Stavanger – og staven
<---Bloggarkivet åpnes ved å klikke på trekantene for år og måned
Hva var det Stavangernavnet opprinnelig siktet til?
Innledning
I 1976 skrev jeg studien ”Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300”. Der ble det for første gang fremmet og argumentert for den hypotesen at Stavanger ble by fordi Østervåg var ”fastlandstedet” for kongsgården Husebø på Hundvåg. Følgelig er byen vokst fram fra Østervåg.
Hoveddelen av studien ble i 1978 publisert av Pedagogisk senter, Stavanger, og er tilgjengelig i ”Stavangersamlingen” på Stavanger bibliotek. Denne delen er nå på nytt gjennomgått og oppdatert i bloggen "Stavangers eldste historie".
Ettersom utgivelsen i 1978 primært var innrettet mot det behovet lærerne i grunnskolen hadde for bakgrunnsstoff om byen vår, valgte vi å ta ut den mer filologiske delen som omhandlet ”Stavanger-navnet”.
Vi går nå inn i en tid hvor Stavangers historie skal skrives på nytt. Det gir anledning til igjen å stille det gamle spørsmålet:
Hva var det Stavanger-navnet opprinnelig siktet til?
Staf i norrøn språkbruk
Forleddet i Stafangr er norr. ”Stafr”, stav eller stolpe, stokk. I Homiliebokas ”Stavkjyrkjepreika” står det: ”De fire hjørnestavene i kirken er merke på de fire evangeliene, fordi lærdommen i dem er de sterkeste støttene for all kristendom”. Note 1)
Sitatet viser at stafr brukes om de største stokkene, de bærende elementene i Stavkirkene.
I overført betydning er også staf brukt som betegnelse på bauta- og runesteiner, såkalte ”stavsteiner”. Den benevnelsen er mye brukt om grensesteiner og sjømerker. Den kongelige historiograf Tormod Torfæus på Karmøy skriver i sin Norges historie fra 1711 at: ”Byen Stavanger har fått sitt navn av et nærliggende skjær som heter Staf". 2)
Hans ”venn”, amtmann de Fine, utdyper dette: Byen skal ha fått sitt navn av en ”liden rund steen” som ligger ute i sjøen i Østervåg. Den kalles Stav, som betyr ”støe”, hvor båter eller små fartøyer kan fortøyes. 3)
Klokker Hans Smidt omtaler også skjæret i Østervåg og skriver at det omtales i ”almindelig Stavanger”. 4)
På U. F. Aagaard’s Stavanger-kart fra 1726 har dette skjæret fått navnet ”Stavanger Steen”. 5)
Det er denne ”steen” som har gitt navn til Steinkarene og Steinkarbrygga i Østervåg.
Nå er det vel mindre sannsynlig at en slik ”stabsto” eller grensestein skal ha gitt navn til Stavanger. Allerede Hans Smidt stiller seg skeptisk til det, og professor Oluf Kolsrud avviser det helt. 6)
Det er ofte pekt på at ”staf” i nordisk sammenheng kan ha et kultisk innhold. Etter ”Kristenretten” var det forbud mot å ha ”stav og stalle” i huset. Magnus Olsen mente at ”staf” i en slik sammenheng måtte forståes som et fallossymbol. Han skriver: ”Vi har forholdsvis sikre tradisjoner om at falloskultur må ha hatt sine tilhengere i Norge i førkristen tid”. 7)
Men vi har ingen sikre tradisjoner på at det har foregått i Rogaland. Riktig nok har Anders Bærheim hevdet at etter gammel tradisjon lå det i førkristen tid en helligdom ved høyden til Breiavatnet. ”Her stod den hellige staven – fruktbarhetsstaven”. Hans utredning ble gitt i forbindelse med valg av motiv til Stavanger byvåpen. Da Oluf Kolsrud ba om å få nærmere presisert hvor Bærheim hadde denne tradisjonen fra, viste det seg at den kun stammet fra Bærheims farmor. 8)
Knut Helle skriver at ”et gjennomgående trekk ved den appellative bruken av stafr i middelalderkilder er at den gjelder stående formasjoner konkret av tre eller stein, i overført betydning bokstaver eller striper i seil”. 9)
For folk flest var det vel slik at en stokk var en stokk og en stav var en stav enten de var liggende eller oppreist. Jfr uttrykket; ”å falle i staver”.
Angr i norrøn språkbruk
Anger går tilbake til den indoeuropeiske roten *angh, innsnevret, sammenknyttet. Det brukes derfor om en bukt eller fjordarm som har et trangt innløp. En anger gav vanligvis god beskyttelse mot vær og vind, og mot innsyn fra båter som passerte i leia utenfor.
Det er enighet om at anger er et gammelt navne-element, og at det trolig gikk av bruk allerede i romertiden. 10)
I Rogaland er stedsnavn med endelsen ”-anger” brukt på fjordarmer med innsnevret innløp og lun havn. Dette passer ikke på Vågens v-form, men Østervåg ->Skolebekken -> Breiavatnet har i overført betydning en slik ”flaskehalsformasjon”. At man i romertiden tenkte i slike baner, er Hananger ved Huseby på Lista en bekreftelse på. Vi vet at sjøen aldri har slått inn i Hanangervatnet, for på Lista har det vært landsynkning siden siste istid. Det viser at ferskvatn med kort avløp til havet, kunne betegnes som ”-anger”.(J fr også Opsanger ved Husnes).
I navnet ”kaupang” reflekterer –ang den samme roten. Forleddet kaupo, betyr egentlig vinhandler, men fikk etter hvert den mer generelle betydning kremmer, mens angr her betoner forbund, sammenknytning. (Jfr å angre, angst; å føle at brystet, magen knytter seg).
Stav- i stedsnavn
Prof. Oluf Rygh har i innledning til ”Norske Gardsnavne” gitt denne forklaring på bruken av ”stav” i stedsnavn: ”Det er brukt på fjeldnavn og på fremstikkende halvøer og nes som hadde en slik form at de kunne sammenliknes med en stav”. 11)
At dette forekommer i Norge er Trænstaven det beste bevis for. Det 338 meter høye fjellet på øya Træna, er med sin skarpe, nærmest loddrette profil synlig milevis borte.
Rygh forutsetter at stav-navn er sammenlikningsnavn, oppstått ved at naturformasjoner er blitt assosiert med en liggende eller stående stav.
Stavang-navnene i Sunnfjord vil for eksempel Norske Gaardnavne tilskrive liggende formasjoner.
Men i senere tid har troen på stående stav dominert. Dette går da også prof. Knut Helle inn for i boka ”Stavanger fra våg til by”, 1975, og viser blant annet til ”at på Island har slike stående formasjoner gitt bakgrunn for mange stav-navn”. 12)
Men hvis Norden skal trekkes inn i navnespørsmålet, må en også ta med hva ”Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder” skriver i sin utredning om stav-navn: ”For de fleste av navnene på Stav- gjelder vel at de skriver seg fra en stav reist som merke, enten av profan eller hellig karakter”. 13)
Det sier seg selv at de mange stav-navn på flatbygdene i Danmark og Sverige (og på Lista) ikke refererer til stående naturformasjoner.
Det er da også vanskelig å forklare de fleste stav-navn i Sørvest-Norge ut fra stående fjellformasjoner. På de fleste stedene har istiden bare etterlatt seg små runde fjellknatter som vanskelig kan assosieres med en stående stav.
Tilsynelatende for å hjelpe på denne mangelen, har Knut Helle innført en ny dimensjon i stav-debatten. Han argumenterer for at vertikale striper i bergknattene ”kan være med på å forsterke stavinntrykket”. Dette mener han for eksempel kan ha gjort seg gjeldende for navngivingen på gården Stava på Karmøy, der noen ”stripete” steinknatter på 10-15 meter skulle forbindes med stafr. 14)
Om Stavaland i Bjerkreim har Arvid Midbrød antatt at navnet skriver seg fra et langt, lavt nes: ”Dette neset heter nå Kammen, men det kan vel ikke være noen tvil om at vi her har funnet staven som Stavaland har navn etter”. Etter en nærmere orientering om terrengforholdene, avslutter han slik: ”Jeg mener det er unødvendig å lete etter bratte fjellvegger på alle steder hvor stav forekommer i stedsnavn. I hvert fall finns det ingen slike terrengformasjoner i nærheten av Stavaland i Bjerkreim”. 15)
Knut Helle stiller seg uforstående til dette. Riktignok finner heller ikke han ”staven” på selve Stavaland, men på veien inn til gården. Der er en liten fjellvegg hvor striper i fjellet, ”dels på grunn av bergartene, dels på grunn av vassig”, kan ha forsterket stavinntrykket. 16)
Men Helle kan ikke ha følt seg trygg på dette, noe som går fram av en kommentar han gir til navnet Stavaland på Bømlo: ”Norske Gaardnavne antyder at en rettløpende fjord eller elv kan være opphavet til navnet, men dette stemmer ikke med den faktiske topografien. Noen utpregede steinformasjoner finnes heller ikke. Steinsbø, som skriver bygdebok for området, heller til grensemerkehypotesen. Det åpner igjen for at det nevnte utmarksområdet Stavaland i Bjerkreim kan ha tilsvarende bakgrunn”. 17)
Men da kan vel gården Stava på Karmøy like godt ha navn etter grensemerkehypotesen?
Som nevnt mener ”Norske Gaardnavne” at Stavang-navnene i Sunnfjord kan tilskrives liggende formasjoner. Dr. philos. Per Hovda mener derimot at de har bakgrunn i stående staver. Stadnamngransker Eivind Vågslid har et tredje forslag; han mener at begge navnene skriver seg fra staf i betydningen ”sigelmerke, sjømerke”. 18)
Bakgrunnen for gårdsnavnet Stave på Lista kan heller ikke være et naturfenomen. Den ligger
på sørvestsiden av Listalandet, men ikke helt ute ved havet. Norske Gaardnavne tør ikke antyde hva navnet stammer fra. Noen rettløpende elv, fjord, nes - eller stående formasjoner (inkludert stripete fjellknatter), er her utelukket.
Staven i Stavanger
La oss så vende tilbake til debatten om staven i Stavanger. Som vi alt har sett har stedsnavnet Stavanger vært tolket av Tormod Torfæus og B. C. de Fine. Men troen på at Stavanger har navn etter en stein ute i Østervåg ble avvist av Kolsrud, en avvisning som senere også ble støttet av arkivsjef Per Hovda. 19)
Prof. Magnus Olsen har antydet at navnet kan skrive seg fra ”den stavformede halvø ved Vågen” (altså det gamle Eikaneset, også omtalt som Skagen-neset). Tanken på en liggende stav, går også Arvid Midbrød inn for. Han finner stor likhet med det før omtalte neset (Kammen) i Stavaland i Bjerkreim og Skagen-neset i Stavanger. 20)
I 1924 gav Magnus Olsen denne tolkningen av Stavangernavnet til prof. A. W. Brøgger: ”Stafangr har sandsynligvis oprindelig været navn på den lille vaag som fra nord gaar ind til Stavanger. Navnet er sammensat av angr, fjord, vik og stafr m. stav. Første led, stafr, har vistnok hensyn til den temmelig smale vaags rette løp”. 21)
I 1939 åpner Magnus Olsen for en annen tolkning. I et notat til Oluf Kolsrud skriver han: ”Stav-vågen”, det er enten den stavlignende, i et vesentlig del av sitt løp rette våg, eller vågen med en stavformet halvø”. Og med samme anledning uttaler prof. Gustav Indrebø: ”Eg har jamt tenkt meg at Stav- sikta til eit kvart geografisk, ein jordrygg eller eit nes, eller ei vik, eller eit fjordlaup, ikkje til nokon oppreist stav”. 22)
Men Per Hovda avviser at Stav- kan skrive seg fra vågens rette løp: ”Ingen norsk fjord har Stav-navn etter en slik formasjon”. Derimot går han inn for at navnet sikter til ”en bratt, nesten stående bergside”. 23)
Ludvig Solheim hadde allerede i 1940 gått inn for en stående stav: ”Eg har funne Kalhammarodden, kan nokon finna ein betre stav, ser eg det gjerne”. 24)
Men ut fra Vågens form avviste Per Hovda i 1955 at den kunne være angeren. Han mente da at angeren var Østervåg og at staven måtte ligge enten i brattene på Valbergets østside, eller at den var høydene hvor Petrikirken nå ligger. 25)
I et tilsvar til dette lanserte Sigleif Engen hypotesen om at Hillevågen var angeren og at staven lå i den lille hammeren ved Strømsbroa. 26)
Per Hovda var imidlertid stadig på leting etter stav-angeren. I 1964 skriver han: ”Mykje talar likevel for at Breiavatnet var den gamle angr”. Han antar da at Vatnet i den tid da navnet ble til, må ha hatt forbindelse med havet. 27)
Førstekonservator Odmund Møllerop støttet Hovdas syn: ”Skolebekken må på det smaleste ha vært 20 meter bred”. I samme artikkel hevder han at funn på sørøstsiden av Vatnet, ved Jernbanestasjonen, trolig skriver seg fra rester etter gamle båthus. 28)
Helle avviser Hovdas stående ”staver” fordi ”Valberget skrånet nokså udramatisk mot Østervåg i gamle dager som nå”, og høyden ved Petrikirken har heller ikke vært ”iøynefallende bratt mot Østervåg”.
Derimot ser Helle en mulighet for en stående stav i Valberget sett fra Vågen. Riktignok rager ikke Valberget mer enn 21 meter over havflaten, og mindre var det for 2000 år siden. Men Helle, som tidligere har funnet navngivende staver på 10-15 meter på Stava i Karmøy, mener at ”særlig mye høyere trenger ikke fjellstaver å være for å markere seg i den opprinnelige Stavangerprofilen”. 29)
Men de topografiske forhold var nå engang slik at heller ikke Valbergets vestside minner mye om en stående stav. Dette er også Helles syn. Hans teori bygger derfor på at store utsprengninger har forandret hele topografien. Han skriver: ”Under Valbergets bratte skrent var det opphavelig ikke plass til bebyggelse, knapt nok terreng til ferdsel. Det må opprinnelig ha stupt bratt mot sjøen i vest”. 30)
Det er noe overraskende at Helle kan mene dette samtidig som han uten kritiske merknader legger fram Asbjørn Simonsens topografiske kart som angir Stavanger i middelalderen. Kartet viser at hellningsvinkelen i snitt, fra sjøen til toppen, ikke kan ha vært mer enn ca 30 grader. 31)
Slik jeg forstår Helle, bygger hans forståelse av topografien, i hovedsak på to kilder: Chr. Henriksen Pram’s reisebeskrivelse av Stavanger i 1805, og amtmann F. O. Scheel’s Stavangerbilde fra 1793.
Prams beskrivelse
Pram var oppvokst på flate Sjælland i Danmark. Kan dette ha influert på hans skildring av reisen mellom Sandnes og Stavanger? Døm selv: ”I nordost og øster omgrænses alting med den rædsomme kjæde av himmhøye, ofte med skyer belagte fjelde, paa nogle af hvis fjerne isser den evige sne gliser frem. Det er rækker af de ved Dovrefjeldet eller i Romsdalen 4-5 grader nordligere beliggende aase”. (En behøver neppe å ta turen mellom Sandnes og Stavanger for å etterprøve denne mannens troverdighet).
Stavanger faller noe bedre i smak: ”Først naar man er byen paa hundre skridt nær, overser man den med ett, da den maler seg saa meget skjønnere, som øyet så lenge ei har vært sysselsat uden med fælheder”.
Så følger hans beskrivelse av Vågen som skjærer seg inn mellom ”klipperne”, og av byen som ligger i en halvsirkel rundt den. ”Klipperne hæver seg uden nogen forstrand eller flade, på alle sider mere eller mindre steile, og paa eller lige ved denne skraaning ligger byen”.
Klippene er altså i det store og hele ikke steilere enn at byen er bygget på dem. Men det finns unntak: Bak bryggene og pakkebodene danner en rekke av våningshus en ”krumløbende gade” som noen steder bare har hus på en side, ”fordi fjeldet nesten lodret staar op på den anden”. 32)
Helle har følgende kommentar til Prams beskrivelse av byen: ”Vi trenger altså ikke tvile på at det var mulig å assosiere fjell eller knauser med stående staver i Stavanger i gammel tid”. 33)
Men, er det noe som tilsier at vi kan stole på Prams geografiske beskrivelser? La oss se nærmere på det gateløpet han, i følge Helle beskriver, og hvor høyt det såkalte ”fjeldet” var.
Fotografi A viser gavlen til Heydes hus nede til høyre. I bakgrunnen ses flaten nedenfor Valbergtårnet. (Helle s. 32)
To bilder av feiermester Heyde,s bolig avslører den egentlige topografien til ”staven” i Valberget. Fotografi A viser, nederst til høyre, gavlen av Heydes hus før utsprengning av gateløpet Skagen. Fotografi B viser Heydes hus etter utsprengningen av gateløpet. Fotografiet viser at ”fjeldet” neppe raget høyere enn fem meter. Det er først etter utsprengningen man med rette kan tale om at ”fjeldet nesten lodret står op på den anden side”.
I Stavanger bystyres forhandlinger i 1844, tilbød feiermester Heyde, mot en godtgjørelse, å avstå grunn slik at gateløpet kunne sprenges ut nedenfor huset hans. Av forhan
dlingene går det fram at gode borgere i området da allerede hadde kjøpt, og revet, et hus som lå på fjellknausen nord for Heydes eiendom og hindret utsprengning.
Fotografi B viser Heydes hus sett fra gateløpet Skagen etter utsprengningen. (Minneboken om Stavanger s. 91)
Bystyret kom til at kostnadene ved utsprengning av gateløpet mellom Skagen og Holmen, slik at det ble fremkommelig for kjørende, ble for store. Heydes tilbud ble derfor avslått. 34)
I kommentar til fotografi A, skriver Helle: ”Både knausene foran de rivningsmodne husene og toppen av berget i bakgrunnen gir et godt inntrykk av den bratt stripete kvartsitten i skrenten mot Vågen i vest. Tydelig er det også at sprengnings- og utfyllingsarbeider har gjort bergfallet mot Vågen mindre markert og dramatisk en det opprinnelig var (jfr. F. Scheels bilde)”. 35)
Helle hevder altså at et bystyre, som først ikke så seg i stand til å sprenge ut gateløp mellom Skagen og Holmen, senere har sett seg i stand til å sprenge ut flaten vi ser bak Heydes bolig, for så å fylle på med muldjord og la den ligge der ubrukt, en flate som for øvrig Asbjørn Simonsen korrekt har tegnet inn på sitt topografiske kart over Stavanger på 1100-tallet.
F. Scheel's Stavangerbilde
Som ”bevis” på at bortsprenging har funnet sted, viser Helle til amtmann Scheeles heller amatørmessige akvarell.
....
Scheel's innglaserte bilde av Domkirken, Kongsgård og det gamle tretårnet på Valberg, er trolig utført i vannløselig maling. Det hang i 1976 på Ledaal, men henger i dag i Stavanger Museum’s kontorfløy. (Helle s. 36)
At amtmannen ikke er noen skolert maler, viser blant annet fremstillingen av de reisende på veien inn til byen. De er krympet til en størrelse som kunne passe hvis de var avbildet like utenfor Domkirken.
Helle skriver: ”På F. Scheels kjente bilde av Domkirken fra 1793 er Valberget sett fra land i SSV. Mot vest har det en knaus som er høyere enn tårnfundamentet og stuper bratt ned mot Vågen. Selve stupet kjenner vi også fra senere avbildninger. Siden er det delvis blitt sprengt bort, blant annet for å gi plass til gateløpet Skagen”. 36)
Vi har jo ovenfor sett på fotografiet tatt utfor feiermester Heydes bolig, at fjellknatten som ble sprengt bort for å gi plass til gateløpet Skagen ikke var all verden. Det interessante måtte være om Scheels bilde viser at flaten nedenfor tårnet, flaten vi ser bak Heydes hus på fotografi A, er sprengt bort. Det gjør det ikke.
..
Utsnitt av maleri av Knut Baade 1852. Bildet viser bl.a. det nye steintårnet under oppføring til venstre for tretårnet på Valberg. (Minneboken om Stavanger s.25)
Det er riktig at det til venstre for det gamle Valbergtårnet, slik det er fremstilt av Scheel, var en knaus som er høyere enn tårnfundamentet, (se Pil 1 på utsnittet av Scheels bilde), men det er feil å hevde at denne knausen senere er sprengt bort. Det var nemlig på den knausen det nye Valbergtårnet ble reist i årene 1849-53. Dette viser Knud Baade’s maleri fra 1852. Maleriet viser det nye steintårnet under oppføring nordvest for det gamle tretårnet. 37)
Dette bekrefter også T. Stavnem i sine ”opptegnelser”: ”På Bergets høieste Punkt fandtes før 1850 ikke saa faa Fjeldknauser, mellom hvilke Børnene legte Gjemsel. Den ugjevne grund ble planeret ved det nuværende Taarns Opførelse i 1951-52”. 38) (Noen av de "knausene" som barna lekte gjemsel mellom, kan fortsatt ses i den muren som går rundt tårnet).
Men tårnet står jo ikke på kanten av en knaus som stuper bratt ned mot Vågen. Etter mitt syn har heller ikke Scheel malt noe "stup" der.
...
Bildet viser utsnitt av Scheel's Stavangerbilde. Pil 1 viser hvor dagens Valbergtårn ble bygd i 1853
Det såkalte stupet Helle viser til, må være linjen mellom Pil 1 og Pil 2. Men denne linjen er en ”skyggelinje” som framkommer i overgangen mellom en solbelyst flate og en mørkere skyggeflate.
Kunstneren har fått for seg at Valbergets vestside opp til den høyeste bergknatten, ligger i sollys. Derfor har han malt over den mørkere grunnfargen med lyseblått. Han får da fram noe av den samme effekten som han bruker på det hvite tårnet, eller på det valma hustaket angitt med Pil 3. 39)
Etter mitt skjønn har amatørkunstneren med sin dilettantiske skyggelegging forledet Helle til å se et stup på et sted der ”kunstneren” selv ikke så noe stup.
Konklusjonen på alt dette blir: Skildringen til ”skrønemakeren” Pram kan ikke tas til inntekt for at Valberget kan assosieres med stående stav, og amatørmaleren, amtmann Scheel, har ikke engang antydet at Valberget stupte bratt ned mot Vågen.
..
Det forhold at Valberget ligger på det egentlige Eiganeset, må også tillegges vekt. Et eikebevokst nes gir ikke mye innsyn mot eventuelle småknatter med stripete kvartsitt. I hvert fall ikke i de sommermånedene båtene var på vannet.
..
Bildet viser utsnitt av Thomas Fernley's maleri fra 1829. Vi ser Valbergets runde "sukkertopp" på Skagen-neset. Bildet henger på Ledaal.
Naturskog er urskog
På den tid keiser Augustus regjerte i Roma, var gjennomsnittstemperaturen i Sør-Norge høyere enn i dag. Dersom Stavangernavnet er gitt før bøndene brente skogen for å omgjøre landskapet til beitemark for utegående, vinterbeitende saueflokker, er det gitt på en tid da det vokste urskog i Stavanger.
Lav og mose har kledd fjellet, sammen med klatreplanter som bergflette (eføy) og vivendel. Einer og lyng har klatret i skårfestene, og varmekjære lauvtrær har kjempet om å utjevne nivåene i landskapet.
Lauvtrærne i dalsøkkene har vanligvis de beste vekstmulighetene. Der har de bedre tilgang på vann og et dypere jordsmonn. De står og vokser om kapp med trærne i nabolaget og kan fort bli 30-35 meter høye. Men på de skrinnere bergknattene er det magrere forhold. Her bli trærne mindre, ja, kanskje bare kratt og kjerr. Urskogen hadde derfor en enestående evne til å nivillere ut alle fjellknatter som var mindre enn 20-30 meter. De raget ikke opp i det ukultiverte landskapet.
Å tro at striper i kvartsitt kan være synlige i en urskog, er urealistisk. Å tro at de kan skimtes nede fra angeren, gjennom naturskogens løvverk, er naturfaglig uholdbart.
Det eldgamle navnet Valberg, av norr. valr; falk er også et såkalt ”veiens navn”. Det må være gitt av sjøfarere før folk var bofaste i Stavanger, for falk slår seg ikke til på steder nær bebodde områder. Det er lett å se for seg at en falk årvisst har hatt sin utsiktsplass i toppen av en stor eikekrone ved Valberget. Falk var en meget ettertraktet fugl, for dersom en klarte å lokalisere hekkplassen, kunne ungene gjøres til effektive jaktpartnere.
Konklusjon: Valberget var ingen stav. Vågen har derfor ingen "stav" å støtte seg på.
Stava og Stokka
Stavaland ligger ved Eikjevatnet, og Stavanger ligger ved Eiganes/Egenes. Er denne naboskapen mellom stav- og eik-navn tilfeldig, eller er det noe mer? Kan det tenkes at stav-navn primært ble gitt til steder der en kunne hente stav av eiketrær? Vi vet at eik har vært en spesielt skattet tre. Gamle eiketrær kunne bli aktet som hellige av både germanere og keltere. (Jfr. navnet Eiken i Snartemo).
Bronsealdermenneskene kunne gravlegge sine døde i uthulte eikestokker. Den sterke garvesyren eiken utsondret, virket mumifiserende. At uthulte eikestokker ble brukt som farkoster, reflekteres i båtnavnet ”eike”. Eik ble også brukt i vikingskipene, i 20-sessene. Våre verdenskjente vikingskip, Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet, er alle bygd i eik.
Helt opp til våre dager har bøndene foretrukket eik i bærende konstruksjoner, ikke bare i de vake stavkirkene, men også i låver og fjøs. I hus med murvegger, eller som var laftebygd, ble eik benyttet i takkonstruksjonen og i bærebjelkenene til låve- og loftsgulv. Alen i eikestokkene var vel kjent for sin store bestandighet mot råte, og det var en særdeles viktig egenskap, for med taktekkingen kunne det være så som så.
Norrøne ”staf” betyr ”stokk”. Navnet Stokka er derfor det samme som Stava, men det tilhører trolig en senere tidsepoke. Vest for Egenes ligger Stokka med Stokkavatn. Om Stokka skriver Norske Gaardnavne: ”Skulle navnet ta hensyn til de veldige trestammer i og ved Stokkavatnet som skriver seg fra en eldre, tørrere periode? ".
Og om området ved Mosvatnet skriver klokker Hans Smidt at ute i torvmyrene finnes der ”tykke rødder av trær. Ligesaa finder man på den grund, der er høiere, mange smaa oprundinger af egetrær”. 40)
På Egenes og Stokka må det ha vært tilgang på høyvokst kvistfattig eik. Slike trær får vi når de står tett og vokser om kapp på dyp og fuktig jordsmonn. En slik skogbunn kan omdannes til myr hvis skogen felles og holdes nede av beitende småfe.
Solitære eiketrær er vanligvis uegnet til skipsplank. Tykke sidegreiner nede på stammen, gjør stokken kvistfylt og uegnet til oppsplitting. Gamle eiketrær er hule innvending, slik at en ikke kan telle årringene, men en antar at de kan være tusenåringer. Om sognenavnet Eiken i Hægebostad, skriver Rygh i N.G. at navnet trolig refererer til en gammel, solitær eik som ble dyrket som hellig. Jfr også den fortsatt voksende Mollestadeika,"Vette-eika", i Birkenes, som "alltid fikk det første ølet som ble tappet av øltønna".
En bortkommen angerI Rogaland er stedsnavn med endelsen ”-anger” brukt på fjordarmer med innsnevret innløp og lun havn. Dette passer ikke på Vågens v-form.
Asbjørn Simonsens topografiske kart over Stavanger ca 1000 før Kristus, viser Bekken og Vatnet som den perfekte anger. 41) Se kartene nedenfor!
Suffikset -angr kan godt være så gammelt. Men forleddet stafr- er trolig av yngre dato. Mest sannsynlig er det fra tiden rundt Kristi fødsel. På den tiden var Vatnet ferskvann, bundet til Østervåg med 40-50 meter lang bekk. Spørsmålet blir da om bekk - vatn kunne betegnes som angr? Som vi tidligere har pekt på har en slik naturformasjon angerens klassiske ”flaskehals”.
At sørvestingene i romertiden tenkte i slike baner, er Hananger ved Huseby på Lista en bekreftelse på. Vi vet at sjøen ikke har skyllet inn Hanangervatnet etter siste istid, for på Lista har det vært landsynkning etter issmeltingen. Oteråna knytter sammen havbukta ved Hanangersanden med Hanananger(vatnet). Det viser at også et vatn, med kort avløp til havet, ble betegnet som -anger. (J fr også Opsanger ved Husnes).
Å bruke et ferskvatn som "anger" hadde fordeler og ulemper. Ulempen var at skipet måtte slepes opp bekken eller åna. Var det tungt lastet kunne dette være strevsomt. Den ulempen kunne imidlertid avhjelpes med en enkel sluseløsning.
Vikingene foretrakk å legge 20-sessen i opplag ved en elv eller ved et vatn fordi jernnaglene, sømmene, rustet langt mindre i ferskvann enn i salt sjøvann
Best var det å bade skipet innvendig og utvendig ved å velte det rundt i ferskvann slik at saltet ble skikkelig utvasket mellom spanter og bordgang.
Båter på land kunne fort tørke inn og sprekke opp. Det gjaldt derfor å dekke dem til og tilføre fuktighet i form av ferskvann hvis regnbygene uteble og sola steikte. Gamle båtstøer og opptrekksplasser i viker og fjordarmer finns derfor vanligvis nær elve- eller bekkemunninger.
På Skye, den største øya på Indre Hebridene, er der rester etter en kanal som ble bygd av vikingene. Den brukte de til å frakte skipene opp fra sjøen til en sikker havn i ferskvatn.
De eldste norske byene har ligget ved elvemunninger; Oslo, Trondheim, Tønsberg, eller ved ferskvatn; Stavanger, Bergen, Larvik. Mangel på ferskvann for skip i opplag, er trolig en av grunnene til at Kaupang aldri fikk en rennesanse som markedsby.
I Stavanger hadde bare Østervåg helårs tilgang på ferskvann. I tider da båtene ble trukket på land, hadde derfor Vågen lite å stille opp med. I tillegg kom det til, i følge tidligere havnesjef i Stavanger, S. Lura, at Østervåg var “en lunere og bedre havn enn Vågen, som alltid har vært utsatt for nordvesten. Spesielt i vinterhalvåret kunne nordvesten blåse i ukevis i strekk. For åpne båter var derfor Østervåg mest brukelig“. 42)
Det er derfor trolig at Vatnet i hele romertiden har vært ansett som den perfekte -angr. Men hvor var da staven? Som Valberget var for Vågen, var Tivolifjellet for puslete som "stav" for Vatnet.
Men flere muligheter finns, og den enkleste løsningen er oftest den beste. For å kunne bygge en marinebase med solide stavbygde forlegninger, hadde militærkommandanten på Hundvåg bruk for eikestav. Det måtte han også ha til skipsbyggingen.
Det nærmeste stedet med slikt tømmer var i området Egenes og Stokka. I disse områdene må det ha vært tilgang på høye, kvistfattige eiketrær, som har stått og kappvokst med nabotrærne på dypt og fuktig jordsmonn. Slik skogbunn kan ofte bli omdannet til myr hvis skogen felles og holdes nede av beitende småfe.
Via Mosvatnet ble eikestokkene sluset ned Kannikbekken til Vatnet. Så ble tømmeret trolig bearbeidet til stav og skipsplanker på bredden ved Lagård. Så har vel da soldatene, etter hvert, begynt å omtale Vatnet som ”Staf-angr”.
(Dette utelukker ikke at Vatnet tidligere kan ha hatt et annet -angr navn, f.eks Eikanger eller lignende).
Fra nyere tid har vi flere eksempler på at stavproduksjon har gitt navn til lokaliteter. Navnet Stavaflaten i Årdal i Sogn ble gitt i forbindelse med kløyving av tønnestaver med øks og kile. 43)
Tilsvarende navngiving har også vært vanlig ellers i Norden. 44)
Konklusjonen min blir derfor at stavproduksjon ved Vatnet var opphavet til Stavangernavnet.
Asbjørn Simonsen's topografiske kart. 45)
...
Etterskrift
Det mest interessante med diskusjonen omkring Stavangernavnet er egentlig at så mange ”eksperter” har prøvd å tolke hva det betyr og hva det står for. Så snart en professor har lansert en tolkning, kommer en annen professor og slår den i hjel.
Historikeren Knut Helle og arkeologen Arnvid Lillehammer, som i 1970 ledet utgravning i Vågen, har begge hevdet at byen Stavanger først vokste fram rundt Vågen
I vide kretser er dette akseptert som en slags offisiell sannhet, og det har vært sterkt medvirkende til at Torgplassen fikk status som Stavangers1000 års’ sted.
I den forbindelse ble det også foretatt større arkeologiske utgravinger der. Det eneste de fant av betydning var rester etter en gammel søppelplass. Men søppelplasser ble anlagt i bakgården. (Jf. beskrivelsen rundt det 83 meter lange høvdinghuset på Borg i Lofoten).
Hensikten med denne bloggen, er primært å vise at Valberget og Vågen ikke kan ha vært stav og anger, Stav-anger.
Framtidens forfattere av Stavangers historie må kritisk etterprøve Lillehammers og Helles hypoteser. For mer enn hypoteser gir de seg ikke ut for å være. Problemet er at hvis de ofte nok presenteres uten forbehold, glir de inn som sannheter.
Jeg ser at Anders Haaland, som har skrevet boka: ”En by tar form” (Wigestrand 1999), relativt ukritisk godtar Helles topografiske synspunkter. Likeledes er også hypotesene, nærmest uten forbehold, gjengitt i ”Innledning” til ”Stavanger byleksikon” (Wigestrand 2008).
...
At Wigestrand forlag har engasjert Knut Helle som hovedredaktør til ”Stavanger bys historie”, bør gjøre forfatteren av det første bindet ekstra aktsom. Lykke til!
Bilde: I boka "En by tar form" gir Anders Haaland denne kommentaren til Henrik Bacher's akvarell: "Det knudrete byterrenget. Valbjergets vestside slik det ennå var i 1932". (Jfr. kommentarene til fotografi B ovenfor)
Forkortelser
Brøgger A.W. Brøgger: Stavangers historie i middelalderen. Stav. 1925
de Fine B. C. de Fine: Stavanger Amptes utførlige beskrivelse. Stav. 1952
Elgvin J. Elgvin: En by i kamp. Stavanger bys historie 1536-1814. Stv. 1956
Helle Knut Helle: Stavanger fra våg til by. Stav. 1975
Henriksen C.Henriksen: Stavanger i svundne dage. Stav. 1908
K.L.N.M. Kultorhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Oslo 1956
N.G. Oluf Rygh: Norske Gaardsnavne. Chr. 1897. Oslo 1936
S.A. Stavanger Aftenblad
S.M.Å. Stavanger Museums Årbok
Stavnem T. Stavnem: Opptegnelser vedkommende Stavangesr fortid
Noter
1 Den norrøne litteraturen. G VI Dikt og prosa s. 202
2 Oluf Kolsrud: Bystyresak 1939 nr 71. s.177
3 De Fine s.41 og s.62
4 Hans Smids optegnelser 1770-1788. Stav. Hist. Bind II s.44. Stav. Cicerone s.121
5 Helle s.146
6 Jfr note 2 og 4
7 KLNM 17 spalte 80. Se også J. Brøndsted: Vikingene. Oslo 1961 s.247
8 Bystyresak 1939 nr 71. s.175-77
9 Helle s.20
10 Per Hovda: SMÅ 1964 s. 79-83
11 NG Forord og innledning s.78
12 Helle s.21
13 KLNM 17. spalte 82
14 Helle s.22
15 Arvid Midbrød: ”Staven” i Stavanger-navnet og i andre stedsnavn.
Ætt og Heim 1960 s.51-52
16 Helle s.22-23
17 Helle s.199, note 56. NG, XI s.34
18 NG. XII s.245-47. Per Hovda anførte arb. s.77-80. E.Vågslid: Stadnamntydningar s.176
19 Bystyresak 1939 nr. 71, og P. Hovda anf.arb. s 82
20 A. Midtbrød anf.arb. s.52
21 Brøgger: s.2
22 Bystyresak 1939 nr. 71
23 Per Hovda anf. arb.
24 L. Solheim:Stavanger og nermaste oppland i gamal tid. Rog. Hist.lag 1940-43 s.9
25 Per Hovda S.A. 20.05.55 og P. Hovda: Stavanger og nokre andre navn. SMÅ 1964 s.79-83.
26 Sigleif Engen S.A. 28.05.55
27 P.Hovda anf.arb
28 O. Møllerup: Fra haug ok heidni 1967:2, s.26. A. Simonsen: SMÅ 1971 s. 39-49
29 Helle s.30
30 Helle s.138 og s.33
31 Helle s 10 og s.132
32 Af Christen Prams innberetning om sin reise i 1805. Samlinger til Stavangers Historie andre bind s.81f
33 Helle s.30
34 Stav. Bystyres forhandlinger 1844-1850 s.15-20
35 Helle s.32
36 Helle s.33
37 Minneboken om Stavanger s.25
38 Stavnem s.11.
39 Se illustasjon på fargeutsnittet av Scheel's bilde
40 N.G. bind X, s.176. Hans Smids optegnelser 1770-1788. Samling til Stavangers historie, bind 2, s. 58
41 A. Simonsen anf.arb. s.46
42 Uttalelse til meg I 1976
43 S.D. Midttun: Stadnamn i Årdal, s. 132
44 K.L.N.M 17, spalte 81
45 A. Simonsen anf. arb. s. 47
Denne artikkelen er publisert i "STAVANGEREN", medlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger, Nr 1 - 2009, s. 6 - 17.
http://www.byhistoriskforening.org/
Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net
innlegg av Finn Bringsjord | 11:15
1 Kommentarer:
Dette er grundig og godt. Takk for interssant og lærerik utgreiing om namnet Stavanger og namnetydingsdiskusjonen. JK
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden