Kongeideologi i Ynglingatal

.

Var ynglingekongene gudenes barn?


I bloggen Euhemerisme i Ynglingatal bloggarkiv mai 2010, diskuterte vi prof. Claus Krags påstand om at Ynglingatal ikke kunne være diktet av Tjodolf fra Kvinen i tiden før slaget i Hafrsfjord. Hans begrunnelse var at diktet inneholdt elementer som fordret innsikt i kirkens skolelærdom – en innsikt som i følge Krag tidligst kom til Norden på slutten av 1000-tallet.


.

Bildetekst: Tjodolf fra Kvinen diktet Ynglingatal. Statuen står på Utsikten i Kvinesdal. Foto Finn Bringsjord

I bloggen fremhevet jeg at Krag hadde tatt tanker og elementer hentet fra Snorres Ynglingesaga, og brukt dem i sin tolkning av Tjodolfs Ynglingatal.

Jeg stilte derfor spørsmålet: Kan det være riktig at tankekonstruksjoner som først presenteres i en saga skrevet i begynnelsen av 1200-tallet, skal tilføre tolkningen av Tjodolfs dikt fra 880-årene en slik avgjørende betydning?

Svaret ble at Ynglingatal må tolkes slik diktet er sitert i Ynglingesaga. (Jfr Sundquist 2002, side 44 og 47).

Jeg konkluderte slik: Det fins få spor av genuin "europeisk" kulturpåvirkning i Ynglingatal, og ikke i en slik grad at den må være hentet fra - eller fordrer innsikt i - kirkens skolelærdom. Kvadet er skrevet før slaget i Hafrsfjord av Tjodolf den frode fra Kvine.


Det hellige bryllup


I 1991, samme år som Krag kom med boken ”Ynglingatal og Ynglingesaga”, gav Gro Steinsland ut boken ”Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi” (GS1991). I avhandlingen mente hun å kunne påvise at det i det norrøne mytematerialet finnes lag av genuint førkristne forestillinger. Spesielt prøvde hun å påvise at stamfaren i den nordiske kongerekken, Fjolne, nedstammet fra en himmelsk ektepakt mellom vaneguden Frøy og jotunkvinnen Gerd Gymesdatter.

Hennes arbeid var i hovedsak basert på fire kilder:

Skirnismål, gudekvede fra Den elder Edda, forfatter ukjent, trolig nedskrevet av islandske prester i siste halvdel av 1200-tallet. (Prosateksten i diktet blir sammenholdt med Gylfaginning i Snorres Edda).
Ynglingatal, Ynglingeættens genealogi. Diktet ca 880 av Tjodolf fra Kvinen (Kvinesdal).
Ynglingesaga, første bok i Heimskringla, skrevet av Snorre ca 1220.
Håløygjatal, Ladejarlenes genealogi. Diktet ca 980 av Eyvind Finnsson (Skaldespiller).

Hennes utgangspunkt var ”et mytekompleks som i første rekke er nedfelt i eddadiktet Skírnismál. Diktet skildrer, i følge Steinsland, forløpet til ”det himmelske ekteskapet” – hieros gamos - mellom guden Frøy og jotunkvinnen Gerd.

En erotisk allianse mellom skikkelser av mytisk karakter betegnes i religionsvitenskapen med termen hieros gamos, hellig bryllup. (GS 1991 s. 82).

Gudediktet har fått navn etter sendebudet Skirne, et navn som trolig betyr noe slikt som ”skinnende rent”. (Jfr min omtale av stedsnavnet Skiringssal og engelske Shire i bloggen "Sørvestrikets historie" s. 28. Klikk her -> Sørvestrikets historie

Skírnismál

I Skirnismål er Frøy, sønn til vaneguden Njord, blitt sykelig ”avstandsforelsket” i jotunkvinnen Gerd Gymesdatter. Frøy sender derfor ”mellommannen” Skirne til Jotunheimen for å spørre Gerd om hun vil gifte seg med ham. Men Gjerd svarer at Frøy vil hun slettes ikke ha. Skirne frister så med gullepler og ringen Draupne, og når det ikke nytter, fremsetter han de forferdeligste trusler samtidig som han risser runer og viser fram den kraftfulle tyllestaven (gambanteinen) han har med seg. Dette gjør Gerd skremt og hun lover å møte Frøy om ni netter på et avsides sted som heter Barre lund.

Barre er her trolig å forstå som de raggete aksene til kornsorten bygg. Barre lund er da en kjenning for kornåker.
I dag tolkes vanligvis diktet som en myte om fruktbarhet. Jfr ordet sæd som betyr både såkorn og spermier. Gerd er åkeren og jorda, Frøy er fruktbarhetsguden, og Skirne er den skinnende sola som vekker åkeren av vinterdvalen til fruktbar mottak av såmannens sæd.

Skirne rir så tilbake til Frøy med beskjed om dette. Diktet slutter slik (vers 42):

Frøy kvad: ”Lang er én natt, lengre er to, hvordan skal jeg tåle tre?
Ofte en måned syntes meg mindre, enn en natt uten henne”.


Diktet slutter uten å gi svar på sentrale spørsmål:
1) Ble stevnemøtet gjennomført?
2) I så fall, ble det noe mer enn ett møte, "a one-night stand”?
3) Ble det inngått noen form for ”himmelsk allianse” mellom Gjerd og Frøy?
4) I tilfelle ja; resulterte det i felles avkom?

Som vi ser forteller Skírnismál verken om ”hellig bryllup” og /eller ” førkristen norrøn kongeideologi”. Svarene må i tilfelle finnes i andre kilder, og da primært i en førkristen kilde; i Ynglingatal.


Forskerdivergens

Til forskjell fra Krag, hadde Steinsland tilsynelatende ingen problemer med å akseptere at Ynglingatal var skrevet av kvinesdølen Tjodolf en gang på 880-tallet og at genealogien derfor var gjennomsyret av førkristne elementer.

Men det var jo mulig at hun, da avhandlingen ble lagt fram til doktordisputas i 1989, var ukjent med Krags forskning på Ynglingatal. Han konkluderte jo med at diktet inneholdt så mange sterke elementer av genuin "europeisk" kulturpåvirkning, at de måtte være hentet fra - eller fordrer innsikt i - kirkens skolelærdom. Følgelig må det være skrevet av islandske "frode menn" en gang på 1100-tallet.

Vi kan derfor stille spørsmålet: Ville Steinsland i sin analyse av Ynglingatal, trukket andre konklusjoner, dersom hun hadde hatt kjennskap til Krags argumenter for sen datering?
Et klart svar på det spørsmålet gav hun i år 2000 i boken ”Den hellige kongen” (GS 2000). Hun var da blitt professor i religionshistorie ved UiO. I forordet skriver hun at boken blant annet skal imøtekommer hennes behov for å ”plassere egne forskingsresultater i flere tiår i sammenheng”.

Ja vel, hva er så det nye som er kommet til? Deler hun nå prof. Krags analyse av Ynglingatal? Nei, hun gjør ikke det. Så vidt jeg kan se overser hun fullstendig Krags studie av Ynglingatal også i den nye boken, bortsett fra i en kildehenvisning. På s. 61 der skriver hun at ”Ynglingatal tradisjonelt har vært tilskrevet skalden Tjodolf fra Kvine og datert til 870-årene”. Og i en fotnote til dette skriver hun: ”Motsatt Krag 1991 som argumenterer for sen datering”.

Det avgjørende spørsmål for Steinslands kongeideologi blir da: Er det spor av hierogami-myten i Ynglingatal? Kan vårt eldste dikt gi svar på om Frøy og Gerd fullbyrdet den himmelsk pakten Skirnismål forespeilte?
Steinsland skiver det slik: ”Dersom Ynglingatal viser spor av en norrøn hierogami-myte, er hireogami-mytens kongeideologiske funksjon forut for middelalderens historieskapende virksomhet bekreftet”. (GS 1991, s. 23).

Trolig kan det sies så sterkt som dette: Dersom Ynglingatal ikke viser klare spor av hierogami-myten, faller basis for 16-års forskerarbeid i grus. Hun legger hodet på blokken og det er en risikabel sport.
For meg ser det ut som Steinsland ikke ønsker - eller makter - å skille Snorres Ynglingesaga fra Tjodolfs Ynglingatal. Det er for så vidt ikke noe nytt innen historieforskning. Det samme klarte heller ikke Claus Krag, og en rekke forskere før han.

I den første strofen i Tjodolfs Ynglingatal presenteres Fjolne som den første i rekken av ynglingekonger. Det er ikke noe guddommelig ved han, tvert om: på et besøk hos Frode (trolig kongen i Jylland) klarer han, tross tidligere advarsler, å drikke seg i hjel.

I Ynglingesaga kap.10 forteller Snorre at Fjolne er sønn til Frøy og Gerd Gymesdatter. Snorre setter første strofe i Tjodolfs kongerekke inn en bestemt kontekst der Fjolne kommer som nummer fire i rekken. Nr 1 er Odin, nr 2 Njord, nr 3 Frøy (Yngve Frøy) og nr 4 Fjolne.

Andre islandske historieverk fra 11-1200-tallet oppgir også tre stamfedre før Fjolne. Dette har medført at noen forskere mener å kunne sannsynliggjøre at de tre første strofene i Ynglingatal enten er falt bort, eller bevisst har blitt fjernet, mens andre forskere forholder seg til det faktum at Ynglingatal begynner med strofen om Fjolne.

Steinsland hører til den siste grupperingen, men hun anser det likevel som sannsynlig at Tjodolf og hans samtid kjente tradisjonen om kongerekkens gudelige oppkomst.

Det forhold at diktet blir kalt Ynglingatal kan peke i den retning, men også dette er svært usikkert. (Jfr WB 1964 side 103 ff). At slektsnavnet Ynglinger er avledet fra navnet Yngve, en slags mytisk stamfar for kongeslekten, skriver seg i hovedsak fra Are Frode og Snorre. Are satte Yngvi Tyrkjakonungr i spissen for dynastiet, deretter Njordr Sviakonugr og så Freyr.

Snorre identifiserte derimot Yngve med vaneguden Frøy, trolig ut fra navnet ”Yngve-Frøy” som er brukt i skaldekvad fra 800-/900-tallet. Snorre omtaler Yngve-Frøy i prologen og sier at ”etter hans navn er ynglingene oppkalt”.

Tjodolf brukte selv denne sammenstillingen i diktet Haustlong (Str. 10), hvor han sier at allar áttir Yngvifreys. Trolig er det også han som i Haraldskvedi (Str. 4) betegner Harald hårfagre som ungr ynglingr. Også enkelte konger i Ynglingatal får epitet som Yngves ættling og Freys avspringi knyttet til seg.

La oss likevel slå fast at betegnelsen ynglingr eller Frøys avspring ikke behøver å ha et genetisk aspekt. For hvis det var det, hvordan skal vi da f. eks forstå at ynglingene også betegnes som Týs óttungr? (Yt. str. 17). Epitetene kan f.eks. være brukt som en æresbetegnelse på den høyest rangerte kommandøren eller offergoden, og derved vise til spesielle funksjoner ved kongeverdigheten.

Spesielt kan "frøy-heitene" kobles mot fyrstens rolle som "gode". Det germanske ordene gode og gud stammer begge fra roten *´ghew; å sprute, jfr geysir. Det stammer trolig fra gammel, tradisjonell bloting hvor blodspruten fra offerdyret er gudenes sprut. Under blotet går også offergoden rundt og stenker blod på alter og deltakere, også han blir en "spruter". (Jfr Våre arveord 2000 side 352 og 85. Se også WB 1964 side 62)

Trolig har Ynglinge-navnet en helt annen opprinnelse og begrunnelse enn det Snorre oppgir. Dette vil jeg komme tilbake til i neste blogg.

.

Walter Baetke

Professor i religionshistorie Walter Baetke (1884–1978) ved universitetet i Leipzig hevder i boken “Yngvi und die Ynglinger" - eine quellenkritische Untersuchung uber das nordische "Sakralkonigtum". (WB 1964) at alle de som tilskriver ynglingeætten i Ynglingatal et guddommelig utspring, er offer for feilslutninger.

Han slår fast at kvadet faktisk åpner med Fjolne som den første jordiske konge. Baetke hevdet at alle de forskere som hevder at Ynglingatal opprinnelig har inneholdt en åpningssekvens på tre strofer - og som har tillagt kongeætten et genetisk utspring i gudeverden - har fått sitt syn preget av en bestemt forhåndsoppfatning: teorien om at det har eksistert et sakralt kongedømme i det førkristne Norden. Men den teorien er etter Baetkes syn en senere konstruksjon med opphav i kristen kongeideologi. (Se WB 1964, spesielt side 5 -11 og 171 - 181).

I følge Steinsland (GS 1991 s 182) fulgte det en livlig diskusjon i kjølvannet av Baetkes avhandling, en diskusjon som på 80-tallet munnet ut i at det store flertall av forskere aksepterte at Ynglingatal åpnet med strofen om Fjolne.

Som før nevnt sluttet også Steinsland seg til dette. Hun skriver:
”Baetkes argumentasjon mot tap-teorien finner vi logisk: Ynglingatals første strofe omhandler Fjolne fordi han er den første jordiske konge av Ynglingeætten”. (GS 1991 s 186).

Som vi ser aksepterer hun tilsynelatende Baetkes konklusjon, men på et annet premissgrunnlag. Hun utdyper dette slik:

”Vi vil imidlertid føye til et moment som i vårt perspektiv er overordentlig viktig og som i sin konsekvens fjerner oss fra Baetkes synspunkter: Dikteren presenterer Fjolne i diktets åpningsstrofe som en kjent størrelse, tilhørerne har hatt kjennskap til hans mytiske opphav. Han presenteres i kvadets åpningsstrofe som den første av en ny type: Fjolne er den prototypiske kongen. Det hører med til helheten at tilhøreren vet at han er avkom av en guddom og en jotunkvinne”.

For meg er det vanskelig å forstå at det ligger en tvingende logikk bak disse påstandene. Hvis det nødvendigvis må være slik at Fjolne presenteres som en kjent størrelse, kan jo det være av helt andre grunner enn et mytisk opphav. I samme strofe presenteres sannsynligvis også danskekongen Frode, kjent for noe så verdslig som ”frode-freden”, den nordiske benevningen på "Pax Augusta".

Tjodolf og hans samtid kan f. eks hatt kjennskap til legender som knyttet Fjolne og Frode til keiser Augustus’ besøk hos kimbrerne på Jylland.

I " Res Gestae Divi Augusti" som fra latin kan oversettes til "Den guddommelige Augustus’ gjerninger" skriver Augustus at da han var der med flåten sin kom "Kimbere og Karyder og Semnoner og andre germanere fra denne regionen og tilbød sitt vennskap med ham og det romerske folk". (Klikk på bloggen Vikinger i Kimbreria ).

At Fjolne er en historisk kjent person, betyr ikke nødvendigvis at Fjolne hadde et mytisk opphav, og slettes ikke at "tilhøreren vet at han er avkom av en guddom og en jotunkvinne”.

For meg ser det ut til at Steinsland faller i samme grøften som Baetke advarte mot: Alle de forskere som har tillagt kongeætten et genetisk utspring i gudeverden, har fått sitt syn preget av en bestemt forhåndsoppfatning: teorien om at det har eksistert et sakralt kongedømme i det førkristne Norden. Men dette er en senere konstruksjon med opphav i kristen kongeideologi. Se WB 1964 side 181.

Det er påfallende at konstruksjonen om Fjolne som sønn av Frøy og Gerd kun fins i en eneste kilde; i Snorres Ynglingesaga fra 1220-årene. Det er også påfallende at Snorre nevner Gerd Gymesdatter uten å kommentere hennes bakgrunn som jotunkvinne. På meg virker det som om han husket på Frøys nesegruse forelskelse i diktet Skirnismål og nå vil bruke anledningen til å gi diktet en ”happy ending”.

Det må være vanskelig å ta doktorgraden i religionshistorie på et ”førkristent” tema hvor en av bærebjelkene er " hierogami som opptakt til kongerekken i Ynglingatal", når en annen religionshistoriker og professor ved universitetet i Leipzig noen år tidligere har overbevist forskerverden om at dette ikke kan leses ut av teksten i Ynglingatal.

Spørsmålet blir da: Har Gro Steinsland klart å ta doktorgraden på et ikke-eksisterende tema? Hva er det ved hennes fremstilling av hierogami-myten i førkristen kongeideologi som er så unik at den i 1989 tålte en kildekritisk gjennomgang ved UiO?

Så langt synes jeg det er lite som rokker ved Baetkes konklusjon. Men Steinsland har enda et argument i bakhånd; Øyvind Skaldespiller’s ”Háløygjatal”.


Háløygjatal - ladejarlenes genealogi

Håløygjatal er diktet av nordlendingen Øyvind Finnsson (Skaldespiller) ca år 985, altså vel 100 år etter sørlendingen Tjodolf diktet Ynglingatal. Tilnavnet skaldespiller, dvs den som ødelegger for skaldene, har han – ifølge Store norske - fått fordi han noen ganger har tatt elementer fra eldre kvad og satt dem inn i nye sammenhenger. Det er for eksempel nokså samstemmig oppfattet at ladejarlenes genealogiske kvad er skodd over lesten til Ynglingatal. (Ifølge Krag kan det være omvendt).

”Skalden lar Ladejarlætten ta sitt utgangspunkt i en allianse mellom Odin og jotunkvinnen Skade”, skriver Steinsland (GS 1991 s 24). Og hun fortsetter: ”Vesentlig i vår sammenheng er at skalden anvender nøyaktig den samme mytemodell som Skirnismål: hierogamiet mellom en gud og en jotunkvinne. Dette ser vi som nok et indisium på at hierogami-myten har hatt sin funksjon innenfor førkristen fyrsteideologi”.

Men er det ikke litt for enkelt å trekke slike slutninger? Det er riktig at vi for første gang får presentert en allianse mellom en gud og en jotunkvinne i Håløygjatal, men diktet ble jo laget like før 1000-tallet. Vi må derfor spørre: Er det trolig at Øyvind Finnsson var ukjent med europeisk, kristen kongeideologi?

Øyvind tilhørte det norske aristokratiet. I sine beste år var han hirdskald hos Håkon den gode, også kjent som Håkon Adalsteinsfostre. Håkon var døpt og oppfostret i England ved det kristne hoffet til kong Adalstein. Da Harald Hårfagre døde, kom han til Norge for å ta kongemakten etter far sin, noe han lykkes med, først og fremst fordi han fikk ladejarlene som sine nærmeste allierte. Håkon var konge i Norge i over et kvart århundre.

Etter Håkon den godes død, skrev Øyvind Skaldespille det kjente minnekvadet ”Håkonarmål”. Det er liten tvil om at det anonyme diktet "Eiríksmál", minnekvad etter Eirik Blodøks, har vært modell for Håkonarmål, og at Øyvind i tillegg siterer et vers fra Håvarmål i siste strofe. (Jfr WB 1964 side 60).

Etter mitt syn er det faktisk overveiende sannsynlig at Øyvind i sin omgang med Håkon Adalsteinsfostre og med hans engelske presteskap, fikk en grundig innføring i kristen engelsk kongeideologi.

Han har derfor kunne tilføre noe ekstra fornemt til ladejarlenes fortid, at de nedstammet fra Odin. For disse realpolitikerne gav selvsagt en slik stamtavle ekstra status; det var jo nettopp Odin som ble dyrket på Håkon Jarls trønderske blot.

Den fine ættetavlen til tross; Håkon Jarl er mest kjent fordi han ble myrdet av sin gode venn, trellen Kark. De var da på flukt fra Olav Tryggvason og bondehæren og gjemte seg i en jordkjeller under en grisebinge.



Tidlig kristendom i Sørvestriket

I bloggen ”Sørvestrikets historie” argumenterte jeg for at Ragnvald kan ha vært en kristen konge i et kristent rike. Trolig var han kristnet av munker fra den irske ”klosterskolen”. De forkynte en kristendomsforståelse som spredte seg fra øya Iona til landene rundt Irskesjøen og Bretagne.

Den drivende kraften kom fra munken Columba (521-597). Han forkynte en lære som så på avguder som forfalne djevler, og hvor bare det å ta avgudenes navn i sin munn var det samme som å kalle på djevelen. Det var rett og slett tabu å gjøre slikt, både for lek og lærd. Hvilken kongeslekt ville stamme fra djevelen?

Det vakte berettiget oppsikt da fylkeskonservatoren i Vest-Agder sommeren 2001 hevdet å ha avdekket en kristen kvinnegrav fra første halvdel av 600- tallet under kirken i Kvinesdal.

Mye taler for at Tjodolf selv deltok i Slaget i Hafrsfjord på ynglingkongens side. Etter Ragnvalds død, skiftet han trolig beite og ble Harald Hårfagres hirdskald. En rekke forskere mener at Tjodolf har diktet deler av Haraldskvadet, spesielt den delen som handler om slaget i Hafrsfjord. (Se Krag 1991 side 36 og side 45; note 167-168).

Der forteller dikteren bl.a. at Haralds motstandere hadde spyd laget i landene ved Irskesjøen og sverd smidd i Frankriket. Motstanderne blir også kalt for Limericks tyver, dvs de som stjal dronning Åsas irske rike fra hennes sønn Halfdan Svarte. Den arven gikk nok til ynglingene Olaf Geirstadalf (alias Olaf Kvite?) og sønnen hans Ragnvald Hedningehård (alias Kjøtve den rike?)

I diktet framgår det også at Haralds menn var utstyrt med røde skjold, blotingens farge, og at motstandere var utstyrt med hvite skjold. Bør ikke dette forståes som Tjodolfs signal til ettertiden om at de tapende kjempet under Kvitekrists merke?

"Hørte du i Hafrsfjord - hvor hardt de sloss der - storættet konge - og Kjøtve den rike.
Knarrer kom østfra, - lystne på kappleik - med 1) gapende kjefter - og 2) krot på stavnen.
De var lastet med hærmenn - og hvite skjold, - med 3) vestrøne spyd - og 4) velske sverd".

1) Gapende kjefter; hund symbol. 2)Krot; treskurd.3)Vestrøne spyd; spyd laget i landene ved Irskesjøen. 4)Velske sverd; sverd smidd i Frankerriket (Bretagne / Normandie).

Se bloggarkiv 2008, september; klikk på Sørvestrikets historie

Ragnvald kan ha fått tilnavnet hedningehård fordi han - med sin keltisk kristne bakgrunn - manglet Håkon den godes forsonlige holdning til landets gamle tradisjoner og derfor fór hardt fram mot dem som ikke lot seg døpe til Kvitekrist. Mange stormenn kan ha blitt fordrevet fra Sørvestriket til Haralds kongerike nord for Boknafjorden. Og det kan ha værte som en respons på dette at Harald Hårfagre etter seieren i Hafrsfjord, tok hevn og jaget ”kristenfolket” i Agder og Jæren ut av landet.

Håkon Adalsteinsfostre bar med seg en annen tradisjon. Pave Gregor den Store (540-604) instruerte de misjonærene han sendte til angelsakserne i England om å innta en helt annen holdning. De skulle vise respekt for landets tradisjoner og søke å tilpasse seg dem. Det var for eksempel bedre å vigsle de hedenske templene om til kirker enn å ødelegge dem. Det holdt at de hvitkalket de blodige veggene og fjernet avgudsbildene.

Om Ragnvalds tilnavn; klikk på bloggen Ragnvald Vognstyrer


Euhemerisme i Ynglingesaga

Det kan synes merkelig at Snorre, som levde i tiden etter at Olav Haraldson var helgenerklært, hevdet at helgenkongen hørte til Ynglingeætten og at den ætten nedstammet fra Odin, Njord og Frøy.

Men hvis en bruker litt tid på Snorres euhemeristiske forståelse, synes det kanskje ikke så rart.
La oss først se på hvordan begrepet euhemerisme forklares i oppslagsverk.

Wikipedia: ”Euhemeros har gitt opphavet til begrepet euhemerisme som forfekter at gudene opprinnelig var mennesker som etter døden ble gjenstand for gudsdyrkelse. Euhemerisme er altså en religionsforklaring som går ut på at gudene opprinnelig hadde vært høyættede mennesker. Etter sin død var de blitt opphøyet til guder. Gudene var altså guddommeliggjorte mennesker”.

Store norske: ”Euhemerisme er en teori som går ut på at gudene egentlig kun er mennesker som er blitt guddommeliggjort; fremsatt av den greske filosofen Euhemeros (ca 300 f. Kr.). I romanen ”Hiera anagraphe” (Den hellige beretning) skildret han bl.a. hvordan Zevs en gang var konge over en øy der han bygde et tempel til seg selv og lot seg tilbe. Etter hans død fortsatte kulten idet folket betraktet han som en guddom.
Teorien fant mange talsmenn, både i antikken, blant kirkefedrene og i middelalderen; bl.a. gjør Snorre bruk av euhemerisme i Ynglinga saga når han redegjør for de norrøne gudenes opprinnelse”.

I følge Snorres Ynglingesaga var Odin, Njord og Frøy jordiske fyrster som levde i området der elven Don renner ut i Svartehavet.

Odin var høvding på borgen Åsgård, hovedborgen i landet Åsaland, landet som lå på østsiden – den asiatiske siden – av elven Don. Landet på vestsiden av Don - den europeiske siden – ble kalt Vanaland. Njord og sønnen Frøy kom fra Vanaland til Åsgård i forbindelse med en gisselutveksling.

Det forhold at Snorre setter åsahøvdingen Odin som nr 1 stamfar for Ynglingene, og deretter setter vanahøvdingen Njord som nr 2, viser at han ikke nødvendigvis oppfattet Ynglingatal som en genetisk arverekke. Et far-sønn-forhold som kan minne om Cæsars forhold til sin ”adoptivsønn” Augustus var trolig helt akseptabelt. (Cæsar var Augustus' grandonkel).

To år etter sin død ble den myrdede Cæsar guddommeliggjort av det romerske senat, noe som åpnet for at Augustus kunne omtale seg selv som Caesar divi filius - den guddommelige Cæsars sønn. (Noen tiår senere opphøyde de romerske kirkefedrene den henrettede Jesus fra Nasaret til Jahves sønn).

Hadde Are "frode" Torgilsson (1067 - 1148) samme innstilling når han et sekel tidligere i sin Islendingabok nevner at Frøy var far til Fjolne? I så fall har ikke "farskapet" vært oppfattet som genetisk; som et resultat av førkristen hieros gamos. For Are frode sier ikke noe om hvem som er mor til Fjolne. Hvis han hadde ment det samme som Steinsland, at "det hører med til helheten at tilhøreren vet at han er avkom av en guddom og en jotunkvinne”, så hadde han vel skrevet noe om det?

Snorre prøvde å gjøre Odin og Frøys liv og levnet om til ordinær menneskelig aktivitet. De ble far til sitt avkom på ordinær måte og de døde på ordinær måte. Den svensk/norske kongerekken var derfor ikke et resultat av et ”himmelsk ekteskap” – en førkristen hierogami-myte.

Hans utgangspunkt var at Fjolne hadde forfedre som ettertiden feilaktig hadde gjort til guder. Det er derfor vanskelig å tillegge islendingen det synspunktet at han betraktet Fjolne som en spesiell, prototypisk kongemodell.

Snorre forsøker å gi en plausibel forklaring på hvorfor - og hvordan det gikk til at høvdingen Odin etter sin død ble guddommeliggjort. Han klarer ikke alltid å holde ”vitenskapelige kriterier”, men de var i hvert fall gode nok til at Tor Heyerdahl tok dem på alvor.

Se boken Tor Heyerdahl / Per Lillestrøm: Jakten på Odin, Oslo 2001, side 18 ff. Se også Gro Steinslands kronikk i Aftenposten hvor hun fra sitt parnass utøver en velprøvd akademisk "hersketeknikk": latterliggjør opponentens synspunkter: http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d176403.htm

En klok mann har sagt at den bør være varsom med å kaste stein som selv sitter i glasshus.

Forskere som nekter å innse at genuin euhemerisme er en fullt ut akseptabel tilnærmingsmodell innen religionsforskning, har etter mitt syn problemer med å fristille forskningen fra egne verdinormer. Den mosaiske jødedom og vår egen kristendom er bare to av utallige eksempler på forskningsområder hvor modellen fortsatt bør anvendes.
.


Hieros gamos-myten anno 2000

Før det trekkes en endelig konklusjon skal vi for sikkerhets skyld sette søkelyset på de begrunnelsene Steinsland presenterer i boken ”Den hellige kongen” (2000 side 62 og 63) når hun skal overbevise oss om at Tjodolf nok visste mye mer om Fjolne-skikkelsen enn det som fremkom i diktet.

Sitat: ”At Tjodolf fra Kvine og hans samtid har kjent hieros gamos-myten og dens fyrsteideologiske funksjon, vitner det andre store fyrstediktet Håløygjatal, ladejarlættens store hyldningskvad, om.

Kvadet er datert til 980-årene og det er derved 100 år yngre enn Ynglingatal. I åpningssekvensen bruker skalden nettopp bryllupsmyten som det slektsmessige opphavet til høvdingætten: Jarleættens stamfar, prototypen Sæming presenteres som sønn av en gud og en jotunkvinne, i dette tilfellet er paret Odin og Skade.
Forskerne er enige om at skalden Øyvind Finnsson har diktet Håløygjatal etter mønster av Ynglingatal.

At Øyvind har kjent at der til grunn for Ynglingatal ligger tradisjoner om ynglingeættens opphav i Frøy og Gerd, viser han ved å anvende samme mytemodell som opphav til jarleættens opphavstradisjon: guden og jotunkvinnen, her Odin og Skade, presenters som mytiske foreldre til stamfaren Sæming”.
Sitat slutt!

Forvirret? La oss prøve å forenkle:

Hvis en nordlending har kjennskap til hva en sørlending har diktet 100 år tidligere – da vil nordlendingen dikte det samme som sørlendingen diktet + det som sørlendingen unnlot å dikte. Nordlendingens dikt kan så framlegges som bevis på at sørlendingen visste mer om saken enn det han fortalte i diktet.
Vi tar det da som selvinnlysende at en nordlending ikke kan tilføre et diktverk nye elementer bare 100 år etter at sørlendingen har vandret heden. Hvor skulle han få nye tanker fra?

Slik jeg ser det benytter prof. Steinsland seg her av "sirkelargumentasjon":

Fordi x er omtalt i B, er x omtalt i A, og

fordi x er omtalt i A, er x omtalt i B.

(Se svensk Wikipedia: Argumentationsfel - cirkelargumentation)

Jeg kan ikke forstå at en slik argumentasjonsmåte er spesielt overbevisende. Kan du?

.

Når hypoteser blir til sannheter. Se kronikken http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d181902.htm

.

Konklusjon

Tjodolfs Ynglingatal sier ikke noe om at Fjolne nedstammet fra guddommelige forfedre. Snorres Ynglingesaga presenterer en euhemerisk forklaringsmodell som konkludere med at det vi kaller førkristne avguder, var ordinære mennesker som elsket og hatet og levde sine jordiske liv.

Teorien om at det har eksistert et sakralt kongedømme i det førkristne Norden er en senere konstruksjon med opphav i kristen kongeideologi.