Olaf Gudrødsson – sommerkonge i Dublin

Var Geirstadulven sommerkonge i Dublin?

Denne bloggen vil primært sette fokus på sørnorsk historie i siste halvdel av 800-tallet slik den framkommer av samtidskildene. Så langt har vanligvis den historien blitt fortalt ut fra islandsk middelalderprosa fra det 12. århundre.
Men flere forskere hevder at det er feil å likestille kildeverdien i Snorres Ynglingesaga med kildeverdien i Tjodolfs Ynglingatal. Innledningsvis skal vi først se noe nærmere på denne problemstillingen.

Så langt har min tolkning av maktforhold i Sør-Norge på 700-/800-tallet, bygd på et datagrunnlag som etter historisk kildeverdi kan rangeres slik:

1. Arkeologiske funndata.
2. Ynglingatal; kvadet ble komponert før slaget i Hafrsfjord.
3. Europeisk samtidshistorie; historieverk, biografier, annaler osv.

4. Middelalderprosa fra det 12te århundre tillegges en viss kildeverdi så sant den støtter opp om – eller kan tilpasses - data som lar seg spore i 1), 2) eller 3).

Ynglingatals verdi som primærkilde

Historikeren Claus Krag gav i 1992 ut studien ”Ynglingatal og Ynglingesaga”, der han mente å kunne fastslå at Ynglingatal er et islandsk produkt fra det 12te århundre. Dikt og prosatekst har derved i utgangspunktet samme historiske kildeverdi, dvs en verdi som av Krag settes nær null.

Krags synspunkter ble i en årrekke stående uimotsagt, noe som sterkt reduserte diktets omdømme internasjonalt. For eksempel skriver den irske historikeren, prof. Donnchadh Ó Corráin ved universitetet i Cork, følgende i studien: ”Vikings in Ireland and Scotland in the Ninth Century”:

”In the matter of possible dynastic connections between the dynasty of Dublin and Norwegian dynasties important historiographical progress was made in the early nineties, and this provides a new critical context for the analysis of the problem.
Dr Claus Krag has shown that the Ynglingatal, once believed to have been composed a little before AD 900 and thus early and intrinsically valuable, is not much older or more authoritative than Ynglingasaga. It reflects royalist concepts and concerns current in the twelfth century.
In his view, these are ‘products of the imagination, the extant texts are remnants of the historical literature of the 12th and 13th centuries, concerning what were held to be the ancestors of what was then the Norwegian royal house …the conclusion is that the Yngling tradition is entirely a part of the historicising method, partly cast in artistic form, which Icelandic learned men developed”. (DÓC 1998 side 4. Studien er p.t. tilgjengelig på nettet).

Krags synspunkter har i første rekke møtt motbør i to avhandlinger av de svenske forskerne Svante Norr: ”To Rede and to Rown: Expressions of Early Scandinavian Kingship in Written Sources”, Uppsala 1998, og Olof Sundquist: “Freyr’s offspring - Rulers and religion in ancient Svea society”, Uppsala 2002.

Sundquist avviser ganske tvert Krags synspunkter. Han tar for seg krags argumenter for sen datering og konkluder slik:

”There is thus no reason to abandon the traditional dating of Ynglingatal. The formalistic language of the poem, its metre, its important content etc. could have caused it to obtain its original shape for centuries. Snorri’s attitude towards old poetry makes it difficult to imagine his attributing a poem from the 12th century – whose creator would have been known to all educated contemporary Icelanders – to a 9th century skald”. (OS 2002 side 47).

Svante Norr stiller seg mer åpen til Krags argumenteringer. Spesielt gjelder det Krags syn på at kristen innflytelse har gitt sitt preg på diktet.

Norr finner en sammenheng med komposisjonen av Ynglingatal og framstillingen av Jesu genealogi i Mat. 1: 2-17 og Luk. 3: 23-38. (SN 1998 side 108).

Men Norr framholder at påvisning av kristen innflytelse langt fra er ensbetydende med sen datering. Han skriver:

”There are other possible alternatives which complicate the dating issue. For what we know (or rather, do not know) Ragnvald could have been one of the earliest Christian kings of Norway. He and his court poet could have learnt about the compositional principles of Anglo-Saxon, royal genealogies in England. After all he was a contemporary of Alfred the Great, king of Wessex 871-899”.

Norr konkluderer slik:
“It is unlikely that any reliable conclusions will be reached unless a new, meticulous analysis is made of the poem. This analysis should ideally start out from the different originally manuscripts* and must totally disregard the interpretations of the poem in Ynglingesaga and the other medieval sources”. (SN 1998 side 109-110).

*Sundqvist påpeker at det er uklart hva Norr mener med ”different originally manuscripts”. Ynglingatal er sitert i Snorres Ynglingesaga, dvs i introduksjonen til Heimskringla fra 1230. Det finns ingen andre varianter av manuskriptet med betydelig avvik. Tjodolfs dikt har overlevd i muntlig form – i århundrer - til det ble nedskrevet på 1100-tallet. Dette manuskriptet, som vi antar ble benyttet som kilde for Historia Norwegiae (HN) og Ynglingesaga (Y-saga) og - når det gjelder de ”norske” ynglingene - i sagatåtten Af Upplendingakonungum (Af U-k), er gått tapt. (Se SN 1998 side 105/106 og OS 2002 side 46).

Svante Norrs synspunkter på mulig kristen påvirkning, samsvarer delvis med synspunkter jeg tidligere har framført, for eksempel i bloggen ”Euhemerisme i Ynglingatal”, bloggarkiv mai 2010. Jeg har der også bidratt med nye indisier på at Ynglingatal er komponert under kristen påvirkning, bl.a. ved å påvise at den første Ynglingen, Fjolne, komposisjonsmessig er født samtidig med Kristus.
I tillegg har jeg pekt på at bruken av ”kong Frode” (Frodefreden) i Ynglingatal strofe 1, samsvarer helt med bruken av ”keiser Augustus” i Juleevangeliet.

Irske annalers kildeverdi

De irske annalenes kildeverdi er også noe usikker. Annaler gir seg ut for å være skrevet i samtiden. Skjellsettende hendelser, for eksempel i år 853, skal ha blitt nedtegnet i januar 854. (Kalendae; januar). De fleste faktaopplysningene i annalene har denne kvaliteten, men vi kan også se at en del av stoffet er tilføyd langt sener, kanskje så sent som i tidlig middelalder.

Det gjelder spesielt ”de ordrike sagaframstillingene” i det tredje fragmentet (årene fra 849 til 914) av ”Fragmentary annals of Ireland”.

Dette ble allerede påpekt av Jan de Vries i 1924. (Hist.Tidssk. 5.r, 5.b, 1924 side 509-532). Han stilte seg skeptisk til den historiske verdien av mye av det som står i "tredje fragment", og det er vanskelig å være uenig med han i dette. Når interne samtaler mellom Gudrøds sønner gjengis ordrett, eller når en dansk hærførers oppildnende tale til sine landsmenn gjengis ordrett, minner det langt mer om Snorres middelalderske sagaframstilling, enn det en forventer av nøkterne fakta nedtegnet i en årskrønike. (Krønike av kronologi = tidsrekkefølge).

Den engelske forskeren Peter Hunter Blair, var i studien ”Olaf the Withe and the Three Fragments of Irish Annals”, Viking III 1939, likevel ikke villig til å avskrive det tredje fragmented som uhistorisk:

“Close study of the third Fragment quickly removes the first impression that it is no more than a mass of material assembled without regard of order or chronology. It can be clearly demonstrated that the foundation of the source consist of an annalistic history, composed of a series of brief annals similar to those found in the annals of Ulster and pursuing a regular chronological sequence”.

Prof. Gustav Storm (1845-1909) har også argumentert for annalenes historiske verdi og påpekt at i forhold til hendelser før slaget i Hafrsfjord, må irske annaler fra det niende århundre rangeres med høyere autoritet enn islandske tekster fra det trettende århundre. (H.T. 2.r 2.b 1880, side 313 ff).

Kildeverdi – oppsummering

I forrige blogg valgte jeg, med visse forbehold*, å rangere kildeverdien til irske annaler på samme nivå som Ynglingatal. Det gjelder:

Fragmentary annals of Ireland (F).
Annals of Ulster (U).
Annals of the Four Masters (M)

*De lange, ordrike skildringene i tredje fragment i ”Fragmentary annals of Ireland” - under enkelte årganger i tidsrommet mellom 849 og 914 - er neppe skrevet i samtiden, og vurderes på nivå med ”middelalderprosa”.

Jeg har også valgt å sette likhetstegn mellom Ynglingatals Olaf Gudrødsson og annalenes Amhlaeibh mac Godfraidh. Det får – som vi skal se – avgjørende betydning for vår forståelse av Gudrød og Olafs regjeringstid i Sør-Norge.

Min tolkning av de rådende maktforhold i Sør-Norge i tidsrommet mellom 850 og 885, vil derfor i hovedsak bygge på følgende datagrunnlag, her rangert etter historisk kildeverdi:

1) Arkeologiske funndata.

2) Ynglingatal

2) Irske annaler

3) Europeisk samtidshistorie

4) Middelalderprosa

I denne bloggen skal vi ta Svante Norr på ordet når han skriver at for å komme videre i vår forståelse av 800-talletets samtidshistorie, er det en ting å gjøre: "We must totally disregard the interpretations of the poem in Ynglingesaga and the other medieval sources ".

La oss gjøre et forsøk på å skrive norsk 800-talls historie der middelalderprosaen holdes helt utenfor!

Men før jeg gjør et forsøk på en slik framstilling, vil jeg først henge opp det gamle bakteppet, slik det var da middelalderprosaen ble tillagt en viss kildeverdi.

Gudrød-dynastiet

Trolig innså det jyske kongedynastiet at ”fremmedlegionens” innbringende "konfliktmekler- rolle" i Sørøst-Norge kunne gå mot slutten. Seilskutetidens nye handelsmønster mellom Sørvestriket og Europa satte kaupangen ved Geirstad i en geografisk bakevje.

Denne endringen var en større trussel mot jydenes handelspolitiske fotfeste i Norge enn opprøret mot Halfdan 2 i Borre. Behovet for å utvide maktgrunnlaget ble påtrengende.

Kanskje var det derfor det ble bestemt at Godfred, en av det jyske kongedynastiets egne prinser, skulle overta kommandoen i garnisonsbyen Skiring. På sikt hadde de vel også håp om at han skulle klare å erobre den ”norsk-irske” juvelen, Sørvestriket.

Men årene må ha gått uten at så skjedde. I følge middelalderprosaen må Godfred – som i Norge tok navnet Gudrød - først ha satt seg fore å sikre at korntransporten mellom opplandene og kaupangen kunne gå på østsiden av Oslofjorden. Han skal ha gifte seg med Alfhild, datter av den mektige fylkeskongen i Alfheim og Vingulmark*, trolig for å skaffe seg en sikker og varig alliansepartner på østsiden av Folden. I følge irske kilder fikk Gudrød tre sønner: Olaf, Ivar og Asle. Ynglingatal nevner kun sønnen, Olaf, mens middelalderprosaen nevner to; Olaf Geirstadaalf og Halfdan Svarte.

*Alfheim var landet mellom Raumelv (Glomma) og Göta älv og Vingulmark var landet nordover fra Glomma til Oslo.

Ut fra opplysninger i de irske krønikene kan vi utlede at det skulle gå mot begynnelsen på 850-tallet før Gudrød så seg i stand til å angripe Sørvestriket. Den letteste biten var vel å utrydde kongehuset i Agder, verre var det å bekjempe sørvestingenes orlogsflåte når den i tiden før mikkelsmess vendte tilbake til Sør-Norge.

Gudrød må ha ventet til sønnene var gamle nok til å kunne bekle militære kommandoposisjoner, før han så seg i stand til å aksjonere mot Sørvestriket. Han var da blitt enkemann, noe han utnyttet i sitt renkespill mot Agderkongen.

Snorre skriver i Y-saga kap 48: ”Da Alfhild var død, sendte Gudrød menn vest til Agder til den kongen som rådde der, han het Harald Granraude; de skulle fri til dattera hans, for kongen; men Harald sa nei”.

Den 50-årige hedningekongen hadde neppe ventet seg noe annet svar fra faren til den unge, kristne prinsessen. Men så var vel heller ikke sendemennenes primæroppgave å fri til Åsa, men å kartlegge forsvarsopplegget rundt kongsgården.

En mørkskyet natt ut på sensommeren i året 852*, klarte Gudrød, sammen med sine marinesoldater, å ta seg usett opp til kongsgården til Harald Granraude (Rødskjegg) i Halse. Der drepte de kong Harald og Gyrd, sønnen hans. Dattera Åsa ble bortført som en del av krigsbyttet. Snorre skriver det slik: ”Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa med seg hjem og holdt bryllup med henne. De hadde en sønn som het Halfdan”.

*Nedenfor skal vi se at tidspunktet sannsynliggjøres av opplysninger i irske annaler.

Tronranet i Halse gav Gudrød kontroll over Agder og Jæren - og den lukrative ullproduksjonen der - men ikke bare det; han fikk også kontroll over Sørvestrikets rike landområder ved Irskesjøen, de landområdene som i Ynglingatal str. 35 omtales som Vestmari (= vesthav).

Trolig satte Gudrød sønnen Olaf, - som i følge middelalderprosaen kan ha fått tilnavnet Geirstadulven* - til å styre garnisonene på Geirstad, mens han selv flyttet til Agder og tok styringen på Harald Granraudes kongsgård i Halse. Der klarte han å strippe motstanden på sørvestingenes orlogskip, når de – en uke eller to senere – intetanende og i spredt orden vendte tilbake fra Europa. Tilsvarende kan vi regne med at sønnen, Olav, renset ut motstanden på skip som etter gammel sedvane la hjemveien om kaupangen i Skiring.

*I prosakildene står det at tilnavnet var Geirstadaálf, men jeg mener at endelsen -álf sannsynligvis er en skrivefeil for -úlf, noe jeg kommer tilbake til i siste avsnitt.

Slik ble det nye ”gudrød-dynastiet”, etter et vellykket kupp, herre over Nordsjøens største handels- og marineflåte.

Ut fra opplysninger i samtlige av de nevnte annalene hadde Olaf hovedansvaret for utenriksflåten. Høst, vinter og tidlig vår var han ”commander in chief” på Geirstad i Tjølling, i sommermånedene var han vikingkongen i Áth Cliath, stedet som nordmennene kalte Dublin.

Annalene (U, M og F) fastslår at Olaf (Amhlaeibh) i år 853* ble anerkjent som ”konge” over nordmennene rundt Irskesjøen.

*M 853 Amhlaeibh, son of the King of Lochlann, came to Ireland, so that all the foreign tribes in Ireland submitted to him; and they exacted rent from the Gaeidhil the Irish.

Olavs yngre bror Ivar (Imhar/ Ímar), ble en god støttespiller for ham. Broren fikk etter hvert ansvar for basen i Dublin, først på vinterstid når Olaf var hjemme på Geirstad, senere også på helårsbasis. I følge krønikerene har Ivars etterkommere vært ”konger” i Dublin fra 875 til midten av 900-tallet.

Dette historiske bakteppet er vevd på kildemateriell hentet fra norrøn middelalderprosa, fra Ynglingatal, fra irske annaler og fra bloggen: ”Sørvestrikets historie”, bloggarkiv september 2008.

Men middelalderprosaen ble skrevet 2-3 århundrer etter Gudrøds erobring av Sørvestriket, så den er det liten grunn til å feste lit til. At Åsa, en ung kongsdatter på Agder, var årsaken til at Gudrød-dynastiet overtok makten i Sørvestriket, er en ren historisk fabrikasjon av islandske frode menn. Slik klarte de å tilrettelegge en bakgrunn for at ”gjøkungen” Halfdan Svarte kunne legges i Ynglingenes reir. Men som vi tidligere har påpekt var Sæmund Frode og Oddaverjarne-slekten ute etter å mele sin egen kake, og både Are Frode og Snorre var senere avhengige av deres godkjenning og støtte.

Vi vil derfor spørre: Hvordan er Gudrød-dynastiets historie når vi kun benytter samtidskilder?

Gudrød-dynastiet beskrevet i samtidskilder

Det fins en rekke arkeologiske funn som tyder på at kristendommen hadde et visst fotfeste i Agder og Jæren allerede på 600-tallet. På 800-tallet hadde trolig hele makteliten i Sørvestriket gått over til kristendommen. Se ”Sørvestrikets historie” side 26-28.

Sørvestingene hadde da i århundrer opprettholdt nære forbindelser med de britiske øyer, spesielt med de militære og handelspolitiske tyngdepunktene London og York, men også mot landene rundt Irskesjøen; dvs. Frankriket, England, Wales, Skottland osv. hvor det ser ut til at flertallet av de marinesoldatene som rodde skipene, etter oppnådd pensjonsalder valgte å rydde gård og sette bo.

Sørvestriket skaffet seg tidlig innflytelse rundt Irskesjøen fordi hundrevis av pensjonerte vikinger allerede på 6-7 hundretallet koloniserte området. Språkforsker Marstrander* har vist at målmerkene der viser at disse emigrantene nettopp må ha kommet fra den “bløde kyststribe” i Sørvest-Norge. Han skriver at materialet syner at ”en række sproglige eiendommeligheter som ikke alene er fuldt avgjørende for sprogets norske karakter, men som endog tillater os at bestemme det som et typisk sydvestnorsk maalføre, nær beslegtetmed de norske dialekter paa de skotske øer, Færøerne, Jæren og Agder".

*Se Carl J. S. Marstrander: ”Bidrag til det norske sprogs historie i Irland” Kr.a. 1915, side 128.

.

Når tre irske annaler kan fortelle at Olaf, sønn av Gudrød; kongen i Norge, tilsynelatende uten sverdslag, overtok makten i Dublin i 853, ligger det i kortene at Gudrød må ha erobret makten i Sørvestriket like før mikkelsmess i 852. For i frykt for oppstand, ville Gudrød neppe vente lenger enn nødvendig med å sende sønnene til maktsentra i de oversjøiske besittelsene.

Det hadde heller ikke nyttet å sette ”ungsauer” til å styre macho-miljøet i Ath Chlic, selv om de var aldri så mye av kongelig byrd. Vi kan derfor nøkternt regne med at Gudrøds eldste sønn Olaf må ha vært minst 23-25 år gammel i 853.

Det betyr at Gudrød må ha funnet sin dronning og holdt bryllup senest i 827-828. Hvis bryllupet ble holdt på Geirstad, tilsier det at Halfdan 2, ble drept og skjult på Borre ca 825.

For Gudrød selv må også hatt en viss ”pondus” før han ble sendt nordover som sjef for ”fremmedlegionen” ved kaupangen i Skiring. Han må blitt født helt i begynnelsen av 800-tallet, og kan hatt med seg barndomsminner om sin farfar, Godfred ”Falkonérkonge”, jyskekongen som ble myrdet i 810.

Men samtidskildene forteller ikke noe om at Gudrød giftet seg etter at han kom til Norge. Som vi så i gjennomgangen av Ynglingatals str. 33-34 i forrige blogg, lar Tjodolf det skinne igjennom at Gudrød Gjeve ble myrdet da han gikk i land fra skipet sitt i kaupangens stiflusund på Geirstad. Trolig var det sønnen Olaf som myrdet ham, men for all ettertid står Gudrøds kone, dronning Åsa, fram og tok på seg skylden. I følge irske annaler* kan drapet ha skjedd i år 871-872, kanskje det året Gudrød fylte 70.

*F 871: Amlaib went from Ireland to Norway (Lochlann) to fight the Norwegians (Lochlanns) and help his father, Gofraid, for the Norwegians (Lochlanns) were warring against him, his father having sent for him.

Hvorvidt Åsa var Gudrøds eneste dronning, eller hvor hun kom fra, vet vi ikke noe om. Komplottet på Geirstad, på Olafs hjemmebase, der ” Ôsu órr ”; Åsas tjener, ble ofret som syndebukk, tyder på at både Åsa og Olaf var sammen om å planlegge mordet, at begge ønsket Gudrød død. Det nære samarbeidet om mordet, taler vel mest for at Åsa var Olafs kjødelige mor; at her var det gitt en personlig setting som var nøyaktig den samme som ved mordet på Gudrøds farfar, Godfred Falkonérkonge*. Men mordet på Gudrød Gjeve var ingen affeksjonshandling; det var planlagt og utført på en raffinert måte.

*Slik mordet beskrives av Notker Balbulus i 880-åra. Vi kan heller ikke se bort fra at mordet på Gudrød Gjeve i 872 kan ha influert Notkers beskrivelse av mordet på Godfred Falkonérkonge.

Samtidskildene sier ikke noe om dronning Åsas nasjonalitet. Gudrød og Åsa kan ha giftet seg i Danmark, og kommet til Norge med de tre småprinsene for å overta på Geirstad, kanskje så sent som rundt 835. (Jfr Håkon den 7 og dronning Mauds ankomst i 1905, med lilleprins Olav på armen).

Det er heller ikke noe som tyder på at dronning Åsa hadde tilknytning til Agder, eller at hun og Gudrød hadde en sønn som hette Halfdan (Svarte). I følge de irske annalene hadde Gudrød tre sønner; Olaf, Ivar og Asle.

Middelalderprosaen (HN) forteller at kong Halfdan Svarte druknet i Randsfjorden i 860. Etter det skal Harald Hårfagre ha tatt rike etter ”far sin”. Noe arveskifte etter Gudrød kan det i følge samtidskilder ikke ha vært før i 872, dvs flere år etter Halfdans drukningsulykke i Randsfjorden.

Dette umuliggjør ikke at ”hårfagreætten” hadde en stamfar som hette Halfdan Svarte. Men siden Hafdan ikke er nevnt i Ynglingatal, klarer vi ikke å plassere han i Tjodolfs kronologi.

Proffessor Halvdan Koht (1873-1965), som i 1921 presenterte den skjellsettende studien: ”Um eit nytt grunlag for tidrekninga i den elste historia vår”, (publisert i ”Norske historikere i utvalg” I, 1967, side 94), stolte ikke på de årstallene middelalderprosaen opererte med.

Hans målsetting ble derfor å finne et nytt grunnlag for tidsregnigen i eldre historisk tid. ”Det allarfyrste spursmålet som då naturleg møter, det er: korleis skal ein rekne? Og eg svarar: eg har valt å fylgje den gamle reknemåten, at tri ættleder fyller eit hundraår”.

Det Koht ikke dvelte særlig ved var at 33,3 år mellom ”ættleddene” var et gjennomsnittstall for alle generasjonene i Norge på 800- /1000-tallet. Regnemåten tilsier at hver generasjon i snitt levde 66,7 år og at sønnene i snitt opplevde at faren døde (eller gav fra seg makta til dem) da de fylte 33,3 år.

Koht tok utgangspunkt i at Olav Tryggvasons død i slaget ved Svolder i år 1000 (999), var et historisk faktum. Derfra skulle han ha regnet 4 slektsledd á 33,3 år bakover i tid og ha funnet at Halfdan Svarte døde i 867. (Halfdan Svarte var Olaf Tryggvasons tippoldefar). Hadde han gjort dette, hadde han samtidig funnet at Harald Hårfagre, etter ”den gamle reknemåten”, ble konge i år 867.

Når Koht derimot – stikk imot sin egen målsetting om ikke å stole på tallframstillingen i middelalderprosaen - likevel valgte å ta utgangspunkt i middelalderprosaens opplysning om at Olav Tryggvason var 30-35 år gammel da han falt, og at hans fødselsår følgelig var en gang mellom 965-970, bar det galt av sted for historikeren. Han fikk det da til at Harald Hårfagre må være født hundre år før Olav, dvs. en gang mellom 865-870.

På det viset innarbeider han en prinsipiell feil i sin ”nye” kronologi som forplanter seg videre til vesentlige deler av studien. Blant annet må han forskyve slaget i Hafrsfjord til ca 900, og han må gi på båten ”den gamle tanken i sogune at rikssamlinga under Harald Hårfagre var hovud-årsaka til utflutninga til Island”.

Derimot – etter å ha lirket noe på tid og fødselsår - treffer han nesten 100 % på fødselsårene til de dansknorske Ynglingekongene, sett i forhold til de årstallene jeg selv tidligere har operert med. (Se HK 1921 side 96, 98 og 103).

Men mitt utgangspunkt var at Fjolne, den første Yngling, var født samtidig med Kristus, og at dette – sammen med den "gamle reknemåten" - har vært helt bestemmende for det antall forfedre (26) Tjodolf fra Kvinesdal tildelte Ragnvald i diktet Ynglingatal.

Ut fra en grundig revisjon av middelalderkildene, har Ólafía Einarsdóttir, i 1964, satt Haralds første regjeringsår til 858. Hun mener å ha funnet svak støtte for tallet i europeisk samtidshistorie. Se studien: ”Kronologisk metode i tidlig islandsk historie skrivning”, publisert i ”Norske historikere i utvalg” I, 1967, side 152.

Professor Koht fikk heller ikke med seg at den ”gamle reknemåten” viser at Gudrød Gjeve (regnet fra Kr.f og framover) og Halfdan Svarte (regnet fra år 1000 og bakover) tilhørte samme generasjon; en jysk og en opplandsk kongespire ble født omtrent samtidig – helt i begynnelsen på 800-tallet. Det kan m.a.o. ikke være snakk om at Halfdan var sønn til Gudrød, slik islandske frode menn i ettertiden ville ha det til.

Når middelalderprosaens kronologi bryter med samtidskildenes kronologi, står vi ovenfor et valg: Bare én av kronologiene kan være riktig, men begge kronologiene kan være feil.

Olaf Gudrødsson

Så langt har det meste dreid seg om Gudrød Gjeve. La oss nå se nærmere på hva Ynglingatal forteller om sønnen Óláfr.

Den første strofen om Olaf, strofe 35, er slik:

Ok nidkvísel / i Nóregi / thróttar thrós / of thróazk hafdi; / réd Áleifr / upsa fordum / vidri grund / ok Vestmari.

Claus Krag har på oversatt strofen slik:

Og ættegrenen / i Norge / etter styrkens sterking / trivdes hadde: / rådet Olaf / over Upses fordum / vide grund / og Vestmar.

Uttrykket ” thróttar thrós of thróazk” må være et gammelt “munnhell”, men hva det egentlig betyr er svært så omdiskutert. Trolig kan thró- best oversettes med kraft, eller med en iboende styrke; potensiale, jevnfør korn, frø, groe, sevje, sæd.

En rekke forskere mener at thró reflekterer noe guddommelig, og at det her står for Odin eller Frøy. En kan da tenke seg at throttar var et adjektiv som ble brukt som epitet på en gud og siden frigjorde seg som ett av mange gudenavn. (Thróttr oppgis i Grímnismál som et Odins ”heite”).

I ”Snorres kongesaga” oversatte Holtsmark / Seip linjen slik: ”Og i Norge trivdes nå en grein av Odins sterke ætt;”.

Walther Åkerlund oversatte helmingen slik: ”Freys ättegren i Norge kom til ökning (dvs. delades i två grenar)”. Åkerlund ”kjøper” middelalderprosaens påstand om at Gudrød også fikk sønnen Halfdan Svarte; far til Harald Hårfagre. De to ætte-greinene er derfor ynglingeætten og hårfagreætten.

Alle oversettingene har som utgangspunkt at diktet er komponert for å framføres i et hedensk miljø. Men slik var det neppe. Tjodolf var Olaf og Ragnvalds husdikter. Olaf hadde, ut fra irske samtidskilder, bak seg til dels lange opphold i det kristne Europa. Olaf (Amhlaib mac Godfraidh) var gift med den kristne datteren til den irske ”overkongen” Áedh Finnliath. (F 862). En slik ektepakt forutsatte selvsagt at han var døpt i troen på Kvitekrist. (Olafs vennskap med kong Áedh endte i år 866 med åpen, militær konflikt).

Samtidskildene nevner også navn på flere av Olafs sønner: Karl, Eysteinn og Ragnvald. De to første nevnes i irske annaler fordi de ble drept i henholdsvis år 868 og år 875. I tillegg nevner middelalderprosaen at Olaf hadde en sønn som hette Helge.

I en slik setting tror jeg Tjodolf med uttrykket ” thróttar thrós of thróazk” mener; ”Guds kraft og velsignelse”. Hele helmingen kan da oversettes slik:

Og (den jyske) ættegrenen hadde - med Guds kraft og velsignelse – vokst seg sterk i Norge.

.

Andre linjen i strofe 35 er i Y-saga skrevet slik:

Réd Áleifr ofsa (Upsa*) fordum vidri grund of (ok*) Vestmari.

*Ordet er skrevet slik i et fåtall håndskrifter. Åkerlund sier at ”de bästa håndskrifterna har ofsa och of ”, og det er slik det er skrevet av Snorre.

Som nevnt hadde Krag oversatt linjen slik: ”Rådet Olaf over Upses fordum vide grund og Vestmar”.

Åkerlund oversatte slik: ”Olov rådde fordom över vidsträckt mark i Vestmari”.

Holtsmark / Seip oversatte slik: ”Olav fordum med ovmot rådde det vide land i Vestmar”.

Norrs engelske oversettelse: ”Olaf ruled of old with great might (?) over wide lands over Vestmar”.

Som vi ser er Krag den eneste som oversetter “ofsa” som stedsnavnet ”Upsa”. Et sted i Skandinavia som heter Upsa, er ikke omtalt i skriftlige kilder, og Krag gir heller ingen hentydninger om hvilke landområde han mener Upsa kan være. Vanligvis er ofsa oppfattet som adverb; overmodig, voldsom, tyrannisk. (Fritzners Ordbog).

Denne helmingen passer som hånd i hanske med opplysningene om Olafs bravader i de irske annalene, og bekrefter at Ynglingatals Olaf Gudrødsson er den samme som annalenes Amhlaib mac Godfraidh.

Det Tjodolf sier er følgende: Olaf hersket tidligere med kraft og velde (ofsa fordum) over de vidstrakte landene (vidri grund) rundt Irskesjøen (of Vestmari).

Åkerlund hadde problemer med ordet ”of ” som han mente her må referere til ”mark som sträkte sig hänöver Vestmarir”. Men hadde Åkerlund (i 1939) forstått at ”Vestmari” ikke var et landskap i Sør-Norge, men Irskesjøen, hadde han sett hvor bra ”of” passet inn i konteksten.

Dr. Asgaut Steinnes må i avhandlingen ”Utskyld” fra1952, vært blant de første som argumenterte for at Vestmari var Irskesjøen. Han viser der til str 32 i Ynglingatal som angir at Olaf rådde over ”vidri grund of vestmari”. Han skriver: "Ordet vestmarr i Ynglingatal tyder då endefram ”vest-havet”. Heilt avgjerande er det at Ynglingatal nyttar det tilsvarande ordet austmarr (i strofe 25) i tydninga ”aust-havet”, d. e. Øystersjøen”.

Han argumenterer videre med at siden Tjodolf benytter austmarr i en poetisk vending for Østersjøen; et hav langt mot øst, må vestmarr forståes som et hav langt mot vest; Irskesjøen. ”Kan vidi grund of vestmari vera Irland – slettene kring Dublin”, undrer han.

*Se Asgaut Steinnes: "Utskyld", Hist. Tidssk, 1952 side 395 ff.

Krag kommenterer dikterens bruk av ordet ”fordum”: ”Når kvadet sier at Olav regjerte ”fordum”, kan man trekke samme slutning som vi gjorde da den fjerde linjen i str. 33 (sás longu vas); dette er et argument for at kvadet ikke kan være fra 800-tallet”.

I forrige blogg trakk vi den slutning at ”sás longu vas” refererte til Gudrød Gjeves farfar Godfred Falkonérkonge som døde i 810. På liknende måte som i strofe 34 - á bedi fornum stiflusunds - bruker dikteren ”fordum” for å markere at en tilstand som var; ikke lenger eksisterer.

Olaf reiste tilbake til Norge i 871, og siden er han ikke er omtalt i irske annaler. I Olafs fravær var det Ivar som styrte nordmennene i Irland. Men i følge samstemte annaler døde Ivar allerede i 873. Etter hans død ser det ut til at Olafs sønn Oistín, overtok som vikingkonge i Áth Cliath.

Men heller ikke han fikk sitte lenge med makten, for i Ulster-annalen under år 875 står det: “Oistín, king of the Norsemen, was deceitfully killed by Albann”. Hvem denne Albann (=Halfdan) var er usikkert. Ulsterannalen forteller at han var konge over "de svarte hedningene", og at han ble drept i en trefning med "de hvite hedningene" to år senere. Trolig var han en av Ivars sønner. I hvert fall var det Ivars ætlinger - som i spissen for de svarte - overtok makten i Dublin fra da av. (Jfr P.H.Blair, 1939 side 24).

Kanskje var "Alban" den egentlige Halfdan Svarte? At en av Sæmund Frodes forfedrene ble kalt Svartr, er kanskje en indikasjon på det. Som den første i Oddaverjarætten bosatte han seg på Odde. Var Sæmund selv en av Ivars etterkommere - en svarting? Problemet for Sæmund Frode var at Ynglingatal ikke nevner Ivar. De irske annalene kaller Olaf og Ivar for brødre, men var de det? P.H. Blair mente de like godt kunne være fosterbrødre eller fettere. Det er også usikkert om de frode menn på Island, hadde tilgang til annalene. Sæmund fikset sin egen genealogiske tilknytning til Ynglingekongene ved å implantere Halfdan Svarte som Gudrød Gjeves sønn.

Ved å bruke ordet "fordum" viser Tjodolf sitt diplomatiske talent; han unngår å provosere kong Ragnvalds "svarte" kusiner unødig. Med broder Oistíns skjebne friskt i minne, kan vi vel anta at heller ikke Ragnvald var interessert i å flagge at et hevntokt til Irland kunne forventes; han avstår fra å gå i spissen for de hvites gjenerobring av Dublin.

Middelalderprosaen, primært den som skriver seg fra Are Frodes hånd eller innflytelse; Íslendingabók, Landnámabók, Af Upplendinga konungum, mfl., forteller at Olafur konungur Godrödarson også hadde sønnen Helge. Etter drapet på Eysteinn skal han ha migrert fra Irland til Skottland og derfra videre til Island.

Helge hadde sønnen, Ingjald, far til Olaf Kvite, kongen som i følge islandsk middelalderprosa gjenerobret Dublin. Betegnelsen "de hvite" refererer trolig til at etterkommerne etter Amlaib mac Godfraidh "uniformerte" seg - og sine tilhengere - ved å bære hvite skjold. Valg av "farge" kan indikere at de var døpt i troen på Kvitekrist. Jfr bloggen "Sørvestrikets historie" side 28, bloggarkiv september 2008.

I følge Are Frode var det denne grenen av Ynglingeætten han selv stammet fra. Når vi så husker at Sæmund Frode stammet fra Halfdan Svarte, kunne begge de islandske historikerne føre sine aner tilbake til Gudrød Gjeve. Men var det ikke noe "finere" å stamme fra Olaf Ynglingekonge, enn fra "implantatet" Halfdan Svarte? Sæmund Frode må ha satt morgengrøten i halsen da han leste Ares beretning om Olaf Kvite, men han hadde hadde satset sin historiske troverdighet på å framstille Halfdan Svarte som Gudrøds sønn med Åsa, og nå måtte han stilltiende akseptere Ares egen genealogi. Trolig har begge gjennomskuet hverandre.

Redaktørene av "Norges Kongesagaer" (se note side 69) vil ha det til at Olaf Kvite var konge i Dublin fra 853 til 871. Hødnebø/ Magerøy er langt fra de første historikerne som setter likhetstegn mellom Amhlaib mac Godfraidh og Olaf Kvite. Helt siden J. H. Todd i 1867 foreslo dette, har norske historikere sluttet seg til. Men Todd tok feil, en slik sammenheng var det ikke; Olaf Geirstadulv og Olaf Kvite levde i hvert sitt århundre.

Ares egentlige "mønster" for den uhistoriske Olaf Kvite, må ha vært historiske Olaf Kváran, som var konge i Dublin fra 945. Han abdiserte etter slaget ved Tara i 980 for å tilbringe resten av livet i det hellige klosteret på øya Iona.

Are Frodes "problem" med Olaf Kváran, var at også han tilhørte den "svarte" familien i Dublin; han var en av Ivars etterkommere. Derved stod Are ovenfor samme dilemma som Sæmund hadde gjort, men han valgte en annen løsning. Han gjorde sin stamfar hvit ved å lage en slektsgren fra Olaf Geirstadulf til uhistoriske Olaf Kvite, og derfra videre til seg selv. (Jfr DÓC 1989 side 2 f, og Blair, 1939 side 4 og 27).

Den andre strofen om Olaf , str. 36, er slik:

Unz fótverkr / vid Foldar throm / vigmidlung (virda vin)* / of vida skyldi; / liggr gundjarfr / á Geirstodum / herkonungr / haugi ausinn.

Krag har oversatt linjen slik: Inntil fotverk / ved Foldens strand / mennenes venn* / drepe skulle; / ligger den stridsglade / på Geirstad / hærkonge / dekket av haugen.

*I Y-saga står det ikke ”virda vin”, men ”vígmidlung”; dvs han som stod midt i striden.

Holtsmark/ Seip oversatte slik: Inntil fotverk ved Foldens strand kortet livet for kjempers venn. På Geirstad gravd i haug ligger kampglad hærkonge.

Svante Norrs engelske oversetting: Until by foot-pain, by the brink of Foldar, he who stood in the midst of fights, should bee killed. Now lies the battle-bold at Geirstad, host-king, in his mound.

Strofen er lite omdiskutert. Den slår fast at den stridsglade kongen – konungr – døde av fotverk ved Oslofjorden og ligger hauget på Geirstad. Bortsett fra Halfdan 2, er trolig alle de dansknorske Ynglingekongene hauget på Geirstad i Skiring. (Ragnvald blir også et unntak).

Olaf er den første av de dansknorske kongene som omtales som ”konungr” i kvadet Ynglingatal. Gudrød Gjeve omtales som ”conung” i irske annaler, på lik linje med sin farfar; Godfred Falkonérkonge. (Se F 849; Amlaib Conung og F 872; Gothfraid Conung).

Men conung er et norrønt låneord. Hvis dette ordet ble benyttet i 849, må krønikeren ha ment at irske lesere forsto hva ordet betydde. I følge P. H. Blair er det utelukket at irerne kan ha gjort det på den tiden. Han bruker derfor conung som ett bevis på at enkelte ”passasjer” i tredje fragment av Fragmentary Annals of Ireland, ikke kan aksepteres ”as a contemporary record”. (PHB 1939 side 3).

Et annet ”bevis” på manglende contemporary record er, i følge Blair, at det fortelles om to eller fler separate hendelser i samme passasje, og han bruker denne fra F 849 som eksempel:

”Amlaib Conung, son of the king of Norway, came to Ireland, and he brought with him a proclamation of many tributes and taxes from his father, and he departed suddenly.

Then his younger brother Imar came after him to levy the same tribute”.

Men Blair ser her bort fra hvordan ekte annaler ble forfattet. En annal ble, som nevnt innledningsvis, nedtegnet i januar. Den tok da for seg, det krønikeren mente, var viktige hendelser i året som gikk. Hendelsene ovenfor kan meget vel ha skjedd innen en ramme på 12 måneder.

At Blair likevel har rett i at denne passasjen er ført inn i ettertid, skyldes at det i samme fragment, under år 853, står at Olaf, sønn av kongen i Norge, kom til Irland. Dette støttes også i Annals of the Four Masters (M) hvor det står: "Amhlaeibh, son of the King of Lochlann, came to Ireland, so that all the foreign tribes in Ireland submitted to him; and they exacted rent from the Gaeidhil the Irish".

Noe tilsvarende er også nedtegnet i "Annals of Ulster" for dette året. Forskerne er følgelig samstemte om at Gudrødssønnene for første gang kom til Irland i år 853 - ikke i 849.

Hvem var denne Olaf Gudrødsson?

Det er lite som tyder på at han var Guds beste barn. I følge annalfragmentet skal han i år 867, i et anfall av sjalusi og misunnelse drepte sin yngre bror Óisle som i følge krønikeren ”was the handsomest and bravest man in the world at that time”. Og slik vi ser det, drepte han også sin egen far, Gudrød Gjeve, og han vek heller ikke tilbake fra å gå til blodig krig mot sin svigerfar, irskekongen Aedh, da denne gikk til angrep på Dublin.

Nå er det slik at den ordrike passasjen i tredje fragment (F), som forteller om brodermordet, har lite med anerkjent annalskriving å gjøre. Den minner mest om et middelaldersk ”etterskrift”. Men Ulsterannalen bekrefter at Óisle i 867 ble lurt og drept av en av sine nærmeste slektninger, "was killed by his kinsmen in guile and parricide". Sett under ett, mer enn antyder annalene at "Mr. Univers" ble tatt på fersken sammen med Olafs "sommerbrud".

I Norge hadde Gudrød Gjeve trolig vært konge i 35-40 år. I de 20 siste årene hadde kanskje Olaf følt at faren stod i veien og blokkerte for han. Olav var ”sommerkonge” i ”Vestmarr” i 20 år, men han slapp ikke fram til kongemakten i Sørvestriket.

Et høydepunkt i Olavs britiske karriere må ha kommet året før han forlot Dublin for siste gang. I 870 ble festningsbyen Dumbarton Rock, hovedstaden i kongeriket Alt Clut (Strathclyde) i Scotland, beleiret av mennene til Olaf og Ivar i fire måneder. Festningen, som var tettpakket av briter (britons) som hadde søkt tilflukt der, ble først inntatt da vannforsyningen tok slutt. Det sies at Olaf, solgte skatterettighetene over Alt Clut til overkongen i Alba (high-king of Scotland) før han henrettet King Artgal map Dumnagual; "King of the Britons of Strathclyde".

Ulsterannalen forteller at norske kong Olaf - etter å ha overvintret ved Clyde - returnerte til vikingbyen Dublin i 871, med 200 skip søkklastet med britiske slaver og tilranet gods. Det er med andre ord ingen grunn til å tro at Olaf reiste tomhendt tilbake til Norge det året. Tvert om var han kan hende en av Europas rikeste fyrster. (Se Annals of Ulster år 871).

I Dublin ble han møtt av Gudrøds sendebud som ba han komme hjem og hjelpe faren med å slå ned opprør blant sine landsmenn. Trolig var det farens hedenske stivsinn og livsførsel som kontinuerlig førte til konflikt med den kristne makteliten i Sørvestriket. Og da Olaf, erobreren, nok en gang (?) ble hjemkalt, var det kan hende dette som var dråpen som fikk begeret til å renne over.

Fadermordet skjedde kanskje samme året, eller på vårparten i 872. Som en skjebnens ironi kan det synes som Olaf nesten omgående ble oppsøkt av Nemesis og straffet for ugjerningen. Han døde trolig ett år eller to år senere*. Tjodolf sier at han døde av fótverkr (fotverk). En slik diagnose kan jo dekke over så mangt. At han ble hauget på Geirstad, tyder på at han døde før han fikk flyttet til farens kongsgård i Agder.

*Steinnes vil helst ha det til at Olaf døde i år 873.

Olafs to sønner delte kongemakten etter faren, slik at Ragnvald ble konge i Sørvestriket, og Eysteinn ble konge i Dublin. At deres onkel, Ivar, også fikk en brå død i 873, trygget tilsynelatende deres maktposisjoner. Det ser ut til at Tjodolf hadde full rett til å proklamere at ”nidkvísel i Nóregi thróttar thrós of thróazk hafdi”.

Olaf – en álfr eller en úlfr?

I følge den norrøne middelalderprosaen fikk Olaf tilnavnet Geirstadaálf. Tilnavnet er en sammensetting av ordene Geirstad og álfr. Førsteleddet knytter Olaf til kongsgården Gjerstad i Tjølling. Betydningen av andreleddet –álfr er langt mer usikkert. Selv tror jeg endingen er en skrivefeil for –ulv, og vil forsøke å begrunne det.

Tjodolf nevner ikke tilnavnet Geirstadaálf i Ynglingatal. Det er derfor usikkert når tilnavnet kom i bruk. Olaf er først omtalt som Geirstadaálf i Y-saga og i Tháttr Óláfs Geirstadaálfs i Flatøyjarbók (fra slutten av 1300-tallet). Dette er sagaer som først ble nedskrevet 3-5 hundre år etter Olafs død.
Bakgrunnen for den tvilsomme –alfr betegnelsen, kan vi likevel spore tilbake til Ynglingatal. I strofe 30, som omhandler den første inglingekongen, Halfdan 1, står det i siste helming: ”ok skereid i Skiringssal of brynjalfs beinum drúpir”.
I bloggen for februar 2011, valgte vi å oversette linjen slik: ”og i Skiringssal luter hesten mot kommandørens bein”.
Jeg finner det svært sannsynlig at suffikset -alf i brynjealf og suffikset –alf i Geirstadaálf har samme betydning. Begge epitetene gjelder militære aristokrater som i følge Tjodolf ligger hauget ved kaupangen i Tjølling, henholdsvis i ”Skíringssal” og ”Geirstodum”.

For meg synes det mest troverdig at Tjodolf kalte Halfdan 1 for ”brynjeulv”.
Dersom dikteren – i en slik setting - skulle omtale den døde kommandanten som en vette med overnaturlige, magiske evner, ville det fremstå for tilhørerne som et utålelig stilbrudd – en hån mot den militære brynjeulven.

Den mest kjente heltekongen med endelsen –ulf i tilnavnet, er gauterkongen Beowulf, trolig fra slutten av 600-tallet. Men et annet ”navn” HathuwulfR kan være fra samme tid, eller enda eldre. Navnet fins på tre forskjellige runesteiner i Sør-Sverige; Stentoften, Gummarp og Istaby. På steinene i Stentoften og Istaby er det også to personer som kalles HariwulfR og HeriwulfR.
Det er usikkert om navnet skal forståes som et personnavn, et tilnavn eller en tittel, (funksjonsbetegnelse). Oluf Sundqvist skriver i boken ”Freyr’s offspring”, Uppsala 2002, side 177, følgende: ”As the name ”HathuwulfR” appears on three stones in this area scholars believe that he was a local ruler in Blekinge at some time around AD 600”.

Jeg synes det er vanskelig å akseptere en løsning - som betinger at de tre steinene fikk runene inngravert samtidig - så lenge en annen løsning ligger opp i dagen; nemlig at HathuwulfR er en høyere stillingsbetegnelse innen det militære aristokratiet. (Jfr hertug).

Det er vel kjent at i gamle Svithjód ble plasskommandanten på en huseby kalt hund*, og at han – i følge riksarkivar dr. Asgaut Steinnes - viste sin rang ved å bære et hundemerke på hjelmen. (Se Asgaut Steinnes: ”Hundekongen”, HT 1958, side 319 ff).

Steinnes viste i den samme studien at i Norge er en kommandør med hundemerke også blitt kalt ”rakker” (=hannhund). Dette reflekteres i gårdsnavnene Rakkastadir; som fins åtte steder i Sørøst-Norge. At ”hund” i romertiden refererte til tallet hundre, må i ”rakkertiden” ha gått i glemmeboken blant folk flest. (AS 1958, side 311, 314 og 322).

*Egentlig refererte hund til det første leddet i ordsammenstillingen hund-re; grm. hunda-rada der første ledd er *hunda- n. ”100” som gjengir lat. centuriõ; kommandant for en avdeling på 100 mann, og andre ledd er grm. *radá- n. ”tall”, eller opptalt/-telt, utredet. Jfr norr. hariraida, hær-rada ; herred. I Uppländ var størrelsen på hærtallet = 100 mann. I historieverket ”Germania”, kap. 6, forteller den romerske historikeren Tacitus at hvert germansk distrikt stilte med 100 soldater, nummerert fra 1 til 100. Nummeret viste soldatens rang i hierarkiet, dess høyere nummer, dess høyere senioritet. Den som var nummer 100, var kommandør. (100-redet = hund-re).

Noe tilsvarende må ha skjedd i Blekinge, men der på det viset at hundemerke på kommandørens hjelm er oppfattet som ulvemerke. Det er kun én huseby i Blekinge, noe som viser at området var en periferi i forhold til den grunnleggende tankegangen bak hund-/ huseby i svenske Uppland.

En liknende navneendring (hund; rakker / hund; ulv / hund; bikkje) kan i nyere tid ha skjedd på Gjerstad. Like nordøst for kaupangen fins en gravhøyde som jeg antar i fordums tid ble kalt ”Hundhóll”, (norr. hóll = lav rund jordhaug), men som i dag kalles ”Bikjholberget”. Jeg finner det svært sannsynlig at flere av Husebys hunder hviler i det gravfeltet.

Jeg velger å tro at endelsen -ulf (-wulfR) reflekterer den militære rangen; kommandør. Forleddene Hari- (wulfR) og Heri- (wulfR) må begge stå for urnordiske *harjan- dvs hær-. (På Vimosekammen står det urn. ordet harja. Jfr herad, hertug, herold, Harald). HariwulfR blir da og oversette med en lokal hærsjef, major.

Forleddet hathu- har jeg tolket i bloggen november 2009: ”Hogganviksteinen – noen tolkningsforslag”. Det står for ”høy” eller ”høyeste”. Beste oversettelse av hathuwulfR er kanskje øverste sjef, oberst, eller amerikanske ”Commander in Chief”.

Som nevnt oversatte jeg i bloggen ”Kaupangs konfliktmeklere” brynjalf med kommandør, noe jeg holder jeg fast ved. Heretter velger jeg derfor å endre Olafs tilnavn til Geirstadulf, som kanskje i århundrer var kaupangboernes faste epitet for sjefen i kasernebyen.

Sophus Bugge valgte å oversette ”brynjalf” med ”helten”, og i ”Norges kongesagaer” valgte Holtsmark/ Seip å oversette ”brynjalf” med ”brynjekongen”. Det tilsier at de unnvek å tolke noe mytisk inn i ordet ”brynjalf”. Claus Krag oversetter ”brynjalf ” med ”brynjealf”, og unngår derved å flagge standpunkt. (CK 1991 side 132).

Inkurien kan ha oppstått da de muntlige overleveringene av Ynglingatal i tidlig middelalder ble nedtegnet på Island. Da kan skribentens feiltolkning av den muntlige overleveringen slått inn. En annen mulighet er selvsagt skrivefeil. Den første skriveren kan ha skrevet en litt slurvete, lukket u, som så - i senere avskrifter - er blitt mistolket til a.

La oss avslutte avsnittet om "ulveproblemet" med å nevne at Tjodolf, navnet på dikteren av Ynglingatal, betyr ”folkeulv”.

Lochlann

I følge ”annalfragmentene” ble Godfraidh kalt ”Conung of Lochlann”. Enkelte irske forskere mener at ”loch- / luch-” kan settes i forbindelse med gir *lúkwo- ”ulv”. (Jfr ”Våre arveord” side 996). Kan det være en ”heroldisk” sammenheng mellom ”ulveland” og ”Geirstad ulv”?
I så fall må det bero på at de norske kommandørenes hjelmmerker, har bidratt til at nordmennene ble kalt ulvefolket, og Norge ble kalt Ulvelandet.

Andre forskere har gitt andre forklaringer på etymologien bak ordet "lochlann". Den irske professoren som vi innledningsvis siterte, Donnchadh Ó Corráin, mener navnet opprinnelig var"Lothlend" eller "Laithlinn" og at det etymologisk betyr ull-landet; "Is it possible that the first element is loð- (which would regularly give Irish *loth-) ‘shaggy, woolly". Det passer for så vidt godt med hva vi tidligere har hevdet; at Sørvestriket var Europas største ull-eksportør på denne tiden. (Jfr F 871).

Nordens stilling som ledende tekstileksportør, støttes ved at måleenheten "vadmel" i følge Falk & Thorp et nordisk ord som ikke bare er lånt ut til andre germanske språk, men også til skotske "wadmal". Det indikerer at det var de nordiske vikingene som dominerte det Europeiske vad-markedet, inkludert tekstilmarkedet på de britiske øyer. Det er derfor ikke utenkelig at sørvestingene ble omtalt som ull-folket, og Norge som Ullandet, lenge før vikingtidens herjinger begynte ved Irskesjøen. (Jfr min tolkning av poemet Widsith i bloggen "Sørvestrikets historie", september 2008, side 24).

Professor Ó Corráin hevder forøvrig at på 800-tallet var Laithlinn/Lothlend navn på de norske besittelsene i Skottland, og at det kanskje var sent på 1000-tallet navnet Lochlann ble brukt om Norge. (Se DÓC 1989 side 10, og "Lochlann" under engelske Wikipedia).

Ó Corráin mener kongen av Lochlann ikke var konge i Norge, men konge over de norske vikingene i Skottland. Vi må da spørre; hvor lå Godfraiths skotske hovedkvarter? Eller var han konge uten land, en slags omflakkende ”sigøynerkonge”? Eller rettere sagt; var han en vikingkonge som sammen med sine menn seilte fra sted til sted?

Opplysningen om at Amlaib mac Godfraith i 871 måtte reise hjem til Lochlann for å hjelpe sin far med å slå ned en oppstand blant sine egne landsmenn, viser at Gudrød ikke var vikingkonge. Resultatet av et opprør mot lederen for en flottilje av vikingskip, var at skipene splittet opp og seilte til hvert sitt sted. Da hjalp det lite å sende bud etter en sønn som residerer i Dublin.

Nei, Gudrød må ha bodd fast på en eller flere kongsgårder i kongerike Lochlann. Men Ó Corráin antyder aldri hvor i Skottland han mener kongen hadde sin residens. Irske og britiske samtidskilder opplyser på en rekke steder at Olaf og Ivar, nordmennene som var "konger" i Irland, hadde sitt hovedkvarter i Dublin, men de samme kildene tier fullstendig om hvor på de britiske øyer kong Godfraith hadde sitt hjemsted.

Selv om vi lar Ynglingatal ligge og strikt holder oss til det som står i de irske annalene, er det lett å reise tvil om Ó Corráins påstand holder. For eksempel kan vi spørre: Hvis Gudrød ikke residerte i Norge, men ett eller annet sted i Skottland, hvorfor fikk ikke Olaf beskjed om at et opprør mot faren var på gang da han overvintret ved Clyde i 870/871? Hvorfor mottok han først beskjeden fra Gudrød da han på vårparten kom tilbake til Dublin? (Jfr. FA 393 og 400; år 871).

En annen svakhet med Ó Corráins påstand, er den haltende forklaringen han gir for hvorfor betydningen av ordet Lochlainn - etter en tohundreårig, irsk tradisjon – skifter fra å være assosiert med Skottland, til å bli assosiert med kongedømmet Norge. Det må – i følge Ó Corráin - ha skjedd i tiden før 1072, da dette diktet, som refererer til Harald Hardrådes død ved Stanford bridge, ble skrevet:

Two years - it is no falsehood in battle - from the death of Donnchad son of Brian, to the battle of the Saxons - pure course – in which fell the king of Lochlainn.

Et annet eksempel Ó Corráin viser til fins i Annals of Ulster for 1102: ”Magnus king of Lochlainn came with a great fleet to Man and a year’s peace was made by them and the men of Ireland”. Og han tilføyer: “These entries refer to Magnus III berfœttr, king of Norway (r. 1093–1103)”. (Se DÓC 1998, side 22f).

Ó Corráins forklaring på den “nye” betydningen av ordet er følgende: 1) ”It is clear that Laithlind/Lochlainn took on the new meaning ”Norway” only when there were kings of Norway and when these posed a serious military threat in the British Isles".

2) "Effective control of the Northern and Western Isles - and this made the king of Norway king of Lochlainn - would inevitably be a pre-condition of successful Norwegian intervention in Ireland, and the change of meaning evidently took place in that context”.

Etter mitt syn begrunner ikke disse synspunktene noe som helst. Del 1) er en form for sirkel-argumentering, der utgangspunktet må være at Godfraith ikke var en konge fra Norge som ”posed a serious military threat in the British Isles”, og det er en urimelig påstand. Del 2) peker på et mulig suksesskriterium for invasjon av Irland, men er uten relevans i en forklaringsmodell for hvorfor meningsinnholdet skiftet. (Jfr F 871).

Min konklusjon blir derfor: Lochlann har i alle år vært det irske navnet på Norge. Den forståelsen av navnet (Lochlann = Norway) føres fortsatt videre i de engelske oversettingene.

..