Aristoteles og Ynglingatal

.
Kvintessensen i Ynglingatal


Historikeren Claus Krag mener å ha påvist at innledningen i Ynglingatal reflekterer Empedokles lære om de fire grunnelementene. Jeg tror ikke det kan være riktig. Innledningen i Ynglingatal reflekterer Aristoteles klassiske lære om de fem grunnelementene.



Det historiske bakteppet for Ynglingatal


Romertiden (0-400 e.Kr)

I flere av bloggene mine har jeg argumentert for følgende hypotese: De regionene i Norge hvor utegangersau kunne beite i strandsonen vinterstid og enkelt forflyttes til innlandssonen sommerstid, hadde en bred handelsforbindelse og kontaktflate til de romerske garnisonsbyene. Disse regionene, Agder og Jæren, har jeg valgt å kalle Sørvestriket.

Hypotesen gir fyldesgjørende svar på tre store "historiske gåter":
1) Hvorfor ble varmekjær lauvskog på Agder og Jæren - i århundrer - erstattet med gras- og lyngmarker?
2) Hvilken sammenheng var det mellom Sørvestrikets lyngheier og den kolossale framveksten av småbruk med navneendelsen "-land"?
3) Hvilket gjennomorganisert norsk overskuddssamfunn kunne i begynnelsen på 200-tallet sende av gårde en profesjonell marinestyrke på 1000 mann for å raide Øst-Jylland?

Jydenes og sørvestingenes storskala eksport av ull og vad(mel) til romerne, kan ha blitt avtalt da keiser Augustus i begynnelsen av vår tidsregning førte sin armada mellom Lindesnes og Skagen og inn til ”kimbrernes land” på østkysten av Jylland.
.
Bilde: Augustus kan ha ført sin sjøflåte like nord til norskekysten.


I "Res Gestae Divi Augusti" som fra latin kan oversettes til "Den guddommelige Augustus’ gjerninger" skriver han: Kimbrere og andre germanere fra denne regionen tilbød, gjennom sendemenn, sitt vennskap med meg og det romerske folk.

I århundrene som fulgte var Jylland og Sørvestriket Nord-Europas stormakter. Hver sommer ble dusinvis av skip, såkalte 20-sesser, rodd fra Jæren og Agder til garnisonsbyene langs Rhinen og Mozel. Der ble ullsekker og ullprodukter levert i byttet mot sverdklinger og vintønner. Vinen ble så fraktet videre til garnisonsbyene London eller York og solgt til vinhandlerne der. (Jfr lat. kaupo; vinhandler. Ordet reflekteres bl.a. i nordiske kaupang og kjøpmann).

På slutten av romertiden var sørvestingene trolig sterkere påvirket av romersk tenkemåte og kultur enn noen annen germansk folkegruppe. (Se vedlegget ”Mithraismen i Sørvestriket” i bloggen Mithras oksedrap ).

I de siste tiårene er det slått fast at romerske offiserer og soldater – i de tre/ fire første århundrene i vår tidsregning - var sterkt påvirket av mithraisk kultur. I bloggene om runesteinen i Hogganvik mener jeg å ha påvist at også sørvestingene var sterkt påvirket av romersk militær-kult. Se Hogganviksteinen - noen tolkningsforslag og "Runemagien" i Hogganvik


Frankertiden (550-900 e.Kr)

Romerikets fall førte naturlig nok til et sammenbrudd i ulleksporten. Grunnlaget for marinebasene, londum’ene, brøt sammen, og fattigdom og nød bredte seg i Sørvestriket. Mye tyder på at tusenvis av sørvestinger emigrerte, og var kjernen i den invasjonsbølgen av anglere som invaderte Britannia.

Bilde: Keltisk kors fra 600-tallet på St Kevins gravsted i Glendalough, Irland.
Foto Finn Bringsjord

.
Med karolingernes statsdannelser, og kristningen på kontinentet og de britiske øyer, var grunnlaget lagt for en ny oppsving til storskala ullproduksjon i Sørvestriket.
Dette innledet også en helt ny æra for marinesoldatene. Nå var det slutt på å ro opp Rhinen og Mozel, elveløp på lengde med "halve Europa". Tiden som ”elvefraktere” var definitivt over. Frankertidens handelsferder gikk mellom de såkalte vic-byene rundt Nordsjøen. De ekte vikingene, de profesjonelle roerne på orlogskipene, la inn årene, reiste mast og heiste seil. Sjøferdene ble dristigere, og fikk de god bør, krysset sørvestingene de åpne havstrekningene i Nordsjøen. Den storstilte eksporten av ullprodukter, tok seg opp til gamle høyder.


Ynglingatal

I følge de islandske overleveringene må Ynglingatal være diktet sent på 800-tallet, kort tid før slaget i Hafrsfjord. Snorre forteller at kvadet er diktet av Tjodolf den frode fra Kvine. (frode = lærde). Kvine er området innfor Kvinesfjorden, i dag Fedafjorden i Kvinesdal.

Tittelen "Ynglingatal" refererer til Ynglingeætten som hadde navn fra Yngve-Frøy, et annet navn på ”svenskeguden” Frøy. I følge 1100-tallets islandske historikere ("frode menn"), skal Ynglingeætten nedstamme fra Frøys sønn Fjolne. Diktet er skrevet som en hyllest til kong Ragnvald Heidumhàrr, sønn til Olav Geirstadalv (alias Olav Kvite?) og muligens fetter til vestlandskongen Harald Hårfagre. Kong Ragnvald kan ha vært Haralds hovedmotstander i Hafrsfjord. (Se bloggen Ragnvald Vognstyrer)

Ynglingesaga er skrevet på prosa av Snorre en gang i første halvdel av 1200- tallet, og er første bok i ”Heimskringla”. Sagaen er bygd på Tjodolfs kvad. Det framgår av prologen hvor Snorre skriver: "Vi har først skrevet om ynglingenes liv etter Tjodolvs utsagn og så lagt noe til etter frode menns fortellinger".

Empedokles

Det vakte betydelig oppsikt da historikeren, prof. Claus Krag i 1991 gav ut boka “Ynglingatal og Ynglingesaga “ (Y&Y). I boka hevdet Krag at han kunne påvise at dikteren av Ynglingatal hadde kjennskap til den gresk-sicilianske filosofen Empedokles (492-432 f.Kr.) lære om at verden bestod av fire grunnelementer: ild, luft, jord og vann.


Platon

Filosofen Platon (427 – 347 f. Kr.) hadde ikke særlig høye tanker om verken elementer eller den observerbare kosmologien. Han hevdet at skaperguden ikke var noe annet enn en demiurg. Ordet kommer av gr.: demios ”offentlig” + ergos ”arbeidende”, og betyr en ”folkets håndverker” dvs en middelmådig håndverker som lang fra hadde skapt den ideelle jord.

Platon hevdet at den overordnede guddommen var fra evig og til evig. Menneskesjelen var også en del av Ham og derfor udødelig. Altets guddom oppholdt seg i et superkosmos utenfor det sanselige skaperverket, og der var alt godt og perfekt tilrettelagt. Siden menneskesjelen opprinnelig kom fra Allmakten, bar sjelen med seg ideer om hvordan den ideelle verden burde være. Vår oppfatning av omverden berodde på medfødte ideer om tingenes vesen. Men demiurgens ignorante skaperverk, som også inkludert menneskets legeme, var en formidabel hemsko som hindret den ideelle forståelse.

Når Krag (Y&Y s. 57) skriver at Platons Gud var en creator ex nihilo, er dette mildest talt en diskutabel påstand. Demiurgen, håndverkeren, skapte ut fra de gitte elementene; de tilgjengelige materialene. Den sanne Allmakten og hans superkosmiske himmel, var fra evig, og følgelig heller ikke skapt.


Aristoteles

Platons elev, Aristoteles (384 – 322 f. Kr.) er den som nevner at Empedokles var den første som lot materien bestå av fire urbestanddeler. Men noe tilsvarende var allerede hevdet av kaldeerne, som grupperte stjernebildene i dyrekretsen, som ild-, jord-, luft- og vanntegn. Se http://no.wikipedia.org/wiki/Dyrekretsenrg/wiki/Dyrekretsen

Aristoteles mente at det som kjennetegnet Empedokles' fire klassiske elementer var at de strebet etter å oppnå hvile, etter stillstand.
Han hevdet derfor at de syv himlene, sfærene, som himmellegemene beveget seg i, ikke kunne være skapt av disse elementene alene. I den himmelske sfærene, det evigvarende kosmos som sirklet rundt jorden på 24 timer, måtte det være innblandet et et femte (kvint) element (essens), (av lat; quint essentia), og at denne ”kvintessensen” hadde den egenskap at den i mormaltilstand ønsket å være i bevegelse.
.
Bilde: Platon og Aristoteles. Et utsnitt av Rafaels maleri: "Skolen i Athen".

Dette forhold, at "demiurgen" rådde over et overjordisk femte element, hevet skapergudens prestisje betydelig. Aristoteles' elementslære ble derfor omfavnet av jødene, og senere av pavekirken, som begge dyrket Jahve som en monoteistisk skapergud.

Aristoteles' lære om de fem elementene og det geosentriske verdensbildet, holdt stand gjennom hele middelalderen, helt til Nikolaus Kopernikus revolusjonerte astronomien i 1543 da han beskrev det heliosentriske verdensbilde i boka De Revolutionibus Orbium Coelestium.


Hipparchus

Aristoteles' kosmologiske verdensorden rådde, nokså uimotsagt, grunnen i den hellenistiske verden fram til år 128 f. Kr. Da påviste Hipparchus fra Nikea at solen, i sin årlige bane rundt jorden, langsomt sakket akterut i forhold til stjernebildene i zodiaken.

Han observerte, som alle andre astronomer i sin samtid, at ved vårjevndøgn krysset solen himmelekvator (celestial equator) i et punkt – ”vårpunktet” - som lå i stjernebildet Væren (Aries).
.
.
.
Bilde: David Ulanseys illustrasjon viser kosmologien for 6000 år siden da vårpunktet var i Tyren (Taurus). I dag har vårpunktet flyttet seg bakover i zodiaken til Fiskene (Pisces).

Vårpunktet er med andre ord det punktet hvor solen passerer gjennom himmelekvator i mars på vei fra sør til nord. Passeringen innleder sommerhalvåret på den nordlige halvkulen.

Hipparchus' nitidige observasjoner avslørte at vårpunktet, langsomt og lineært flyttet seg nedover i dyrekretsen (zodiaken). Det vårpunktet som i Hipparchus samtid lå i stjernebildet ”væren”, måtte 4000 år tidligere – ved verdens skapelse – ha ligget i stjernebildet ”tyren”. Dette kunne bare bety at de himmelske stjernebildene var kommet i utakt med solens årlige gang over himmelen. Noe sakket akterut i skaperverket. Aristoteles’ sfæriske kvintessens kunne heller ikke være perfekt.
Var ikke det et bevis på at Platon hadde rett? Hele kosmos måtte være skapt av demiurgen.
.

Mithras-kulten

Denne skjellsettende oppdagelsen ble stort sett ignorert av jødene, og senere også av de kristne kirkefedrene. Annerledes var det med magerne, som i følge dr. David Ulansey, gjorde Hipparchus' oppdagelse til selve bærebjelken i Mithras-kulten. Se: http://www.well.com/~davidu/mithras.html

Her var jo selve "beviset" på at det måtte være en superkosmisk guddom som stod utenfor demiurgens kosmiske skaperverk.
Det var denne guddommen, som magerne valgte å kalle Mithras, som var igangsetteren og som bestemte himmellegemenes hastighet og levealder. (Jfr Mithras tauroctonia).

Som vi ser ble Hipparchus' skjellsettende observasjoner, koblet mot Platons (demiurg-)filosofi, og ført videre av Hipparchus' disipler, magerne, som en ny kosmologisk religion.


Gnostikerne

Men magerne var ikke lenge alene på den arenaen. Troen på at skaperguden var den største og mektigste, ble også avvist av gnostikerne (fra gr. ”gnosis”, som betyr kunnskap, eller innsikt). Som Platon omtalte de skaperguden for en ignorant "demiurg". Etter deres syn måtte skaperguden ha vært underlagt både "det godes - og det ondes prinsipp", etter som det fantes rikelige av begge deler i skaperverket.

De innvidde gnostikerne mente at de tilhørte en høyere orden. Deres sjel var ikke skapt, men hadde sin eksistens fra Han som alltid hadde vært og alltid skulle være. Gnostikerne mente de var barn av den gode far - det godes prinsipp - som var forut for demiurgens mangelfulle skaperverk, og dit - til sin far - skulle de innvidde og innsiktsfulle også vende tilbake.

Det er mulig at mithraisme og gnostisisme er to sider av samme religion. Mithraismen har da fått en mer oppdragende side, "learning by dooing", myntet på plebleierne i den romerske hæren. Mens gnostisismen primært henvendte seg til de lang mer skolerte og sofistikerte patrisierne.

De første kristne menighetene hadde mange gnostiske sympatisører i sine egne rekker. De stilte seg skeptiske til Jahve som en allmektig skapergud, og det tok lang tid før pavemakten klarte å kue den gnostiske opposisjonen. (Se Elaine Pagels: “De gnostiske evangelier”, 1980, s. 73 ff).
.

Den aristoteliske logikk - dominerte i 2000 år.
.
Først ut på 400-tallet hadde kirken nedkjempet Platons' ideer, og Aristoteles fikk stå igjen som hellenismens udiskutable filosofiske seierherren.

At den "selvlærte" Augustin (354-430 e.Kr) ser likheter mellom begrepet "logos" i Joh. 1; 1-5 og begrepet "nous", som går igjen i nyplatonske bøker, rokker ikke ved dette. For i denne sammenheng står "logos" og "nous" for ulike filosofofiske begreper. (Se Augustin: Confessiones, bok 7, kap. 9-21).

Det var Aristoteles' syn på de fem elementene som lå til grunn for Isidor av Sevillas (560-636 e.Kr) syn på skapelsen og naturen, og det var Isidors synspunkter som ærverdige Beda (627-735 e. Kr), angelsaksisk munk og forfatter, førte videre.

Det blir derfor feil når Krag siterer fra Bedas naturhistorie "De rerum natura" på følgende måte: Først skapte Gud den formløse materie, der alle fire "elementa mundi" ble dannet likelig, samtidig og på samme steder, dernest fikk det himmelske og jordiske skaperverk form suksessivt på skapelsens seks dager. (Y&Y s. 57).
For den latinske teksten sier ikke noe om fire elementer, den oppgir ikke antall. (Se Y&Y s. 76, note 46).

Når Krag systematisk utelater Aristoteles og hans fem element-lære i boka si, svekkes hans hypotese ved at viktige sider ved elementslæren ikke blir drøftet. Den gjengse oppfatning i den katolske kirken på 800-tallet, var at kvintessens var det viktigste elementet i skaperverket. Denne forståelsen har også glidd inn i vår daglige bruk av ordet. I Tanums store rettskrivningsordbok forklares kvintessens som -det vesentlige, kjernen i noe.
Synet på Aristoteles som en "kristen" filosof ble senere ytterlig styrket av arbeidene til Thomas Aquinas (1225- 1274). Han tok også utvetydig avstand fra Platons "ukristelige" filosofi.


Fem element-læren i Ynglingatal

Ynglingatal er en slektstavle på 54 vers over de 27 første kongene i den svensk/norske kongerekken. Den første var Fjolne som druknet (vann), den andre var Svegder som forsvant inn i en stein (jord), den tredje var Vanlande som ble kvalt (luft) og den fjerde var Visbur som ble brent inne (ild).
Med tanke på Aristoteles' kvintessens, må vi spørre: Hvem var den femte kongen, og hvilket endelikt fikk han?
.

Bilde: Statuen av Sørvestrikets største dikter og åndshøvding, Tjodolf den lærde fra Kvinen, står på Utsikten i Kvinesdal. Kunstneren er Ståle Kyllingstad.
Foto Finn Bringsjord

.
.
Dómalde blotet

Snorre skriver i Ynglingesaga at Dómalde tok arv etter sin far Visbur. Men det var dårlige år i hans regjeringstid, og den tredje høsten kom høvdingene sammen i Uppsala og ble enige om at Domalde, kongen deres, var skyld i den elendigheten. Derfor ofret de kongen sin og rødfarget alteret med blodet hans.

I Historia Norvegiæ (HN) fortelles det at Dómalde ble ofret til gudinnen Ceres for fruktbarhet, og hengt. (Ceres var i romersk mytologi datter av Saturn og gudinne for fruktbarhet og jordbruk; særlig korn). I følge Krag må HN forståes slik at Domalde ble "både hengt og blotet".

At HN forteller at Dómalde ble hengt før han ble blotet, tyder vel heller på at han ble drept på den tradisjonelle blote-/slaktemåten for bufe. Først klubbet de dyret i pannen med en øksehammer slik at det svimte av, og deretter ble det heist opp etter bakbeina til det dinglet fritt over marken. Så ble hodet presset bakover samtidig som strupen ble skåret over. Blodspruten ble samlet opp i en stamp som stod på marken nedenfor hodet. På det viset kunne hjertet fortsette å pumpe til kroppen var tappet for blod.
.
Og mye blod ser det ut til at de hadde bruk for. Når Tjodolf forteller at "landets hær bar blodig våpen fra den døde Domalde", må vel det tolkes slik at soldatene enten dyppet sverdene sine i blodstampen, eller at "fyrstens blod" ble skvettet på skjoldene. Uansett var det en symbolsk handling som sterkt minner om episoden da Pilatus toet sine hender og erklærte: "Jeg er uskyldig i denne mannens blod". Og hele forsamlingen svarte: "La hans blod komme over oss og våre barn". Mat. 27;25. Og Tjodolf kan godt hatt dette i bakhodet da han skrev at "sveafolket for årings skyld grisk ofret juters fiende".

Til forskjell fra Krag og forfatteren av NH, har nok Snorre visst hvordan "slakting" foregikk og derfor droppet omtalen av "hengingen" som jo lett kunne mistolkes som den anvendte henrettelsesmetoden. Ved tradisjonell henging vil offeret dø av mangel på luft, og komme i samme kategori som Vanlade.

Det ser ut til at svenskenes kongeblot var vellykket, for om Dómaldes sønn, Dómarr, står det at han styrte landet lenge og at det var gode år og fred i alle hans dager. Han døde på sotteseng i Uppsala, og ble den første ynglingen som døde på en naturlig måte.


Kvintessensen i Ynglingatal

Hvordan kan Tjodolf ha tenkt da han komponerte strofe fem i Ynglingatal? Hans oppgave var jo å fremstille en konges død slik at tilhørerne ville koble dødsårsaken til det femte element, til Aristoteles' himmelske kvintessens.

Dómalde døde av blodtap. Blodet ble så ofret på gudenes alter. Sin konges blod var kvintessensen av det svenskene kunne ofre til de himmelske gudene. Blodet som sirklet i kongens kropp, måtte vel være så nær det en kunne komme, det element som fikk sol og måne til å sirkle rundt jorden på en slik måte at de fikk milde vintre og grøderike avlinger. Blod var trolig det som mest kunne minne om et "kosmisk" stoff som hadde den egenskap at det i mormaltilstand ønsket å være i bevegelse.

Men framfor alt har vel kvindølen hatt i tanken Kristi blod; det sakrale offerblodet som åpnet himmelens porter for alle dem som lot seg døpe i navnet til Kvitekrist. Åp. 7;14

Hvordan kunne Tjodolf den lærde klare å få sin oppdragsgiver, kong Ragnvald, til å akseptere at en av hans stamfedre led den vanskjebne at han ble blotet? Ville ikke det være å sette griller i hodet på folk? Det kunne jo snart bli uår også i Sørvestriket. Kalde og snørike vintrer kunne fort slå ut utegangersauen. Kunne ikke Ragnvald selv risikere å bli blotet?

Vi må da ta til etterretning at sørvestingenes storskala ullhandel med de frankiske vic-byene, hadde medført at makteliten blant egder og jærbuer - trolig allerede sent på 700-tallet - hadde gått over til kristendommen. Borgerne i vic-byene handlet bare med kristne, og de slapp heller ikke hedninger innenfor bygrensene. Følgelig var bloting forlengst opphørt, så kongen hadde ingen ting å frykte fra sine egne.

Tvert i mot kan vi vel anta at en konge med tilnavnet "hedningehård", som kristen europeer bare hadde forakt til overs for hedningenes gamle, forskrudde ritualer. Historien om kongen som ble blotet viste faktisk hvor galt det stod til i landet nord for Sørvestriket, der fetteren Harald luva (bustehodet) fortsatt syslet med disse hedenske skikkene. Se bloggen Sørvestrikets historie side 26-28.

Claus Krags studie svekkes ved at han helt utelater å drøfte muligheten for at kong Ragnvald hedningehård og hans skald Tjodolv den lærde, var født og oppvokst i et kristent, europeisk samfunn. Krag må mene, som et udiskutabelt faktum, at Ragnvald var konge i et hedningesamfunn som snautt hadde kulturelle forbindelser utenfor landets grenser. Og det til tross for at bl.a irske annaler forteller at ynglingekongene på den tiden styrte store landområder i Irland og rundt Irskesjøen.

I "Haraldskvadet" omtales ynglingeætten som "Limericks tyver". Dublin kunne like godt vært nevnt blant de europeiske landområdene agderdronningen, Åsa, rådde over, og som Halfdan Svarte i arveoppgjøret måtte avstå til ynglingen Olav Kvite, Ragnvalds far.

Den kristne makteliten måtte rømme landet da Harald Luva seiret i Hafrsfjord. Ni århundrers suksesshistorie var for alltid over.


De som tier ...
.
Jeg kan heller ikke se at andre norske professorer i middelalderhistorie har kommet med vektige innvendinger til Krags fremstilling; som i korthet går ut på at "frode-menn" på Island har komponert Ynglingatal sent på 1100-tallet. Om det overhode har levd en skald med navnet Tjodolf fra Kvine er tydeligvis usikkert, og i hvert fall fratas sørvestingen all ære som 800-tallets dikter av Ynglingatal.



















.
Bilde: Keltiske munker må ha vært aktive da sørvestingene i stort antall ble kristnet på 800-tallet. Dette bildet er fra klosterbyen Glendalough. Vi ser kapellet "St Kevins Kitchen" i mellomgrunnen og et 33 m høyt rundtårn fra 1100-tallet i bakgrunnen.
Foto Finn Bringsjord


.
Fortsettelsen følger i neste blogg

I neste blogg vil jeg se nærmere på om det er riktig å forstå de første kongene i Ynglingatal som mytiske "gudesønner", og hvorvidt Krag fører en overbevisende argumentasjon når han hevder at Evhemeros fra Messenes (ca 300 f.Kr) tanker har hatt innflytelse på Ynglingatals dikter.




Merk: Ved å klikke på bildene blir de vist i uforminsket størrelse.



Min e-postadresse er: finn.bringsjord@lyse.net


.