som er avledet til germanske ”fuhsa” som vi kjenner igjen i tyske ”fuks” og engelske ”fox”. En fuhôn kan på gammelgermansk være brukt som betegnelse på en rev med bustete hale. Fra *fu er avledet norske ”fua” og fra fua er avledet ”fut”, j fr skattefut.
Hvordan kan dette henge sammen? Både ”reva” og ”fua” er betegnelse for ”rumpa”, ”bakenden” eller rett og slett ”enden”. (Jf forøvrig "enden" med anden på Vendelhertugens hjelm).
Et revehode til hjelmmerke, vil lett kunne forveksles med et hundehode. For å kunne skille reven fra hunden, har en valgt revens karakteristiske“ duskehale”, som symbol.
En ”primus pilus”, ”commander in chif”, har i romertidens sørvestnorske marine blitt kalt ”ref”. Som kjennetegn på sin rang, har han gått med en revehale montert på hjelmen. (J fr Huseby-gardistenes dusk montert på bowlerhatten).
En rødbrun hårdusk fra en kvinnegrav på gården Øvre Øye i Kvinesdal, er kanskje lagt der som et symbol på at hun var enke etter en ref ? Øye var utskipningsgården i Kvinesdal. (Se illustrasjon nedenfor s. 29)
Gulbrunt hår, revens farge, var en utbredt hårfarge hos “pikterne“, det folket som bodde i Britannia da romerne invaderte øya. Det blir antatt at “pikterne” har fått navnet sitt fra lat. “pictura”; maling, og betyr “de bemalte“. Vikingene kalte dem for ”pettere”. Muligens stammer vikingenes hang til, og kunnskap om, å farge hår og hud gyllenbrunt på “laugardagr”, fra dette folket. I hvert fall brukte de lørdagen til å vaske og tone håret gulbrunt.
Både revens gulbrune farge, og dens hale, har følgelig vært symbol på en ”ref”. Av samme årsak var smykker av rav meget prestisjebelagt og ettertraktet. Det samme må rødbrune hester, fukser, ha vært.
Både greske og romerske soldater bar praktfulle dusker, som kunne minne om stjerten på en ”gallo” på hjelmene sine. Centurion bar en praktfull tverrstilt dusk som liknet på den utspilte stjerten til en orrhane. Fra ryttergraver i Birka og Hedeby vet vi at pelsluer som endte opp i en topp som lignet en revehale, påfestet små bjeller (jfr. planten revebjelle), har vært et populært hodeplagg for militære kommandører i sen vikingtid. Drakten de bar var sterkt påvirket av magyarenes / madjarenes klesskikk.
Mikkel rev
Reven kalles på norsk, svensk og dansk også for ”mikkel”. Forfatterne av ”Våre arveord” mener navnet må være tatt fra erkeengelen Mikael. I katolsk tro rangerte Mikael som nr 3 i Guds hierarki, etter Kvitekrist og Maria. I høytidelig lag drakk vikingene først Krist skål så Mikkels skål. “Mikkelsmess” den 29.september var den festligste høytiden i høsthalvåret.
Side 12
Hvis navnekombinasjonen "Mikkel rev" stammer fra engelen (Michael the Reverend), er den neppe blitt brukt her i Norden før i frankisk tid, og da som en hedersomtale av erkeengelen som hadde en meget høy stjerne blant vikingene. Senere har den gode samklangen i navnet også slått tilbake på det gulbrune dyret.
Erkeengelen omtales kun i Daniels bok som kom til under /etter diasporaen i Babylon ca år 150 f kr f. Boken er sterkt påvirket av parsernes mithrakult, spesielt den dualistiske tankegangen om at godt og vondt, lys og mørke, liv og død, død og oppstandelse osv. strides om makten. Og at den enkeltes individuelle handling kan påvirke utfallet av striden.
Jfr. nedenfor om om dualismen i tilnavnene til halvbrødrene Olaf Kvite og Halfdan Svarte. For de romerske legionærene som var innvidd i mithras-kulten, kan ikke overgangen til kristendommen ha medført store endringer. For det synes åpenbart at både jødene og de kristne kikefedrene adopterte mye av mithraismens tankegods og organisering.
Navnekombinasjonen ”mikkel rev” kan være fra romersk tid, hvis mikkel etymologisk stammer fra det norrøne adjektivet *mikill som betyr ”mye” eller ”i sterk grad”. Å omtale en person som ”mikill rev” ville ha vært helt på linje med kirkens omtale av kardinaler som ”most reverend”. Vikingene omtalte Bysants som ”Miklagard” (storgård) og kalte storgata i Jordvik for ”Mickle gate”. Hvis det var slik at erobrerne av Eoforvic (York) i 867, med ”Ivar den beinløse” i spissen, oppkalte gata etter erkeengelen Mikkel, kan vi trygt anta at de var kristne.
Det gamle høytyske navnet Reginhart ligger til grunn for franske "renard", rev. I frankertidens Europa, må det i hoffkretser vært kjent at Rennè, var ”un renard”. I en gamme legende i Gautreks saga, gav kong Vikar, ”konge over Agder og Jæren” sin våpendrager Rennè en øy ”utenfor Jæren”. Rennesøy kan derfor være et sofistikert nav for Revøy. Det passer da godt at Rennès sønn ble kalt ”Ref”, og endte opp som jarl hos gøtakongen. (Se bloggen om Ref).
Reginhart er et gammelt herskernavn (jfr. å regjere > regent). Kongenavnet Regnald i Saxos legenden om hundekongen på Jæren, er dermed også knyttet opp reven. Det samme gjelder for Ragnvald, den siste kongen som omtales i Ynglingatal og dermed også i Sørvestriket. Svenskene gir han for øvrig tilnavnet ”hederhøg” som er en direkte norrøn omskriving av latinske ”reverend”. Det blir nesten som "smør på flesk". (Se bloggen: Ragnvald Vognstyrer).
Orm
En "ealdorman", oldermann, var tittelen til en visekonge i angelsaksiske England. En "her-ealdorman" var også hærfører, (jf. heroldisk og kongenavnet Harald). Ordet reflekteres i "earl" og i "jarl" og i "forelder". Vi kan anta at earl etter regler for omlyd ble til "edder", eng. "adder", huggorm.
Ormesymbolikken er mye brukt i den treskurden som betegnes som nordisk dragestil. I østlig kultur er det tett forbindelse mellom orm og drage. Begge kan symbolisere satan, jf. Johannes åpenbaring. På Osebergvogna er det trolig en illustrasjon av "Gunnar i ormegården".
På prakthjelmen fra Sutton Hoo kan det være en orm som strekker seg over toppen på hjelmen og ned mot nebbet på duck'en. Bæreren var både "duke" og "earl".
Ull-symbolikk
Marinens hell og lykke på handelsreiser og i strid, avhang av deres evne til å stå på god fot med Ull. Etter påvirkning fra Mithrakulten, har soldatguden Ull overtatt rollen som vokter av kosmos. Han styrte ikke bare stjernehimmelens gang rund polarstjernen, men også vær og vind.
Soldatguden gav seg til kjenne gjennom vindens uling og piping, og omvendt kunne Ull påkalles med uling og piping.
Den gamle marine skikken med å hilse orlogskapteinen velkommen om bord med pipeblåsing, er trolig en reminisens fra denne tiden. Dyr som ulte, slik som ulv (og hund) og ula (ugle) var Ulls varslere.
Side 13
Da den keltiske utgaven av kristendommen slo igjennom i Sørvestriket, en gang i begynnelsen av 700-tallet, må ”Ull” og ord med ”ul” blitt tabuord. I keltisk kristendom ble hedenske guder likestilt med Satan. Ja, helt opp mot vår tid er det i mange bygdelag blitt sagt til ungdommen at å plystre er det samme som å påkalle satan. (Se nedenfor s. 29).
Å ”ule” ble til å ”yle” eller ”hyle”, og tresorter med gamle ull-navn ble til krossved, hyll og or, dansk older.
Sentrale stedsnavn med forleddet ull- måtte også endres og ble til eksempelvis Korshamn, Udland, Ueland, Ollestad, osv. (Saxo kalte Ull for Oller).
Marinen
Marinen var velutrustede og samtrente militære styrker, samtidig som de var eksportrettede selgere og vareleverandører. At den romerske verdensmakten har akseptert en slik dobbelthet, må bero på en gjensidig tillit som gradvis har vokst fram. I oppstartfasen har kanskje sjefen på den store romerske flåtebasen i Køln gitt to-tre skip tillatelse til å ro til Trier. Hundre år senere kan det ha vært 30-40.
Tiden krevde væpnet varetransport på de europeiske vannveiene, og romernes tunge galeier var helt uegnet til dette.
Seile på skjoldet
Marinesoldater som rodde opp elveløp på lengde med halve Europa, kunne ikke tillate seg å ta i bruk mast og råseil da vekten av dette utstyret fort ville nærme seg ¾ tonn. Men de kunne utnytte kraftig medvind til å "seile med årene". Førti hevede åreblader, kan tilsvare en seilflate på 7-8 m2.
En langt mer effektiv ”seilføring” kunne oppnås hvis de trædde årebladet gjennom bøylen på baksiden av skjoldet. Et slikt ”åreskjold” kunne reises som en fane i vinden og ville øke skipets ”seilflate” til ca 20 m2.
Våre marinesoldater etterapte legionærenes utstyr og våpen på de fleste områder, men de avvek med utforming av skjoldene. Marinens skjold var runde og lette, mens legionærenes var rektangulære. Årsaken til avviket kan ha vært at avlange skjold vil gi et dreiemoment mot vinden. Skulle slik skjold brukes som ”seil”, måtte de påføres et ekstra sett bøyler.
I følge Snorre hadde Ull et skip som hette ”Skjold”. Roernes bønn til ham var nok at han skulle sende dem lagelig vind slik at også de kunne "seile på skjoldet".
Gamle hellerisninger viser roere med hevede årer, noe som peker mot at "å seile med årene" var godt kjent allerede i bronsealderen. Enkelte yngre hellerisninger peker også i retning av at skjoldene ble tatt i bruk. Trolig har de før reisen ofret til ”Tir” og bedt om godt reisevær. Så har de i risningene vist han antall roere ombord og med hevet åreblad vist fram den ønskede reisemåten.
Skjold og spyd
Det kanskje mest overraskende med våpenfunnene etter den sørvestlandske marine- invasjonen ved Illerup, er etter mitt syn, de tynne bordfjølene de brukte i skjoldene. Skjoldene er for det meste laget av 5 til 8 bord av oretre eller eik som i tykkelse varierer fra omkring 10mm i midten til bare 3mm på kantene.
Jørgen Ilkjær skriver: “Det er fortsatt en gåte hvordan skjoldene ble holdt sammen. Riktignok forsterket randbeslaget det tynne treet ved kanten, og midtbeslaget naglet sammen de to midterste bordene, men ut over dette må skjoldet vært holdt sammen av organiske materialer som er råtnet bort i den basiske myren”.Bilde:Rekonstruert praktskjold fra Illerupfunnene
Eik var et hellig tre, og or, dansk older, (Saxo kaller Ull for ”Oller”, tilfeldig?) ble sett på som Ulls tre, fordi bordene får den gulrøde fargen til reven når det kommer i kontakt med luft. Men or er ellers et simpelt, porøst treslag som stort sett bare brukes til ved. Det tyder på at treslagets beskaffenhet var helt underordnet i den gamle skjoldproduksjonen. Trolig har skjoldet, både på for- og bakside, vært overtrukket med flere lag vadmel.
Etter at skjoldet er sydd inn i en slik vadmel -strømpe, har det hele fått et kraftig oppkok og blitt lagt i en pressform. Vadmelet vil da krympe og bordene vil bøye seg i en svak konisk form. Slike skjold kunne dyppes i lanolin, og ville da holde seg lette og blanke i all slags vær. ( Se bloggen om Ragnvald Vognstyrer).
Side 14
Stoffet som ble brukt på skjoldene i Illerup, har vært rødfarget. (Sinober, ”HgS”) Etter overgang til Kvitekrist, gikk marinen i Sørvestriket over til å bruke hvite skjold. (Se nedenfor om "Slaget i Hafrsfjord".
Blant våpenfunnene i Illerup er også kastespyd med mothaker. Det ser ut til at disse ble brukt først i et angrep. De har vært kastet i en bue og dalt ned på forsvarernes skjoldtak. Resultatet er at spydene har hektet seg fast i skjoldene, og på grunn av mothaken har det vært vanskelig for forsvarerne å få spydet ut igjen. Dermed var to hensikter oppnådd: 1) spydene kunne ikke returneres, og 2) skjoldene var satt ut av funksjon.
Kastespyd (pilus), med tilsvarende funksjon, men med en annen teknisk løsning, ble også brukt av romerske legionærer.
Legionærens skjold var lagt av kryssfiner, rektangulært og formet som en ”half-pipe”. Vadmeltrukket skjold vil også ha en slik ”kryssfinereffekt”, jfr. skuddsikre vester.
Om dakerne skriver Grimberg at de kjempet "med korte sverd og runde skjold, og med tykke vadmelsklær som tok av for romernes hugg nesten som panser". Keiser Trajan fikk nå til slutt bukt med dem.
Orlog
Hvis Ullr, etter tabu er endret til "olr", og senere til "or", kan det vanskelig utelukkes at "orr" i orrhane kan stamme fra samme roten. Vi har tidligere nevnt at orrhanens tverrstilte stjert minte om ref 'ens, offergodens, hjelmpryd.
Det bør da også vurderes om prefikset "or-" i den vestgermanske sammenstillingen "orlog", marine, stammer fra Ullr. Suffikset "-log" skal stamme fra norr. "ljùga", (vb. lyga) i betydningen "høytidelig avtale befestet med ed". (Gotiske "liuga", ekteskap, og stedsnavnet Lye, har også samme roten). Orlogsoldater var da ensbetydende med "Ulls edsvorne menn".
Etymologene tolker forleddet "or-" som den norr. preposisjonen "òr"; ut av eller fra. Orlog betyr da "å gå ut av (bryte) en edsavtale". Jeg tror ikke Ulls menn kunne leve med "merkelappen" edsbrytere, og er derfor skeptisk til en slik tolkning.
Kasernen - et skip
Utgravingen på Forsandmoen viser at det der, i romertiden, ble bygget kaserner som hadde nøyaktig samme lengde som dem som stod i London, nemlig 100 romerske fot.
På Trelleborg ble det noen århundrer senere oppført 16 militære bygg med en lengde på 100 romerske fot. Slike bygg rommet førti mann. Førti mann fylte også åreplassene i en 20-sesse.
Vi vet at kasernene på Landa og på Trelleborg var bygd med langsider som buet noe utover. Husene var derfor bredest på midten. Arkeologene har fundert på hvorfor de ble bygd slik, og konkludert med (1) at det styrket bygningskonstruksjonen og /eller (2) gav mer gulvplass rundt den åpne gruen i midten av bygningen.
Etter mitt syn var poenget med de buede langsidene at kasernen skulle illudere et skip. Det er et faktum at marinesoldater bare oppholder seg på skip, enten de er til vanns eller lands. Den eldgamle marine vegringen mot å bo i ”hus”, er trolig også grunnen til at marinens ”londum” slo ut infanteriets ”huseby” som benevning på forlegningssteder i romertiden.
Den “ferskingen” som rodde bakerste åre på “styrbord“ side, sov trolig på brisken, på høyre hånd nærmest inngangen. Og den “superveteranen” som rodde lengst fremme på babord side, sov i køya på venstre hånd innerst i forlegningen.
På Landa er det funnet merker etter skiller med ca 1 meter mellomrom. Det har vært antatt at skillene var etter båser for storfe. Men trolig er det skiller mellom roerne som sov på ”floren”, brisker laget av tregulv. Soveplass til 40 mann krevde ca 20 meter florplass på hver side i skipet. I en kaserne som er 100 romerske fot, vil det da være fem meter fri plass i hver ende til lagring av våpen og annet utstyr.
På Landa var 16 andre “ovalformede skip” (langhus) i bruk på 200-tallet. Disse var noe kortere og smalere enn det huset vi har omtalt, men ikke mindre enn at alle har kunne huse mannskap til en 20-sesser.
På Jæren er det funnet et ringformet militært anlegg med 16 ”skip” (langhus) som varierer i lengde fra 7 til 16 meter. Det kan være båtenes varierende størrelse som reflekteres i husenes lengde, men også at noen var brukt av rekrutter og hjelpemannskap.
En annen referanse til marinens påvirkning i samfunnet er at hovedrommet i en større bygning fortsatt kan omtales som “skip”, for eksempel kirkeskip. Men det må være feil å bruke uttrykk som “3-skipet bygning”, eller si et “hovedskip” og to “sideskip”, om de gamle stavbygningene. For mannskapet som oppholdt seg der var det kun ett skip.
Side 15
En vikar
For at ikke roerne skulle utvikle “skjev” muskelmasse og kroppstruktur, måtte de med jevne mellomrom skifte side i båten. Vi må derfor anta at de to som satt på samme ”tofte” under tiden skiftet plass med hverandre. Vanligvis har vel skipet lagt til lands og kombinert vekslingen med en spise- og hvilepause, men på åpne havstrekninger har vekslingen foregått i åpen sjø.
På norrønt har de kalt et slikt roerskifte for å "vika sjôvar". Strekningen mellom to skift ble kalt "sjôvar", sjømil. Bjorvand og Lindeman skriver om ”vika sjôvar” i boka ‘Våre arveord‘: “Man har her gjerne tolket ’vika’ som skifte av roere”.
Det norrøne ordet “vika”, som betyr “å veksle”, har også gitt navn til “viku” eller “veke“. Etter mitt syn henger dette sammen med at roerne, også i forlegningen, vekslet side hver 7. dag. På militærspråk har så tidsperioden mellom vekslingen blitt omtalt som “vika”, et tidsbegrep også resten av samfunnet har adoptert.
Hvorfor innførte marinen en slik sideveksling i ”kaserneskipet”?
Det er en kjensgjerning at smittsomme sykdommer dreper langt flere soldater enn krigsmotstandere. Renslighet og orden har derfor alltid vært et “must” i militære forlegninger.
Vi må anta at det var ”puss” hver lørdag (norrøn laugardagr, vaskedag ), og at de to ”toftekameratene” eller ”vikarene”, tok med sitt fremlagte pikk pakk og skiftet side så snart inspeksjonen var over. Og var de heldige, fikk de kanskje “landlov” resten av dagen.
Funnene i Illerup av en mengde kammer og tannpirkere, viser at marinesoldaten også personlig var opptatt av å presentere seg hygienisk og velfrisert.
I følge den romerske “historikeren” Plinius brukte germanerne “sebum”, et ord han har fått fra gammelengelsk “sâpe”. Sâpe var kokt på askelut og sauetalg og tilsatt et fargestoff som tonet håret rødbrunt. Gammelengelske “sâp” betyr “rav”, som også er et rødbrunt stoff, og som av etymologer knyttes til “rev” som “det rødbrune dyret”.
En viking
Det er lett å forestille seg at en roer omtalte sin ”toftekamerat” (eng. mate) som sin ”viker” og at skipsoffiserene snart omtalte hele mannskapet som sine “vikinger”.
Etter mitt syn er dette bakgrunnen for at våre roere ble kjent som vikinger ute i Europa.
Roerne, de ekte vikingene, må historisk sett ha vært de beste elitesoldatene Norden har framvist. De må ha vært store og velernærte på proteïnrikt lammekjøtt, og med sine topptrente, svulmende armmuskler, kunne de spenne buen hardere og kaste spydene lengre enn de romerske elitesoldatene.
Som vi har sett, bør “vikingtiden” primært knyttes til den tiden da skipene ble rodd. Da seilet ble innført i frankisk tid, hadde de ikke lenger behov for å vike side i skipet. At historikere i dag bruker betegnelsen “vikingtiden” utelukkende om tiden etter at seilet ble tatt i bruk, er et paradoks, og bør endres. Vikinger var ikke infanterister eller bønder på røvertokt, men betegnelsen på de profesjonelle nordiske marinesoldatene som i romertiden rodde 20-sessene på de europeiske vannveiene.
Side 16
Vikingloven
Det er ganske naturlig at nordiske marinesoldater, “vikinger”, utviklet sine egne interne lover og regler for oppførsel. Vi må jo anta at de av sikkerhetsmessige grunner, årvisst rodde som en stor armada på vannveiene i Europa. Når de så gikk i land for å overnatte, framtvang dette strikte hygieniske regler.
Loven forbød f eks en viking å spise eller drikke av samme skål som en annen brukte. Dyrekjøpt erfaring tilsa vel at det kunne medvirke til at epidemier hurtig spredte seg i roerlagene. Å drikke “tvimenning”, dvs. at mann og kvinne drakk av samme beger, var i følge Snorre, forbudt etter “vikingloven”, men ellers mye brukt på nordiske “baccanaler”.
Romerske historikere roste germanerne for at de var seksuelt avholdene til høyt opp i voksen alder, og at de viste stor respekt kvinner. Utsagnet kan kanskje forstås dit hen at vikingene ikke ønsket å etterlate seg ”enker og faderløse” og derfor heller ikke giftet seg før de nærmet seg “pensjonsalder”.
Del 2 Sammenbrudd og emigrasjon (450- 550)
Krakk på verdens ullmarked
Romerrikets fall førte automatisk til sammenbrudd på det europeiske ullmarkedet. Ull og ullprodukter mistet sin gamle markedsverdi. Så snart saueflokkene var slaktet og kjøttet var fortært, banket sult og armod på dørene til -land gårdene rundt i Sørvestriket. I løpet av kort tid endret kulturlandskapet seg, og lyngmarkene måtte vike for hurtigvoksende lauvskog. Mye tyder også på at stor vulkanaktivitet på Island førte til et kaldere klima i Norge.
Det kan se ut til at emigrasjon, primært til Britannia, har vært redningen for mange sørvestlendinger. På Landa i Forsand ble forlegningene forlatt, og etter 2000 års sammenhengende bosetning, ble garnisonsgården liggende øde. Noe av det samme må ha skjedd på de andre londumene’ i Sørvestriket.
Grunnlaget for husflidproduksjonen på -land gårdene var nå falt bort, og nesten halvparten av gårdene ble fraflyttet og forlatt.
Men alt var ikke like svart; ”Den enes død, den andres brød”. Mange slike ødegårder fikk nå ny betydning som setrer for de gjenværende bøndene. Dermed kunne korn dyrkes på heimegården i lavlandet, mens husdyra beitet på setergården høyere oppe i dalen.
Da germanerne begynte å true grensene mot Gallia, tidlig på 400-tallet, fikk de tre romerske legionene i Britannia ordre om å forlate landet for å komme troppene i Gallia til unnsetning.
En skulle da tro at de romerske festningsverkene ble liggende åpne for keltere og piktere, men det er langt fra sikkert. Det kan til og med være sannsynlig at romerne, før de trakk seg ut, oppfordret sine assosierte forsvarsvenner, vikingene, om å komme og overta de britiske garnisonsbyene.
De romerske strategene ville da lede militante germanere til Britannia, og følgelig redusere presset mot de galliske forsvarsverkene. Vikinger fra Sørvestriket og Gøtaland kan sammen med sine vikingbrødre “sjø-danene” og frisere, ha takket ja til innbydelsen og overtatt både garnisonsbyer og festningsverk.
Bilde: Fikk vikingene overta festningsverkene i York?
Anglere
Det ligger nær å anta at våre vikinger ledet an i den første bølgen av “anglere” som inntok de romerske forsvarsforlegningene i Britannia. Vedvarende keltisk press mot disse forsvarsverkene, kan så i sin tid ha bidratt til at anglerne åpnet opp for den neste innvandringsbølgen av saksere og jyder.
Side 17
Det er svært usikkert og omdiskutert hvor disse anglerne (lat. “angli“) kom fra. Norske historikeres tro på at nordmenn kan ha spilt en ledende rolle på den europeiske arena, har jo så langt vært fraværende. Når ikke representanter for norske læresteder tør stå opp for nordmenns rolle i romertiden, hvem skal da gjøre det? Hvorfor overlater norske læresteder all positiv omtale av de sørvestnorske innvandrerne på de britiske øyer til britiske forskere? Er de historiske fakultetene ved universitetene i Oslo og Bergen så uinteresserte bare fordi østlendinger og vestlendinger ikke deltok? Er tanken om at århundrers internasjonal storhet og ledelse har hatt sitt senter i Agder og Jæren utenkelig?
Selv mener jeg å ha sannsynliggjort at Sørvestrikets marine på denne tiden var den ledende aktøren i samhandelen mellom Nordsjølandene. De må derfor ha spilt en betydelig rolle i anglerinvasjonen.
Jeg tror navnet “anglere” egentlig stammer fra “angel”; havfiskekrok. Havfiskekroker kan ha vært et slags “skrytemerke” som ble båret synlig av roere som hadde krysset åpne havstrekninger i Nordsjøen.
Ut fra funnene i Illerup vet vi at enkelte av nordmennene som invaderte Jylland på 200-tallet, bar slike store "havangler” i beltet. På bunnen av den hellige myr i Illerup har arkeologene funnet 7 store fiskekroker blant soldatenes personlige utstyr; jernangler til stor fisk på dypt vann. På Kolnes i Sola er det funnet rester etter store båthus fra romersk jernalder. Der ble det funnet 6 havfiskekroker som er slående like krokene i Illerup.
Det faktum at roere bar med seg havfiskekroker som personlig utstyr, indikerer at "angli" kan ha vært legionær-slang for nordiske vikinger.
“Angel” hører etymologisk sammen med “anger” og kommer av det germanske rot -elementet *ang-, innkrøkt, sammensnørt.
Langt sterkere indikasjoner på sørvestnorsk deltakelse i invasjonen, finner vi i det angelsaksiske poemet ”Widsith”, og, helt beviselig, i den sterke innflytelsen de øvde på begge sider av kanalen i ettertid.
I en del gravfunn i Sørvestriket, som arkeologene betegner som ”båtgraver”, er det kun funnet rester etter en liten håndfull skipsnagler (jernsmidde sømmer). Det ser ut til at naglene er lagt i graven kun for å markere at her er en marinesoldat stedt til hvile. Symbolske angler for de levende, symbolske nagler for de døde?
Del 3 Frankertid (550- 900)
“Hundekongen” på Jæren
Saxo Grammaticus eller “Sakse Skriver” skrev danskenes historie på latin: Gesta Danorum, (Danskenes bedrifter), som skildrer Danmarks historie fra de tidligste tider fram til 1186. Saxo var sekretær for biskop Absalon i Roskilde. Da Absalon i 1178 ble erkebiskop i Lund, flyttet Saxo med dit. Gesta Danorum utgjør hele 16 bøker og det er siste del av bok 7 som omtaler “hundekongen” på Jæren. Sagnet kan stamme fra 700-tallet eller tidligere. Sitatene er etter Grundvigs oversettelse fra latin til dansk. Saxo begynner slik:
Det fortelles at en svensk kommandør, Gunnar, fikk i oppdrag å lede en militær ekspedisjon mot Sørvestriket. Først gjorde de et anfall mot ”provinsen” Jæren (‘in Iather provinciam‘). Der for de svært hardt fram. Noe bytte brydde svensken seg ikke om å ta, men han var blodtørstig og drepte for fote. Denne villskapen skremte jærbuene så kraftig at de innstilte motstanden og overgav seg.
“Angel” hører etymologisk sammen med “anger” og kommer av det germanske rot -elementet *ang-, innkrøkt, sammensnørt.
Langt sterkere indikasjoner på sørvestnorsk deltakelse i invasjonen, finner vi i det angelsaksiske poemet ”Widsith”, og, helt beviselig, i den sterke innflytelsen de øvde på begge sider av kanalen i ettertid.
I en del gravfunn i Sørvestriket, som arkeologene betegner som ”båtgraver”, er det kun funnet rester etter en liten håndfull skipsnagler (jernsmidde sømmer). Det ser ut til at naglene er lagt i graven kun for å markere at her er en marinesoldat stedt til hvile. Symbolske angler for de levende, symbolske nagler for de døde?
Del 3 Frankertid (550- 900)
“Hundekongen” på Jæren
Saxo Grammaticus eller “Sakse Skriver” skrev danskenes historie på latin: Gesta Danorum, (Danskenes bedrifter), som skildrer Danmarks historie fra de tidligste tider fram til 1186. Saxo var sekretær for biskop Absalon i Roskilde. Da Absalon i 1178 ble erkebiskop i Lund, flyttet Saxo med dit. Gesta Danorum utgjør hele 16 bøker og det er siste del av bok 7 som omtaler “hundekongen” på Jæren. Sagnet kan stamme fra 700-tallet eller tidligere. Sitatene er etter Grundvigs oversettelse fra latin til dansk. Saxo begynner slik:
Det fortelles at en svensk kommandør, Gunnar, fikk i oppdrag å lede en militær ekspedisjon mot Sørvestriket. Først gjorde de et anfall mot ”provinsen” Jæren (‘in Iather provinciam‘). Der for de svært hardt fram. Noe bytte brydde svensken seg ikke om å ta, men han var blodtørstig og drepte for fote. Denne villskapen skremte jærbuene så kraftig at de innstilte motstanden og overgav seg.
Side 18
Regnald, den gamle kongen i landet, syntes ikke at han kunne gi fra seg provinsen uten kamp, selv om han var skeptisk til utfallet. Før han dro i strid mot inntrengeren, gjemte han derfor sine kongelige ”klenodier” i en stor underjordisk hvelving som han lot bygge i utkanten av kongeriket. Blant klenodiene nevnes et par sverd "Lysing" og “Kviting” som gikk for å være uovertrufne mesterstykker.
Men ikke nok med det, i den samme hulen gjemte kongen også sin unge, vakre, datter Drotte. Hun fikk med seg “et sømmeligt følge og levnetsmidler for lang tid “.
Navnet Drotte stammer fra norr. dròtning, og det tilsier vel at hun egentlig var hans unge dronning.
Det gikk som det måtte med den gamle hæreføreren: “Kraften fattedes og lykken sviktede, han falt i slaget, og efterlod sit fedreneland rødmende av blod og skamfuldhed “.
For ytterlig å ydmyke folket, satte svensken en "hund" til å styre det erobrede riket. “Og det maa man bekiende, var at tage saa storaktigt et Folk paa det ømme sted, thi det maatte gaae til marg og been, naar de høie næser skulde dale for en hundesnude” skriver Saxo.
Og for å dukke sørvestlendingene ytterligere, krevde hundens åremenn inn skatt i to terminer - både vår og høst. Dette var uhørt i et land der “landskylda“ kun ble innkrevd om høsten.
Da Gunnar fikk høre at Regnald hadde gjemt Drotte i en jordhule, prøvde han å spore henne opp, og etter en del om og men, fant han henne og mange av de gjeve klenodiene. Drotte måtte så finne seg i at Gunnar fikk viljen sin med henne, men de to lysende sverdene klarte hun å holde skjult for ham.
Borgar het en kjent ridderskikkelse som stadig kom til unnsetning når den danske kongeslekten var i vansker. Da han fikk høre at Gunnar med makt og vold hadde tatt kong Regnalds datter til ekte, tok han turen over og drepte Gunnar. Drotte hadde vel aldri likt å dele seng med farens banemann, så hun var glad for at Gunnar nå var borte og belønte Borgar med ekteskap.
Drotte og Borgar fikk sønnen Halfdan,(halv dansk, halv norsk). I sin ungdomstid ble Halfdan ansett for å være litt pysete og umandig, men da moren overrakte ham Regnalds sverd, mesterstykkene "Lysing" og "Kviting", endret han seg. Den ulenkelige ynglingen rettet ryggen og ble fra den dag som en stålsatt kjempe.
Etter dette skal Halfdan ha gjort danske av seg og forlatt Norge for godt. Der gikk han på frierføtter til Gurid Alfsdottir, det eneste gjenlevende skudd på Danmarks gamle kongestamme.
Halfdan vant prinsessen og retten til kongeriket, og fikk med henne sønnen Harald (Hildetann). Om Harald sier Saxo at han samlet Danmark til ett rike. Han skal ha falt i et slag mot den svensk-norske kongen Sigurd Ring i år 770.
Jf. Halfdan Svarte og sønnen Harald Hårfagre. Om Harald sier Snorre at han samlet Norge til ett rike.
Det var sagt om Gunnar at han ”fikk i oppdrag” å angripe Jæren… Spørsmålet som reiser seg er; av hvem? Kan det ha vært i Saxos interesse å fortelle om et svensk raid i Sørvest-Norge? Neppe... Det er den danske kongerekkes bravader han forteller om. Det meste tyder derfor på at det var et dansk angrep som ble iverksatt.
Side 19
Men kanskje ble det gjennomført så brutalt og blodig at danske “hoffreportere” i ettertid valgte å legge skylden på den svenske kommandøren?
Som vi snart skal se var det danske anfallet i hovedsak et innlandsraid. Det var derfor naturlig å gi lederoppgavene til offiserer fra infanteriet eller kavaleriet. Militærkorpset ble ledet av en, eller flere, svenske offiserer som var fortrolige med den svenske hærens organisering. Der var en “hund” plassjef på en militær forlegning som ble kalt “huseby”. I Sørvestriket førte dette til at marines gamle betegnelse på en militær forlegning; "londum", i tre tilfeller ble endret til "huseby". (Hundvåg, Egersund og Lista).
Trolig har de som bygde Oseberghaugen fortalt historier som har satt fantasien i sving til legenden om Drotte i jordhulen. Funnene i Refhaugen på Oseberg, Nordens største og fineste gravfunn, passer svært godt til det som beskrives i dette sagnet.
Som vi snart skal se var det danske anfallet i hovedsak et innlandsraid. Det var derfor naturlig å gi lederoppgavene til offiserer fra infanteriet eller kavaleriet. Militærkorpset ble ledet av en, eller flere, svenske offiserer som var fortrolige med den svenske hærens organisering. Der var en “hund” plassjef på en militær forlegning som ble kalt “huseby”. I Sørvestriket førte dette til at marines gamle betegnelse på en militær forlegning; "londum", i tre tilfeller ble endret til "huseby". (Hundvåg, Egersund og Lista).
Trolig har de som bygde Oseberghaugen fortalt historier som har satt fantasien i sving til legenden om Drotte i jordhulen. Funnene i Refhaugen på Oseberg, Nordens største og fineste gravfunn, passer svært godt til det som beskrives i dette sagnet.
Halfdan Svarte, ref 'en på Oseberg?
Det vi vet nokså sikkert er at Oseberghaugen etter få år ble gjenåpnet. Da ble edle metaller og smykker fjernet fra haugen. Kan det tenkes at deler av liket til den døde ref ’en også ble fjernet?
I så fall passer det ganske bra med Snorres beretning om Halfdan Svartes endelikt. Vi må bare lete etter den harde kjernen i historien, og godta at Snorre, som vanlig, pynter noe på den. Snorre forteller at Halfdan hadde vært en så "årsæl" konge at da han døde, delte stormennene liket i fire deler som de haugla i hvert sitt "fylke"; Ringerike, Romerike, Hedemark og Vestfold.
Dette må vi kunne tolke dithen at det hadde vært gode år og avlinger mens Halvdan levde. Etter hans død fulgte det en rekke uår, men ikke på det stedet hvor Halvdan var hauglagt. Etter som de tre første regionene ligger i innlandet, kan vi for eksempel anta at tidlige frostnetter slo ut kornavlingene der. Stormenn fra Ringerike, Romerike og Hedemark har da reist til Vestfold og krevd at liket av kongen skulle tas fram og deles i fire deler. Deretter tok de med seg de tre delene og haugla dem i hvert sitt fylke.
Undersøkelser kan tolkes slik at det nettopp var dette som skjedde under "haugrovet" på Oseberg. Det var altså ikke dronning Åsa, men sønnen Halfdan, som ble hauglagt på Oseberg. At Halfdan ble tillagt magiske evner, og det forhold at han fikk med seg to eldre, slitte trellkvinner i gravhaugen, viser at han bar tilnavnet "svarte" med rette. Dette var ingenen kristen begravelse.
Utskyld og utskyldsgårder
Riksarkivar dr. Asgaut Steinnes.(1892-1973) er for meg den i særklasse mest inspirerende historiker Norge har fostret. Jeg vil spesielt vise til tre arbeider som han på 1950 - tallet fikk utgitt: ”Utskyld” (1952), ”Husebyer” (1955) og ”Hundekonger” (1957). Alle de tre avhandlingene handler om styringssystemer i Norden og på Vesterhavsøyene i tiden før 900 - tallet.
Fra Vats i Rogaland til Rygjarbit i Aust-Agder var det i alt 80 gårder som betalte “utskyld", en skatt som ble betalt i to terminer - både høst og vår, og som Steinnes mente var av svensk opprinnelse.
Noe av det skjellsettende ved Steinnes møysommelige arkivarbeid, var at han, etter å ha plottet de 80 gårdene inn på kartet, kunne vise at mange utskyldsgårder lå som perler på en snor langs en eldgammel ferdselsvei mellom Stavanger og Kristiansand. Fra Oddenes gikk en rute vestover til Halse ved Mandal. Den andre ruten fortsatte østover til Tromøy utfor Arendal.
Steinnes mente at ”utskyldgårdene” avdekket en innenlands reiserute hvor kongen og hans menn kunne bruke spesielle gårder som overnattingssteder når de var på reiste mellom kongsgårdene i Sørvestriket.
I hovedsak ble samme rute fulgt da Sørlandsbanen på slutten av 1800 - tallet ble anlagt gjennom Agder og Rogaland.
Fem kongsgårder var selve hjørnesteinsgårdene i det gamle riket: Husebø på Hundvåg, Husebø ved Eikundasund, Huseby på Lista, Oddernes i Kristiansand og Tromøy i Arendal.
Etter Steinnes mening flyttet konge og lid mellom de fem kongsgårdene for å ta “veitsle”, d.v.s. at de tømte forrådene på ett sted for så å reise videre til neste.
Når kongen flyttet mellom de 5 hjørnesteinsgårdene, ble han i sommerhalvåret transportert på skip. Det var den enkleste og mest behagelige framkomstmåten.
Men i vinterhalvåret måtte hesten taes i bruk. I det store og hele må vi anta at det hele året var forflytting av hester og lettere gods langs "utskyldsveien". For kavaleriet var det da greit å kunne overnatte på vennligsinnede utskyldsgårder hvor det var fòr og hestebeite.
Side 20
Samtidig ble dette militære oppbudet en styrkedemonstrasjon gjennom de indre bygdelagene på Agder, ja, så å si en markering av kongens revir. Dette var sikkert maktpåliggende i forhold til setesdøler og andre bygdelag nord i Agder som ble kalt Råbygdelag. (Av râ , krok, utkant).
Dette synet på kongens opptreden, som en slags ”snylter” på mektige stammeledere, synes å ha alminnelig støtte blant historikere. Men det behøver ikke derfor å ha vært slik. Ja, etter mitt syn var ikke ”veitslesystemet” i bruk i Sørvestriket før etter rikssamlingen. Som vi har sett var Sørvestriket i romertiden organisert som et ”pengesamfunn”, og det fortsatte det å være i frankertiden. Sørvestingenes pengesystem var ikke forenlig med veitslesystemet.
Steinnes påviste at det både i den marine reiseruten langs kysten, og langs ferdselsveien gjennom innlandet, med jevne mellomrom lå steder med Ull-navn. Disse Ull-stedene lå så strategisk til at det ikke kunne være tilfeldig. Stedsnavnene viste at de reisende må ha stanset der for å ofre til guden Ull.
Ull- dyrkingen var en utdødende kult en god tid før rikssamlingen. Det finns nesten ingen spor etter Ull- kult i de områdene de sørvestnorske vikingene erobret i “Vesthavet“. Men, som vi skal se, skyldes det ikke en overgang til en annen form for åsatro, men til troen på “Kvite Krist”. (Se nedenfor s. 27)
Hva slags skatt var så “utskyld”? Steinnes synes å mene at skatten hadde den form at visse bønder i Agder og på Jæren var pliktige til å huse kongen og hans menn, når de forflyttet seg mellom kongsgårdene.
Steinnes mente at skatten var av svensk opprinnelse, og at den ble innført som et ledd i et nytt administrasjonssystem som han kalte "husebyskipnaden".
Dette husebysystemet mente han ble innført i Jæren og Agder en gang før år 825. ( Jfr. avhandlingene Utskyld og Husebyar ).
Riksarkivar Jens A. R. Gjerløv har i et arbeid presentert i Historisk Tidskrift 1988: “Utskylden. Funksjon - opprinnelse - avvikling”, vist at “utskyld” i Sverige var en “kirkeskatt“. Da trekkes raskt den konklusjon at en “kirkeskatt” ikke kan være innført i førkristen tid. Det rådende syn blant dagens historikere synes derfor å være at skatten ikke kan være innført her i landet før sent på 900-tallet.
For meg synes en slik konklusjon å være unødig forhastet. Det var omfattende religiøs kulturaktivitet her i landet allerede i romersk tid, og "utskyld" kan opprinnelig ha vært en spesialskatt tilpasset den tids gudsdyrking.
Noen guder krevde spesielle offerdyr og offerhandlinger, og med Ull var det slik at han krevde okseofring. Det kunne skaffe problemer i et 100 % gjennomført sauedistrikt.
Etter mitt syn var skatten opprinnelig en ”Ull-skatt”, der visse gårder var pålagt å framskaffe okser. Muligheten til å få hånd om en slik religiøs spesialskatt, kan etter kristningen i Sørvestriket, tidlig på 700-tallet, begjærlig blitt videreført av kirkens presteskap. Skattenavnet ”Ullskyld” ble da endret til ”Udskyld” / ”Utskyld”. (Se nedenfor s. 22).
Danskene stod bak
I Frankerrike blomstret stormaktsambisjonene. Vi må anta at de frankiske strategene etter hvert gikk lei av britenes enerett på leveranser av vannavstøtende; lanolinrik saueull. De ønsket større konkurranse på markedet, og sluttet avtale med danskekongene om ull-leveranser fra Jylland og Skåne.
Side 21
Fra begge lands side, var det i tillegg et sterkt ønske om å knytte til seg nye produsentland fordi de jyllandske ull- leveransene ble for puslete. En ny varmeperiode tillot at sauen gikk ute på vinterbeite i Sørvestriket, og derved ble sørvestingene på nytt bedt inn i den europeiske varmen.
Men korndyrking og storfehold hadde nå etablert seg, og derfor møtte tanken om tilbakevending til storskala ullproduksjon motstand blant bøndene. De gamle marineleirene, londum'ene var forfalt, eller tatt i bruk som fjøs. På "florene", tregulvene, som hadde vært soldatenes brisker, stod nå storgårdens krøtter. (Jfr ”flor”, sørlandsk for ”fjøs”). Det skulle en revolusjon til for å få fart på omstillingen, og de lokale "småkongene" måtte be danskene om å hjelpe dem i den prosessen.
Danskekongen så kanskje også sitt snitt til å slå to fluer i ett smekk: 1) å gi norske forbundsfeller hjelp med å etablere en ny storskala ullproduksjon og 2) å kvitte seg med 80 pensjoneringsklare veteransoldater.
Hva som senere hendte er det mulig å gjette seg til ved å kombinere Saxos sagn om “Hundekongen” og Steinnes møysommelige arbeid med “Utskyld”.
Gunnar fikk med seg 8-10 skip, som blant andre var bemannet med 80 veteraner, og seilte nordover til Stavanger. Der gikk Gunnar i land og etablerte hovedkvarteret for Jæren i den nyrenoverte forlegningen "Lunden" på Hundvåg.
Reiseruten til Gunnars straffeekspedisjon over Jæren og Agder finns i kløvveien mellom "utskyldsgårdene". På disse gårdene må “svensken” ha drept hele odelsætten, for deretter å overlate gård og bygninger som "pensjoneringsvederlag" til danske veteransoldater.
Saxo: Bytte brydde svensken seg ikke om å ta, men var blodtørstig og drepte for fote.
Reiseruten forteller at på Jæren har det vært bøndene langs kysten som har vegret seg mest mot å starte opp storskala sauehold, mens det i Vest-Agder først og fremst må ha vært innlandsbøndene som trengte en oppstrammer.
Deretter gikk veien til Oddernes, og videre østover til Tromøy. Fra Oddernes er det tatt en avstikker vestover til Halse. Det kan kanskje indikere at det nettopp var på Sånum i Halse gamle kong Regnald residerte.
Problemet med saueholdet øst for Søgne, var 1) stridige setesdøler og 2) klima.
En kjølig vinter med en lengre snø- og frostperiode, f eks hvert 20-år, var nok til å slå ut saueflokkene. Det er derfor trolig at ref ’ene på Tromøy og Oddernes har motsatt seg initiativet fra danskekongen. De var nok smertelig klar over at ”Halsinger” og ”Hundinger” nå ville ta tilbake sine gamle maktposisjoner på Agder. Oddernesjarlenes problem var at de ikke klarte å etablere nedre delen av Setesdal som sitt oppland, samtidig som ”halsingene” satte bom for en mulig ekspansjon vestover.
Ved hjelp av midler fra danskekongen, og den grunnrike "kongsdatteren" Drotte i Halse, introduserte så det svenske offiserskorpset husebysystemet (husebyskipnaden). Vi kan anta at det på mange måter er en videreføring av det gamle “londum systemet” fra romertiden.
Side 22
Mange av de pensjonerte “danske åremennene” hentet vel siden både kjæreste og familiemedlemmer opp fra Danmark. På det viset har en ny statusdialekt med “bløde” konsonanter bredt seg langs kyststriben mellom Hundvåg og Tromøy. Sørvestlendingene tok senere dette ”språkmerket” med seg da de i hopetall emigrerte til øyene i Vestmar (Vesthavet) etter nederlaget i Hafrsfjord.
Språkmerke
Steines peker på at Sørvestriket faller sammen med det som språklig betegnes som “den bløde kyststribe“. Talemålet her kjennetegnes ved bruk av “bløde” konsonanter; t >d (liden) p > b (roba) k > g (rig). På den sørvestlige ”kyststriben” er dette primært et språk brukt av makteliten. (J fr Egenes).
Et annet særtrekk med språket i ”dalstrøka innenfor” er at dobbel "l" etter trykksterk vokal uttales som dobbel "d". Navn som Ulland og Helland blir til Uddan og Heddan. (Jfr Pollestad som uttales på`ddlesst og Hallingdal som ble skrevet "Haddingjadal").
Og her som ellers kan ”h” foran vokal forsvinne, jfr omtalte Tiundaland i Uppsala. I følge navnegransker Eivind Vågsli har det skjedd i Eikundasund. Eik-hund er spesielt interessant fordi det åpner for at ”hund” også kan knyttes til Husebø i Egersund.
Skattenavnet ”Utskyld”
Vi må tro at det var langt over vanlig dansk standard at pensjonerte soldater mottok ferdig opparbeidede og bebygde gårdsbruk. Til gjengjeld ser det ut til at de ble pålagt en spesiell “byrde”; nemlig at de hver vår og høst, sammen med andre utskyldsgårder, måtte bidra med å fremskaffe okser som kunne ofres og spises til ære for soldatguden Ull.
Denne skatten må opprinnelig vært kalt for “Ullskyld”. Men etter god sørlandsk språktradisjon ble dobbel “l” utalt som dobbel “d”, slik at Ullskyld ble til Uddskyld. Først etter overgang til kristendommen, da Ull ble tabuord, har skatten fått navnet "udskyld/utskyld" og blitt omgjort til en kirkeskatt. Jf. Ulland > Uddan > Udland.
Hunding og Halsing
Rett vest av Lindesnes ligger gården Hundingsland på sørspissen av Rosfjordhalvøya. Utenfor ligger Revøy med uthavna Korshamn. Steinnes har i en artikkel i “Mål og Minne 1963” om "Helgediktinga i Edda" gitt gode grunner for at "Hunding" bodde på Hundingsland og at han der ble snikmyrdet av Helge "Hundingsbane", en ung høvding fra Lista.
I slaget ved Logefjell ble også sønnene til Hunding beseiret, og Helge satt tilbake som enehersker fra "Solfjell til Snøfjell". På Lista er der et fjell som kalles Hekkenfjellet og nord for Landdalen i Eiken ligger Hekkfjell. Etter biskop Scavenius kart fra 1618, ble nordre del av Lister Leen kalt "Hecke field". Er det Hekkenfjell på Listalandet og Hekkfjell ovenfor Lygne poeten omskriver til Solfjell og Snøfjell? "Heck" er en gammel eufemisme for "helvete".
I frankertidens "vic byer" kan hele landet mellom Lindesnes og Boknafjorden, strekket med de tre hundene på de tre husebyene, vært kjent som Hundingenes land. Det er sannsynlig at de tre hundene, og mannskapene, har opptrådt samlet under kommando av en ref når de reiste rundt i Europa.
Det er alminnelig anerkjent at de fleste stedsnavn langs kysten er gitt av sjøfarende som fant noe karakterristisk ved stedet, og navnga det deretter. Karakteristisk for våre forfedres navngiving er også at de beskrev et skip som om det var kroppen på et dyr. Skalden Torbjørn Hornklove omtaler skip som ”havhester”. Forstavnen, som løfter seg over baugen (bogen) på et skip betegnes som “halsen”. Ser vi på Norge som et skip, er baugen strekningen fra Lindesnes til Søgne og "halsen" landskapet innenfor.
På Scavenius' kart fra 1618 er det notert at Lindesnes på hollandsk kort og greit kalles "Der Neus", Nesen.
Side 23
For roere som kom nordfra og rundet Agder på vei til Kaupang (jfr Ottars reiserute), kan det falt naturlig å kalle strekningen for “Halsr”. Det må være en slik navngiving vi finner spor etter i det gamle sogne navnet “Halse”.
Halse ligger på vestsiden av elva Marna, (Mandalselva). Der ute ved havet ligger den gamle storgården Sånum og nabogården Lande (i 1409 skrevet Londum). ). Som vi skal se er det svært mye som taler for at det nettopp var her kong Vikar, “kongen over Agder og hele Jæren” residerte.
"Halsingen" kan ha vært så mektig at han helt har overskygget hundene vest for Lindesnes.
Sognet på østsiden av elva heter Harkmark. Der stikker bebyggelsen seg lenger mot sør enn noen andre steder langs kysten. Det vil derfor være forståelig at dette stykket er blitt kalt haken, på gammelnordisk “hakr”; og at området er gitt navnet “Hakr-mark“, som etter metatese er blitt til Harkmark.
Vi har tidligere vært borte i legenden om at høvdingen ”Ref” er hauglagt i en skipsgrav i Harkmark, og stedsnavn som “Fuvik” (fu > fut), Hundsøyfjorden og Skeie er prestisjenavn som støtter opp om at her har det vært en militær forlegning.
Widsith
I det gamle engelske kvadet “Widsith”, trolig diktet ved hoffet i East-Anglia en gang på 600-tallet, men først nedskrevet på 900-tallet, gis det en oversikt over Europas herskere og folkeslag.
I denne opplistingen fortelles det blant annet at “Ætla ruled the Hunum, Eormanric the Gotum, Becca the Banigum, Gifica the Burgendum. Casere rueld the Greacum and Caelic the Finnum. Hagena ruled the Holmrygum, Heoden the Glommum, Witta ruled the Swæfum, Wada the Hælsingum, Meaca the Myrgingum og Mearchealf the Hundingum. Theodric ruled the Froncum...”
Og noe lenger nede omtales at ”Ongendtheow ruled the Sweum, Alewih the Denum og Sigehere the Sædenum”.
For første gang i skriftlige kilder omtales også “vikinger“. Det fortelles at Hrothwulf og Hrothgar, onkel og nevø, holdt den lengste freden, siden de klarte å drive tilbake vikingene (wicinga cynn).
Bilde: Faximile fra The Exeter Book hvor poemet Widsith er nedtegnet.
I linje 80 omtales det også at “høvdingen” har oppholdt seg blant “lidwicingum” (lid = livgarde). Foruten omtale av vikinger, synes jeg nok at “Holmrygum“, ”Hundingum” og “Hælsignum" fortjener en kommentar.
Kategoriseringen; “Holm- ryger” impliserer at det også må være “land- ryger”. Men disse "landrygene" må være jærbuene, og de blir i Widsith gruppert under “hundigum”. Med “holmrygum” må da menes rygene på øyer og nes rundt Boknafjorden (Ryfylket).
Omtalen av “hundigum” i Widsith indikerer derfor at husebysystemet ble etablert i Sørvestriket senest på 600-tallet. At folk øst for Lindesnes kalles Hælsingum, og folk vest for Lindesnes kalles Hundigum, understreker at tyngdepunktet, også i oppstartfasen på “frankiske gullalder”, må ha ligget lengst sør i landet.
Side 24
Det er svært liten grunn til å anta at Sørvestriket var en hvit flekk på kartet hos hoffskalden i East Anglia. Dikteren kan for så vidt godt ha vært medlem i den nordiske “wicinga cynn”, vikingætten.
Når det gjelder navn på lederne som omtales, må en forvente at poeten har en viss frihet til å dikte inn navn som skaper allitterasjon. Navnet på lederen for the Hundingum er Mearchealf, som kanskje kan oversettes til Mercer-Alf, (j fr Geirstad- Alf), der “mercer” er engelsk for tekstilhandler.
“Wada ruled the Hælsingum” sier poeten. Det eldste engelske og nordiske ordet for “vevd ulltøy” er “wadi“. Hvis det var slik at de to mektigste ref` ‘ene på Agder, gikk under navnene “Ulltøyhandler- Alf” og “Ullvev“, avslører kanskje dette at vekt og målestokk var viktigere verktøy for nordiske kommandører enn skjold og sverd.
Germanske. *wada, hører til verbet *wedan; binde fiskegarn, veve. Vi finner ordet wada igjen i “vadmel”; (vad - mål) egentlig målestokk for handel med vad. "Vadmel" er i følge Falk & Thorp et nordisk ord som ikke bare er lånt ut til andre germanske språk, men også til skotske "wadmal". Det indikerer at det var de nordiske vikingene som dominerte det Europeiske vad-markedet, inkludert tekstilmarkedet i England.
Forskere mener at ”Widsith” er en indeks over de folkestammer, helter og sagnfolk som var kjent for 700-800-tallets angelsaksere og at det derfor er en referanse til angelsaksernes røtter. Jeg syns denne referansen støtter tanken om at norske ”vikinger” spilte en hovedrolle da anglerne invaderte de britiske øyer.
Emigrasjonen fortsetter
På slutten av 600-tallet var alle de nye angelsaksiske rikene kristnet. Vi kan derfor regne med at i hele ’frankiske gullalder’, møtte vikingene kristne landsmenn når de på forsommeren la ut på sin årlige salgsturne.
En rute gikk gjennom Kanalen til Normandie og Bretagne. Derfra seilte de nordover til Irskesjøen, og rundet Katanes på nordspissen av Skottland, før de krysset Nordsjøen hjem til Stavanger og Jæren.
Øya Man i Irskesjøen har vært som et senter for de norske vikingenes kolonisering både på engelsk og irsk side. Tusenvis av norske stedsnavn forteller om dette. Den tid da norske marinesoldater tok til takke med å la seg pensjonere på skrinne ”-land” gårer i Sørvestriket var over. De ble europeere og bærere av datidens kristne kultur på øyer og nes langs Normandie, Bretagne, Irland og Britannia.
I den frankiske gullalder må en anta at Sørvestriket årlig sendte ut en armada på 30-40 båter, som kanskje var bemannet med 12-15 hundre egder og jærbuer. La oss anta at halvparten oppnådde pensjonsalder. Det vil i gjennomsnitt bety at 30 mann pensjoneres hvert år. I en 100-årsperiode kan 3000 europeiske gårder ha blitt befolket av utflyttede sørvestlandske pensjonister.
Tidlig på 700-tallet må de norske vikingene ha følt seg mer hjemme i det europeiske utflyttermiljøet, enn i Rest-Norges hedningmiljø.
Seilskip i Nordsjøhandel
Handelsrutene var i frankertiden helt annerledes enn de var i romertiden. Det er slutt med de langdryge roturene opp de germanske elvene til garnisonsbyene. Ullvarene selges nå i de såkalte ”vic - byene”, handelsbyer med navneendelsen "vic", som på 600-tallet omkranset Nordsjøen; Qentovic i Frankrige, Vijk bij Duurestede i Nederland, Lundenwic og Eoforwic i England m.f.
Dette gjør det langt mer interessant å rigge skipene med mast og seil.
Endelsen vic stammer trolig fra latinske vicus (plural vici); en sivil handelsby, egentlig kjøpmannsforbund, utenfor et romersk fort. Betegnelsen "kaupang" er en direkte norrøn oversettelse av latinske vicus, jf. Kaupang i Viksfjord.
Side 25
...
Det blir antatt at masten til Gokstaskipet veide ca 400kg. Utstyrt med mastefisk, råstokk, tauverk og seil, kunne ekstravekten nærme seg ett tonn. For åremennene som skulle ro motstrøms gjennom halve” Europa, var derfor seilføring ulønnsomt. Men i frankertidens Nordsjøhandel stilte dette seg helt annerledes. Flere og flere skip ble utstyrt med mast og råseil, og reisene ble dristigere over åpne havstrekninger.
På sikt førte bruk av seil til redusert bemanningsbehov på skipene. Men fortsatt var det slik at i dårlig vær måtte masten tas ned og mannskapet måtte gripe til årene. Det samme gjaldt i trange farvann og i vindstille.
Historisk sett skal det vise seg at bruk av seil førte til et farlig spill med Sørvestrikets sikkerhet. Sørvestrikets skipsflåte var, når de reiste samlet, en uovervinnelig armada. Men når de om sommeren reiste på Europa, lå gamlelandet relativt ubeskyttet. Jeg vil anta at 2/3 av marinen da var borte.
Likevel var det ikke stor grunn til å frykte invasjon. Når en samlet armada med topptrente roere kom hjem, ville de feie all motstand til side.
..
Bilde: Modell av Gokstadskipet rigget med mast og råseil.
Men på slutten av 800-tallet, var det blitt vanlig å krysse direkte over Nordsjøen når de om høsten stundet hjem til Mikkelsmess.
Dette medførte at skipene kom enkeltvis inn til Norskekysten, og enkeltvis kunne de da seile rett i armene på en ventende okkupant.
Vikingskip i opplag
Vikingene foretrakk å legge 20-sessen i opplag ved en elv eller ved et vatten fordi jernnaglene, sømmene, rustet langt mindre i ferskvann enn i salt sjøvann. Dette forhold er etter mitt syn svært undervurdert blant historikere. Så sant det var mulig unngikk vikingene å trekke båtene på land i våger der det ikke var utløp av bekk eller elv.
Et skip som kom fra havet, måtte snarest skylles og renses i ferskvann hvis det skulle på land. Best var det å bade skipet innvendig og utvendig ved å velte det rundt i ferskvann slik at saltet ble skikkelig utvasket mellom spanter og bordgang. Båter på land kunne fort tørke inn og sprekke opp. Det gjaldt derfor å dekke dem til og tilføre fuktighet i form av ferskvann hvis regnbygene uteble og sola steikte.
På Skye, den største øya på Indre Hebrider, er det fortsatt rester etter en kanal som ble gravd og brukt av vikinger. På den trakk de skipene opp fra havet til en trygg havn i ferskvann.
De eldste norske byene har ligget ved elvemunninger; Oslo, Trondheim, Tønsberg, eller ved ferskvatn; Stavanger, Bergen, Larvik. Mangel på ferskvann for skip i opplag var trolig Kaupangs ulykke.
Dette medførte at skipene kom enkeltvis inn til Norskekysten, og enkeltvis kunne de da seile rett i armene på en ventende okkupant.
Vikingskip i opplag
Vikingene foretrakk å legge 20-sessen i opplag ved en elv eller ved et vatten fordi jernnaglene, sømmene, rustet langt mindre i ferskvann enn i salt sjøvann. Dette forhold er etter mitt syn svært undervurdert blant historikere. Så sant det var mulig unngikk vikingene å trekke båtene på land i våger der det ikke var utløp av bekk eller elv.
Et skip som kom fra havet, måtte snarest skylles og renses i ferskvann hvis det skulle på land. Best var det å bade skipet innvendig og utvendig ved å velte det rundt i ferskvann slik at saltet ble skikkelig utvasket mellom spanter og bordgang. Båter på land kunne fort tørke inn og sprekke opp. Det gjaldt derfor å dekke dem til og tilføre fuktighet i form av ferskvann hvis regnbygene uteble og sola steikte.
På Skye, den største øya på Indre Hebrider, er det fortsatt rester etter en kanal som ble gravd og brukt av vikinger. På den trakk de skipene opp fra havet til en trygg havn i ferskvann.
De eldste norske byene har ligget ved elvemunninger; Oslo, Trondheim, Tønsberg, eller ved ferskvatn; Stavanger, Bergen, Larvik. Mangel på ferskvann for skip i opplag var trolig Kaupangs ulykke.
Side 26
Kristne gravfunn
Prof. Per Hernes har tatt for seg spor etter kristen innflytelse i graver fra yngre jernalder i Rogaland. I hans materiale kan flere av de gravene han mener har “kristne indikatorer i gravskikk og gravinventar” kalles båtgraver. Dette gjelder også funn fra Husebø på Hundvåg og fra Refsnes i Hå.
Fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar i Vest-Agder har vist at kristen innflytelse gjør seg gjeldende i en rekke gravfunn fra vikingtiden i det fylket. Det kanskje mest overraskende er at nesten halvparten av "båtgravene" er kvinnegraver. Det tyder vel på at mange kvinner fikk høy status fordi de deltok i, og kanskje hadde hovedansvaret for, londumens/lundens internasjonale handelsvirksomhet.
I Spangereid er det gjort funn av 11 begravninger med ”båttilhørighet”. I mange av gravene er det kun funn av jernnagler som viser ”båttilhørighet”. En slik klynge av båtgraver er enestående for Agder.
Den nest største konsentrasjonen er fem båtgraver i Lyngdal; tre på Å prestegård, en på Bringsjord og en i Indre Skomrak. Alle gravene i Lyngdal er rike på prestisjeutstyr.
På Lista er det gjort tre båtgravfunn, i Mandal/ Halse er det fire funn, og ved Oddenes to funn. Neste klynge av båtgraver fins ved Viksfjorden i Grimstad.
Båtgravene på begge sider av Presthølen i Lygna og ved Buhølen i Audna og Nødingsfossen i Marna ligger alle så høyt oppe i elveløpene som det på den tiden var mulig å ro havgående skip.
I Vest-Agder er det påvist skipsgraver i Grønnhaug på Lista og Skipshaugen i Tregde. I følge Stylegar vil tradisjonen i Tregde ha det til at det er vikinghøvdingen ‘Ref ‘som ligger begravd i Skipshaugen. Han skal ha kjempet mot Harald Hårfagre i Hafrsfjordslaget og fått sitt banesår der. De som overlevde, tok Ref med hjem og gravla han i ”skipshaugen” på Tregdestranda.
Hvis det er riktig må ‘Ref ’være den samme hæreføreren som skalden Torbjørn Hornklove kaller Haklang. "Hakrlang" kan være en poetisk "kjenning" for en "lang mann fra Hakrmark". I følge Hornklove skal Kjøtve den rike, den "halsdigre" kongen, ha flyktet da Haklang falt. Halsdigre kan forståes som en kjenning for en tykkfallen mann fra Halse. (Jfr ovenfor s. 23 og nedenfor s. 32).
Arkeologer i Rogaland og Agder åpner følgelig for at en kristning av folket i Sørvestriket kan ha begynt 2- 300 år før Olav Tryggvason steg i land på Moster. Det vakte forøvrig berettiget oppsikt da fylkeskonservator Stylegar sommeren 2001 hevdet å ha avdekket en kristen kvinnegrav fra første halvdel av 600- tallet under kirken i Kvinesdal.
Kristningen i Sørvestriket
Kristen påvirkning kan ha begynt å gjøre seg gjeldende i sen romertid blant de norske soldatene i de romerske garnisonene. En regner med at romersk Britannia var kristnet før anglernes invasjon av øyriket en gang i begynnelsen på 400-tallet. Herfra bredte kristendommen seg til Irland rundt midten av århundret.Bilde: Fra øya Iona drev Columba misjon blant pikterne.
I Irland vokste det på 500-tallet fram flere ekspanderende klostersamfunn som drev aktiv misjonsvirksomhet. Fra øya Iona utenfor Skottlands vestkyst drev munken Columba misjon blant “pikterne”, romernes navn på et ikke-keltisk folk som romerne fortrengte til Skottland.
Side 27
På slutten av 600-tallet var alle de nye angelsaksiske rikene kristnet. Vi kan derfor regne med at i hele “frankisk gullalder”, møtte vikingene kristne landsmenn når de på forsommeren la ut på sin årlige seiltur. Det har nok virket som et vedvarende kulturelt press på de unge sørvestingene.
I tillegg var det i Europa rene handelspolitiske forhold som diskriminerte ikke-kristne. Vic byene var stengt for hedninger allerede på 600 - tallet.
Det må derfor, i det minste for den marineoffiseren, ref ‘en, som ordnet med kjøp og salg, vært et påtrykk om at han måtte la seg døpe. Dette har nok også mange gjort. Andre har nøyd seg med såkalt “primsigning”. Da kunne de vente med endelig dåpsopplæring og dåp til de lå på dødsleie.
Hunden tapte anseelse ved å gå over til kristendommen. Han gav da avkall på sitt hellige verv som “offergode” og mellommann i Ull -kultusen.
Men både en ”Wada” og en ”Mercer Alf” innså vel at de hadde mer å vinne med handel mellom vic byene, enn med å holde på den hedenske presterollen. Alt tyder derfor på at en gradvis framvekst av kristendommen fordrev Ull -kulten fra Sørvestriket. Jeg antar at hele makteliten på den “bløde kyststribe” var kristne på slutten av 700-tallet.
Denne overgangen må ha skjedd i det stille. Svært lite tyder på at kristningen skyltes påvirkning fra “misjonærer” i form av munker eller presteskap som kom over og drev forkynning. Den sørvestlandske makteliten og deres elitestyrker lot seg døpe fordi det var fornuftig og lukrativt ut fra deres europeiske handelsvirksomhet.
De nykristne signaliserte nå sin tro med å reise “keltiske” steinkors på de gamle offerplassene og med å male gudshusene hvite. Steder med offerrøyser, horg og hov skiftet navn. Mange Ull- navn ble byttet ut med Kors- navn, eller ble systematisk forvreng.
En tilsvarende navneendring er ikke så klart gjennomført i andre landsdeler. Dette støtter opp om tanken på at kristningen av Norge ble gjennomført i flere epoker, og under forskjellige kirkers innflytelse. Kristningen av Sørvestriket må ha vært sterkt påvirket av den irske klosterbevegelsen som med senter i Iona og Lindisfarne drev misjonsvirksomhet i Storbritannia og Bretagne, på 5- 700-tallet.
Den senere misjoneringen i Norge, som satte inn først på Olav Tryggvasons tid, ble ledet mer direkte av paven i Roma. Den tok lettere på dette med hedenske stedsnavn og hedenske templer.
Gregor Is instruks til misjonærene var følgende: “Angående anglernes folk har jeg bestemt at deres avgudstempler absolutt ikke skal ødelegges, men avgudene inne i dem skal tilintetgjøres, og så skal biskopen stenke templene med vigslet vann, plassere relikvier i dem og reise altere…“.
I den gamle irske tradisjonen var nok ”stenking med vievann” noe for puslete. Tradisjonen tyder på at de hvitkalket hov og gildesal før de ble tatt i bruk. Noen steder, slik som i Kaupang, kan en slik hvitkalket ”kirke” ha fått navnet "skiringsal".
Side 28
Kvitekrist
Vi har en rekke eksempler fra gamle skriftlige kilder at vikingene yndet å kalle Jesus Kristus for “Kvitekrist“. Jeg vil anta at bakgrunnen for forleddet “Kvite-“ er to delt og stammer fra selve dåpen:
1) I dåpen mottar den døpte syndsforlatelse og blir forkynt å være “kvitt” sine gamle synder. På en latinsk forrettelse heter dette “quittus”, på engelsk “quit”, og på norrønt “kvittr”, fri for påtale.
2) De fleste nordmenn ble trolig døpt av irske munker. De hadde som skikk at den døpte fikk beholde den hvite dåpskjortelen. Dermed ble dåpen forbundet både med at en ble “kvitt” gamle synder og at en mottok en “hvit” kjortel.
Kjortelen ble så å si en “kvittering” på syndsforlatelse. Hvitfarge ble i kyststrøkene i Sørvestriket et symbol på kristendommen, et symbol som enda går igjen i hvitmalte kirker og i hvitmalte bolighus.
Byen Kaupang blir i engelsk versjon fra 800-tallet, omtalt som “Sciringesheal”.
I East Riding i Yorkshire holder de fortsatt levende en gammel dialekt der skole kalles "scheeal". Ordet må være synonymt med suffikset -sheal. Skole, kateter, katedral er i kirkehistorien nært knyttet sammen.
I ”Ynglingatal” omtaler skalden Tjodolf stedet som ”Skiringsal”, der skir står for skinnende, eller renset. Etter mitt syn indikerer navnet at en hvitkalket kirke lå i Kaupang på Ottars tid.
Det var marinen, representert ved hunden på Huseby i Tjølling, som garanterte for at den hvite bygningen fikk stå i fred og at kristne handelsmenn fikk leve trygt innenfor byens grenser.
Det er mulig at suffikset "-shire" for eksempel i Yorkshire, stammer fra germanske *scirii, i betydningen ren, ubesudlet. Et shire bestod av to eller flere ”hundred” (=100 våpenføre menn). Det kan tenkes at ”scir” er en understrekning av at det var bare ”quitte” våpenføre menn som skulle telles med.
Tjodolf fra Kvinesdal
Ynglingetal er et poem forfattet av Tjodolf den frode fra Kvine da han var hoffskald hos Olav Kvites sønn, Ragnvald Heidum-hàrr, som regjerte på slutten på 800- tallet. Ynglingesaga er skrevet på prosa av Snorre en gang i første halvdel av 1200- tallet, og er første bok i Heimskringla. Sagaen er bygd over Tjodolfs kvad.
Bilde: Statuen av Tjodolf fra Kvine er laget av Ståle Kyllingstad og står på Utsikten i Kvinesdal. (Foto: Finn Bringsjord)
Det vakte berettiget oppsikt da historikeren Claus Krag i 1991 gav ut boka “Ynglingatal og Ynglingesaga “. Krag mente å kunne vise at Tjodolfs dikt umulig kunne være skrevet så tidlig som rundt år 900.
Krag kunne påviste at diktet var påvirket av den gresk-sicilianske filosofen Empedokles lære om de fire elementene: vann, jord, luft og ild.
Ynglingatal er en slektstavle på 54 vers over de 27 første kongene i den svensk/norske kongerekke. Den første var Fjolner som druknet (vann), den andre var Svegder som forsvant i en stein (jord), den tredje var Vanlande som ble kvalt (luft) og den fjerde var Visbur som ble brent inne (ild).
Thormod Torfæus (1636-1719), har forøvrig i sin Norges Historie, (bind I s. 310-315), vært inne på at de samme elementene var tillagt barna til "Fornjot" , alle nordmenns stamfar, slik disse blir omtalt i "Flatøyaboka" s. 8 og 110.
Thormod Torfæus (1636-1719), har forøvrig i sin Norges Historie, (bind I s. 310-315), vært inne på at de samme elementene var tillagt barna til "Fornjot" , alle nordmenns stamfar, slik disse blir omtalt i "Flatøyaboka" s. 8 og 110.
Side 29
I tillegg kunne Krag påvise ”euhemeristiske” trekk i kvadet, d.v.s. at historiske hendinger ligger til grunn for gudemyter. Fjolner, Svegder, og Visbur var omskrivinger av Odin, og Vanlande var omskriving for Frøy. I tillegg identifiseres de hedenske gudene med demoniske trolldomsmakter.
Krag hevdet at forestillingen om 1) de fire elementene og 2) euhemerismen og 3) at de hedenske gudene skal forbindes med djevelsk svartekunst, først kom til Norden ved kristendommen på 11-12hundretallet.
Etter Krags mening var det nærmest umulig at en skald fra Kvinesdal hadde inngående kjennskap til europeisk kultur og tankegods på slutten av 800-tallet. Og om han nå skulle ha det, så er hele poenget med kvad at miljøet det blir fremsagt for, forstår hva det refererer til. Ellers ville det jo være å kaste perler for svin…
Krag mistenkte Are frode, den store islandske læremesteren, som systematiserte historiekunnskapen en gang på 1100- tallet, for også å stå bak Ynglingatal. Som vi ser faller Krags synspunkter sammen med Snorres; Kristendommen kom først til Norge med Olav digre.
Men språkforskere har de siste årene vist at Ynglingatal senest må være skrevet tidlig på 900- tallet, og Oluf Sundquist, svensk historiker, har med styrke hevdet at Tjodolf den frode, meget vel kan ha fått sitt europeiske tankegods etter reiser og opphold i Frankerrike eller Britannia. Tjodolf har dermed fått sin rennesanse.
Hele debatten vitner om at historikerne på de skandinaviske lærestedene har liten innsikt og forståelse for sørvestlandsk kultur og levemåte i romer- og frankertid.
Brede lag av befolkningen visste allerede i romertid at Cæsars var opphøyd til gud, at Ultor (og Ull) hevnet hans død, at Augustus var sønn av den guddommelige Cæsar, "divi filius", at Mithra var Solgudens sønn og at Jesus var Guds, Jahves, sønn. Videre var det vel kjent at jord, ild, luft og vann var sentrale elementer i mitrakulten, og i kirkens tolkning av Genesis. På 800-tallet må dette nærmest ha vært allmennkunnskap blant eliten i Sørvestriket. Indirekte bekrefter Krags studie av Ynglingatal at det var slik.
Bilde: Denne hårdusken er funnet i en kvinnegrav i Kvinesdal. Et gammelt ref-symbol?
Etter mitt syn var ”Tjodolf den frode” den første og største skald Sørvestriket har fostret. Som tilnavnet sier, var han en kunnskapsrik, skolert europeer, godt kjent med gresk og kristen tankegods. Men som Gallileo, har han måttet avsverge sannheten for å bevare sitt gode skinn. Da han etter slaget i Hafrsfjord ble Harald Luvas hoffskald, sviktet han sine kristne venner som i hopetall måtte flykte fra landet.
Krag stiller et stort spørsmålstegn ved om vi kan stole på Snorre når han angir Tjodolf som en av Haralds skalder. Kanskje endte både Ragnvald Hedninghård og Tjodolf Frode sine dager i landflyktighet?
Sagakonger i Sørvestriket
Gautreks-soga forteller om kong Harald den Egdske og hans sønn kong Vikar. Om Vikar ble det sagt at han styrte over “Agdir allar ok Jadar”. Han hadde sønnene Harald og Neri. Harald overtok kongedømmet etter faren, mens Neri ble tildelt et jarledømme. Asgaut Steinnes antok at Neri Jarl bodde på Oddernes fordi navnet “Nerid” finnes på en gammel runestein ved Randesund kirke. (Se bloggen Ref fra Rennesøy).
Steinnes antar at Harald Vikarson, er den samme som Snorre og andre kaller Harald Granraude, rødskjegg, og som etter sagatradisjonen var morfar til Halfdan Svarte. Kong Vikar må derfor ha levd relativt seint i den frankiske perioden.
Snorre forteller at Vestfold-kongen Gudrød Veidekonge, først var gift med Alvhild, og fikk med henne sønnen Olav (norr. Àleifr) som senere ble kalt Geirstad-alf. Steinnes har i sitt arbeid gitt gode grunner for at Olav Geirstadalf er synonym med Dublin-kongen Olav Kvite. Jeg går her ikke inn i hans argumentasjonsrekke for at det var slik, men i det videre arbeidet holder jeg meg til Steinnes` konklusjon.
Side 30
Da Alvhild døde, ville Gudrød gifte seg med Åsa, datter til Harald ”granraude” Vikarson på Agder, men han fikk ikke “rødskjeggens” samtykke. En tid etter seilte Gudrød med en hær vestover til Agder (til Halse?), der han om natten kom overraskende på Harald, og drepte både han og sønnen hans. Gudrød tok så Åsa “med seg hjem” og holdt bryllup med henne.
Etter Snorres fremstilling ser det ut til at Gudrød ønsket å styre Sørvestriket fra Vestfold. Det mest bemerkelsesverdige er likevel at Gudrød og sønnene hans, gjennom erobringen av Sørvestriket, ikke bare sikret seg kontroll over kyststripen fra Boknafjord til Vestfold, men også over store deler av landene rundt Irskesjøen.
En av Gudrøds sønner, Olav Kvite, ble utpekt til å være konge i Dublin, og Olavs yngre bror, Ivar, ble konge i Limerick. Noen engelske forskere mener også at Ivar, kongen i Limerick, er den samme ’Ivar beinløs’ som erobret Jordvik i 867.
Etter irske annaler var Olav konge i Dublin fra 853 til 871. Hvis vi holder fast på antakelsen om at Sørvestriket var kristnet på denne tiden, ville det være helt uakseptabelt for de kristne hundene i Sørvestriket å akseptere at en hedningekonge skulle residerte over dem. Det måtte føre til opprør.
Helt umulig ville det også på 800-tallet være for en hedning å ivareta de diplomatiske interessene i forhold til Frankerriket og kongedømmene i Britannia. Gudrød har trolig omgått dette ved å la sine sønner, bli utropt til konger i landene rundt Irskesjøen. Olav fikk tilnavnet ”Kvite” og det vitner om at han var døpt og bekjente seg til Kvitekrist.
Snorre forteller at Gudrød ble drept av Åsas "ærendsvein" da han lå med skipene sine i "Stivlesund". Etter drapet tok Åsa, stadig i følge Snorre, med seg Halfdan til Agder hvor han vokste opp.
Men hvis de irske annaler har rett, har Gudrød levd i år 871. Da må, ifølge Steinnes, Halfdan Svarte vært et sted mellom 17 og 19 år gammel. Oppildnet av moren, kan Halfdan blitt med på et komplott mot faren.
Flere svenske forskere har pekt på at Gudrød Veidekonge trolig er en ”innlånt” figur fra den danske kongerekken. Der var det en kong Godfred (død 810) som i følge frankiske riksannaler ble myrdet av egen livvakt. Det noe senere verket "Gestis Karoli Magni" vil ha det til at Godfred, på en jakttur (jfr. veidekonge) ble myrdet av sin egen sønn, som ble oppildnet til å drepe faren av kongens forsmådde dronning.
I følge "Det irske annalfragmentet" (årskrønike) var det kongen av Norge, Gotfraidh, som i 852 sendte sønnen sin Olav (Àamlaib) til Irland med pålegg om å skattelegge landet. Men Olav for bort igjen, og det ble bror hans, Ivar, som krevde inn skattene.
Etter Snorres fremstilling ser det ut til at Gudrød ønsket å styre Sørvestriket fra Vestfold. Det mest bemerkelsesverdige er likevel at Gudrød og sønnene hans, gjennom erobringen av Sørvestriket, ikke bare sikret seg kontroll over kyststripen fra Boknafjord til Vestfold, men også over store deler av landene rundt Irskesjøen.
En av Gudrøds sønner, Olav Kvite, ble utpekt til å være konge i Dublin, og Olavs yngre bror, Ivar, ble konge i Limerick. Noen engelske forskere mener også at Ivar, kongen i Limerick, er den samme ’Ivar beinløs’ som erobret Jordvik i 867.
Etter irske annaler var Olav konge i Dublin fra 853 til 871. Hvis vi holder fast på antakelsen om at Sørvestriket var kristnet på denne tiden, ville det være helt uakseptabelt for de kristne hundene i Sørvestriket å akseptere at en hedningekonge skulle residerte over dem. Det måtte føre til opprør.
Helt umulig ville det også på 800-tallet være for en hedning å ivareta de diplomatiske interessene i forhold til Frankerriket og kongedømmene i Britannia. Gudrød har trolig omgått dette ved å la sine sønner, bli utropt til konger i landene rundt Irskesjøen. Olav fikk tilnavnet ”Kvite” og det vitner om at han var døpt og bekjente seg til Kvitekrist.
Snorre forteller at Gudrød ble drept av Åsas "ærendsvein" da han lå med skipene sine i "Stivlesund". Etter drapet tok Åsa, stadig i følge Snorre, med seg Halfdan til Agder hvor han vokste opp.
Men hvis de irske annaler har rett, har Gudrød levd i år 871. Da må, ifølge Steinnes, Halfdan Svarte vært et sted mellom 17 og 19 år gammel. Oppildnet av moren, kan Halfdan blitt med på et komplott mot faren.
Flere svenske forskere har pekt på at Gudrød Veidekonge trolig er en ”innlånt” figur fra den danske kongerekken. Der var det en kong Godfred (død 810) som i følge frankiske riksannaler ble myrdet av egen livvakt. Det noe senere verket "Gestis Karoli Magni" vil ha det til at Godfred, på en jakttur (jfr. veidekonge) ble myrdet av sin egen sønn, som ble oppildnet til å drepe faren av kongens forsmådde dronning.
I følge "Det irske annalfragmentet" (årskrønike) var det kongen av Norge, Gotfraidh, som i 852 sendte sønnen sin Olav (Àamlaib) til Irland med pålegg om å skattelegge landet. Men Olav for bort igjen, og det ble bror hans, Ivar, som krevde inn skattene.
Et annalfragment kaller Ivar ”konge over nordmennene i Irland og Bretland”. Kongenavnet Olav, norr. Àleifr, er avledet fra urnordiske "anu-laibar", stamfars-ætling.
Videre forteller annalfragmentet under året 871 at Olav ble hentet hjem for å hjelpe Gotfraidh med å slå ned opprør i Loclann (Ulveland).
Sørvestriket skaffet seg trolig herredømme over Irland fordi hundrevis av pensjonerte vikinger allerede på 6-7 hundretallet må ha kolonisert mange steder rundt Irskesjøen. Og språkforsker Marstrander har vist at målmerkene der viser at disse emigrantene nettopp må ha kommet frden “bløde kyststribe” i Sør-Norge.
Side 31
Steinnes vil ha det til at Olav Kvite døde i år 873. Han ble hauglagt på “Geirstad”, nå Gjerstad i Tjølling. Dette er gården der Huseby, Skiringsal, Kaupang og Stivlesund ligger.
Olav hadde sønnen Ragnvald Heidumhàrr, og det er til han Tjodolf fra Kvine har diktet Ynglingatal. Tilnavnet heidum-hàrr tolker svenskene som "heder-høg", og fransmennene som "le Glorieux"; haut honneur, altså en direkte fornorskning av lat. reverend. Det var Sofus Bugge som først framsatte en slik tolknig, der heidum er skrivefeil for heidrum og hàrr betyr høy.
Olav hadde sønnen Ragnvald Heidumhàrr, og det er til han Tjodolf fra Kvine har diktet Ynglingatal. Tilnavnet heidum-hàrr tolker svenskene som "heder-høg", og fransmennene som "le Glorieux"; haut honneur, altså en direkte fornorskning av lat. reverend. Det var Sofus Bugge som først framsatte en slik tolknig, der heidum er skrivefeil for heidrum og hàrr betyr høy.
Snorre tolket Ragnvalds kjennenavn som "høyere enn hedene"; høyere enn heiene, og det er denne tolkning som ligger bak britenes "Ragnvald the Mountain high".
Norske forskere har ikke blitt enige om en bestemt tolkning, og i Snorres kongesagaer kalles han derfor "Ragnvald Heidumhære".
Etter mitt syn er den mest nærliggende tolkningen av tilnavnet; "heidinn-hàrdr"; hedninge-hård. Hvis Tjodolf skrev "hednigehard" på slutten av 800-tallet, ligger det snublende nær å anta at en Are Frode eller en Snorre Sturluson, 300-år senere, i god tro har rettet opp slike "skrivefeil" i Ynglingatal.
Det var jo da opplest og vedtatt at kristendommen ikke kom til landet før på 1000-tallet, og ingen konge kunne være hednigehård i hednigetiden! (Jfr forøvrig synet til dagens historikere i avsnittet ovenfor om Tjodolf fra Kvinens Ynglingatal).
Hvis Tjodolf mente at Ragnvald fortjente tilnavnet "Hednigehård", fordi han fòr hardt fram mot de resterende hedningeættene, og kanskje fordrev dem fra Agder og Jæren, kan det ha vært en politisk tabbe med historisk etterspill. For vi kan anta at hedningekongen Harald Luva tok imot flyktningene med åpne armer, og at de var hans beste forbundsfeller i slaget i Hafrsfjord. Se nedenfor s. 33.
Tjodolf har også gitt Ragnvald tillnavnet “vognstyreren”. Hva kan kvindølen ha ment med det?
Et forslag eller to har jeg gitt i bloggen; Ragnvald Vognstyrer
Stivlesund i Kaupang
I vic byene var det forbud mot at tilreisende skulle bære våpen innenfor bygrensen. Det var vanligvis også forbud mot at tilreisende skip fikk legge til ved byens brygger. For å hindre dette, var det innerste havneinnløpet, f eks ved Hedeby i Sliesvik, sperret med en ”stem”, en rad neddrevne stolper på tvers av innløpet.
...
Vanligvis var det et “nåløye” i slike ”stemmer”, et smalt sund hvor byens små fraktebåter kunne smette ut og inn.
Vanligvis var det et “nåløye” i slike ”stemmer”, et smalt sund hvor byens små fraktebåter kunne smette ut og inn.
Bilde: Illustrasjon fra Birka. Både Birka og Hedeby stengte innseilingen med peleverk. I Kaupang ble bukta innenfor stemmen kalt Stivlesund. Hedninger eller bevæpnede mannskaper slapp ikke inn gjennom vic-byenes "stivlesund".
Vikingskipene la til på utsiden av stemmen og losset varene i småbåtene som så gikk i skytteltrafikk inn til de aktuelle bryggene.
Inne i selve kaupangen, eller “stemviken“, kunne det følgelig være relativt grunt vann. Ved spesielle anledninger kunne åpningen i sundet utvides slik at større skip kunne komme inn. Men fordi det var så grunt, måtte de da legge til ytterst på utstikkende, pælebygde brygger eller landganger.
Snorre forteller at Gudrød ble drept da han lå med skipene sine i “Stivlesund”. I fotnoten til Snorre-utgaven av 1979, står det: “Stivlesund, ukjent sted”. Navnet stammer fra norrøne *stifla som betyr å demme opp; egentlig å få noe til å stå eller stanse.
Navnet passer slik perfekt på stemmen av stående staver i det sundet som førte inn til selve kaupangen. Men navnet, og stemmen, forsvant, sammen med navnet Kaupang, da byen ble forlatt tidlig på 900-tallet.
Marinestyrken på Huseby passet på at våpenforbudet ble overholdt og at skipene holdt seg på anvist landingsplass utenfor bygrensen. Slike ”landingsplasser” måtte ha tilgang på ferskvann slik at korrosjonen i skipsnaglene kunne stanses. Den svake “ferskvanntilgangen” utenfor Kaupang, kan ha medvirket til at stedet tidlig forsvant ut av historien som internasjonal markedsplass.
..
Skiftet mellom Olav Kvite og Halfdan Svarte
Om det var Olav Kvite eller Halfdan Svarte som myrdet sin gamle far; kong Gudrød, kan vi ikke vite. Men mordet skjedde på Olavs huseby, og i følge Steinnes tok Olav hele den delen av farsarven som opprinnelig stammet fra Halfdans mor, dronning Åsa; Søndre Vestfold, og kyststripen i Telemark, Agder og Jæren og landene rundt Irskesjøen.
Halfdan måtte nøye seg med Nordre Vestfold og deler av Buskerud/Oppland. Kanskje arvet han også de indre bygdene på Agder, (Råbygdelag), Nord-Rogaland og Hordaland.
Skiftet av Gudrøds rike lar seg også forklare ut fra rene kulturpolitiske skiller. Olav Kvite tok de delene hvor folket trodde på Kvite Krist. Halfdan Svarte fikk resten. Da han senere druknet i Randsfjorden, så Harald Hårfagre det som sitt ansvar å ta tilbake den tapte arven etter farmoren. Som jeg har pekt på tidligere er det etter min mening, sannsynlig at Halfdan var den ref 'en som ble hauglagt i skipsgraven på Oseberg. At han ble gravlagt sammen med to trellkvinner, viser bare at han bar tilnavnet "svarte" med rette. (Se ovenfor s. 19).
Side 32
Slaget i Hafrsfjord
En sommerdag omkring år 900 har Harald Luva samlet skip og mannskap og rodd inn i Hafrsfjord. Dette var ren provokasjon mot makthaverne i Ragnvald Heidumhår`s rike, og alarmen gikk…
På sommertid var trolig 2/3 av marinesoldatene på handletur i Europa. Det var derfor en sterk redusert flåte som, under ledelse av Tore Haklang, ref ‘en fra Harkmark, seilte nordover for å drive ”bustehodet” ut av landet.
Skalden Torbjørn Hornklove bruker utnavn på de sentrale personene; Haklang, Kjotve og Luva. Jeg tror ”haklang” må være en dikterisk ”kjenning” for en lang person fra Hakrmark, (stedsnavnet er ved en senere metatese endret til Harkmark), og at ”Kjotve den halsdigre”, må være en kjenning for en tykkfallen person fra Halse. (Jfr ovenfor s. 26)
Torbjørn Hornklove, som selv skal ha deltatt i slaget, skriver:
Hørte du i Hafrsfjord - hvor hardt de sloss der - storættet konge - og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra, - lystne på kappleik - med 1) gapende kjefter - og 2) krot på stavnen.
De var lastet med hærmenn - og hvite skjold, - med 3)vestrøne spyd - og 4)velske sverd
1) Gapende kjefter; hund symbol. 2)Krot; treskurd.3)Vestrøne spyd; spyd laget i landene ved Irskesjøen. 4)Velske sverd; sverd smidd i Frankerriket.
At egder og jærbuer bar “hvite skjold”, viser at de i Hafrsfjord kjempet som Kvite Krists soldater. Hornklove sier at Harald råder over skip med “blodstenkte spanter og røde skjold”.
Kampen var over da Luvas berserker ryddet Haklangs skip. Kjotve flyktet da i land på en holme der det var lettere å verge seg. Senere flyktet hele den “hvite” hæren, noen med skipene, andre langs landeveien sørover Jæren. Det kan ha vært en heller varm sommerdag, for Hornklove føyer til at de som “aste avsted over Jæren, heim fra Hafrsfjord - husket på mjøddrikke“.
Hornklove skryter av Luva, den ættestore kongen, som ikke bare lærte Kjotve å flykte, men som også viste “Limericks tyver hel-veien“ (helkannandi hlenna Hlymreks).
I Haralds øyne var onkelen, Olav Kvite, en inntrenger og opportunist, som stjal Sørvestriket og Irland (Limerick) fra Halfdan. Dermed var endelig en gammel familieurett hevnet. Harald hadde vist Limericks tyver; dvs. Olav Kvites etterfølgere, veien til hel.
En skulle tro at Luvas seier over det sørvestnorske “heimevernet” bare var en delvis seier. Men bruk av seil, medførte at skipene ikke lenger kom tilbake som en samlet armada. Skipene returnerte til Kvitsøy og Stavanger til ulike tider og i spredt orden.
På Kvitsøy og Utstein har Harald ligget på lur og plukket dem opp før de rakk inn til markedsplassen i Stavanger.
En sommerdag omkring år 900 har Harald Luva samlet skip og mannskap og rodd inn i Hafrsfjord. Dette var ren provokasjon mot makthaverne i Ragnvald Heidumhår`s rike, og alarmen gikk…
På sommertid var trolig 2/3 av marinesoldatene på handletur i Europa. Det var derfor en sterk redusert flåte som, under ledelse av Tore Haklang, ref ‘en fra Harkmark, seilte nordover for å drive ”bustehodet” ut av landet.
Skalden Torbjørn Hornklove bruker utnavn på de sentrale personene; Haklang, Kjotve og Luva. Jeg tror ”haklang” må være en dikterisk ”kjenning” for en lang person fra Hakrmark, (stedsnavnet er ved en senere metatese endret til Harkmark), og at ”Kjotve den halsdigre”, må være en kjenning for en tykkfallen person fra Halse. (Jfr ovenfor s. 26)
Torbjørn Hornklove, som selv skal ha deltatt i slaget, skriver:
Hørte du i Hafrsfjord - hvor hardt de sloss der - storættet konge - og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra, - lystne på kappleik - med 1) gapende kjefter - og 2) krot på stavnen.
De var lastet med hærmenn - og hvite skjold, - med 3)vestrøne spyd - og 4)velske sverd
1) Gapende kjefter; hund symbol. 2)Krot; treskurd.3)Vestrøne spyd; spyd laget i landene ved Irskesjøen. 4)Velske sverd; sverd smidd i Frankerriket.
At egder og jærbuer bar “hvite skjold”, viser at de i Hafrsfjord kjempet som Kvite Krists soldater. Hornklove sier at Harald råder over skip med “blodstenkte spanter og røde skjold”.
Kampen var over da Luvas berserker ryddet Haklangs skip. Kjotve flyktet da i land på en holme der det var lettere å verge seg. Senere flyktet hele den “hvite” hæren, noen med skipene, andre langs landeveien sørover Jæren. Det kan ha vært en heller varm sommerdag, for Hornklove føyer til at de som “aste avsted over Jæren, heim fra Hafrsfjord - husket på mjøddrikke“.
Hornklove skryter av Luva, den ættestore kongen, som ikke bare lærte Kjotve å flykte, men som også viste “Limericks tyver hel-veien“ (helkannandi hlenna Hlymreks).
I Haralds øyne var onkelen, Olav Kvite, en inntrenger og opportunist, som stjal Sørvestriket og Irland (Limerick) fra Halfdan. Dermed var endelig en gammel familieurett hevnet. Harald hadde vist Limericks tyver; dvs. Olav Kvites etterfølgere, veien til hel.
En skulle tro at Luvas seier over det sørvestnorske “heimevernet” bare var en delvis seier. Men bruk av seil, medførte at skipene ikke lenger kom tilbake som en samlet armada. Skipene returnerte til Kvitsøy og Stavanger til ulike tider og i spredt orden.
På Kvitsøy og Utstein har Harald ligget på lur og plukket dem opp før de rakk inn til markedsplassen i Stavanger.
...
Som tidligere nevnt må vi anta at Snorre, som skriver historien om slaget i Hafrsfjord 350 år etter hendelsen, hadde sin egen agenda med historieskrivningen. Hans omtale av en rekke småkonger og jarler som Haralds motstandere i slaget, må derfor tas med en klype salt. Skalden Torbjørn hornkløyver (kenning for ravn), som visstnok selv var til stede under slaget, omtaler i Glymsdråpa kun to personer som Luvas motstandere; Kjøtve og Haklang. Om disse sies det at de kom med knarrer østfra, og mennene deres omtales som "austkylver". Ravnens omtale passer derfor på ledere og militærstyrker fra Agder.
Side 33
Reaksjonen på rikssamlingen
Kong Harald må ha ledet an i forsøket på en fullstendig utryddelse av kristendommen i Sørvestriket. Vi må tro at de kristne sørvestingene fikk valget mellom å flykte fra landet eller å dø. Kanskje ble dette sett på som "ett takk for sist" for Ragnvald Hednigehårds tidligere oppførsel mot hedningene i landet. Rollene var nå byttet om. Nå var det den kristne makteliten i Sørvestriket som måtte blø og forlate landet.
Fra en langsiktig fredelig og lukrativ handelsøkonomi, la Harald nå om til en kortsiktig plyndringsøkonomi, og harmonien i det tekstilproduserende samfunnet, var for all ettertid borte.
For Kaupang ble denne tragedien fatal; vic byen ble forlatt og sank ned i glemselen. Kun brohodefunksjonen for Husebø berget Stavanger fra å lide samme skjebne.
Kirkene ble brent eller vanhelliget, samtlige keltiske kors ble fjernet fra landsdelen, og mange kristne stedsnavn ble endret.
Claus Krags skarpsindige analyse av "Ynglingatal" bekrefter indirekte at Haralds rikssamling knekte den kristne kulturelite i Sørvestriket. Først 300 år senere, med Are frode og Snorre var nordisk kultur tilbake på nivået i Tjodolvs tid....
Bilde: Vakkert keltisk (sol)kors. Harald Luva kan ha fjernet slike kors fra Sørvestriket.
Irske munker bygde runde tilfluktstårn. Trolig fordi de da kunne avrunde bygget med et steinsatt "iglo-tak". Det gjorde tårnet brannsikkert. Merk også den lille inngangsdøra høyt oppe på veggen.
(Se bloggen "Vakttårnet i Stavanger Domkirke).
Snorre forteller at etter slaget “var alle de verste fiendene hans falt. Men noen flyktet fra landet, og det var en svær mengde mennesker, og da ble store øde land bygd …”
Videre skriver han: “I den ufreden som var da kong Harald la landet under seg i Norge, ble de funnet og bygd landene ut i havet; Færøyene og Island; da var det også stor ufred i Hjaltland (Shetland). Mange stormenn i Norge flyktet fredløse for kong Harald og fòr i vester viking, de var på Orknøyene eller Suderøyene (Hebridene) om vinteren, men om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet“.
Snorres utsagn om at "om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet" viser at det alltid er de seirende maktkonstellasjonene som vinkler historieskrivningen. Hvis det var slik at de fordrevne sørvestingene sommeren etter vendte til bake for å hente med seg sitt eget "såkorn", det vil si sau og lam, til de golde øyene ute i Atlanteren, kan de vanskelig klandres for det.
Snorre forteller at etter slaget “var alle de verste fiendene hans falt. Men noen flyktet fra landet, og det var en svær mengde mennesker, og da ble store øde land bygd …”
Videre skriver han: “I den ufreden som var da kong Harald la landet under seg i Norge, ble de funnet og bygd landene ut i havet; Færøyene og Island; da var det også stor ufred i Hjaltland (Shetland). Mange stormenn i Norge flyktet fredløse for kong Harald og fòr i vester viking, de var på Orknøyene eller Suderøyene (Hebridene) om vinteren, men om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet“.
Snorres utsagn om at "om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet" viser at det alltid er de seirende maktkonstellasjonene som vinkler historieskrivningen. Hvis det var slik at de fordrevne sørvestingene sommeren etter vendte til bake for å hente med seg sitt eget "såkorn", det vil si sau og lam, til de golde øyene ute i Atlanteren, kan de vanskelig klandres for det.
Forøvrig illustrer dette at sammarbeidet mellom kyststrøk og innland momentant må ha stoppet opp etter Haralds rikssamling. Om sommeren skulle sauene ha beitet trygt for "strandhugg" langt oppe i innlandet, nå har de istedet gått og tært på "vinterbeitet" nede i kyststrøkene. Mindre enn en brøkdel (1:10) av "den gamle saueflokken" kunne overleve på slike betingelser.
Snorres beretning om den storstilte emigrasjonen som fulgte etter slaget i Hafrsfjord, virker troverdig. Han var selv en etterkommer etter emigranter, og satt på rike historiske kilder.
Det må derfor være lov å anta at flertallet av kristne egder og jærbuer forlot landet, og å minne om språkforsker J. S. Marstranders konklusjon på sine språklige undersøkelser: “Det norske målet i Irland, på de skotske øyer, og på Færøyene er nær beslektet med målføret på Jæren og Agder“.
Den egentlige vikingtiden, tiden da samtrente, muskuløse roere rodde den europeiske kysten og de store elvene, var definitivt over. Og med den er også 900 år sørvestnorsk suksesshistorie slutt. Sørvestriket ble aldri et tusenårsrike, men det var nære på.
Symbolikken i minnesmerket over rikssamlingen i Hafrsfjord, ”tre sverd i fjell” er omtrent like malplassert som Neville Shamberlains vifting med avtalen som skulle gi ”fred i vår tid”.
Historikernes ”vikingtid”, fortellingen om umoralske, sammenraskede flokker med norske sjørøvere som herjet Europa i to århundrer, kan nå begynne.
"Stavangeren", medlemsblad for Historisk Forenig Stavanger, har i nr 3 og nr 4 for 2008, publisert et 24 siders "sammendrag" av denne bloggen.
http://www.byhistoriskforening.org/
.
...
Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net
.
innlegg av Finn Bringsjord | 15:54
0 Kommentarer:
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden