DEN FØRSTE VIKING

Den første viking. Illustrasjon av Finn Bringsjord

 

Begynnelsen på vikingtiden knyttes ofte til angrepet mot klosteret Lindisfarne i Nord-England i år 793. Men den egentlige årsaken til at det inntrådte et historisk tidsskille i siste halvdel av 700-tallet, var at langskipene som de nordiske marine-mannskapene brukte på sine ferder i europeiske farvann, de såkalte 20-sessene, på den tiden ble utstyrt med mast og seil. Nå var det vinden som sørget for framdriften, ikke taktfast roing av 40 marinesoldater.

Historikere flest later til å mene at det var latmannslivet under råseilet som frambrakte de nordiske vikingene. Det mener jeg bygger på en total misoppfatning av hvem vikingene var. Ja, tvert om må de siste ti-årene på 700-tallet, vært årene vikingtiden ebbet ut.

For begynte ikke vikingtiden mange århundrer tidligere? Var ikke kong Bring og hans menn ekte vikinger? Ja, var ikke mange lyngdøler vikinger alt i romertid? Det fins noen historiske forhold som taler for det.

 Kort tid etter at Romerikes ekspansjon mot nord; til Germania og Britannia, viser pollenanalyser at skogen forsvant i Lyngdal og i resten av Sørvest-Norge, og bare noen ti-år senere hadde gress og røsslyng overtatt som rådende vegetasjonen i heiene fra Lista til Hekkfjell. At lauvskog i de følgende århundrer viker plass for gress og lyng, kan bare skyldes at tusenvis av beitedyr - i samforhold med menneskestyrte lyngbranner - holdt skogen nede.

 Disse flokkene av beitedyr må ha vært så store til at de vanskelig kan ha overvintret innomhus. Og hadde de det gjort, ville bygningene ha avsatt mengder av arkeologiske «fotavtrykk», men slike avtrykk fins ikke. Vi må derfor kunne anta at beitedyrene var såkalt «utegangersau»; en sauerase som på den tid kunne overvintre på de milde kyststripene i Sørvest-Norge. 

Av landsdeler i Norge var det kun Agder og Jæren som oppfylte tre nødvendige krav for stordrift og masseproduksjon av ull: For det første må det være så mildt og snøfattig i kyststripene at store flokker «utegangersau» kan overleve på vinterbeitene der. Dernest må naturforholdene være slik at sau og lam kan vandre på egne bein fra vinterbeite til sommerbeite inne på høgheiene. Og sist – men ikke minst - må det være lange mellomliggende strekninger med produktive gras- og lyngheier hvor flokkene kan beite vår- og høst.

(I Gautreks saga, hvor det berettes gamle legender fra sen romertid/ tidlig folkevandringstid, fortelles det at kong Vikar var «konung yfir Agdir allar ok Jardar» > konge over hele Agder og Jæren).

Dette medfører at saueholdet i Lyngdal alt i romertid må ha vært organisert som gedigne samarbeidsprosjekter i de sørlandske dalførene. I Lyngdalen har flokken av utegangersau beitet på Lista/Austad/Lindesnes i de kaldeste vintermånedene, i Lyngdal vår og høst og i Eiken/Hægebostad i sommermånedene.

 Alt tidlig på 200-tallet dukket det fram nyetablerte smågårder med navneendelsen «-land» i dalsøkkene mellom de gamle fylkene Telemark og Hordaland. (Eks.: Eike-land, Hauge-land, osv.). Disse gårdene har gitt forskerne mye hodebry, da de stort sett var for skrinne og små til å kunne brødfø en større familie. Så hvem var disse folkene som alt i romertid bosatte seg der? Og hva levde de av?

 De romerske legionærene hadde en tjenestetid på 20 år. De som overlevde sykdommer og stridigheter, ble pensjonert i 40-årsalderen. Da fikk de vanligvis tildelt et stykke jord av den romerske statsmakten i utkanter av riket, spesielt i Toscana og Provence.

Det må være rimelig å anta at en liknende ordning ble etablert for de veteranene som rodde «20-sessene», de kombinerte orlog- og handelsskipene i Sørvest-Norge. Mange av de gastene, som i 20 somrer hadde rodd skip - lastet med ull og ullprodukter - ned til de romerske garnisonsbyene i Europa, har ved oppnådd pensjonsalder fått tildelt en bit land av den regionale høvdingen i Lyngdalen. Trolig har -land gårdene fått stedsnavn med en -endelse som signaliserer at de var slike veterangårder. (Møskeland nede på selve Lyngalssletta er et klart unntak, noe vi vil kommer tilbake til nedenfor).

Den pensjonerte soldaten eide kanskje allerede noen sauer som han hadde opptjent som en del av soldatlønna. Og sammen med en dyktig “husflidskone” bygde han seg så et hjem nede ved et grønt bekkefar som gav noe vern mot de påtente lyngbrannene som år om annet fornyet beitemarkene. God hjelp til husbyggingen har han trolig også fått fra tidligere kollegaer som i stille perioder kunne fristilles fra oppgaver rundt skipet i vinteropplag.

 Familiene på -land gårdene må i hovedsak levd av å produsere ullvarer, primært i form av vadmel til romerske legionærer utstasjonert i garnisonsbyer nord for Alpene. Ubehandlet ull fra utegangersau var særskilt rik på vannavstøtende lanolin, og denne oljen gjorde ullvester og teltduker regntette. Det fortelles at legionærer utstasjonert i Germania og Britannia ble utstyrt med slike vester, ja … at selveste keiser Augustus bar en ullvest under brynjekappen i vinterhalvåret, også når han oppholdt seg i Roma.

(Keiseren hevdet for øvrig at han en gang seilte med sine skip så langt nord som til Skagerak og der øynet det som i dag er «sørlandske holmer og skjær» før han vendte nesen sørover og rundet nordspissen av Jylland). 

Den lokale høvdingen i bygdelagene har vel styrt det varespekteret (antall, utseende og kvalitet) som -land gårdene måtte levere inn til videresalg nede i Europa. Også ullgarn og ullprodukter som var renset for lanolin, ble eksportert, sammen med tønner av raffinert lanolinvoks. Denne voksen var gull verd da den – foruten å være vannavstøtende - også gir sterk rustbeskyttelse, for eksempel ved bruk på skipsnagler som kommer i berøring med saltvann.

Datidens prestisjetunge, klinkbygde skip; de såkalte «20-sessene», var en form for kombinerte handels- og orlogsskip, bemannet med 40 bevæpnede marinesoldater. Det satt to roere på hver sesse -> sete/tofte - hver med én åre. Vi kan trolig anta at høvdingen i Lyngdalen (et område som senere ble kalt Lister Len), stilte med 7-8 langskip.

Som en samlet armada rodde jærbuer og sørlendinger tjuesessene østover langs kysten til Gøteborg. Derfra krysset de Kattegat -via Læsø- til Limfjorden i Jylland, og etter å ha rodd gjennom Limfjorden, kom de ut i Nordsjøen like nord for Vadehavet, og kyst- og elvebyene i Europa lå åpne foran dem.

Mange av våre vikinger rodde først opp grenseelva Rhinen til Køln (Colonia) – hjemmebasen for romernes Nordsjø-flåte - og der vi må tro at hungeren var stor etter korrosjonsbeskyttende lanolinvoks, garvet lammeskinn og fenalår. Fra Køln fortsatte de videre oppover til de svingte inn på sideelva Mosel og rodde helt opp til den store garnisonsbyen Treverorum (Trier), den største romerske byen nord for Alpene. Vadmelstøy, ullgarn og store vadsekker stappet med renset ull, er grei last for dem som skal ro opp elver på lengde med halve Europa – spesielt når skipene heller ikke er tynget ned med mast og seil.

Rundt Trier vokste det fram en betydelig tekstilindustri, en industri som vi kan anta baserte seg på faste, årlige leveranser av sørvestnorsk ull. For storskala lokalt sauehold lar seg vanskelig forene med den storskala vinproduksjonen som dominerte landskapene rundt Trier. På tilbakeveien var det derimot greit for sørvestingene å frakte tunge vinfat nedover til elvemunningen, og derfra videre til de romerske garnisonene i Londinium (London) og Eburacum (York).

(På et gravmæle etter en av stedets «vinbaroner» i sen romertid, er det avbildet et vikingskip - med utskåret hundehode i stavnen – som frakter vinfat nedetter elva Mosel).

 Før de tok på hjemvei, rodde de opp til byer som lå nær saltgruver og handlet inn store kvanta salt. For å hindre at saueflokkene skulle vokse seg ut over vinterbeitenes tålegrenser, måtte så og si alle værlammene - samt lite produktive eldre søyer - slaktes på senhøsten. Og for å bevare dette «kjøttberget» gjennom vinterhalvåret - slik at soldatene i kasernene kom seg velfødde gjennom mørketiden - var speking og salting av fårekjøtt et absolutt must.

I hele Norge er det samlede antall -land gårder ca. 2000. De aller fleste fins på strekningen mellom Telemark og Hordaland. I Vest-Agder er hver 3. gård en -land gård. Ja, i Lyngdal utgjør de hele 45 % av alle gårdsnavn. I mange bygdelag ligger de på rekke og rad i et sammenhengende belte, og vitner om en kraftig sørnorsk ekspansjon i årene fra 150 til 350 e. Kr.

Sett ut fra antall -land gårder, må Kvinesdal/Lyngdal/Mandal vært foregangsområder innen storslått sauedrift og internasjonal ullhandel. En tidlig etablering av relativ tunge militærstyrker ved Lygne i Hægebostad/ Eiken, peker på Lyngdal som det sannsynlige pionerområdet.

(Som en kuriositet kan nevnes at blant funnene ved kirken i Lyngdal hører et myntfunn som senere havnet i Bergen Museum. Det dreier seg om en liten, romersk mynt – en sølvdenar - preget under keiser Hadrian i årene rundt 120 etter Kristi fødsel).

 Etter hvert tok tilgangen på lokaliteter til nye pensjonist-gårder i Sørvest-Norge slutt, og i folkevandringstiden – da romerne forlot Britannia - måtte veteranene skaffe seg land nede i Europa. Spesielt ser det ut som de fikk smak på de gjestmilde landskapene i Normandie, rundt Irskesjøen og i Anglia. Der ryddet vikingveteranene seg plass, bygde hus og odlet jord. Tusenvis av "sørvestnorske stedsnavn" vitner fortsatt om denne ekspansjonen.

 I det gamle engelske poemet «Widsith», som britene mener er diktet ved hoffet i East-Anglia en gang på 600-tallet, finner vi de eldste forekomstene av ordet «viking». I en oversikt over Europas herskere og folkeslag står «wicingas» nevnt blant 10 sikre folkenavn. Etter britiske forskeres mening, tyder det på at vikingene allerede på 600-tallet ble oppfattet som en folkestamme som hadde sine røtter på nordkysten av Skagerrak – dvs. på Sørlandet.  

 Poemet beretter blant annet at «wicingas» på den tiden hadde holt fred med sine naboer i to generasjoner, (d.v.s. i 60-70 år). Det viser at vikingenes ankomst til East-Anglia kan ha skjedd mange desennier tidligere, og styrkes også ved at poeten omtaler dagens generasjon som «wicinga cynn»; vikingenes etterkommere. Det må forståes som en klar indikasjon på at «wicingas» var et etablert folkeslag i Britannia alt på 500-tallet. Det er derfor all grunn til å tro at de vikinger som omtales i Widsith hadde inntatt Britannia alt i folkevandringstiden; i årene etter at romerne trakk seg ut fra øyriket for å konsolidere seg i Gallia.

At «wicingas» ikke bare var et folk av «sivile» etterkommere til pensjonerte nordiske marinesoldater fra folkevandringstiden, men at det fortsatt var et «påfyll» av vikinger med et militært engasjement, framgår av poetens omtale av sitt oppholdt blant «lidwicingum» (lid = livgarde).

 Om vikingene som blir omtalt i poemet Widsith skriver Bjorvand og Lindeman, forfatterne av den etymologiske ordboka «Våre arveord», følgende: «Det ser ut til at våre dagers forståelse av «viking» som «en som farer til sjøs, sjøkjempe», er av yngre dato. Etter hvert får ordet en mer og mer negativ betydning og blir betegnelse på sjøkrigere, røvere og ransmenn fra det nordiske området».

Som nevnt førte Romerikes sammenbrudd til århundrer med utvandring fra Norge til England, Irland og Normandie. Et kraftig vulkanutbrudd på Island i år 536-537, ble fulgt av en 3-årig fimbulvinter, som satte en kraftig støkk i nordsjøfolket. Det påfølgende tiåret var uvanlig kalt, og samtidig ble landene herjet av en omfattende byllepest; den justinianske pesten.

Bare et fåtall utegangersau kan ha overlevd i den kulden, og da innomhus. På storgårder langs kysten ble trolig marinens forlatte kasernebygninger husdyrenes redning. Roernes forlatte båser på plankegulv (norr.; flor), ble tatt i brukt som båser og binger for husdyr. Dette er trolig den etymologiske bakgrunn for at fjøs (fehus) mange steder på sørvestlandet fortsatt kalles "floren". I desennier lå ullproduksjonen nede og pollenanalyser viser at lauvskogen igjen begynte å vokse inn over lyngheiene. 

Men lysere tider var i vente. Værlaget snudde, og de politiske forhold i Nord-Europa stabiliserte seg. Relativt tidlig i merovingertid (550 - 775) tok ullmarkedet seg opp igjen i byene rundt Nordsjøen, og på nytt blomstret samarbeidet «fra hav til hei»; med utegangersau og ulleksport fra Agder og Jæren.

Primært handlet de nå med de såkalte «vic-byene»; Qentovic i Frankrige, Vijk bij Duurestede (Dorestad) i Nederland, Lundenwic (London) og Eoforwic (Jorvik/York) i England mfl. Et fellestrekk for flere av byene var at de lå nær saltgruver, og som i romertid fraktet sørvestlendingene med seg hjem store kvanta salt. For fortsatt må vinterbeitenes tålegrenser ha vært minimumsfaktoren i saueholdet. Så og si alle værlammene måtte - sammen med eldre og uproduktive søyer og sauebukker - slaktes på senhøsten, og for å bevare dette «kjøttberget» gjennom vinterhalvåret var speking og salting nødvendig. Det meste gikk vel til soldatenes konsum i mørketiden - men noen tønner fenalår og pinnekjøtt og fårepølse kan også gått til eksport.

Hvordan den nordiske maktstrukturen var organisert i merovingertid (550-800 e.Kr.), kjenner vi best ut fra den svenske Uppsala-tradisjonen. Grunnleggende var et system av «husebyer». En huseby var betegnelse på en befestet militærleir. Forleddet Hus- har her trolig samme betydning som endelsen –hus i Bergenhus, Akershus, osv. Jfr. latinske casa > castra > castellum = hus > kaserne > festning.

Kommandanten på en «huseby» ble etter svensk Uppsala-tradisjon kalt «HUND» fordi han var plasskommandant for «HUNDRE» vervede soldater. (Jfr romersk «Centurion»; kommandør for «cento»; 100 legionærer). Forleddet «Hunding-» i Hundingsland er trolig diminutiv for «hund»; liten hund; kommandør for 40 - 50 mann.

Det som undret dr. Asgaut Steines var at mens det i Norge er opp mot 50 husebygårder - i Sverige nesten 70 - er det kun tre «husebyer» i Sørvestrike: Huseby på Lista, Husabø i Egersund og Huseby på Hundvåg i Stavanger. En mulig årsak kunne være at «huseby» og «hund» primært var et styringssystem for de landmilitære; for hæren, ikke for marinen. Som kjent har marinen til alle tider vegret seg for å oppholde seg i «hus». De oppholder seg aller helst på skip – enten de er til vanns eller til lands. 

Siden det var så få «husebyer» (her-lægre) i sørvest, lette Steinnes etter navn som kunne ha vært basestasjon for marinen. Han fant da frem til 11 sentrale steder på Sørvestlandet som fra gammelt av hette Landom /Londum /Landa /Lande, steder som kunne ha vært de sjømilitæres «husebyer». I tillegg har jeg lagt til Lyeslondom i Time og Landa i Forsand.

Etter mitt syn er flertallet av disse 13 stedsnavnene trolig hentet fra romertidens navn på festningen ved bredden av Themsen; Londinium.  I merovingertid endret London navn til Lundenwic, og noe lignende navneendring må også ha skjedd med en rekke av de gamle Landum-stedene i Sørvestriket.

Dersom stedene fortsatte som marinebaser i merovingertid, ble stedsnavnene endret til "Lunde". Slik har vi fått «tvillinggårder» som heter Lunde ved Huseby på Lista, ved Huseby på Hundvåg og – noe mer uklart - ved Husabø i Egersund. Andre sentrale navn ved gamle kongsgårder er Lund, nabogård til kongsgården Oddernes* i Kristiansand, og ved den gamle kongsgården Sånum i Halse, finner vi både Landa og Lunde; noe som indikerer at marinebasen i merovingertid ble flyttet til Lunde.

*Etymologien i forleddet Odder- i Oddernes, har trolig sitt opphav i det forhold at på innlandsbygdene på Sørvestlandet ble /blir dobbel l (ll) uttalt som dobbel d (dd). Dette gjelder også stedsnavn: Kjelland > Kjeddan, Helland > Heddan, Ulland > Uddan. Dette tilsier at Odder- opprinnelig har vært dansk /norsk for Oller- > g.n. Ullr-. Asgaut Steinnes har alt i avhandlingen «Utskyld» (1953), vist at guden Ullr var soldatenes favorittgud i romer- /merovingertid.

  

Kong Bring – en kronelg. Illustrasjon av Finn Bringsjord

Etter opplysninger gitt i boka «Folkesagn samlede i Lister og Mandal amt» av Johannes Storaker og Ole Fuglestvedt på 1800-tallet, må den unge høvdingen Bring ha levd en gang tidlig på 500-tallet; i overgangen mellom folkevandrings- og merovingertid, (500-550). Etter å ha gått seirende ut av striden med «Opsalkongen», må den unge høvdingen tatt tilnavnet Bring, og endret navnet på sin lokale storgård til «Brings-jord».

I følge Falk & Torp: «Etymologisk Ordbog», er «bringr»; norrønt for kronelg - og etymologisk i slekt med brind/bredis som er svensk/baltisk for kronhjort. Begge disse dyrene var gamle germanske kongesymbol da de betegnet en som var kronet – en konge.

Hva storgården hette før navneendringen, vet vi ikke. Men gården har trolig hatt - hva dr. Asgaut Steinnes omtalte som en «landir-funksjon» - og kan i romertid vært kalt Landum. Slike steder var regionbase for marinen, og sjefen der hadde bl.a. ansvar for regionens tildeling av gårder til pensjonerte veteraner – de såkalte -land (!) gårdene, og for produktspekteret de eksporterte til storbyene i Europa.

(Møskeland har trolig vært innlemmet i selve hovedgården i romertiden. Slik har høvdingen hatt 100% kontroll over hjemmehavna i Kvernhushølen. Lokalt kan stedet da blitt kalt «Møskelandum», et navn som senere ble forkortet til Møskeland).

Merk at sørvestingenes gamle forbilde London - romertidens Londinium, - i kong Brings tid hadde endret navn til Lundenvic. Dette medførte at de gamle marine storgårdene som i romertid hette Landum i merovingertid skiftet navn til Lunde. Trolig har ikke Lunde falt i smak for kong Bring så han kalte heller gården for Kronelgens jord > Bringsjord.

  (Du kan lese mer om «landir-funksjon» ved å google «Landa og Lunde»:  

http://finnbringsjord.blogspot.com/2010/11/landa-og-lunde.html

En bringr - kronelg. Illustrasjon av Finn Bringsjord

 Ut fra hva som fortelles om vikingene i poemet Widsith, holder jeg det som svært sannsynlig at begrepet «viking» ble brukt i kong Brings regjeringstid. Ja, at kongens menn til daglig ble omtalt som vikinger.

Så hvor langt tilbake må vi gå for å finne de første vikingene? Sikkert svar på dette fins ikke i skriftlige kilder, men vi finner det kanskje etter et dypdykk i ordets etymologi. Og da må vi enda en gang vende tilbake til århundrene etter Kristi fødsel.

I følge de rike funnene i Illerupdalen på Jylland, der 1000 godt utrustede norske marinesoldater en gang på 200-tallet fikk sitt endelikt, var en rekke av de langskipene de norske angriperne brukte av typen 20-sesser – andre langskip var av mindre størrelse; eksempelvis 12-sesser. 

(Se Jørgen Ilkjær: Den første Norgeshistorien – Illerupfunnet: Ny innsikt i Skandinavisk romertid).

Tjuesessene var bemannet med 40 roere. Det satt 20 roere på styrbord side og 20 roere på babord side, hver med sin åre. For at ikke roerne skulle utvikle «skjev» muskelmasse og kroppsstruktur, måtte de med jevne mellomrom skifte side i båten. Vi kan derfor anta at de to roerne som satt på samme sesse/ tofte under tiden skiftet plass med hverandre. Vanligvis har vel skipet lagt til lands og kombinert vekslingen med en spise- og hvilepause, men over lengre havstrekninger må vekslingen ha foregått i åpen sjø.

 På norrønt ble et slikt sideskifte kalt for «vika sjós», gen. av sjór «sjø». Bjorvand og Lindeman skriver om «vika sjó» i boka «Våre arveord» følgende: «Man har her gjerne tolket «vika» som skifte av roere». Forfatternes tolkning av begrepet kan lett forståes slik at ordningen ombord var at halvparten av roerne hvilte mens den andre halvparten rodde. Jeg tror ikke begrepet er myntet på en slik arbeidsfordeling, og mener at en mer presis tolkning av begrepet «vika sjós» er «sideskifte til sjøs».

Keiser Augustus kalte sine soldater for «miles». (Jfr. militaris, militær). Etymologien bak dette er usikker, men at norske ungdommer, som lot seg verve som romerske legionærer, blandet militære «miles» sammen med lengdemålet en romersk mil, er lett å forstå. En legionær var vanligvis en infanterist som forflyttet seg til fots. En milepæl (mile av lat. milliarium), også kalt milestein, er et gammelt romersk veimerke fra antikken. Statsmakten stilte opp steiner langs veiene som førte til Rom for å markere distansen 1000 pass, av lat. mille passi. En pass var to skritt; avstanden mellom høyrefotens fotavtrykk under marsjering - tilsvarende ca. 1,48 meter. Merkingen langs veiene markerte militsens økter og hvilepauser.

På samme måte som en antok at romerske soldater, såkalte miles, fikk navn fra mile, dvs. avstanden mellom to rasteplasser på landeveien, (ca 1482 meter), har nordiske roere, fått navn fra en «vike»; dvs. etter lengdemålet mellom to påfølgende sideskift (mellom to vika sjós). På sjøen var selvsagt ikke lengden målt i antall skritt (mille passi), men i antall åretak. Det var «vika sjós» etter tusen åretak. I strøm- og vindstille må den avstanden som da var tilbakelagt, i snitt blitt målt til en sjømil, dvs. 1852 meter. En "vike" (=sjømil) tilsvarer da den avstand som tilbakelegges på sjøen etter ca. 2 timers roing med 3 knops fart. 

(Tallordet tusen, norr. þúsund, er trolig en sammentrekning av dus-hund, dvs. dusin-hundre = 1200. Germanske tusen var derfor 12 x 100 = 1200, slik at skiftet egentlig kom først etter ca 1200 åretak).

Jeg syns det er lett å forestille seg at garva skipsoffiserer, ofte med god kjennskap til romersk militærtradisjon, omtalte en slik strekning som «en vike» (veksling) og kanskje begynte å omtale roerne som sine «vikere».

 (Mange av kommandørene i den norske marinestyrken som falt i Illerupdalen, var utstyrt med moderne romerske våpen. Om bord på skipene fraktet de også med seg sine egne krigstrente hester, slik at de - lik romerske kommandanter - kunne lede sine menn fra hesteryggen).

 Men stopp nå litt! Var «vikere» et godt navn for slike elitesoldater? Verbet vike, hadde på norrønt også en annen betydning enn «skifte, veksle». Det kunne også forståes negativt; å vike unna, trå til side, bøye av; og er i den meningen opphavet til landskapsformasjonen «vik» i betydning bukt. Ingen nordisk elitesoldat ville derfor like å bli kalt «en viker». Og det ble han da heller ikke. Offiserene kalte sine roere for VIKINGER.

 Slik jeg ser det må dette være den etymologiske begrunnelse for å kunne anta at nordiske roerne ble omtalt som «vikinger» ute i Europa – alt i de første århundrene etter Kristi fødsel. Disse roerne, de ekte vikingene, må historisk sett ha vært de beste elitesoldatene Norge noen gang har fostret. De må ha vært store og sterke og velernærte på proteïnrikt lammekjøtt. Og med sine topptrente, svulmende armmuskler, kunne de spenne buen hardere og kaste spydene lengre enn de romerske elitesoldatene.

 Så til dere lyngdøler som har etternavn fra en -land gård vil jeg si; det må være kjekt å tenke på at han som satte det første spadestikket på slektstedet ditt, var en ekte viking – en elitesoldat av verdensformat. 

 

Langs Neseveien på Bringsjord – veien ned mot «Brings bro» og Bringsjordnes - var trolig roernes kaserner plassert ute på brottet mot Kvernhushølen i Møska. Alt i romertid var de bygd og innredet som etterligninger av 20-sessene. I sommerhalvåret, mens vikingene rodde vannveiene i Europa, stod flere tomme og forlatte. Dessverre ble tomtegrunnen utgravd som sandtak i 1950-årene.

Illustrasjon av Finn Bringsjord

 

Før vi runder av må vi ta en kikk på enda et lengde- / tidsmål som utgår fra ordet «vike» i den positive betydningen; skifte; bytte plass. Også dette ordet går tilbake til våre vikingers oppførsel og vandel i romertid. Nemlig ordet «vika», i betydning; veke /uke.

Vi kan anta at det om bord på vikingenes langskip var strenge regler for hvilken «tofte» den enkelt roer satt på, og at det i hovedsak gikk etter en ordning bygget på ansiennitet. På de bakerste toftene satt de nyvervede rekruttene, og på de fremste toftene satt de garva veteranene. Slik kunne veteranene påse at de unge gastene slet og rodde, mens de selv kunne «ro án ned» bak skårungens rygg.

På romertidens Bringsjord, var kasernene på ånebrottet mot Møska bygd og innredet som en etterligning av 20-sessen. De 40 roerne sov på floren (tregulv) inndelt i «båser»; 20 på hver langside.

Den «ferskingen», som da de ankom hjemmehavna i Kvernhushølen, hadde blodslitt med den bakerste åren på «styrbord» side, sov trolig på floren i den båsen som på høyre hånd lå nærmest inngangen. Og den “superveteranen” som i 19 somrer hadde rodd vannveiene i Europa, og som nå og da tok et krafttak med åren lengst fremme på babord side, sov i båsen på venstre hånd innerst i forlegningen. 

 Men ombord på båten måtte «vikerne» med jevne mellomrom veksle side. De to vikingene, som skiftet plass seg imellom etter þúsund > dusinhundre åretak, fortsatte trolig med veksling også under oppholdet ombord på «kaserne-skipet».

 For det norrøne ordet «vika», har trolig også gitt navn til «blåklokke-vikua» eller «veke». Sannsynligvis skyldes dette at vikingene systematisk vekslet side hver lørdag. På militærspråk har så tidsperioden mellom vekslingene, som etter romersk skikk var på 7 dager, blitt omtalt som en «vika», et tidsbegrep som også resten av samfunnet etter hvert adopterte.

(Den germanske uken skal opprinnelig ha vært på fem dager, og ble i Norden kalt «fimta»).

Hva var årsaken til at marinen innførte en slik sideveksling i «kaserneskipet»? Det er en kjensgjerning at smittsomme sykdommer dreper langt flere soldater enn det krigsmotstanderne klarer. Renslighet og orden har derfor bestandig vært et «must» i militære forlegninger.

 Trolig var det «puss» hver lørdag (norrøne laugardagr; vaskedag), og etter inspeksjonen, måtte de to vikerne ta med sitt fremlagte pikk pakk og skiftet side. Slik unngikk en at roeren grodde fast i «sin egen» bås. Og den som kunne presentere en grundig rengjøring av bås og utstyr, fikk kanskje landlov resten av dagen.

 Funnene i Illerupdalen av en mengde kammer og tannpirkere, viser at marinesoldatene var opptatt av å presentere seg hygieniske og velfriserte.

Og ifølge den romerske «historikeren» Plinius brukte germanerne «sebum», et ord han har fått fra gammelengelsk «sâpe»; såpe kokt på askelut og sauetalg.

 

En håndfull utegangersau feter seg opp på ånebrottet over de tre 20-sessene i Kvernhushølen.

Illustrasjon av Finn Bringsjord 

 

  OPPSUMMERING

 Vikingtiden begynte noen decennier etter Kristi fødsel, og sluttet ved angrepet mot klosteret Lindisfarne i Nord-England i år 793. 

Så kan vi spørre: Hvor kom han fra; den første viking? Vi kan relativt sikkert svare at han kom fra Sørvest-Norge, fra Agder eller Jæren. Rent statistisk kan vi også føye til: Den første viking endte sine dager på en -land gård i Lyngdal.