Hogganvik amfi
Sommerrapport fra Hogganvik
Har runesteinen ført oss til en gammel "tyrefekterarena" - et Hogganvik amfi?
I bloggene ”Hogganviksteinen – noen tolkningsforslag” og ”Runemagien i Hogganvik”, (se bloggarkiv: 2009, november), presenterte jeg et fullstendig tolkningsforslag for inskripsjonen på Hogganviksteinen. Det var slik:
A) Selve Týs stein (Selveste solgudens stein)
...... Solgudene reiser med vogn trukket av jordens fyrige okser.
B) Gudene (Ull-Týr) reiser (også) på jorden. De
…..... styrer båtene på havet
C) Jeg (er) marinegast (sjøsoldat)
D) Jeg er refr (flåtesjef og offergode).
Bilde: Runesteinen i Hogganvik avslører sosio-religiøse forhold i Sørvestriket på 300-tallet.
.
I en sluttkommentar til bloggen ”Hogganviksteinen – noen tolkningsforslag” skrev jeg følgende:
”Steinen har trolig stått på en stor, åpen plass og markert marinens gamle kultsted. Dvs. det stedet hvor de til Ull /Tys ære, gjennom rituelle handlinger ledet av ref 'en /goden - handlinger som fortsatt reflekteres på latinske lands tyrefekterarenaer - avlivet en viril okse. Deretter ble oksen tilberedt og spist i et stort, felles festmåltid”.
Som det framgår ovenfor brøt jeg radikalt med professor Knirks syn på steinen som et gammelt gravmonument: A grave inscription for someone called [S]kelba-þewaR: “Skelba-þewaR’s stone”.
Arnfinn Henriksen gjorde tidenes historiske funn i sin egen hage.
...
.
.
.
.
Og i sluttkommentaren til bloggen ”Runemagien i Hogganvik”, skrev jeg dette:
”Hvis denne tolkningen er noenlunde riktig, kan en vanskelig overvurdere Hogganviksteinens betydning for vår forståelse av Sørvestrikets sosio-religiøse system i sen romertid. Romernes personifiserte solgud, Sol (gr. Helios), som ble gestaltet av Mithras, solgudens sønn, stilte tilsynelatende de romerske offiserene ovenfor harde krav om rituell okseofring. Dagens tyrefekting er en reminisens av legionærenes okseofring. Mange av de samme kravene kan vi nå anta Ull-Týr stilte til marineavdelingen i Halse. Gudene måtte regelmessig få tilført unge, friske okser som kunne trekke solvogna over himmelen. Som takk for det, skulle så gudene sørge for at vind og sikt ble slik at "naudigastene" kunne navigere seg velberget over havet”.
Hogganvik steinens status pr 6. juli 2010
1) Prof. James Knirks innledende tolkning av Skelba-þewaR som “Skjelvende-tjener”, synes forlatt. Nå skal navnet skrives Kelba-þewaR, et navn som i følge Knirk, kan oversettes til Calf-servant, kalve-tjener. (Jeg skrev da også innledningsvis at transkripsjonen skelba-þewaR må være feil).
. 
Bildet viser et utsnitt av gressletten og den vestvendte skråningen. Funnstedet er der hvor en person skimtes mellom trærne.
2) De arkeologiske utgravingene viser at steinen har stått oppreist slik at interesserte kunne lese teksten. Det svekker Knirks antakelse om at 14 av runene kan rubriseres som "alphabet magic" fordi "the sequence makes no sense linguistically".
Han skriver: “Therefore this non-linguistic material may represent “alphabet magic”, i.e. using what for us appears to be random letters, often repeated, as a magical/protective formula. Such a procedure might be more understandable if the runes were immediately placed in the ground after the probable burial on the underside of the stone, and thus were not
meant to be read”.
Bilde: Dette "krateret" viser at den forventede graven var et tynt jord- og steinlag over grunnfjellet.
.
Men vårens utgraving viser at Knirks ”magiske” runerekke ikke var myntet på “de underjordiske”, men på høyst oppegående personer.
3) Sommerens utgravning har avdekket at runesteinen ikke var reist på en grav, eller på en gravplass. Der fylkeskonservatoren ”etter alle solemerker” mente man skulle finne en grav, fant man en liten halvmeter tykk jord- og steinfylling på grunnfjellet.
Bør ikke snart runologens syn på steinen som et gravmonument forlates? Hvorfor tviholder også arkeologene på dette? Den nærmeste påviste gravplassen har ligget på en haug bak Henriksens hus, vel 50 meter lenger oppe. Likevel formodes det fortsatt at steinen markerer en ”minnelund” for personen Kelba-thewaR (Kalve-tjener).
4) Med bakgrunn i min tolkning av runeteksten, er det lett å skjønne hvorfor jeg antok at steinen markerte en offerplass – et blotested – til krigsguden Týr. Men når jeg skrev at steinen trolig har stått på en stor, åpen plass og markert marinens gamle kultsted, viser fasiten at dette bare var delvis riktig.
.
Bilde: Et naturgitt amfi - eller en tilfeldighet?
.
.
.
Steinen har stått på et lite platå syv - åtte meter oppe i en halvsirkelformet skråning som kranser en åpen slette. Den oppdyrkede engen, kan meget vel ha en forhistorie som 300-tallets ”tyrefekterarena” i Halse.
Sett under ett, kan den vestvendte skråningen og marken nedenfor minne om et romersk amfi - eller en arena for "rejonero"; tyrefekting til hest.
5) Det er ikke vanskelig å forestille seg skråningen fylt opp av skuelystne marinegaster, og - på marken nedenfor - en ung offiseraspirant til hest som med mot og kløkt prøver å utmatte den halvville tyren. Dette tankebildets troverdighet styrkes ved at det på sørsiden av plassen er bygd opp et par steinsatt terrasser hvor hjelperyttere meget vel kan ha stått opplinjet, klare til å gripe inn.
Bilde: Er dette rester av steinsatte terrasser anlagt for hjelperyttere (pikadorer) på polstrete hester?
6) Etter at offiseraspiranten har plassert et velrettet kordestøt mellom tyrens nakkevirvler, ligger oksen lammet og hjelpesløs tilbake på arenaen.
Et par hester trekker så oksen opp til bloteplassen foran runesteinen.
Der blir et ”tverrtre” stukket gjennom hasene på bakbeina slik at offerdyret kan heises opp i en galge – til det svinger fritt over bakken - med hodet ned. Offergoden / ref 'en åpner så halspulsåren, og mens oksehjertet slår sine siste slag, samles blodet opp i et kar under oksehodet.
7) Sommerens utgraving har også avslørt at det bakenfor runesteinen er bygd opp noe som minner om steinsatte hylleplatåer. Jeg antar at når muldjorden blir gravd ut mellom steinene, vil det avdekkes at dette er frittstående sittesteiner som ble benyttes av offiserer og andre notabiliteter under blotet.
.
Bilde: Vil videre utgraving avsløre steinsatte benkerader beregnet på spesielt prominente gjester?
8) Vi kan vel så anta at offer- / runesteinen ble overøst med okseblod, før offergoden ved hjelp av dusken på oksehalen, gikk rundt og stenket blod på alle de militære deltakerne og deres skjold og våpen. Jfr avsnittet om Dómalde blotet i bloggen ”Aristoteles og Ynglingatal” i bloggarkiv for april 2010.
Egentlig vet vi ikke om bloting ble praktisert i Sørvestriket allerede på 300-tallet. Det vi derimot kan være nokså sikre på er at offerdyret etter en rituell avliving, ble slaktet og fortært av deltakerne i et stort, felles festmåltid.
Derved var solguden sikret enda en viril okse til det forspannet som trakk solvogna over himmelen.
Bildene på denne bloggsiden er tatt av Finn Bringsjord
.
.NB! Bildene blir større og mer detaljrike hvis du klikker på dem, helst to ganger!
Bildet viser et utsnitt av gressletten og den vestvendte skråningen. Funnstedet er der hvor en person skimtes mellom trærne.
2) De arkeologiske utgravingene viser at steinen har stått oppreist slik at interesserte kunne lese teksten. Det svekker Knirks antakelse om at 14 av runene kan rubriseres som "alphabet magic" fordi "the sequence makes no sense linguistically".
Han skriver: “Therefore this non-linguistic material may represent “alphabet magic”, i.e. using what for us appears to be random letters, often repeated, as a magical/protective formula. Such a procedure might be more understandable if the runes were immediately placed in the ground after the probable burial on the underside of the stone, and thus were not
meant to be read”.Bilde: Dette "krateret" viser at den forventede graven var et tynt jord- og steinlag over grunnfjellet.
.
Men vårens utgraving viser at Knirks ”magiske” runerekke ikke var myntet på “de underjordiske”, men på høyst oppegående personer.
3) Sommerens utgravning har avdekket at runesteinen ikke var reist på en grav, eller på en gravplass. Der fylkeskonservatoren ”etter alle solemerker” mente man skulle finne en grav, fant man en liten halvmeter tykk jord- og steinfylling på grunnfjellet.
Bør ikke snart runologens syn på steinen som et gravmonument forlates? Hvorfor tviholder også arkeologene på dette? Den nærmeste påviste gravplassen har ligget på en haug bak Henriksens hus, vel 50 meter lenger oppe. Likevel formodes det fortsatt at steinen markerer en ”minnelund” for personen Kelba-thewaR (Kalve-tjener).
4) Med bakgrunn i min tolkning av runeteksten, er det lett å skjønne hvorfor jeg antok at steinen markerte en offerplass – et blotested – til krigsguden Týr. Men når jeg skrev at steinen trolig har stått på en stor, åpen plass og markert marinens gamle kultsted, viser fasiten at dette bare var delvis riktig.
.
Bilde: Et naturgitt amfi - eller en tilfeldighet?
.
.
.
Steinen har stått på et lite platå syv - åtte meter oppe i en halvsirkelformet skråning som kranser en åpen slette. Den oppdyrkede engen, kan meget vel ha en forhistorie som 300-tallets ”tyrefekterarena” i Halse.
Sett under ett, kan den vestvendte skråningen og marken nedenfor minne om et romersk amfi - eller en arena for "rejonero"; tyrefekting til hest.
5) Det er ikke vanskelig å forestille seg skråningen fylt opp av skuelystne marinegaster, og - på marken nedenfor - en ung offiseraspirant til hest som med mot og kløkt prøver å utmatte den halvville tyren. Dette tankebildets troverdighet styrkes ved at det på sørsiden av plassen er bygd opp et par steinsatt terrasser hvor hjelperyttere meget vel kan ha stått opplinjet, klare til å gripe inn.
Bilde: Er dette rester av steinsatte terrasser anlagt for hjelperyttere (pikadorer) på polstrete hester?
6) Etter at offiseraspiranten har plassert et velrettet kordestøt mellom tyrens nakkevirvler, ligger oksen lammet og hjelpesløs tilbake på arenaen.
Et par hester trekker så oksen opp til bloteplassen foran runesteinen.
Der blir et ”tverrtre” stukket gjennom hasene på bakbeina slik at offerdyret kan heises opp i en galge – til det svinger fritt over bakken - med hodet ned. Offergoden / ref 'en åpner så halspulsåren, og mens oksehjertet slår sine siste slag, samles blodet opp i et kar under oksehodet.
7) Sommerens utgraving har også avslørt at det bakenfor runesteinen er bygd opp noe som minner om steinsatte hylleplatåer. Jeg antar at når muldjorden blir gravd ut mellom steinene, vil det avdekkes at dette er frittstående sittesteiner som ble benyttes av offiserer og andre notabiliteter under blotet.
.
Bilde: Vil videre utgraving avsløre steinsatte benkerader beregnet på spesielt prominente gjester?
8) Vi kan vel så anta at offer- / runesteinen ble overøst med okseblod, før offergoden ved hjelp av dusken på oksehalen, gikk rundt og stenket blod på alle de militære deltakerne og deres skjold og våpen. Jfr avsnittet om Dómalde blotet i bloggen ”Aristoteles og Ynglingatal” i bloggarkiv for april 2010.
Egentlig vet vi ikke om bloting ble praktisert i Sørvestriket allerede på 300-tallet. Det vi derimot kan være nokså sikre på er at offerdyret etter en rituell avliving, ble slaktet og fortært av deltakerne i et stort, felles festmåltid.
Derved var solguden sikret enda en viril okse til det forspannet som trakk solvogna over himmelen.
Bildene på denne bloggsiden er tatt av Finn Bringsjord
.
.NB! Bildene blir større og mer detaljrike hvis du klikker på dem, helst to ganger!
innlegg av Finn Bringsjord | 08:57
|
0 Kommentarer
