Vakttårnet i Stavanger Domkirke

Om vakt- og tilfluktstårnet i Stavangerkatedralen 
Innledning Grunnsteinen for Stavanger Domkirke ble trolig lagt i 1125. Det er antatt at kirken stod ferdig et kvart århundre senere. Den hadde da et rektangulært kor med krypt, kirkeskip med "sideskip" og et vakttårn i vest. På 1100-tallet ble kirkene bygd i romansk stil (rundbue stil).

I 1272 brant Domkirken. Gjenoppbyggingsfasen trakk ut til innpå begynnelsen av 1300-tallet. Murveggene i koret var så ødelagte av brannen at de måtte rives. På den tiden preget den nye gotiske stilarten (spissbue stilen) kirkebygg, og det nye koret ble bygd i gotisk stil. De gamle murveggene i kirkeskipet var derimot ikke så medtatte etter brannen. De kunne derfor beholdes, og står der fortsatt i sin opprinnelige romanske stil.

Om alt dette er det bred enighet. Derimot har det vært ulike meninger om historien til det gamle "Vesttårnet".

Tårngåten

I 1939 begynte arkitekt Gerhard Fisher det nitidige arbeidet med å måle og kartlegge Stavanger Domkirke, og i boka ”Domkirken i Stavanger” (1964) forteller han om dette arbeidet.

Innledningsvis skriver han at det på slutten av 30-tallet pågikk en livlig meningsutveksling om Domkirkens vesttårn. ”To syn stod steilt mot hverandre. Mange ville gjenreise et høyt tårn på denne romanske tårnfoten, både for at kirken skulle sees ute fra Vågen - og for at det vakre klokkespillet skulle høres videre utover. Fra annet – og særlig antikvarisk hold, ble det hevdet at det nettopp var den lange ubrutte mønelinjen som gav kirken dens særlige monumentale karakter”.
”Byen var delt i to leirer”, skriver Fisher, ”og striden var ganske hard – en kunne tilmed høre at noen hørte til en ’tårnfientlig’ familje”.
Diskusjonen hadde utgangspunkt i en bok forfattet av kirkehistoriker Oluf Kolsrud m fl: ”Stavanger Domkirke. En historisk-arkeologisk utredning”, 1933. Han skriver: ”Vest for dette skib er et firkantet tilbygg som utvilsomt stammer fra det opprinnelige anlegg. En meget høi romansk bueåpning forbinder dette rum med skibet. Efter all sannsynlighet har det tjent til fot for et vesttårn”.
..
Og Kolsrud skriver videre: ”Den nuværende store vestportal er kommet til i gotisk tid. Om der også har vært portal i romansk tid, kan ikke avgjøres med full sikkerhet. Sannsynligvis har der, likesom i Værnes kirke, ikke vært nogen utvendig portal til tårnet”.
Bilde: Kolsrud spilte en avgjørende rolle da Stavanger byvåpen ble utformet på 1930-tallet. "Tårnkronen" er tydelig inspirert av domkapittelets segl. Kolsrud mente at seglet refererte til toppen av det gamle vakttårnet i Domkirken

Kolsrud mente at tårnet var bygd på 1100-tallet som et relativt høyt tilfluktstårn. Men brannen i 1272 ødela murveggene i den øvre del av tårnet slik at disse ble revet. Det var derfor bare 6-7 meter av den nederste delen av tårnet, det han kalte "tårnfoten", som ble stående igjen.
På denne foten ble så tårnet bygd opp igjen til kirkeskipets mønehøyde.


Bilde: Stavanger domkapittel's segl. Her i avtrykk fra 1385


Diskusjonen blomstret da Kolsrud, som en av Norges fremste forskere på heraldikk, prøvde å vise at man gjennom analyser av bispestolens segl, stempelmerke, kunne skissere hvordan det opprinnelige tårnet hadde sett ut. Men en slik løsning ble i bokas neste kapittel kategorisk avvist av de to andre medforfatterne.
...



Bilde: Vestportalen og buevinduet over portalen, kom først på plass etter brannen i 1272. Før den tid var her et høyere tårn med kompakt steinvegg mot vest.


Av "Baglersagaene" framgår det at det tidlig på 1200-tallet var åpnet en dør fra kirkeskipet og inn i tårnbunnen. Birkebeinerhøvdingen Einar Kongsmåg var i 1205 i Stavanger for å kreve inn skatt. Der ble han uventet overrasket av baglerne. Da Einar så at han ikke kunne komme seg unna, flyktet han med fire menn inn i Svithunskirken og opp i ”støpulen”.

Einar Kongsmågs fire menn må ha verget døra mellom skipet og tårnet (støpulen) med sine liv. For selv om Einar flyktet opp vindeltrappa i nordvestveggen var hans skjebne forseglet så snart baglerne hadde trengt seg inn i tårnfoten. Nå kunne de sette fyr på tårnloftet og røyke ham ut. Einar valgte å spare kirken, og kom frivillig ned og overgav seg. Deretter gikk de ”fra tårnet og innover i kirken hvor Einar svor ed ved St Svithuns skrin”. Men baglerne brøt avtalen, og Einar ble drept straks han satte foten utenfor kirken.

”Etter denne beretningen kan det ikke være tvil om at domkirken i 1205 hadde et tårn i direkte forbindelse med kirkerommet”, skriver Fisher. ”Det er derfor naturlig nok at det nåværende utbygget i vest ble kalt tårnfoten”.

Det forhold at fire birkebeinere ble drept inne i tårnfoten, indikerer at baglerne betraktet tårnet som profant område. Drap i en kirke ville være et grovt brudd på regelen om kirkefred, og det er lite trolig at lederne for "bispehæren" ville tillate en slik udåd.

På Fishers initiativ ble det igangsatt utgravninger av grunnen inne i tårnfoten. Resultatet avdekket, etter Fishers syn, den gamle fundamenteringen til den romanske vakttårnet som omtales i Baglersagaen. Og da kalken ble fjernet fra steinveggene inne i forhallen, mente han også å kunne fastslå at disse murene måtte være oppført på en helt annen tid enn de romanske murene i kirkeskipet.

Murene i vesttårnet er bygd etter en annen byggeskikk. Mens veggene i kirkeskipet er murt opp av steiner lagt i ”skiftegang”; tilsvarende en vanlig mursteinsvegg, er det ikke gjort
...
forsøk på dette i ”tårnfoten”, hvor store og små steiner er satt sammen på en svært så usystematisk måte.
Bilde: Utsnitt av sørveggen. Fargenyansene viser at steinene ikke er hentet i steinbrudd. En har samlet inn tilfeldige byggesteiner som er fraktet til Stavanger under siste istid.
..
Mellomrommene mellom steinene er fylt opp med rikelig bruk av kalkmørtel og såkalt ”pinning”, dvs at små skieformede "rotasteiner" blir kilt horisontalt inn i den våte mørtelen.
Se likheten mellom steinleggingen i Vesttårnet og steinleggingen i en murvegg fra 400-tallet i Bretagne: http://en.wikipedia.org/wiki/File:Roman_wall_of_Rennes.jpg

Da enda mer av kalklaget ble fjernet fra veggene, kom det også klart fram at ”overgangene” som kunne ses mellom murene i tårnfoten og murene i de romanske kirkeskipet, virket lappete og kunstige. Slike overganger får en når en ny mur skal sammenføyes med en gammel mur. En må da rive ut steiner av den gamle muren slik at den nye muren kan føyes inn. I ettertid er det relativt enkelt å se at en sammenføyning har funnet sted, men det er svært vanskelig å bestemme hvilken mur som stod der først. Det skyldes at byggesteiner fra den gamle muren blir gjenbrukt i den nye, og omvendt.

Det virker ikke som om arkitekten brukte mye tid på en slik overveielse. Murene i det romanske skipet var "selvsagt" de eldste.
Fisher mente dermed at ”tårngåten” var løst: Vakttårnet må ha blitt revet etter kirkebrannen i 1274, og på den gamle romanske fundamenteringen ble det så reist en ny gotisk vestportal.
”I Magnus Lagabøters fredelige tid hadde vakttårnet ut mot sjøen ikke samme viktige oppgave som i borgerkrigstiden. Her var det naturlig å legge hovedinngangen og skaffe mer lys inn i skipet”, skriver Fisher og konkluderte med at nå var tårndebatten lagt død; ”ingen kunne finne på å gjenreise et romansk tårn over en gotisk forhall. Domkirken fikk beholde sin lange ubrutte mønelinje”.
Fishers gjør i sin "beviskjede" et poeng av at romanske tilbygg oppføres med kvadratiske grunnflater. Han er følgelig oppsatt på å bevise at det romanske koret og det romanske vakttårnet opprinnelig var kvadratiske.

I et vedlegg til boka, datert juli 1976, må han likevel vedgå at koret har hatt "samme form som det gotiske, og at det eldste koret altså har vært rektangulært". Hans "påvisning" av at steinsettingen i bunnen av tårnfoten passer nøyaktig til et kvadratisk romansk tårnfundament, bygger på et enda svakere grunnlag. Steinsetting i tårnbunnen viser bare at tårnet ble bygd innbruddsikkert. Det var og er et "must" i alle tilfluktstårn.

Hvorom allting er; et større vakttårn på flere etasjer, ble nesten alltid bygd rektangulært. Den innvendige bredden måtte avpasses etter den tilgangen byggeherren hadde på bærekraftige, malmfylte eikebjelker. Råtebestandighet var svært viktig da det var vanskelig å unngå at regn slo inn i den tids vakttårn.

Omtrent samtidig med at Fisher tilsynelatende løste byens "tårngåte", kom verdenskrigen til Stavanger, og all diskusjon stilnet. Nå var det om å gjøre å dokumentere katedralens konstruksjon og detaljer slik at den eventuelt kunne gjenreises etter tyske bombeangrep.


Løste Fisher tårngåten?

Selv gir jeg Gerhard Fisher rett på et punkt: Kirkeskip og forhall kan ikke være reist samtidig. Til det er byggeskikkene altfor ulike.

Men etter mitt syn skaper Fishers løsning av ”tårngåten” flere spørsmål enn svar. For hvis det var slik at hele tårnet ble revet til grunnen etter brannen, for å gi plass til en ny gotisk forhall, er det merkverdig at den ikke ble bygd opp igjen etter samme byggeskikk som i det gotiske koret.

I koret er steinene murt i markant skiftegang. Rent byggeteknisk er det et like stort "stilbrudd" mellom forhall og kor, som mellom forhall og skip. Byggeskikken tilsier derfor at tårnfoten verken ble bygd på 1100-tallet, som Kolsrud mente, eller på tidlig 1300-tall, som Fisher mente.

Fisher forsøker heller ikke å gi svar på hvorfor murene i forhallen er tre meter tykke. Det er ingen logisk grunn for at veggene i en forhall skulle mures dobbelt så tykkere som veggene i resten av kirken. En murtykkelse på 1,5 meter er mer en rikelig for et klokketårn. Den doble veggtykkelsen "stjeler" tretti kvadratmeter gulvplass inne i forhallen.

Det som likevel skriker en mest i øynene, er at byggmesteren som oppførte sørveggen på forhallen, ikke klarte å treffe sørveggen på kirkeskipet. Veggen blir oppført en alen for langt mot sør. Forhallens nordvegg treffer heller ikke skipets nordvegg. Men her er "bommerten" bare på 10-12 cm. Loddsnor og øyemål var alt som skulle til for å unngå slike "blemmer".
Det er egentlig lett å forstå hvorfor arkitekten unngår å forklare disse anomaliene. De lar seg ikke forklare ut fra Fishers løsning på tårngåten.


Løsningen på tårngåten.

Oluf Kolsrud må ha rett i at dagens tårnfot er nedre del av det vakttårnet som omtales i Baglersagaene. Og Fisher har rett i at vakttårnet ikke kan være oppført samtidig med det romanske kirkeskipet. Løsningen på tårngåten må da være at vakttårnet ble oppført en god tid før Domkirken ble påbegynt.

Men viss dette er løsningen, hvordan kan en da forklare at kirkeskipets byggmester "bommet" med en alen på tårnet? Kunne han ikke strekke en snor, eller sikte med øyet, når han stilte opp bæresøylene for sørveggen i skipet?
Selvsagt kunne han det. Hans forutsetning må derfor lenge ha vært at det profane tårnet skulle rives. Bare da kunne han gi katedralen en skikkelig vestfasade.

En nærmere studie av byggeprosessen, viser at det var slik det gikk til. Beklageligvis er det litt omstendelig å nøste opp det sporet, men det får våge seg. Vi tar utgangspunkt i Fishers nøyaktig oppmålte grunnplan, gjengitt i illustrasjonen nedenfor.

...


Bilde: Fishers tegning av kirkens grunnplan avslører at byggeaksen er endret underveis.
Det regnes som sikkert at veggene i det romanske koret var de første som ble reist i det nye kirkebygget. Arbeidet med kirkeskipet kunne først ta til når østveggen, korveggen, var på plass. Da fikk søylene 1 og 8 noe å ”lene ryggen mot” slik at de kunne motstå presset fra de romanske rundbuene. Deretter har de søylene som bærer sørveggen i hovedskipet etter hvert blitt hugget til og satt på plass.

Søylene nummerert fra 1 til 5 står på en rett rød linje som går vinkelrett ut fra korveggen. Denne linjen må være en parallell til den påtenkte midtaksen i skipet. Også søylene 8, 9 og 10 på nordveggen er trolig satt opp etter en tilsvarende parallell linje som går vinkelrett på korveggen. Men så har byggmesteren mottatt stoppordre. Planen blir endret; det gamle vakttårnet skal likevel ikke rives.

Byggmesterens store problem blir da å få hovedskipets yttervegger til å samstemme med tårnets yttervegger. Men på sørveggen er det bare søylene 6 og 7 som gjenstår, og det er for lite.
...
Selv om han ”vrir” veggen sørover så godt det lar seg gjøre, treffer han tårnveggen en liten alen for langt mot nord.
Bilde: Skipets sørvegg bommer på tårnets sørvegg med en liten alen. Dette førte også til at takvinkelen over tårnet måtte endres.
(På 1800-tallet hadde kirken samme takvinkel, men da stakk taket lenger ned på tårnets sørvegg. Resultatet var en skjev gavlspiss i vestfasaden).


På hovedskipets nordvegg kan byggmesteren endre retningen på søylene fra 11 til 14, så der går det mye bedre. Der ender han opp en håndsbredd for langt mot nord, og det fikses senere til ved ”å spisse inn” yttersiden av muren. Det målbare resultatet av den endrede retning på søylekolonnene, er at avstanden mellom søylene 7 og 14 er redusert med en liten alen i forhold til avstanden mellom søylene 1 og 8.


Bilde: Skipets nordvegg er "spisset" slik at den treffer tårnets nordvegg. Dermed beholdes samme takvinkel på nordsiden.
Hva grunnen var til at byggeherren (biskopen) valgte å beholde tårnet, vet vi ikke. Men i tid kan det passe sammen med en annen skjellsettende hendelse.
I 1135 forlangte kong Harald Gille at biskop Reinhald skulle tilbakelevere 6 kilo gull til kronen. Stavangerbispen nektet, og ble omgående hengt.

Omleggingen av kirkeplanen kan ha kommet som en følge av denne konflikten. Kanskje ønsket kongen nå å markere hvem som var sjefen i "bispebyen"? Det kan han ha gjort ved å forlangte at kronens vakttårn i Stavanger ikke skulle rives.
Eller kanskje var årsaken noe så prosaisk som at biskopens pengekasse var tom? Uansett må det ha vært en tung avgjørelse for Reinhalds etterfølger i bispestolen. Nesten alle andre katedraler fra denne tiden har en skikkelig påkostet og utsmykket vestfasade. I Stavanger manglet dette helt.

Byggeskikken tilsier at tårnet må være bygd lenge før kirken ble påtenkt. Mest sannsynlig er det vel da at det ble reist i Erling Skjalgsons storhetstid tidlig på 1000-tallet. Det er solid steinsatt i basis slik at ”ingen” kan grave seg inn eller ut. De over tre meter tykke murene skjuler en innvendig vindeltrapp i det nordvestre hjørnet.
Trolig har tårnet vært så høyt at vakten har hatt fri sikt til den gamle militærleiren på Husebø. I det minste har de hatt direkte kontakt med vaktpostene på Ulsnes og Prestestø som voktet innløpene til Fjelbergsundet. Herfra kunne "hundvoka" alarmeres med røyksignaler eller ild.

(Se kartet i bloggen: Stavangers eldste historie. Fjelbergsundet var det sundet som i tidligere tider gikk mellom Buøy og Hundvåg, inkludert Bangavågen og Galeivågen).

Opprinnelig hadde tilfluktstårnet kun en liten, smal inngangsdør som var plassert høyt oppe på nordveggen, slik at en var avhengig av stige for å komme seg inn og ut. Spor etter denne døra er trolig å se i den relativ store, sjalusidekte gluggen oppe på nordveggen. At vindeltrappa som går inne i det nordvestre hjørnet, slutter ved denne gluggen, indikerer at dette var tårnets gamle hovedinngang. (Se Fisher PL. II og Kolsrud Pl D og Våbenhus/vindeltrapp i "Tabellariske summarium").
I underkant av den gamle døråpningen oppe på nordveggen, omtrent en meter nedenfor dagens gluggåpning, var det lagt ca sju meter lange nord/sørgående gulvbjelker av eik som var faset dypt inn i murveggene. Under brannen i 1272 må disse gulvbjelkene ha brent så kraftig at kalkmørtelen i muren rundt bjelkeinnfasingen smuldret opp. Følgen var at sør- og nordveggene måtte rives over dette nivået. Denne overgangen fra tårnfot til nytt murverk ses fortsatt tydelig på tårnets yttervegger, omtrent i samme høyde som takinnslaget over sideskipene.




Bilde: Overgangen fra gammelt til nytt murverk avslører brannens herjinger med tårnet. Her på sørveggen når tårnfoten omtrent til takinnslaget på sideskipet.

Tårnets østvegg, veggen mot kirkeskipet, ble angrepet av flammehavet fra to sider. Den fikk en hard medfart under brannen, og måtte rives ovenfor dagens orgelgalleri. Vestveggen var derimot intakt nesten helt opp til dagens urskive.
(Jfr Fisher Pl. IV og Kolsrud Pl. F2)

Døråpningen nede mellom tårnet og kirkeskipet kom vel på plass en gang ut på slutten av 1130-tallet. Dette må blitt gjort etter et framforhandlet kompromiss mellom biskop og kongemakt. En døråpning i tårnbunnen medførte at tårnet mistet sin rolle som effektivt tilfluktstårn. For en dør kunne alltids brytes opp, og fra tårnbunnen kunne tårnet lett antennes. Fra da av var tårnets militære status redusert til vakttårn.

Jfr Baglersagaens skildringer av hendelsene med Einar Kongsmåg , og det to år senere overfallet på birkebeinerhøvdingen Peter Støyper. Peter var til messe i Domkirken da baglerne i tykt snødrev rodde gjennom Fjelbergsund og inn i Østervåg. Men Peter slapp unna fordi han tok beina fatt og løp bort fra kirken. 

Oluf Kolsrud antyder at den profane tårnfoten kan ha fått en sakral funksjon som dåpshus etter brannen. Det virker svært sansynlig, spesielt hvis en antar at det opprinnelige dåpskapellet, baptisteriet, som en ren nødløsning ble innviet til kirke under gjenbyggingsfasen. Mariakirkens plassering utfor allmuens hovedinngang i den romanske katedralen, nordportalen, indikerer at det lille gudshuset var brukt som dåpskapell. (Døpefonten var i senere århundrer plassert like innenfor Nordportalen).

Det mest berømte baptisteriet, Battistero di San Giovanni, ligger foran vestfasaden, hovedinngangen til "il Duomo" i Firenze. Det åttekantede romanske bygget, som var ferdig i 1128, er mest kjent for Lorenzo Giberti's bronserelieffer på "Porta del Paradiso". Relieffbildene, som gjengir bibelske scener, regnes som forløpere til rennesansen.

En annen forklaring på gåten om hvorfor en kirke ble plassert bare tolv meter fra katedralen, er selvsagt at den allerede lå der før Domkirken ble påbegynt. Selv om kildene er tause om dette, er det sannsynlig at Stavanger hadde en kirke tidlig på 1000-tallet. Erling Skjalgsons minnekors taler for det. Korset ble reist her i byen av Erlings prest. Han må vel hatt en kirke og en liten "menighet" rundt seg? Et kristent innslag i markedsbyen, må være god nok grunn for at Erling også bygde et sikkert tilfluktstårn ved siden av kirken.










Bilde: Mariakirkens plassering foran nordportalen, allmuens inngang, kan tyde på at bygningen var dåpskapell. Eller var det her Erling Skjalgson bygde sin kirke i Stavanger?

Og hva så?

Vi har prøvd å lytte og latt steinene tale. Det er ikke lett. Mye kan være oversett og tolket feil. Konklusjon vil likevel entydig være at katedralen er bygd i tre ulike tidsepoker. Og hva så?

Det er vanskelig å imøtegå Fishers syn på at domkirkens monumentale karakter vil bli ødelagt ved bygging av et høyere Vesttårn. Domkirken vår er flott slik den er. Men ”tårnfoten” bør likevel bli anerkjent for det den er; nedre del av Stavangers eldste bygning.

Endelig svar på tårnets alder får vi kanskje først etter arkeologiske utgravninger i ”tårnfotens” basis, eller ved en nitid leting etter (forkullede) bjelkerester i de gamle murene. Det må være vel verd å gjøre et forsøk, for tårnets alder er byens alder...

....




Bilde: Tårnbyen framfor noen er San Gimignano i Toscana. Av de 75 tilfluktstårnene som engang prydet byen, står 15 fortsatt. Det var ikke bare Medici-familien i Firenze som svingte seg opp på den lukrative ullhandelen.

Denne artikkelen er publisert i "STAVANGEREN", medlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger, Nr 2 - 2009, s. 4 - 12.
http://www.byhistoriskforening.org/



Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net