Mysteriene på Oseberg

Mysteriene på Oseberg


Innledning

I bloggen Sørvestrikets historie, side 19, argumenterte jeg for den hypotesen at Halfdan Svarte ble hauglagt i Osebergskipet. I denne bloggen vil jeg utdype tankene omkring den muligheten.

Jeg vil også se nærmere på de sensasjonelle avsløringene som viser at Osebergskipet er bygd i området rundt Karmøy.


Det 1. mysteriet
Halfdan Svarte - ref 'en i Osebergskipet?

Det vi vet nokså sikkert er at Oseberghaugen, som lokalt ble omtalt som ”Refhaugen”, etter få år ble gjenåpnet. Da ble edle metaller og smykker fjernet fra haugen. Kan det tenkes at deler av kroppen til den døde ”ref ’en”(Commander in Chief) også ble fjernet?

I så fall passer det ganske bra med Snorres beretning om Halfdan Svartes endelikt. Han forteller at Halfdan hadde vært en så "årsæl" konge at stormennene delte liket i fire deler som de haugla i hvert sitt "fylke"; Ringerike, Romerike, Hedemark og Vestfold. På det viset ville de sikre seg at de gode værforholdene fortsatte etter hans bortgang.

Dette var en enestående hendelse i kongesagaene, og det fins ingen tradisjon ellers for at folk tenkte i slike baner. Ingen andre "årsæle" konger ble utsatt for en slikt makaber oppdeling etter sin død.

Bilde: Oseberghaugen


Jeg tror vi her må godta at Snorre, ca 400 år etter hendelsen, har forsøkt å pynte litt på den makabre historien. Det må derfor være lov å lete etter et mer sannsynlig hendelsesforløp.

Som utgangspunkt synes jeg det er lite troverdig at stormennene skulle frykte at det med den nye tronfølgeren, Harald Luva, skulle følge klimaskifte og uår. Vi mennesker har en egen hang til å tro at slik været har vært de siste årene, slik vil det fortsette. Men slik gikk det ikke.

I årene etter Halfdans død, slo været seg vrangt, og det ble uår og nød rundt i bygdene. Snart begynte folkesnakket å gå om at det med Halfdan hadde fulgt en magisk kraft som brakte med seg godt vær. Et ”bevis” på at det var slik, fant de kanskje i det forholdet at det bare var uår i tre av fylkene, men ikke i det fjerde fylket hvor Halfdan lå hauglagt.

Etter som de tre førstnevnte regionene har innlandsklima, må vi anta at værlaget der var noenlunde det samme. Kystklimaet ved Foldens strand ville da som nå være annerledes. For eksempel kunne kornavlingene til bøndene i de tre innlandsfylkene bli slått ut av tidlige frostnetter, samtidig som det var mildvær i Vestfold.

Alt i alt synes jeg historien blir mest troverdig hvis vi antar at Halfdan etter sin død ble hauglagt i Vestfold.
Etter tre, fire år med ødelagte avlinger i innlandsbygdene, ble murringen blant bøndene så sterk at stormenn fra Ringerike, Romerike og Hedemark reiste til Vestfold og krevd at kongens levning skulle tas fram og deles i fire. Deretter tok de med seg hver sin del av den "årsæle" kongen og haugla den i sitt fylke.

Det har lenge vært antatt at Oseberghaugen har vært dronning Åsas gravhaug. Hun var gift med Gudrød Veidekonge, og mor til Halfdan Svarte. Årsaken til at det er gjettet på henne, er at det ble funnet mer eller mindre intakte levninger etter to kvinner i haugen. Det er langt mindre kjent at det i Oseberghaugen også kan ha blitt fjernet levningsrester fra en tredje person, trolig en mannsperson. Nyere undersøkelser kan tolkes slik at det fant sted en skjending av likene få år etter at gravhaugen først ble forseglet.

Det er mye som tyder på at begge de to gamle og nedslitte kvinnene som ble hauglagt på Oseberg, var trellkvinner som – på linje med hester, hunder og okser – ble hauglagt sammen med kongen.
Følgelig vil jeg gjette på at det ikke var dronning Åsa, men sønnen Halfdan, som ble lagt i den gedigne skipsgraven på Oseberg.
At Halfdan ble tillagt magiske evner - og det forhold at han fikk med trellkvinner i gravhaugen - viser at han bar tilnavnet "svarte" med rette. Dette var ingen kristen begravelse.

"Haugbrudd"

Fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar, har skrevet en svært interessant artikkel om "å rane de døde". Du finner den i bloggen hans "Arkeologi i nord", for november 2008: http://arkeologi.blogspot.com/2008/11/rane-de-dde.html

Stylegar skriver at ”en gang etter at Oseberggraven var blitt lukket høsten 834, tok en gruppe mennesker seg inn i den store gravhaugen. De kom seg frem til gravskipet, brøt av den rikt dekorerte forstavnen og banet seg vei over forskipet til det tømrede gravkammeret bak masten. Deretter tvang folkene seg inn i gravkammeret, tok med seg levningene av én eller flere av de gravlagte personene samt deler av gravgodset, og forsvant ut av haugen igjen samme vei som de var kommet inn”.

Stylegar peker også på at det er lenge siden arkeologer og religionshistorikere begynte å se mer nyansert på haugbrudd enn bare å oppfatte dem som ren skattejakt eller gravplyndring.

”For det første har det fra arkeologisk hold lenge vært pekt på at innbruddssporene for eksempel i Oseberghaugen er av en slik karakter at de vanskelig kan skrive seg fra aktiviteter som har foregått i det skjulte. Haugbrottet må ha foregått i åpenhet, og med lokalbefolkningens viten, om enn ikke nødvendigvis med deres vilje.
I flere tilfeller, som i Osebergs, er det tydelig at de som bedrev haugbrott, visste hva som ventet dem inne i haugen, og hva de skulle ta med seg ut igjen. Holder vi oss til Oseberg, er det vanskelig å finne noen ”praktisk” forklaring på hvorfor man gikk løs på forstavnen med øks før man gikk videre til gravkammeret, hvorfor ”gravrøverne” brøt opp enkelte av kistene inne i gravkammeret, men ikke alle, eller hvorfor de tok med seg deler av minst ett skjelett ut av haugen”.


Det 2. mysteriet
Hvor ble Osebergskipet bygd?

Det ble en riksdekkende sensasjon da Aftenposten 01.03.09 kom ut med følgende overskrift:

Osebergskipets gåte løst.

I et intervju med fylkeskonservator Stylegar ble det sensasjonelt avslørt at "Osebergskipet" var bygd på Karmøy. Se Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2954241.ece

Avisen skriver: ”Da Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet ved hjelp av årringekronologi ble datert i 1991–92, viste det seg at Osebergskipet ikke var bygget av tømmer fra samme vekstsone rundt Oslofjorden som de to andre. Man har derfor ikke visst hvor Osebergskipet ble bygget, og det har vært spekulert på om det kom fra Danmark. Nå er det oppdaget at tømmeret kommer fra samme vekstsone som tømmeret brukt i to andre skip og en båt funnet i to nabogravhauger på Karmøy, kalt Storhaug og Grønhaug. Bak oppdagelsen står seniorforsker ved Nasjonalmuseet i København, Niels Bonde. Det var også han som daterte Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet”.

"Dette er det første bevis for at det ved innledningen til vikingtiden var direkte kontakt mellom konger og stormenn på Avaldsnes på Karmøy og ynglingeætten i Vestfold", sier Stylegar som har samarbeidet med Bonde om undersøkelsene.
"I over 100 år har historikere diskutert om det var en slik kontakt. Nå har vi fått et bevis. Alt tyder på at Osebergskipet ble bygget på sørvestlandet i 820".

Bilde: Forsker Niels Bonde med rester av Karmøy-skipene på Bergen Museum. Under arbeidet med å datere skipene trakk han inn årringemønsteret fra Osebergskipet. Det ble full klaff med samsvar i mønsteret for vekstsonene. Dermed kom stadfestelsen av Osebergskipet som en ekstra bonus. FOTO: FRANS-ARNE STYLEGAR

"En nesten like stor nyhet er det at de tre gravfartøyene fra Karmøy nå har latt seg datere til 700-tallet", påpeker Stylegar.

Det var under arbeidet med å datere Karmøy-skipene oppdagelsen ble gjort. Man trakk nemlig inn årringmønsteret fra Osebergskipet for å prøve å datere Karmøy-fartøyene. Det ble full klaff med samsvar i mønsteret for vekstsonene. Dermed kom stadfestelsen av Osebergskipet som en ekstra bonus. Vekstsoner lar seg definere ved at trær som vokser i samme klima, vokser likt. Det dannes dermed et samsvar mellom årringenes bredde.

I boggen "Arkeologi i Nord" for mars 09, http://arkeologi.blogspot.com/2009/03/osebergskipet-fra-srvestlandet.html, skriver Stylegar:
”Grønhaugskipet viste seg å være vesentlig eldre enn tidligere antatt. De siste 15 årene har man med utgangspunkt i en C14-datering antatt at det var fra 900-årene, kan hende fra omkring 950. Men analysene viser at skipets tømmer ble felt etter 720 en gang.

Storhaugskipet er datert nært opptil 771, mens en treprøve fra utstyr om bord er datert til sommeren 779, som kan være tidspunktet da skipet ble gravlagt.

De nye dateringene gir meget interessante perspektiver for skipsforskningen. Storhaugskipet fra 770-årene er det yngste rene roskipet vi har kjennskap til, og det er altså bare 40 år eldre enn Osebergskipet, som er det eldste egentlige seilskipet. Utviklingen fra årer til seil må ha foregått nettopp i denne perioden…”

Denne avsløringen viser, med stor sannsynlighet, at det var tette bånd mellom maktsenteret på Oseberg og maktsenteret på Karmøy. Spørsmålet blir da om ikke Halfdan selv var langt sterkere etablert på kysten nord for Sørvestriket enn det kongesagaene skisserer? Til nå har det vært vanlig oppfatning at det var sønnen, Harald Hårfagre, som etablerte maktsenteret på Karmøy.

Dateringen av det ca 26 meter lange ”roskipet” i Storhaug til år 771, og Grønhaug-skipet til 720-tallet, viser derimot at det var et (kongelig?) maktsenter på Karmøy allerede tidlig på 700-tallet. Etableringen er derved skjøvet minst 200 år tilbake i tiden.

(Niels Bondes dateringer setter også den etablerte c-14 dateringen i et underlig lys. Kan vi stole på slike dateringer?).

Jeg har for øvrig tidligere ikke vært fremmed for tanken om at Gudrøds gamle rike også omfattet deler av Vestlandet, og viser til avsnittet "Skiftet mellom Olav Kvite og Halfdan Svarte" i bloggen Sørvestrikets historie side 31, der jeg skrev:

”Om det var Olav Kvite eller Halfdan Svarte som myrdet sin gamle far; kong Gudrød, kan vi ikke vite. Men mordet skjedde på Olavs huseby, og i følge Steinnes tok Olav hele den delen av farsarven som opprinnelig stammet fra Halfdans mor, dronning Åsa; Søndre Vestfold, og kyststripen i Telemark, Agder og Jæren og landene rundt Irskesjøen.

Halfdan måtte nøye seg med Nordre Vestfold og deler av Buskerud/Oppland. Kanskje arvet han også de indre bygdene på Agder, (Råbygdelag), Nord-Rogaland og Hordaland.

Skiftet av Gudrød Veidekonges rike lar seg også forklare ut fra rene kulturpolitiske skiller. Olav Kvite tok de delene hvor folket trodde på Kvite Krist. Halfdan Svarte fikk resten.

Da Halfdan senere druknet i Randsfjorden, så Harald Hårfagre det som sitt ansvar å ta tilbake den tapte arven etter farmoren”. (Se avsnittet ”Slaget i Hafrsfjord" side 32, i bloggen Sørvestrikets historie).

Bilde: Kopi av Osebergskipet

Konklusjon:

De nye "avsløringene" fra Oseberghaugen synes i hovedsak å støtte opp om min tidligere framstilling av hendelser i Sør-Norge før slaget i Hafrsfjord.

Men hvis Harald Hårfagre, allerede i år 834 reiste fra Karmøy til Oseberg for å hauglegge far sin i det medbrakte praktskipet, tyder det på at sagaskriverne hadde rett når de anga årstallet for slaget i Hafrsfjord til ca 872.



Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net