Vikinger i Kimbreria

Sørvestinger i kimbrernes land


Kimbrerere på vandring

Vel ett århundre før Kristi fødsel har kimbreriske folk vandret sørover til Nord-Spania og sørkysten av Frankriket. På veien sørover møtte de teutonerne, en annen folkegruppe som de til tider slo følge med.

De hadde flere sammenstøt med de romerske legionene. Det største nederlaget de påførte romerne var i år 105 f.Kr. i slaget ved Arusio, hvor den romerske hæren skal ha mistet omkring hundre tusen mann.
Tre år senere invaderte kimbrerne og teutonerne Italia, men ble slått av romerne i slaget ved Vercellae. Samtidige kilder angir at ca to hundre tusen germanere falt i slaget.

Hvor kimbrerne kom fra er meget omdiskutert. Folk fra Himmerland, området sørøst for Limfjorden, vil gjerne ha det til at navnet Himmerland stammer fra "Kimbrerland". (J.fr. Johannes V. Jensens novellesamling: "Himmerlandshistorier").

De fleste forskerne mener idag at kimbrerne må ha kommet fra et langt større område enn Jylland. Mest sannsynlig er det vel at de kom fra flere landområder som omkranser Skagerrak og Kattegat.

Å fastslå hvor kimbrerne kom fra er heller ikke så viktig i denne sammenheng. Det viktige er om Augustus og hans samtid mente at de kom fra Jylland.

Greske og romerske historikere og geografer hevder at kimbrerne kom fra den jyske halvøya. På et kart, tegnet i det andre århundre etter Kristus av geografikeren Claudius Ptolemaeus (90 – 168), romersk borger av gresk herkomst, er "Kimbroi" tegnet inn på Nord-Jylland. Den greske geografikeren Strabo (63 f.Kr. - 24 e.Kr) bevitner også at kimbrerne fortsatt eksisterer som en germansk stamme på Jylland. (Den kimberiske halvøy).


Augustus i Kimbreria

Hundre år etter kimbrerenes angrep på Italia, hevdet keiser Augustus at han hadde ført den romerske flåten nord til Kimbria (Cimbrorum), og at det var lengre mot nord enn noen andre romere på den tid hadde satt sin fot.

..

Kanskje var det på turen rundt Skagen at han fikk vanen med å bære en varm, vannavstøtende ullvest under brynja.

Bilde: Augustus kan ha ført sin sjøflåte like nord til norskekysten.

I hvert fall forteller han at: "Kimbere og Karyder og Semnoner og andre germanere fra denne regionen, gjennom sendemenn, tilbød sitt vennskap med han og det romerske folk".

(I " Res Gestae Divi Augusti" som fra latin kan oversettes til "Den guddommelige Augustus’ gerninger" skriver han: "Cimbrique et Charydes et Semnones et eiusdem tractús alií Germánórum populi per legátós amici tiam meam et populi Románi petierunt").

Det fortelles også at utsendinger fra kimbrerne brakte som gave til Augustus det helligste karet (gralen) de hadde i landet, med bønn om vennskap og tilgivelse for deres forfedres illgjerninger mot romerne. Etter at de hadde mottatt Augustus forsikringer om at deres bønn var imøtekommet, reiste de så hjem igjen.

Og hvem vet, kanskje ble det der og da også inngått en ”ull og stål union” mellom romerriket og nordsjølandene. Nordisk ull mot romersk stål. Og kanskje garanterte Augustus allerede da å åpne vannveiene for nordisk ulltransport til de romerske garnisonsbyene.

Bilde: Res Gestae Divi Augusti var en inskription på to store kobberplater som ble slått opp ved inngangen til hans mausoleum i Roma.

.

For soldater oppvokst i middelhavsklima, må livet på grensepostene nord for Alpene vært både rått og kaldt.

Selv om gjennomsnittstemperaturen i Europa var en grad eller to varmere enn i dag, kunne kombinasjonen av vind og regn raskt bryte ned allmenntilstanden blant soldatene. Det er regnet ut at i Augustus regjeringstid mistet 50.000 soldater livet før de nådde pensjonsalder. (Det tilsvarer ca 25 %). Langt de fleste døde av sykdom.

Omtrent samtidig med at romerne utvidet sine grenser nordover til Rhinens vestbredd, oppstod derfor et skrikende behov for regntette, varme plagg til romerhæren. Augustus hadde selv følt behovet på egen kropp, og nå visste han også hvor hjelpen var å finne.


Regntette ullplagg

Nordsjølandene kunne tilby varme, regntette ullkofter som legionærene kunne bære under brynjen. Og ikke nok med det, de kunne også tilby vanntett vadmelstoff til de 8-mannsteltene legionærene brukte på sine ekspedisjoner ute i felten.

I de nedbørrike, kjølige kystdistriktene rundt Nordsjøen, hvor "utegangersau" gikk ute på beite året rundt, var ulla særlig rik på lanolin, en oljevoks som var vannavstøtende. Nå vet vi at de romerske legionærene som var forlagt til grensebyene i de anglo- germanske områdene, bar en slik “ullkofte” over skuldrene. Ja, det fortelles at keiser Augustus selv alltid bar en “ullvest” vinterstid, også når han bodde i Roma.


Romerske stålklinger

Myrfunnene i Illerup på Øst-Jylland, like sør for Himmerland, er trolig rester etter militært utstyr benyttet av en norsk ekspedisjonsstyrke tidlig på 200-tallet. Fordelt på mer enn 40 skip, rodde 1000 sørvestnorske marinesoldater nedover for å herje på Jylland. Funnene viser at de aller fleste ”sørvestingene” var utstyrt med sverd hvor sverdklingene var produsert i Romerriket. Flere av offiserene bar også på andre militæreffekter som stammet fra romersk militærvesen.

Hvorfor brødrefolkene sloss vet vi ikke. Det kan kanskje ha vært fordi jydene hindret gjennomfart i Limfjorden.


Læsø i Det kimbriske hav

I følge Flatøyrboka s. 8 og s. 110 var "Fornjot" stamfar for de kongeættene som rådde i Norge. Han hadde tre sønner. Den første het Le, den andre Loge og den tredje Kåre. Le rådde for vindene, luften, Loge rådde for ilden og Kåre rådde for sjøen, vannet.
Le, som rådde for vindene, bodde på "Hlesey”, en øy i Det kimbriske havet som ble oppkalt etter han. Jfr. Thormod Torfæus (1636-1719) ”Norges Historie”, bind I, s. 310-315, og bloggen "Sørvestriket" s. 28.

I den gamle danske legenden om hundekongen Rakke, utviser risen Le på Læsø en form for statsmannskunst og redder jydene ut av knipen. (Se bloggen ”Hundekonger og rakkesteder”).

Bilde: Satellittbilde av Læsø. Som vi ser ligger øya sentralt på strekket mellom Göta älv og Limfjorden.

I le bak Læsø

Mange av sørvestingenes orlogskip er nok også reddet fra stormvinder ved at de har kommet seg i le bak Læsø og inn til havna i Byrum. Læsø lå sentralt på den eneste åpne havstrekningen hvor roerne en tid mistet landkjenning. Og øya var så flat at en, ved moderat sikt, må ganske nær før den dukket opp i horisonten. Hvor godt måtte det ikke da kjennes, når en etter en strabasiøs rotur, kunne sette føttene på landjorda, fyre opp bål og koke seg varm kveldsmat.

Ordet hle- foreligger også i urn. form - trolig fra 400-tallet - som innskrift på et av gullhornene fra Gallehus i Sønderjylland, i ordet hlewagastiR. Forskerne diskuterer om etymologien bak hlewa- var "ly"/ "beskyttelse" eller "ry"/"berømmelse". Uansett passer begge meningene som forledd til -gastir i betydningene forsvarssoldat eller elitesoldat.

Ja, på mange måter kan våre vikinger ha sett på Læsø som Nordens navle. Den gamle tradisjonen om at selveste Le, vindens hersker og Fornjots sønn, bodde på denne lille øya, understreker den sentrale rollen den må ha spilt for våre forfedre.


Fra Hondvoka til Cologne

I romertiden må Nidelvas utløp ved Tromøy vært det tradisjonelle samlingsstedet for de 30-40 orlogskipene som på forsommeren skulle dra fra Sørvestriket med ullvarer til Romerriket.
Derfra rodde de som armada langs norske- og svenskekysten til Göta älvs munning, for så å legge ut på åpent hav til Læsø i Kattegat.

Fra Læsø gikk turen videre inn gjennom Limfjorden til utløpet i Nordsjøen. Der måtte de nok mang en gang ligge og vente på høvelig vær før de kunne legge ut på det farlige strekket sørvestover langs kysten av Jylland og Frisland til munningen av Rhinen. Et stykke oppe i elva lå den store romerske handelsbyen Cologne (Köln) og ventet. Det samme gjorde den romerske Nordsjøflåten som hadde sin hovedbase der.


Reisen videre står omtalt i bloggen "Sørvestrikets historie". Se avsnittet om "Elvefrakterne" s. 3.

http://finnbringsjord.blogspot.com/2008/09/srvestrikets-historie.html




Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net