Kongsgården – og Hogganvik steinen

Den gamle kongsgården på Agder

Kan Hogganvik steinen vise veien til dronning Åsas kongsgård?

.

Det geopolitiske bakteppet (100 - 900 e. Kr)

Agder og Jæren var i 8-900 år storprodusent av ull og vadmel til det europeiske markedet. Bortsett fra et hundreårig avbrudd etter romerrikets fall, var det rike kystlandet mellom Boknafjorden og Telemark, dekket av gress- og lyngmarker og enorme saueflokker.

På de små gårdene levde familiene av å foredle ull til tekstiler. Produktene ble fraktet på marinens orlogskip til garnisons- og markedsbyer nede i Europa, hvor de ble omsatt med god fortjeneste. (Se bloggen Sørvestrikets historie s. 1 og 2).

Sauenes beiting gav ikke rom for korndyrking eller storfehold, og på de skogløse gress- og lyngheiene var det for lite trevirke til utvinning av jern. Det var overskudd av proteinrikt lammekjøtt og varmt ulltøy, men ellers måtte det meste kjøpes på markedene.

Noenlunde samtidig som skogen forsvant og gress og røsslyng overtok på heiene, dukket nyetablerte smågårder med navneendelsen -land opp i de mange dalsøkkene mellom Telemark og Hordaland. Disse gårdene har gitt forskerne mye hodebry, ettersom de stort sett var for små og skrinne til å kunne brødfø en familie.

Forklaringen må være at det meste av familiens utkomme bygde på at de hadde et større antall sauer gående i den store saueflokken til den regionale "londumen", og på salg av ull og vadmel til de romerske garnisonsbyene.

At "londum" (-> landir -> lande) og "lunden" var fellesnavn på marinens forlegninger i henholdsvis romer- og frankertid, er en hypotese jeg framsatte i bloggen: "Sørvestrikets historie" s. 8, i 2008. Navnene reflekterer navnet på garnisonsbyen London i henholdsvis romertid og frankertid. (Londinium/Lundenburh).
Gårder med navneendelsen -land reflekterer at gården er skilt ut fra et storgods, et landir.
En gang på slutten av 700-tallet har så de tre største lunden-gårdene vest for Lindesnes, skiftet navn til "huseby". Det gjelder Huseby på Lista, Husebø i Egersund og Husebø på Hundvåg.

.
Bildetekst: London var en av de mange vic-byene i frankertiden.

.

.

Handelsstedet Lundenwic lå vest for den gamle romerske garnisonsbyen Londinium. I frankertiden skiftet den fortsatt befestede "romerske" bydelen navn til Lundenburh.

Fra boka: Nordsjøens konger år 250 til 850

..

De romerske legionærene hadde en tjenestetid på 20-25 år. De som overlevde sykdommer og stridigheter, ble pensjonert i 40-45 årealderen. Da fikk de vanligvis tildelt et stykke land av statsmakten for eksempel i Toscana eller Provence.

Det må være rimelig å anta at noenlunde det samme ble gjort for veteranene i Sørvestrikets marine når de nådde pensjonsalderen. De fikk tildelt en bit land av den ”londumen” de hadde tjenestegjort for. Pensjonister flest eide nok allerede en flokk sauer som de hadde opptjent som en del av soldatlønna, eller vunnet i terningspill. Sammen med en dyktig “husflidskone” bygde de seg så et hjem nede i et grønt dalsøkk som gav ly for lyngbrannene som år om annet fornyet beitemarkene.

I Vest-Agder er hver tredje gård en -land gård, ja, i Lyngdal utgjør de hele 45 %. I mange bygdelag ligger de på rekke og rad i et sammenhengende belte, og vitner om en kraftig ekspansjon i årene fra 150 til 350 e Kr.

Sett ut fra antall -land gårder må Kvinesdal/Lyngdal/Mandal vært et foregangsområde innen internasjonal handel. En tidlig etablering av relativ tunge militærstyrker ved Lygne i Eiken, peker på Lyngdal som det mest sannsynlige pionerområdet.

Kong Vikar

“Gautreks saga “ er en populær og humoristisk norrøn saga om "gauter drott", dvs en konge fra Gøtaland i Sverige. Sagaen forteller at Vikar var “konung yfir Agdir allar ok Jardar“.
(- hele Agder og Jæren). Her presiseres for første gang Sørvestrikets eksistens i skriftlig sammenheng.

Navnet Vikar kan stå for en “handelskonge”, en stormann som drev handelsvirksomhet mellom de såkalte “vic byene”, byer som bar navn med endelsen “-wik eller -vic” og som vokste fram rundt Nordsjøen på 600-tallet: Qentovic i Frankrike, Vijk bij Duurestede i Nederland, Lundenwic og Eoforwic i England m.f.

Navnet Vikar kan også reflektere at han var konge blant “vikarene”, eller ”vikingene”, som må ha vært den betegnelsen 20-sessenes roere, åremennene, brukte når de omtalte seg selv.
Utrykket stammer fra norr. vika; skifte.

For at ikke roerne skulle utvikle skeiv kroppsholdning, måtte roeren på babord side med jevne mellomrom skifte side med roeren på styrbord side. De to som satt på samme sesse (tofte) var følgelig hverandres vikarer. Etter hvert må de ha begynt å omtale hverandre som "vikinger". En "viking" har så blitt den europeiske fellesbetegnelsen på en nordisk marinesoldat. (Se bloggen "Sørvestrikets historie" s. 15).

Kong Vikar blir i sagaen sveket og drept av “Starkard“, som muligens var militær kommandør på Tromøya. Sviket skjedde på en øy som siden ble kalt “Vikarsholmen“, trolig Vikerøya i Viksfjord i Tjølling. (Legendariske “Starkard” - den sterke- omtales også av Snorre i “Ynglingesaga” og i “Edda”).

Vikar hadde to sønner Harald og Neri. Den eldste sønnen, Harald, overtok kongedømmet etter faren. Han er trolig den samme Harald som Snorre kaller “Harald Granraude”, konge på Agder, og far til dronning Åsa. Vikars yngste sønn Neri ble jarl, trolig på Oddenes. I følge Asgaut Steinnes skal Neri være den samme ”Nirid” som fortsatt står omtalt på den 3,5 meter høye runesteinen utenfor Oddernes kirke.
Gautreks saga indikerer følgelig at Tromøy og Oddenes var jarleseter i riket. Hovedsetet må da ligge lenger vest.

Regnald og Drotte

Saxo Grammaticus eller “Sakse Skriver” skrev danskenes historie på latin: Gesta Danorum, (danernes bedrifter), som skildrer Danmarks historie fra de tidligste tider fram til 1186. Saxo var sekretær for biskop Absalon i Roskilde. Da Absalon i 1178 ble erkebiskop i Lund, flyttet Saxo med dit. Gesta Danorum utgjør hele 16 bøker og det er siste del av bok 7 som gjengis nedenfor. Sagnet kan kanskje stamme fra tidlig på 800-tallet, men det ble først fortalt til Saxo en gang tidlig på 1200-tallet. Nedenfor siterer jeg fra Grundtvigs oversettelse av Gesta Danorum fra latin til dansk. Saxo begynner skildringene av det som må være et sagn fra Sørvestriket slik;

Det fortelles at en svensk hærfører fikk tillatelse til å angripe Norge. Kommandøren, som hette Gunnar (stridsmann, soldat), gjorde først et anfall mot “provinsen” Jæren (in Iather provinciam).
Der for han svært hardt fram. Bytte brydde han seg ikke om å ta, men han var blodtørstig og drepte for fote. Denne villskapen skremte jærbuene så kraftig at de snart innstilte motstanden og la ned våpnene.

Regnald (konge/hersker), den gamle kongen i landet, syntes ikke at han kunne gi seg uten kamp, selv om han nok innså at utgangen på feiden var heller tvilsom. Før han dro i krigen, gjemte han derfor sine kongelige ”klenodier” i en stor underjordisk "hvelving" som han lot bygge i utkanten av kongeriket.
Blant klenodiene nevnes spesielt sverdene "Lysing” og “Kviting” (Lyusingus alter Huytingus) som gikk for å være uovertrufne mesterstykker.

Men ikke nok med det, i den samme hulen gjemte han også sin vakre datter Drotte.
(Navnet indikerer vel at hun egentlig var hans unge dronning). Hun fikk med seg ”et sømmeligt følge” og nok av mat og drikke for et langt opphold.

Så snart skjulestedet var ordnet og tildekket, dro Regnald ut i felten for å møte den blodtørstige svensken. Men Saxo forteller at han var så gammel og skrøpelig at han måtte ha to mann til hjelp for å stå oppreist. Det gikk som det måtte gå med den gamle hæreføreren: “Kraften fattedes og lykken sviktede, han faldt i slaget, og efterlod sit fedreneland rødmende av blod og skamfuldhed “.

Da Gunnar fikk nyss om at Regnald hadde gjemt Drotte i en jordhule, prøvde han å spore henne opp, og etter en del om og men, fant han henne. Men de skarpe sverdene klarte prinsessen å holde skjult for ham.
Drotte måtte så, riktignok svært motvillig, finne seg i at Gunnar fikk viljen sin med henne.
Sønnen hun fødte, fikk navnet Hildiger (slåsskjempe). Han var sin far opp av dage, bare større og kraftigere og enda mer kamplysten. Det gikk så langt at Gunnar måtte vise han ut av landet. Han dro da østover og ble svenskekongen, Alvers våpendrager.

Borgar het en kjent ridderskikkelse som var danskekongen Alfs stridsbror og venn. Han kom stadig til unnsetning når den danske kongeslekten kom i vansker. Da han fikk høre at Gunnar med makt og vold hadde tatt kong Regnalds datter til ekte, tok han turen over til Sørvestriket og drepte Gunnar.

Prinsessen Drotte, som vel aldri hadde likt å dele seng med farens banemann, ble så glad for at Gunnar var ryddet av veien at hun like godt belønte Borgar med ekteskap.
Sammen fikk de en sønn som de kalte Halfdan, et godt navn ettersom han jo var halvt dansk og halvt norsk.
I sin tidlige ungdomstid ble Halfdan ansett for å være litt pysete og umandig. Men da moren overrakte ham Regnalds sverd, mesterstykkene "Lysing" og ”Kviting”, som hun i alle disse årene trofast hadde voktet og passet, endret han seg. Den ulenkelige ynglingen rettet ryggen og stålsatte seg til møte med de største utfordringene.

Etter dette skal Halfdan helt ha gjort danske av seg og forlatt Norge for godt. Han var jo av høy kongelig byrd og unnså seg ikke å gå på frierføtter til prinsessen Gretha (Guritha) Alfsdatter, det eneste gjenlevende skudd på Danmarks gamle kongestamme.
Halfdan vant både prinsessen og retten til kongeriket, og de fikk en sønn som de kalte Harald. Han fikk tilnavnet Hildetann (stridstann). Slik skulle det gå til, i følge Saxo, at den sørvestnorske kong Regnalds barnebarn, Halfdan, ble den nye stamfaren i den danske kongerekken.

I gamle legender er ofte de originale personnavnene gått i glemmeboken. En dreven historiefortellere setter derfor nye personnavn på personene, navn som passer med den rollen de har i sagaen. Er det nye navnet treffende, vil neste generasjon historiefortellere huske navnet og slik blir det hengende ved historien til den blir nedskrevet. Ved å bruke navn som Regnald og Drotte forteller Saxo åpenlyst at han ikke kjenner de egentlige navnene på disse personene.

Dronning Åsa og ”dronning” Drotte

Vi kan ikke se bort fra at de folkene som bygde ”Refhaugen” på Oseberg, eller noen fra den gruppen som noen år senere tok seg inn i haugen, villig vekk kan ha fortalt historier om det uvanlig rike og flotte gravgodset som var gjemt der, og at disse historiene har gitt næring til legenden om Drotte i jordhulen.

Funnene på Oseberg passer også godt til vår egen tids sagn om at det er dronning Åsa, mor til Halfdan Svarte, som ligger gravlagt der. Også hun skal jo ha fått med seg et “sømmelig følge”, en eldre kvinne, i gravkammeret sitt.
Det vi vet nokså sikkert er at det skipet kvinnene ble lagt i ble bygd på Karmøy, eller der omkrig, en gang tidlig på 820-tallet. Det er nå også rimelig klargjort at gravhaugen ble ferdigstilt og lukket en gang ut på høsten i år 834.

Få år senere brøt så en gruppe mennesker seg inn i Refhaugen, banet seg vei til gravkammeret bak masten, hvor de tok med seg levningene av en eller flere av de gravlagte personene samt deler av gravgodset.
I bloggen: ”Mysteriene på Oseberg” argumenterer jeg for at ”ref ’en” (Commander in Chief) i Oseberghaugen var ”den årsæle” Halfdan Svarte og at det nettopp var levningene hans som ble fjernet ved haugbruddet.

Kan gamle Regnalds kongerike ha strukket seg fra “provinsen“ Jæren og helt bort til Oseberg? Det kan i så fall passe bra med det som fortelles om at kong Regnald bygde Drottes skjulested i “utkanten av riket”. Det er ikke usannsynlig at det kan ha vært slik tidlig på 800-tallet. I avhandlingen "Utskyld" argumenterer dr. philos. Asgaut Steinnes for at Sørvestriket i en periode ble styrt fra Tjølling i Vestfold.

Det er også andre historiske paralleller mellom Snorres skildring av dronning Åsa og Saxos skildring av ”dronning” Drotte:

Begge vokste opp, og tilbrakte sitt voksne liv på Agder.
Begge opplevde at faren ble drept, og at farens banemann tvangsgiftet seg med dem.
Begge sørget for å hevne dette ved at ektefellen ble tatt av dage.
Begge hadde en sønn som hette Halfdan og et barnebarn som hette Harald.

Om danske Harald Hildetann sier Saxo: Han samlet Danmark til ett rike.
Om norske Harald Hårfagre sier Snorre: Han samlet Norge til ett rike.

Det er derfor grunn til å spørre om Drottes far Regnald i Saxos saga og Åsas far, Harald Granraude (rødskjegg) i Snorres saga, var en og samme person. Og videre, om ikke denne personen, slik vi har antydet ovenfor, var den samme som Harald Vikarson i Gautreks saga.

Drotte og Åsa må da også være samme person. Det gir grunn til å vurdere om Åsas mann Gudrød Veidekonge, er forvekslet med danskekongen Godfred, som døde ca 810. Det gir sønnens navn, Halfdan, større mening.

Flere svenske forskere har pekt på at Gudrød Veidekonge trolig er en ”innlånt” figur fra den danske kongerekken. Der var det en kong Godfred som i følge frankiske riksannaler ble myrdet av egen livvakt. Det noe senere verket "Gestis Karoli Magni" vil ha det til at Godfred, på en jakttur (jfr. veidekonge) ble myrdet av sin egen sønn, som ble oppildnet til å drepe faren av kongens forsmådde dronning.
Og i følge "Det irske annalfragmentet" (årskrønike) var det kongen av Norge, Gotfraidh, som i 852 sendte sønnen sin Olav (Àamlaib) til Irland med pålegg om å skattelegge landet.


Kongsgården på Agder

Steinnes tar i studien ”Husebyar” s. 221, opp spørsmålet om den gamle kongsgården på Agder lå på Lista eller på Oddernes.

Bildetekst: Runesteinen fra Hogganvik kan være gravstein over en av "Sånemkongenes" sjømilitære kommandører. Eller er den reist over en "Wada" fra Halse?
Foto: Stein-Arne Stylegar.

Han hadde tidligere, se studien "Utskyld" (HT 1952 s. 401), trodd mest på at kongsgården lå på Lista, da dette var den mest sentrale plassen i Sørvestriket, men konkluderer nå med at den lå på Oddernes.
Grunnen til at han endret syn, var at han ikke lenger fant det sannsynlig at kongens hovedresidens ble kalt ”huseby”.

Dette utelukker selvsagt ikke at både Oddernes og Tromøy har hatt fullverdige militære "landir-/husebyanlegg". Men som jeg har påvist ovenfor, lå begge disse stedene i utkanten av den storstilte ullproduksjonen, og begge er omtalt som jarleseter. Det taler imot at Oddernes var kongsgården på Agder.

Den store konsentrasjonen av gårder med navneendelsen –land rundt Lyngdal og Mandal, tyder på at det er der vi må lete etter kongsgården.

I det gamle angelsaksiske poemet Widsith sies det at "Wada ruled the hælsingum” og jeg tror poeten der sikter til en "handelskonge" fra Halse ved Mandal som gikk under utnavnet Wada.
Wada må være et utnavn som reflekterer at han og folkene hans, halsingene, var størst innen handel med vad.

Germanske. *wada, hører til verbet *wedan; binde fiskegarn, veve. Vi finner ordet wada igjen i “vadmel”; (vad - mål) egentlig målestokk for handel med vad. "Vadmel" er i følge Falk & Thorp et nordisk ord som ikke bare er lånt ut til andre germanske språk, men også til skotske "wadmal". Det indikerer at det ikke var kelterne, men de nordiske vikingene som dominerte det Europeiske vad-markedet, inkludert tekstilmarkedet i England.

Jeg tror også at Halse reflekteres i Torbjørn Hornkloves kvad fra slaget i Hafrsfjord. Skalden med tilnavnet ”hornklove”, en poetisk kjenning for ”ravn”, omtaler der ”Luvas” hovedmotstander som ”Kjotve den halsdigre”. Luva (bustehodet) er et utnavn på Harald Hårfagre, og Kjotve (kjukken, egentlig skinken) er trolig et utnavn på kongen i Sørvestriket. Tillegget ”den halsdigre” må da være ment som en poetisk kjenning for en diger mann fra Halse. Se "Sørvestriket" s. 32.

I Halse er det krongodset Sånum som klart peker seg ut som gammel kongsgård.
Sånum er nabogård til Lande, i 1406 skrevet ”Londum”. Som nevnt ovenfor er min hypotese at Londum var navn på marinens forlegninger i romertiden. I frankertiden ble så navnet på forlegningene endret til Lunde.

Dette reflekteres trolig i navnet Lunde, en nabogård som tidligere må ha gått inn i det store gårdskomplekset rundt Sånum. (Jfr navnene Lunde/Lund på Hundvåg, Egersund, Lista, Oddernes og Tjølling).

En tredje nabogård, som ligger mellom Sånum og Lunde er krongodset Hogganvik. (Se kartet nedenfor). Der ble det i slutten av september 2009 avdekket en runestein med runer fra den eldre futharken.

I følge fylkeskonservatoren i Vest-Agder, Stein-Arne Stylegar, er Hogganvik steinen å anse som en relativ stor runestein, ca.1,30 meter bred og like høy. Bergarten er granittisk gneis og er ganske sikkert hentet lokalt. Det er til sammen 63 runetegn på steinen.

Runesteiner fra 300- og 400-årene er sjeldne, bare ca 50 stykker er kjent i hele Skandinavia. (Fire i Vest-Agder). Det er nærliggende å anta at kunsten med å hogge innskrifter i stein i denne tidlige perioden er knyttet til et samfunnspolitisk elitesjikt samlet rundt de regionale maktsentra. (Jfr Tunesteinen fra samme tidsepoke).

Konklusjon

Alt i alt må det kunne sies at funnet av Hogganviksteinen støtter opp om min hypotese fra 2008 om at Sørvestrikets gamle kongsgård lå på Sånum i Halse. Se bloggen: ”Sørvestrikets historie”. Se side 21 og 23.

Bildetekst: Sånum ligger vest for Sjøsanden, og vest for innløpet til Skogsfjorden. På kartutsnittet er forholdet mellom sjø og land markert slik det må ha vært i yngre jernalder, dvs. med en vannstand 1-2 meter høyere enn dagens (svart kontur). Kartet er hentet fra Stylegars bloggsider "Arkeologi i nord".

Se bloggsidene http://arkeologi.blogspot.com/2009/10/hva-slags-sted-er-hogganvik.html

VEDLEGG

Stormannsgården ved Týssjø

Jeg vil anta at vi må til Danmark for å finne paralleller til kulturlivet rundt kongsgården Sånum i Halse. På hjemmesidene til Nationalmuseet, København fortelles det om et uvanligt rikt utgravingsområde som kalles ”Storgårdspladsen ved Tissø” på Vestsjælland:
”Her havde en mægtig stormandsslægt sin residens med tilhørende kult- og markedsplads i perioden 550-1050 e.Kr. Guden Tyr har lagt navn til søen Tissø, og stedet var sandsynligvis et vigtigt kultsted. Flere fund viser, at der blev ofret i søen allerede i tiden før kristi fødsel, men de fleste genstande i form af våben og smykker stammer fra yngre jernalder og vikingetid.

Kultiske handlinger fandt også sted oppe på land på stormandens gård. En række indhegnede bygninger ved den store hal (hovet) kan have været kultbygninger (hørg). På en bakketop nær gården er fundet dyreknogler, smykkedele samt sølvgenstande og mønter, som kan stamme fra et åbent offersted. Hele komplekset omfattede således både en naturhelligdom og særlige kultanlæg”.

Se under vignetten "Vikingtiden":
http://oldtiden.natmus.dk/udstillingen/jaegerstenalderen/language/2/
.
Se også den journalistiske vinklingen i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2009/01/08/magasinet/arkeologi/vikinger/historie/4277680/

Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net