Euhemerisme i Ynglingatal
I bloggen Aristoteles og Ynglingatal avsluttet jeg med å nevne at jeg i neste blogg ville se nærmere på hvorvidt historikeren, prof. Claus Krag, fører en overbevisende argumentasjon når han i boka ”Ynglingatal og Ynglingesaga” hevder at Euhemeros’ tanker om mytedannelse i betydelig grad kan spores i Ynglingatal.
Hva er ”euhemerisme”?
Euhemeros (virksom på slutten av 300-tallet f.Kr.) var en gresk filosof og mytograf ved hoffet til Kassandros, konge av Makedonia. Euhemeros' fødested er usikkert og omdiskutert, men Messina på Sicilia er trolig det mest sannsynlige stedet. Hans tanker om mytologiske spørsmål har senere blitt omtalt som ”euhemerisme”.
en Aristoteles (384 – 322 f.Kr), som tidligere også hadde hatt ansvar for Aleksander den Stores oppdragelse..
I sin biografi om Aleksander den Store har historikeren Peter Green vurdert om det kunne være noen sannhet i den gamle, tradisjonelle fortellingen om Aleksanders død – en fortelling som ble regnet for å være sann i antikken. Den handlet om at Aristoteles blandet den giften som unge Kassandros brakte med seg til Aleksanders hoff i Babylon. Giften skal på reisen vært gjemt i hoven på et esel, og det var hans kongelige koppbærer (munnskjenk) som ga den til kongen. Aristoteles var kanskje gått trett av sin gamle elevs overdrevne krav til han, og av en snikende frykt for sitt eget liv etter at Aleksander hadde henrettet nevøen hans.
Hva som er sant eller ikke i disse beskyldningene er usikkert, men i ettertiden viste Kassandros seg å være særdeles fiendtlig innstilt til Aleksanders ettermæle og minne. Det skulle ikke få vokse seg inn i ”himmelen”.
.
Elementlæren ble grundig gjennomgått i bloggen Aristoteles og Ynglingatal så her tar vi bare en kort repetisjon.
Aristoteles har vist til at fire element-læren først ble framsatt av den gresk-sicilianske filosofen Empedokles. Selv mente han at kosmologien, i tillegg til de fire elementene, måtte ha et femte element; kvintessens.
Ynglingatal er komponert i det relativt enkle versemålet kviðuháttr, og er et genealogisk diktverk - en slektstavle - på 54 vers. Det forteller om de 27 første kongene i den svensk/norske kongerekken.
Den første var Fjolne som druknet i et stort mjødkar (vann) da han var på besøk hos danskekongen Frode, den andre var Svegder som ble bergtatt og forsvant inn i fjell (jord), den tredje var Vanlande som ble kvalt av en ”mare”(luft), og den fjerde var Visbur som ble levende brent inne (ild).
Krag er den første forskeren som har pekt på at de fire første kongene, etter hans syn, får en død som kan knyttes til Empedokles’ elementlære. Men, som jeg påpekte i den forrige bloggen, mener jeg det var Aristoteles’ fem element-lære som gikk for å være ”god latin” i europeisk middelalder. Jeg valgte derfor å vurdere dødsmåten til den femte i kongen for å se om den kunne passe til Ar
istoteles’ femte element.
Bilde: Villsvinet, som her på hjelmen, var sveakongenes symbol.
Den femte kongen var Domalde, som svenskene blotet for god årsvekst, og som følgelig døde av blodtap. Det er sterke bibelske og historiske holdepunkter for å tro at de kristne oppfattet nattverden slik at de fire første elementene primært var tilstede i Jesu legeme, og at det femte elementet, kvintessensen, primært var tilstede i Jesu blod.
I dagligtale fikk kvintessens betydningen det vesentlige, det beste av noe; kjernen i en sak. Det samme kan sies om blodet i nattverden.
I Mat 16, 16-18 står det: Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: ”Ta imot og spis! Dette er min kropp.” Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: ”Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt”.
I studien ”Ynglingatal og Ynglingesaga”, Oslo 1991, skriver Krag at ” fire element-læren var en naturfilosofisk doktrine som var blitt overført fra oldtiden til middelalder og innforlivet i kristen kosmogoni”. Og han fortsetter slik: ”Også i Norden må læren være utbredt som en del av kirkens skolelærdom, og etter hvert blitt mer eller mindre allemannseie. Ynglingatal må være samtidig med eller yngre enn denne lærdommen, som vel tok til å bli spredt på Island og i Norden på slutten av 1000-tallet og de første tiårene av 1100-tallet”. (Krag 1991 side 56)
Krags hypotese, som stilltiende er blitt støttet av universitetsmiljøene i Norge, har som konsekvens at Tjodolf den frode fra Kvine ikke kan ha forfattet Ynglingatal. Krag mer enn antyder at frode menn på Island står bak verket. Are frode kan f. eks ha skrevet diktet.
.
Innvendinger mot Krags hypotese
Innvendingene mot Krags hypotese er stort sett kommet fra svensk side av Kjølen.
Jfr. Olof Sundquist: "Freyr's offspring - Rulers and religion in ancient Svea society". Uppsala Universitet, 2002, side 44 - 47.
1) For det første er det rart at diktet ble stilt til den ellers ukjente kong Ragnvald heidumhære. Hvis frode menn på Island (jfr Y.tal strofe 6) fritt hadde komponert diktet, ville det sannsynligvis vært stilt til Harald hårfagre. Det hadde styrket ”hårfagreættens” odelsrett til kongeriket Norge.
2) Den andre innvendingen er at ”forfalskningen” opplagt ville vært kjent i hele det historiske miljøet på Island, også av Snorre Sturluson da han skrev Ynglingesaga. Skal vi tro at disse menn, samstemte og med overlegg, til de grader manipulerte historien?
3) Den tredje kommer fra filologer som peker på at språk og kjenninger tilsier at diktet er formet senest tidlig på 900-tallet. (Jfr Christopher D. Sapp, 'Dating Ynglingatal. Chronological Metrical Developments in Kviduhattr', Skandinavistik 2002:2, s. 85-98).
4) Den fjerde er at Ynglingatal er brukt som mønster for Øyvind Skaldespiller da han komponerte Háleygjatal, en genealogi som tar for seg ladejarlenes stamtavle. Dette diktverket er beviselig skrevet på slutten av 900-tallet.
Etter mitt syn svekkes Krags studie betydelig ved at han framsetter påstanden om at fire element-læren først ble allment kjent i Norge på slutten av 1000-tallet som et factum est; dvs den er udiskutabel og behøver ingen begrunnelse.
Hvorfor er det så utenkelig at kristendommen kan ha fått gjennomslag i deler av Norge allerede før 900-tallet? Eller hvorfor er det utenkelig at en keltisk prest eller munk gjestet Ragnvalds kongsgård og førte samtaler med Tjodolf den frode?
Ut fra mitt historiske ståsted skulle jeg ønske at Ynglingatal var gjennomsyret av europeisk, kristen kulturarv. Det ville ha vært det beste bevis på at Sørvestriket var kristnet allerede før slaget i Hafrsfjord.
Men dessverre er det slik at elementlæren står på heller svake bein i Ynglingatal. Det er kun dødsmåten til de fire første kongene som indikerer at den kan ha vært i tankene til den frode mannen som komponerte Ynglingatal. Og den indikasjonen er egentlig så svak at det hele kan være tilfeldig. I vertfall er det sikkert at ingen andre av de tallrike forskerne som har gitt seg i kast med å analysere Ynglingatal, har kommet på den tanken.
Men Krag skriver (Y&Y s. 62) at sammentreffet med ”element-døden” ikke kan være tilfeldig, ”særlig ikke når vi tar med i vurderingen alle de ”element-frie” dødsmåtene som følger straks etter; ofring (Domalde), sykdom (Domar), høygaffelstikk (Dag), osv”.
Litt rart da at han noe lenger ute i boken (Y&Y s.106), gir Historia Norwegiae rett når de skriver at den femte kongen, Domalde, først ble hengt og dernest blotet. For hvis Domalde først ble hengt, var dødsårsaken kvelning, mangel på elementet luft, og da led han samme død som hans farfar, Vanlande.
Krag ”irettesetter” sågar Snorre for å ha utelatt hengingen: ”Snorre har så av en eller annen grunn – og uriktig – kommet til at hengingen stred mot Ynglingatal, og sløyfet den”. (Selvmål, eller ...?).
Euhemerisme i Ynglingatal
hevdet at Fjolne, stamfaren i kongerekken, var sønn til åsaguden Frøy. Bilde: Sveakonger dominerer Ynglingatals genealogi
Ved å støtte seg til det islandske skalder og frode menn (jfr Yt. strofe 6) har skrevet ned på slutten av 1100-tallet, mener han å sannsynliggjøre at navnene på de fire første kongene: Fjolne, Svegder, Vanlande og Visbur var tilnavn på Odin og/ eller Frøy. De fire første strofene i Ynglingatal må derfor forstås som en ”historisering” av åsatroens guder, og som en bekreftelse på at euhemeristisk tankegang preget komponeringen av diktverket.
Men stopp litt… Kan det å historisere et gude-tilnavn kalles euhemerisme? La oss først se litt på hvordan begrepet forklares i oppslagsverk.
Wikipedia: ”Euhemeros har gitt opphavet til begrepet euhemerisme som forfekter at gudene opprinnelig var mennesker som etter døden ble gjenstand for gudsdyrkelse. Euhemerisme er altså en religionsforklaring som går ut på at gudene opprinnelig hadde vært høyættede mennesker. Etter sin død var de blitt opphøyet til guder. Gudene var altså guddommeliggjorte mennesker”.
Store norske: ”Euhemerisme er en teori som går ut på at gudene egentlig kun er mennesker som er blitt guddommeliggjort; fremsatt av den greske filosofen Euhemeros (ca
Teorien fant mange talsmenn, både i antikken, blant kirkefedrene og i middelalderen; bl.a. gjør Snorre bruk av euhemerisme i Ynglinga saga når han redegjør for de norrøne gudenes opprinnelse”.
Konklusjon: Euhemerisme er en religionsforklaring som går ut på at spesielle mennesker blir gjort til guder.
I følge Krags egen definisjon skal begrepet forståes slik at ”gudene egentlig var mennesker som, enten selv hadde tiltatt seg guddommelig ære eller av forskjellige grunner var blitt gjenstand for kultus etter sin død”.
Euhemerismens grunntanke er å sannsynliggjøre at et menneske er blitt guddommeliggjort fordi vedkommende har vært 1) fødd under en lykkestjerne, 2) vist heltemot, og 3) utført store bragder. (J fr dyrkingen av Aleksander den store, Cæsar, Augustus, Mithras, Jesus, osv.).
Ynglingesagas beretning om Fjolnes tragiske drukning i mjødkaret, må da forstås som den omvendte historien, nemlig at gud blir menneske. I følge Krag er Fjolne et tilnavn på guden Odin, et såkalt "odinheite". Første strofe i Ynglingatal skal derfor forståes slik at det er guden Odin som blir historisert og trår inn i menneskeslekten.
.
Fjolne - en "fyllik"?
Navnet Fjolne kommer trolig fra norr. "fjol", som betyr "fylt opp" eller "full". Navnet kan derfor reflektere Fjolnes tragiske endelikt. Snorre forteller i Ynglingesaga at Fjolne var "døddrukken" da han om natta falt i mjødkaret og druknet, kongen var rett og slett full (fjol?).
Men Ynglingatal nevner ikke noe om drukningsdød i mjødkaret. Den første strofen i kvadet blir i "Snorres kongesagaer", 1981, side 20, oversatt slik: "Sanne fikk, i Frodes gård, Fjolne det ord at han var feig (dvs dødsvarsel): den vindløse våg (dvs fluidumet) i hornet, skulle ende sjøkongens liv". Det var drikken i hornet som tok livet av kongen, ikke drukning (vann). Det forhold at Fjolne døde etter at han hadde fått dødsvarsel, minner om alkoholikeres død etter å ha trosset kroppslige advarsler om lever-/ nyresvikt.
Krag rydder plass til elementet vann i strofen om Fjolne ved å blande inn ideer i diktet som tilhører Snorres prosa.
Det samme misstak gjentas når Krag bruker versene om Aun som "bevis" for at Ynglingatals forfatter må ha vært godt innforstått med kirkens skolelærdom. Auns pakt med Odin, hvor han ofret en sønn til guden for å få leve ti år lengre, reflekterte, i følge Krag, det kristne synet på Odin som "djevelen". Men diktet sier ikke noe om dette, bare at Aun ble veldig gammel. (Krag 1991, side 67-70. Jfr Sundquist 2002, side 44-45).
Ordet fjol- forekommer i Boglongasogur som forledd i stedsnavnet Fjolbyrja, det gamle navnet på stedet Fjelberg på Hundvåg i Stavanger. Navnet betyr egentlig et sted der en får "god bør", der seilet fylles opp av vinden. Se bloggen Stavangers eldste historie, september 2008. Jfr også H. Magerøy: Soga om birkebeinar og baglar, 1988, del 2, side 36, Oluf Rygh: Norske gaardnave's omtale av navnet på prestegården Fjelberg i Hordaland og O. Sundquist 2002, side 163-64.
.
Bilde: Keiser Augustus og kong Fjolne i Svearike skal ha levd noenlunde samtidig
Etter Fjolnes død, overtok sønnen Sveigdir riket etter faren. Også dette navnet knytter Krag til Odin. Men hva er poenget med det? Fjolne var jo (blitt) et 100 % menneske, da må jo sønnen også være et 100 % menneske. Var ikke Sveigdir sønn av Fjolne, var han (enda en ny) Odin? Det gir ingen mening hvis en genealogi- arverekke - skal oppfattes slik.
Euhemerisme i Ynglingesaga
I prologen til Snorres ”Kongesagaer”, skrevet omkring 1220, fortelles det derimot at Odin, gudenes far, var en historisk person som levde i dagens Tyrkia, og som kunne spore sin slektstavle til bake til ”Priam”, kongen i Troja under den ”trojanske krig”. Odin hadde stor krigslykke og vant ”alle” slag. Etter hvert reiste han nordover og etablerte de kongelige familiedynastiene som hersket i Danmark, Sverige og Norge.
Snorre forsøker å gi en plausibel forklaring på hvordan det gikk til at høvdingen Odin etter sin død ble guddommeliggjort. Heller ikke han klarer å holde strenge vitenskapelige kriterier, men de var i hvert fall gode nok til at "en av Norges største sønner", Tor Heyerdahl, tok dem på alvor. (Se boken Tor Heyerdahl / Per Lilleström: Jakten på Odin, Oslo 2001, side 18 ff).
Snorres utlegging om Odin er renspikket euhemerisme. Snorres hensikt var trolig å legitimere datidens norske kongehus ved å ufarliggjøre Odin som stamfar for den norske kongerekken. (J fr strofe 35 i Ynglingatal). Odin var ikke djevelen i forkledning, men en etterkommer av kongen i Troja. For ham var det viktig å utforme kongesagaene slik at også Olav den hellige kunne framstå som en ekte yngling. (Jfr Vergil: Æneiden).
Det hadde for øvrig hans forgjenger Are frode (1068-1148) allerede gjort i Langfedgatal i Íslendigabók (1120-årene) der han skriver at Halfdan svarte var sønn til ynglingekongen Gudrød og dronning Åsa. (J fr strofe 33-34).
Are frode har også benyttet Tjodolfs genealogi som kilde, men Ynglingatal nevner verken Halfdan eller Harald. Det som nevnes der er at Gudrød fikk sønnen Olav som igjen fikk sønnen Ragnvald med tilnavnet heidumhàrr. Selv tror jeg Tjodolf brukte tilnavnet heiðrumhardr (hedningehård), men at ”frode menn” på Island, når de vel 200 år senere førte diktet i pennen, ikke helt stolte på de muntlige overleveringene.
Ordet heiðrum dómi er kjent fra slutten av 900-tallet, og ordet heiðinn goð i Hákonarmál dateres til ca 960. Se G. Steinsland 1991, s. 295.
.
Fjolnes forfedre
I prologen til Heimskringla skriver Snorre om sin kildebruk: "Vi har først skrevet om ynglingenes liv etter Tjodolvs utsagn, og så lagt noe til etter frode menns fortellinger”. Han skriver også at det i Ynglingatal er regnet opp 30 av Ragnvalds forfedre. Men det stemmer ikke med diktet, hvor det bare er nevnt 27. Dette misforholdet retter Snorre opp ved å anføre at de første ”stamfedrene” til ynglingene egentlig var 1) Odin, 2) Njord, 3) Frøy og så kom Fjolne som den fjerde i rekken.
Snorres forgjenger Are frode hadde allerede i Íslendigabók skrevet at Ynglingeættens genealogi var slik: 1) Yngvi Tyrkjarkonugr, 2) Njordr Sviakonungr, 3) Freyr og 4) Fjolnir.
Også Historia Norwegiae legger inn tre ledd før Fjolne: 1) Ingui rex Swethiæ, 2) Neorth og 3) Froyr. Se oversiktelig oppsett: http://no.wikipedia.org/wiki/Ynglingeætten
Følgelig har forskerne heftig diskutert om det kan være slik at de tre første strofene i Ynglingatal er kommet bort.
Det er et spørsmål vi trolig aldri vil kunne få et sikkert svar på. Den ”hedenske treenigheten” kan like godt være et innspill av islandske frode menn på 11-/1200-tallet. Etter de flestes syn står kvadet godt på egne bein slik det blir sitert i Snorres Ynglingesaga.
Kirken - og det ondes problem
I bloggen Aristoteles og Ynglingatal viste vi at Platon - og senere gnostikerne - la skylden for det onde som var i verden på demiurgen. Det var den ignorante skapergudens skyld at det onde hadde fått så stor plass i skaperverket. Den ”middelmådige håndverkeren” hadde ikke klart å skape en harmonisk jord. Snart var det regn og oversvømmelser, snart soltørke og ørkenspredning. Verken mennesket, dyrene eller plantene var slik skapt at de klarte å holde sitt superego i tømmene. Fikk de sjansen, brettet de seg ut over alt, og økologisk sammenbrudd fulgte i de ekspanderende artenes fotspor.
Gnostikernes håp var at bakenfor det sanselige skaperverket, ute i superkosmos, rådde Den gode Far, han som styrte etter det godes prinsipp, i en fullkommen, ideell verden. Menneskets sjel hadde fra evig tid tilhørt den ideelle verden, dette superkosmos, og dit skulle sjelen til de opplyste og innvidde etter døden vende tilbake.
Gnostikerne samlet seg rundt Valentinus etter at han flytte fra Egypt til Roma (ca år 140 e.Kr.), og hyllet han som dikter og åndelig læremester. Selv hans motstandere omtalte han som en briljant og veltalende mann. Se Elaine Paglels: De gnostiske evangelier, side 73.
Skaperguden Jahve
Jødene så helt annerledes på dette. Judaistene var etter diasporaen i Babylon ”fanget inn” i kaldeernes lære om det dualistiske prinsipp, der det gode og det onde førte en evig strid om makten.
Deres gud, Jahve, var samtidig både allmektig og skapergud. Og det var dette syn som – etter hard indre strid med gnostikerne - vant fram i den romerkatolske kirken. Den nikenske trosbekjennelsen fra år 325, begynner slik: Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting.
Hvordan kunne de da forklare at Den allmektige Far skapte all verdens elendighet?
Det ondes problem forklarte pavekirken slik: I utgangspunktet var alt skapt ” godt”. Men skaperverket ble ødelagt ved syndefallet i Edens hage. Der falt Adam og Eva for fristelsen og spiste av frukten på kunnskapens tre.
Gnostikerne avviste en slik forklaring; den allvise og allmektige måtte ha forutsett en slik utvikling. Og hvordan kunne ”syndefallet” forklare jordskjelv, lynnedslag og ørkenspredning?
Demonisering
Genesis utdyper da også det ondes problem ved å fortelle at den som fristet Adam og Eva var Den onde forkledd i en slanges skikkelse. Bibelen forklarer Den onde, Lucifer, som en fallen engel. Derved er det egentlige syndefallet skjøvet bakover til tiden før skapelsen; til et tidligere opprør blant Guds egne engler.
Lucifer, er ett av flere navn på Den onde, Satan et annet. I kristen tradisjon var han en fallen engel, jfr. Luk 10,18, Åp 12,7 og 2 Kor 11,14. Selve navnet er hentet fra den latinske oversettelsen av Jesaias 14,12 som ble tolket i lys av denne myten. Navnet Lucifer brukes gjerne om Den onde når han viser seg forkledd i skjønnhet, som ”morgenrødens sønn”.
.
I Åpenbaringen 12, 7-11 står det: "Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet sammen med englene sine, men de ble overvunnet, og det fantes ikke lenger plass for dem i himmelen. Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sammen med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: ”Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt. De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet, og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden”.
.
Merk erkeengelen Mikaels rolle som himmelsk hærfører. Han var utrolig populær blant de første, kristne soldatene, og ble tilbedt som deres store skytsengel. På ruinene av mange av romertidens mithrastempler (mithrærer) ble det reist kirker viet til St. Michael. Også i Norge var/er en rekke kirker viet til St. Mikael; eksempelvis den gamle borgkirken på Tunsberghus, ett av de 14 kongelige kapellene. Her i Norden var mikkelsmess (29. september) den festligste høytiden i høsthalvåret. (Se også Daniels bok 12,1).
I argumentasjonen med de katolske biskopene hevdet de gnostiske ”kristne”, at jødene og de katolske lederne som tilba Israels gud, tilba demiurgen, et lavere guddommelig vesen, som var ansvarlig for det feilslåtte skaperverket hvor ondskapen florerte.
Biskopenes motargumenter var å vise til at ondskapen på jorden skyltes det forhold at erkeengelen Mikael og hans englehær hadde fordrevet Satan og englene hans ned til jorden hvor de spilte ut sin djevelskap i det skjulte. Derved var grunnlaget lagt for jakten på de skjulte djevlene (demonene). Det ble en yndet sport å demonisere ekstreme naturforhold (jordskjelv, oversvømmelser, osv), hedenske guder og teologiske motstandere.
Trolldom og magi
At hedensk gudsdyrkelse kan frambringe former for trolldom og magi, gir Ynglingatal flere eksempler på. I strofe 3, og strofe 21 nevnes f. eks ”vitta véttr”, som vel må forståes som et ”trolldomsvesen”. Det tar livet av ynglingekongene Vanlande og Adils.
Men var det slik at kunnskap om onde ånder og magi først kom til Norden med kristendommen? Nei, det var det jo ikke. Den slags trolldomskunst, var velkjent blant de keltiske druidene, og blant mithras-kultens magere. Hva er det da som tilsier at magi skulle være ukjent i Tjodolfs omgangskrets?
Skjebnestyrt kongemagi
I boken: ”Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi”, Oslo 1991, vier prof. Gro Steinsland flere avsnitt til en grundig gjennomgang av Ynglingatal. Der avviser hun kategorisk at de første kongene i genealogien skal oppfattes som guddommer.
Primært er Steinsland opptatt med å skrive om mytene omkring de norrøne gudenes giftermål, hieros gamos, i visse Edda-dikt. Men hun vier også stor plass til hierogami-myten i Ynglingesaga.
Spesielt får giftermålet mellom åsaguden Frøy og jotunkvinnen Gerd omtale. Dette er giftermål mellom en gud og en jotun (gigant), mellom to som kom fra helt forskjellige ”verdener”, og fikk et avkom Fjolne, som var så vellykket at det ble selve prototypen på det perfekte kongsemnet.
Steinsland mente å kunne påvise at norrøn kongeideologi tilsa at ekteskap mellom personer fra svært ulike miljø, resulterte i avkom som var de beste kongsemnene. Aberet for kongsemnet var at hans ”eksplosive” genetiske opphav fremtvang en skjebnebestemt ”eksplosiv” død.
Da diskusjonen omkring forlovelsen mellom prins Haakon Magnus og sørlendingen Mette-Marit bølget på det friskeste, påpekte prof. Steinsland dette i en artikkel i Aftenposten.
Tilsier virkelig god, gammel norsk kongeideologi at arveprinsesse Ingrid Alexandra bør lete etter ektemake blant aboriginerne i Australia? Tja, inntil videre kan kanskje president Obama stå fram som en bekreftelse på regelen? Se: http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d181902.htm
Slik jeg forstår Steinsland, stiller hun seg avvisende til at det er euhemerisme i Ynglingatal. Etter hennes syn er det også svært så tvilsomt at Odin i det hele tatt er nevnt i diktet. (Jfr Steinsland 1991, side 186 og Krag 1991, side 141).
Steinsland finner det troverdig at Ynglingatal begynner med strofen om Fjolne. Men hun forutsetter da at miljøet rundt kongehoffet til Ragnvald var kjent med at Fjolnes foreldre var åsaguden Frøy og jotunkvinnen Gerd. Det gir jo en innfallsport til det hun kaller hierogami-myten i genealogiske kilder.
Hedenske guder – kristne konger
Hvis det er hold min hypotese om at den siste kongen i genealogien, Ragnvald Olavsson, hadde tilnavnet ”hedningehård” fordi han var en glødende forkjemper for Kvitekrist, ville han neppe akseptert at hans ”husdikter” fortalte omverden at han i rett linje nedstammet fra hedenske avguder. Odin, Njord og Frøy var guder som irsk-keltiske prester uten nøling ville betegne som Satan, eller Satans sendebud. I tillegg var prestene raskt ute og tabu-bela hedenske gudenavn.
Tilsvarende tanker kan også ha blitt et dilemma for de frode menn på Island. To hundre år etter Ragnvalds død var det neppe hans ettermæle som bekymret dem. Men frode menn hadde klart å koble Harald ”hårfagre” Halfdanson opp mot Ragnvalds genealogi - og følgelig tilhørte nå helgenkongen Olav Haraldson den samme genealogien.
Kunne de da publisere et dikt hvor det fremgikk at Norges helgenkonge Olav den hellige nedstammet fra åsaguden Frøy og jotunkvinnen Gerd? Svaret var nei.
Hvis den middelalderske kirken hadde sett på de hedenske gudene gjennom euhemeriske briller, ville det ha vært så formildende at de muligens kunne latt det gå. Snorre prøvde den utveien og skrev i prologen til Ynglingesaga historien om Odin som hærfører og krigshelt.
Men kirken så på de norrøne avgudene som Djevelens blendverk, som Satan i forkledning. Kort og godt; en helgenkonge kunne ikke nedstamme fra Djevelen.
Sannsynligvis har Tjodolf komponert Ynglingatal med utgangspunkt i en svensk kongeliste der stamfaren Fjolne ættet fra den gamle, svenske gudeverden. Og sannsynligvis har Steinsland rett når hun antar at tradisjonen om Fjolnes avstamming fra guden Frøy, levde videre som muntlige kommentarer til diktet.
Men et par århundre senere har islandske historikerne motstått presset fra kirken, og skrevet ned kommentarene til diktet slik de ble overlevert.
Biskop Grimkjell helgenkåret Olav få år etter hans død (på den tid var det den lokale biskop som hadde ansvar for slikt, ikke paven). Snorre skriver om hans helligkåring: ”Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom, at kong Olav var virkelig hellig”. Helgenkåringen gav Olav europeisk status som Perpetuus Rex Norvegiea, ”Norges evige konge”. Det sementerte forestillingen om at kongeriket Norge var hårfagreættens odel. Enhver person som ønsket å bli norsk konge, måtte stamme fra denne slekten. Olavs martyrium innebar slik sett en fullføring av rikssamlingen.
.
Konklusjon
Det fins få spor av genuin "europeisk" kulturpåvirkning i Ynglingatal, og ikke i en slik grad at den må være hentet fra - eller fordrer innsikt i - kirkens skolelærdom. Kvadet er skrevet før slaget i Hafrsfjord av Tjodolf den frode fra Kvine. (Jfr Sundquist 2002, side 44 og 47)
.
Etterskrift 13. 06. 10
Om konger i Sørvestriket
Noen liste over kongerekken i Sørvestriket har Ynglingatal aldri vært. Det er da heller ikke rart, for i følge Ynglingesaga drepte vestfoldkongen Gudrød agderkongen Harald granraude, (dronning Åsas far) og overtok styringen der. Ragnvald hednigehård var i følge genealogien i Ynglingatal Gudrøds sønnesønn.
Og her er vi trolig ved selve kjernen i Ynglingatals begrunnelse og eksistens. Genealogien ble brukt som et kraftig verktøy i hendene på det nye kongedynastiet fra Vestfold da de flyttet inn i den gamle kongsgården etter Harald granraude på Agder. (Trolig på Sånum/Hogganvik - komplekset i Halse).
Agderkongenes gamle genealogi er derimot bare kjent i to slektsledd. Gautreks saga forteller at Vikar var "konung yfir Agdir allar ok Jardar". Vikar, som i følge sagaen ble sveket og hengt etter et renkespill iverksatt av Odin, hadde to sønner Harald og Neri. Den eldste sønnen, Harald, som overtok riket etter faren, er trolig den samme Harald som Snorre kaller Harald granraude - far til Åsa. Etter at ynglingekongen Gudrød hadde drept Harald, (tvangs-)giftet han seg med Åsa og de fikk sønnen Halfdan svarte. (Se boggen Kongsgården- og Hogganviksteinen, oktober 2009,).
Hvis Ragnvald, barnebarn etter "oppkomlingen og tronrøveren Gudrød", med autoritet skulle regjere på den tradisjonsrike kongsgården, måtte han framlegge bevis på sin ættestorhet, og han satte kvindølen Tjodolv den frode på den jobben.
Etter mitt syn er det svært mye som taler for at Ragnvald hednigehård er den samme kongen som kjempet mot Harald hårfagre i Hafrsfjord. Dikteren av den delen av Haraldskvadet, har valgt å anonymisere kongen ved å gi han tilnavnet "Kjotve den halsdigre", et tilnavn som trolig må forstås som en kjenning for en "tykkfallen mann fra Halse". Anonymiseringen av kongen gir god mening hvis vi antar - som vel de fleste forskere nå gjør - at dikteren bak strofene fra Hafrsfjord-slaget, nettopp er Tjodolf fra Kvine. Jfr Krag 1991 side 36 og side 45; note 167-168).
(Se også bloggen "Sørvestrikets historie" september 2008, side 32).
innlegg av Finn Bringsjord | 09:40
0 Kommentarer:
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden