Sørvestrikets historie

Mitt foto
Navn:
Sted: STAVANGER, Rogaland, Norway

Lyngdal realskole. Mandal realartium. Stavanger can.mag. med bl.a. fagene historie og kristendom. Undervist ved Tastaveden ungdomskole, avdelingsleder ved Pedagogisk senter, personalsjef i Statoil, nå pensjonist.

søndag 27. mars 2011

Kong Gudrøds irske slektstavle


Finner vi Gudrød-dynastiets rette genealogi i de irske krønikene?



I forrige blogg gikk vi gjennom det vi vet om de tre første inglingene; Halfdan 1, Eysteinn og Halfdan 2. I denne bloggen skal vi se nærmere på de tre siste inglingene; Gudrød, Olaf og Ragnvald.

De seks siste ynglingene på kongelisten:

Nr i kongerekken / navn / antatt regjeringstid (årstall e. Kr.)

22 Hálfdan.... 733-766
23 Eysteinn… 766-800
24 Hálfdan.... 800-833

25 Gudrødr… 833-872
26 Õlafr......... 872-874
27 Rognvaldr 874-885

I følge frode menn er genealogien ”Ynglingatal” komponert av Tjodolf fra Kvinesdal, trolig like før rikssamlingen i 885. Denne dateringen støttes også av språkforskere som mener diktes arkaiske språk kan stammer fra denne tiden.

Kvadets nest siste strofe omtaler Olaf Gudrødssons hauging på Geirstad, noe som forteller oss at kvadet må være komponert, eller i det minste avsluttet, en tid etter hans død.

Den siste kongen som hylles i Ynglingatal er Ragnvald, Olafs sønn. Ragnvald framstår derfor som genealogiens nøkkelperson; som Tjodolfs oppdragsgiver, bidragsyter og sensor. Til syvende og sist var det Ragnvald som bestemte hva som ble med i kvadet, og hva som ble utelatt.

Bildetekst: Forgylt irsk bronsebeslag funnet i Kaupang.

Diktet slutter brått*, det forteller ikke noe om hvor eller hvordan Ragnvald døde eller om hvor han ble gravlagt, noe som vitner om at diktet ikke bare ble komponert, men også avsluttet mens Ragnvald levde.

* Sammenliknet f eks med den svenske skaldens avslutning i fiktive ”Skilfingatal” (Ytal strofe 28), som jeg omtalte i bloggen ”Kaupangens konfliktmeklere”.

Den ”manglende” avslutningen kan bero på at Tjodolf, i følge Snorre*, begynte i tjeneste hos Harald Hårfagre etter Ragnvalds død. Det må i så fall ha vært en overgang til i et dynasti som i Hafrsfjord hadde nedkjempet den siste yngling.
Hvis den nyansatte husdikteren i ”hårfagredynastiet” offentlig hadde framført et avsluttende hyllingsvers over Ragnvald, ville det nok blitt oppfattet som en ren provokasjon. For Tjodolf den frode har etter slaget i Hafrsfjord gått ”til sengs med fienden” og visste vel å tie om sin fortid som genealogisk kompositør for Ynglingeætten. Trolig gled diktet Ynglingatal raskt over i glemselen her hjemme i Norge.

*Snorre sier i prologen til Heimskringla: ”Tjodolf den frode fra Kvine var skald hos Harald Hårfagre; han diktet også et kvede som heter Ynglingatal om kong Ragnvald Heidumhære”.

Grunnen til at diktet likevel har overlevd er, slik jeg ser det, at noen av representantene for de slektene som flyktet til ”landene ute i havet” etter nederlaget i Hafrsfjord, noen av dem Snorre karakteriserte som Haralds verste fiender, i sin ungdom hadde sittet foran Tjodolfs kateter og pugget og lært seg Ynglingatal utenat.
Disse menn tok diktet med seg i sine hjerter og i seine, forblåste vinterkvelder satt de foran ildstedet på Island og overlevert Ynglingatal til neste generasjon. Slik har diktet – uavsluttet - overlevd i gammel muntlig form blant noen av de stormannsslektene som i begynnelsen av landnámstiden (ca 880) emigrerte til øyene i Atlanteren.

Med kongene Gudrød, Olaf og Ragnvald er vi kommet så langt i Ynglingatals kongerekke at de som forsker på Ynglingatal tvinges til å gjøre et realhistorisk valg.

De som mener Ynglingatal er diktet av kvindølen Tjodolf tidlig på 880-tallet, må nødvendigvis også mene at Ragnvald, Olaf og Gudrød er historiske konger. Trolig har disse kongene levd i Tjodolfs samtid, og dikteren kan godt ha vært introdusert og omgått dem alle.

Forskere som mener Ynglingatal er komponert på slutten av 800-tallet, blir styrket i sitt standpunkt ved forskning som bidrar til å flytte ”Gudrød-dynastiet” over fra gruppen av oppdiktede sagnkonger til gruppen av historiske konger; konger som virkelig har styrt i Sør-Norge; konger med ”levd liv”.

Omvendt vil det være slik at forskere som mener Ynglingatal først er blitt til i det 12te århundre, blir styrket i sitt standpunkt ved argumenter som rokker ved Ynglingatals troverdighet som kilde for et norsk kongehus på 800-tallet. Argumenter som river ned og sprer tvil om Gudrød & co bidrar til at de siste ynglingene forblir i gruppen av sagnkonger.

Historikeren Claus Krag har i 1992 utgitt studien ”Ynglingatal og Ynglingesaga”, hvor han mener å kunne fastslå at Ynglingatal er et islandsk middelalderprodukt fra det 12te århundre. Dikt og prosatekst har derved samme historiske kildeverdi, noe som for så vidt framgår av bokens tittel. (Y og Y).
Ja, Krag går så langt at han påstår at dikt og prosatekst er fullstendig samstemte og bruker dette som ”bevis” på at begge må være forfattet noenlunde samtidig. Han skriver at dersom kvadet var så gammelt, er det utenkelig at det ikke gjennom så lang tid skulle ha utviklet seg misoppfatninger og forvridninger, som ville ha ført til åpenbare uoverensstemmelser mellom kvadet og sagateksten(e).

Etter Krags mening fins ikke slike avvik, noe som i følge ham, "beviser" at sagaen og skaldestrofene er forfattet omtrent samtidig. (CK side 96).

! Dette er et dristig standpunkt. For implisitt må det bety at hvis man fastslår at det fins slike diskrepanser, faller bunnen ut av Krags hypotese om genealogiens sene tilblivelse.
Jeg vil komme tilbake med en grundig gjennomgang av diskrepansene mellom Ynglingatal og middelalderprosaen i en senere blogg. Her vil jeg bare minne om at noen ble avslørt i forrige blogg, stikkord kan være ”seil” og ”bom”.

! Det er også et standpunkt som binder opp. En blir mer på leit etter harmoni enn etter avvik. Hvorfor godtar f eks Krag – tilsynelatende uten spørsmål og motforestilling - at hårfagreætten i følge middelalderprosaen nedstammer fra Gudrød? Det står ikke så mye som en tøddel om dette i Ynglingatal.

Historiker professor Johan Schreiner viste allerede i 1936, at det ikke var noen genealogisk forbindelse mellom Gudrød og Halfdan Svarte - heller ikke mellom Halfdan Svarte og Harald Hårfagre*. Krag omtaler Schreiner som en "kjetter" i det historiske miljøet**, og lar det bli med det.

* J. Schreiner: "Scandia", bind IX, 1936, side 71 ff. (Tilgjengelig på nettet; Projekt Runeberg) **C. Krag side 162.

Krag vedgår at Walter Åkerlund har rett når han sier at Ynglingatal er komponert i en mer arkaisk språkdrakt enn den som ellers fins i de norrøne prosatekstene på 1100-tallet, men Krag mener dette er noe "forfalskneren" med overlegg kan ha gjort for å overbevise leserne om at Ynglingatal var et dikt fra førkristen tid; at språkdrakten gjenspeiler bedragerens framragne kunnskaper innen norrøn språkutvikling.

Men hvor kunne falskneren ha hentet disse språkkunnskapene? Det fantes ingen skriftlige 800-talls kilder i norrøn språkdrakt. Eventuelle tekster fra denne tiden var skrevne på latin*.

I prologen til ”Heimskringla” skriver Snorre: ”Are prest den frode, sønn til Torgils Gellesson, var den første mann her i landet som skrev på norrønt mål kunnskaper om gammel og ny tid”. Han siktet da til Are Frodes ”Íslendingabók” fra 1120-åra.

* Det fins noen få runeinnskrifter på norrønt mål fra 8-900-tallet i Skandinavia. Men de var neppe tilgjengelig for det historiske miljøet på Island. Likevel gir de oss i dag en viktig pekepinn på hvor langt språkutviklingen, f eks gjennom synkopering, var kommet på 800-tallet.

Den eneste holdbare forklaringen på at Ynglingatal i det 12te århundre kunne nedskrives i en norrøn, arkaisk språkdrakt, er – slik jeg ser det - at kvadet i århundrer har vært tradert i noen av de slektene som utvandret (flyktet) fra Norge etter Harald Hårfagres seier i Hafrsfjord.

Krag søker å unngå at hans påstand om Ynglingatals sene tilblivelse nødvendigvis må innbefatte et uhistorisk, dikterisk komplott blant frode menn på Island, ved å hevde at kvadet kan være oppstått på 1100-tallet på grunnlag av en gammel ynglingesaga.
Han skriver: "Denne hypotesen skal begrunnes og utdypes i det følgende - bare med det forbehold at kvadet ikke nødvendigvis er oppstått i en ynglingesaga (skjønt det vel er sannsynlig), men på grunnlag av en; og da heller ikke nødvendigvis på grunnlag av den eldste, men en gammel en, dvs i god tid før Snorre som åpenbart er i god tro når han bruker kvadet". (CK side 96).

Så lang er det allment anerkjent at et kvad overlever lengst i en muntlig tradering. Hva vinner Krag med å snu på den flisa?
Se også bloggen "Euhemerisme i Ynglingatal". mai 2010.


Irske annaler

I følge Snorres Ynglingesaga (Y-saga) kap. 48, drepte ”vestfoldkongen” Gudrød Gjeve (Gofugláti) kong Harald Granraude (rødskjegg) i Agder, og Gyrd, sønnen hans. Så legger han til:

”Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa, datteren til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne”.
Denne hendelsen nevnes ikke i Ynglingatal, og må derfor stå for prosaforfatternes regning. Likevel er der, som vi skal se, referanser i diktet som kan tyde på at Gudrød Gjeve hadde krenket Åsa, dronningen sin, eller hennes nære familie, på en slik måte at hun la planer om å ta livet av han. Noen 10-år senere maktet hun kanskje å gjennomføre planen.

Gudrøds vellykkede ran av kongetronen i Sørvestriket, var samtidig et ran av sørvestingenes besittelser i landene ved Irskesjøen (Vestmar). Dette fikk stor betydning for utviklingen av det spirende, gudrødske dynastiet; spesielt skulle Gudrøds sønner, og sønnesønner, komme til å spille en dominerende rolle i Vestmar.

I følge to ulike irske annaler kom Olaf, Gudrøds eldste sønn til Irland i år 853, noe som gir holdepunkt for å mene at Gudrød erobret Sørvestriket (Agder og Jæren) en gang mellom 848-852.

Vi kan anta at Gudrød selv flyttet til Agder og tok styringen over Haralds Granraudes gamle kongerike, og at han overlot styre av garnisonen i kaupangen til sin eldste sønn. I følge middelalderprosaen, fikk Olaf tilnavnet Geirstadaalf, og det tilsier vel at han i mange år – under Gudrøds lange regjeringstid – var sjef for garnisonen på Geirstad.

Snorre forteller at Gudrød hadde sønnen Olaf fra et tidligere ekteskap med en kongsdatter fra Alvheim i Østfold.

Det passer bra med det vi skrev i forrige blogg om at de mektige kongene på Borre (og Oseberg) drepte Halfdan 2 og stoppet korntransporten fra opplandsbygdene til kaupangen i Skiring. Gudrød trengte derfor en sikker alliansepartner som tillot at transporten gikk på østsiden av Oslofjorden.
Det passer også bra med hva de irske krønikene skriver, for i følge dem må Olaf vært godt voksen da han i 853 - et år eller to etter Gudrøds erobring av Åsa - og Vestmar, kom til Irland.

Trolig var Olaf noe eldre enn Åsa da faren giftet seg med henne, og som vi senere skal se, må begge ha vært involvert i mordet på Gudrød – "gamlekongen" - i 872. Olaf* døde av ”fotverk” bare ett år eller to seinere.

*Kongenavnet Olav, norr. Àleifr, er avledet fra urnordiske "anu-laibar", stamfars-ætling.

I følge den irske krøniken; ”Fragmentary Annals of Ireland”, hadde Olaf Gudrødsson, ”Amhlaib mac Godfraidh”, to yngre brødre. Under år 867 står det i krøniken:

”The king had three sons: Amlaib, Imar, and Óisle. Óisle was the handsomest and bravest man in the world at that time. He outshone the Irish in casting javelins and in strength with spears. He outshone the Norwegians in strength with swords and in shooting arrows. His brothers loathed him greatly, and Amlaib the most”.

Konflikten mellom brødrene endte i en tragedie da Asle (Óisle) en dag fornærmet Olaf (Amlaib) ved å fremsette følgende forslag:
“Brother”, he said, “if your wife, i.e. the daughter of Cináed, does not love you, why not give her to me, and whatever you have lost by her, I shall give to you”. When Amlaib heard that, he was seized with great jealousy, and he drew his sword, and struck it into the head of Óisle, his brother, so that he killed him.

Det er tvilsomt om vi kan tillegge krønikerens fortelling om Olaf og Asle noen stor sannhetsgehalt, til det minner den for mye om liknende rivaliseringer mellom sønnene til legendariske Ragnar Lodbrok. Det vi så langt bør notere oss er at Olaf hadde en yngre bror som hette Ivar (Imar), og at han hadde en irsk kone*, som i følge krønikeren, var datter av den mektige irskekongen Cináed (Kenneth).

* Under år 862, forteller krønikeren at Olafs kone var datter av Áed, en annen mektig konge i Irland.

I ”Annals of the Four Masters”, under året 868, kan vi lese at Olaf hadde en sønn, Karl, som ble drept det året. Olaf må også hatt en annen sønn i Irland, for under år 872 sies det at denne sønnen, sammen med farbroren Ivar, plyndret Irland fra vest til øst og fra sør til nord.

Krønikeren oppgir ikke navnet på denne sønnen, men i følge Ynglingatal hadde Olav en sønn som hette Ragnvald, og som holt nøkkel- posisjonen i Tjodolfs genealogi.

Bildetekst: Klosterporten i Glendalough, Irland. Klosteret ble muligens grunnlagt på 400-tallet.
Foto: Finn Bringsjord

Vi må derfor kunne anta at det var Ragvald (Ragnall), som sammen med onkelen, raidet Irland i 872. I så fall er det verd å merke seg at Tjodolfs primærkilde, Ragnvald, var i utlandet det året farfaren ble myrdet.

Dette er en mulighet, men langt fra sikkert, for i følge "Annals of Ulster" hadde Olaf en tredje sønn, Eysteinn, som ble drept av Albann i 875.


Utklipp fra Irske annaler

De viktigste irske annalene er i vår sammenheng:
- Fragmentary annals of Ireland (F)
- Annals of Ulster (U)
- Annals of the Four Masters (M)

Bokstavene F , U eller M foran årstallet refererer til den annalen klippet er hentet fra.

M 853 Amhlaeibh, son of the King of Lochlann, came to Ireland, so that all the foreign tribes in Ireland submitted to him; and they exacted rent from the Gaeidhil the Irish.

F 853 Amlaib, son of the king of Norway, came to Ireland, and the foreigners of Ireland gave him hostages.

M 858 A victory was gained by Cearbhall, lord of Osraighe, and by Imhar, in the territory of Aradh Tire, over the Cinel Fiachach, with the Gall Gaeidhil the Dano Irish of Leath Chuinn. Four hundred above six thousand was the number which came with Cearbhall and Imhar.

M 859 A great army was led by Amhlaeibh and Imhar, and by Cearbhall, lord of Osraighe, into Meath.

M 861 An army was led by Cearbhall into Meath, to assist Maelseachlainn against Aedh, son of Niall, and Amhlaeibh, where Ruarc, son of Braen, was slain by the Ui Neill.

F 862: Áed (son of Niall) and his son-in-law Amlaib (Áed's daughter was Amlaib's wife) went with great armies of Irish and Norwegians to the plain of Mide, and they plundered it and killed many freemen.

M 863 Amblaeibh, Imhar, and Uailsi, three chieftains of the foreigners; and Lorcan, son of Cathal, lord of Meath, plundered the land of Flann, son of Conang.

F 867: Amlaib struck his sword into the head of Óisle, his youngest brother, so that he killed him.

M 868 Carlus, son of Amhlaeibh, i.e. son of the lord of the foreigners, was slain.

F 871: Amlaib and Imar came back from Alba to Áth Cliath, bringing many British and Scottish and Saxon prisoners with them. They numbered two hundred ships.

F 871: Amlaib went from Ireland to Norway (Lochlann) to fight the Norwegians (Lochlanns) and help his father, Gofraid, for the Norwegians (Lochlanns) were warring against him, his father having sent for him.

F 872: In this year Imar son of Gothfraid son of Ragnall son of Gothfraid Conung son of Gofraid and the son of the man who left Ireland, i.e. Amlaib, plundered from west to east, and from south to north.

F 873: The Norwegian king, i.e. Gothfraid*, died of a sudden hideous disease. Thus it pleased God. * Dette “innsmettet” med Gothfraid er fra en senere tid og trolig feil, det skulle stått, i.e. Imar.

M 873 Imhar, King of the Norsemen of Ireland and Britain, died.

U 873 Ímar, king of the Norsemen of all Ireland and Britain, ended his life.

U 875 Oistín son of Amlaíb, king of the Norsemen, was deceitfully killed by Albann.


Prof. Claus Krag sår tvil om hvorvidt "genealogien" som refereres i F 872, er fra 870-årene. Med bakgrunn i en studie av P. Hunter Blair: ”Olaf the Withe and the Three Fragments of Irish Annals”, Viking III 1939, hevder Krag at ”genealogiens Gudrød og Olaf trolig først levde noe før midten av 900-tallet”. (Se CL 1992 side 251, note 142).

Krag kompliserer her elementene i Blairs studie; elementer som skriker etter å bli ryddet i. Her er det tre som heter Gudrød. Hvem er de? Når levde de? Hvem er "genealogiens Gudrød" og hvem er "genealogiens Ivar og Olaf"?

Blair likestiller ikke Landnámabókens Olaf Hvite med Ynglingatals Olaf Geirstadkonge. Han presiserer at navnerekka i Three Fragments, F 872, ikke må forståes som genealogien til Ivar (eller Olaf), men at det er en opplisting av navn på skandinaviske herskere i York på slutten av 800-/ og tidlig på 900-tallet. (PHB side 26).

Han snur så navnelista, og ved hjelp av engelske "Historia Regum" kommer fram til følgende;

Den Gofraid (d. 851) som i annalen (M) omtales som Ivars tippoldefar - er "Gofraid son of Fergus, chief of the Innsi Gall" dvs Hebridene.
Den Gothfraid Conung (d. 894?) som omtales som Ivars oldefar - var Ivars sønn. Han erobret York på slutten av 800-tallet.
Den Ragnall (d. 921), som omtales som Ivars farfar - var Ivars barnebarn - og konge i York.
Etter Ragnall fulgte et annet barnebarn av Ivar på tronen i York; Sihtric (d. 927), men han er ikke med på navnelisten.
Den Gothfraid (d. 933) som omtales som Ivars far, som ble fordrevet fra York av kong Aethelstan - var også Ivars barnebarn. (Ragnall, Sihtric og Gothfraid var brødre eller søskenbarn, derfor ingen genealogi).
Men hvis navnelisten var en liste over konger i York, nedtegnet tidligst på 930-tallet, hvorfor ble da Sihtric utelatt? Og hvorfor er navnet på en "chief" på Hebridene tatt med?
Hva er det med denne omtolkningen av teksten som Krag finner så troverdig? Jeg ser det ikke.

En krønikeskriver, som øyensynlig kan gjengi ordrett fra interne samtaler mellom brødrene, kan vel også ha plukket opp brødrenes rette stamtavle? (Mer om Blairs hypotese om at navnet "Lochlann" opprinnelig ikke refererte til Norge, men til Northumbria, kommer i neste blogg).

P. Hunter Blair sår aldri tvil om hvorvidt Olaf og Ivar var dominerende konger i Dublin fra 853 til 872. De hersket der i tjue år - og deres etterkommere fortsatte å dominere i 80 år til. Det han stiller spørsmål ved er hvorvidt navnene gitt i F 872 er "vår" Ivars genealogi; om dette er forfedrene til den Ímar/ Imhar som døde i 873.

"Three Fragments of Irish Annals" inneholder kun annaler fram til året 913. De to andre annalene nevner at i 930- åra var "Gofrey, grandson of Imar" øverst kommanderende i Áth Cliath (Dublin), og da han døde i 933, overtok Blacair ledelsen. Da Blacair så rømte vikingbyen i 944, og kort tid senere ble drept, var det "Amlaib son of Gofrey" som ble tilbake som leder for "the Norsemen" i festningsbyen Áth Cliath.

I de irske annalene følger vi Ivars barn, barnebarn, og barnebarns barns vekst og fall som ledere i Dublin i nesten 100 år. Hva er vel mer troverdig enn at noen av dem ble oppkalt etter Ivars far (Gudrød) og Ivars bror (Olav)?

Etter mitt syn samsvarer det som refereres i de tre, delvis uavhengige kildene; Fragmentary annals of Ireland (F), Annals of Ulster (U) og Annals of the Four Masters (M) fra 850-, 860- og 870-årene, så bra at det ikke bør herske tvil om at Ímar og Amlaib, sønnene til den norske kongen, i det minste i sommermånedene - fra år 853 til år 873 - rådde over store, militære styrker i Irland; styrker som kunne telle flere tusen norske marinesoldater. (Jfr Fragmentary annals of Ireland; år 852).

Imar og Amlaib må ansees å være historiske, norske hærførere i Irland i disse 20 årene. At brødrene hadde en far i Norge (Lochlann) som i irske kilder ble omtalt som Gothfraid, er det også liten grunn til å tvile på.

Foruten de irske krønikene, er Gudrød Gjeve og sønnen Olaf, omtalt i Ynglingatal og i norsk og islandsk middelalderprosa.
Det skulle holde; Gudrød Gjeve var ingen sagnfigur, han var en historisk konge i Sør-Norge rundt midten av 800-tallet.

Krønikene forteller at Gothfraid, satte sønnen Amlaib til konge i Dublin og Imar til konge i Limerick. I andre annaler kalles Ivar konge over nordmennene i Irland og Bretland (Wales).

En rekke forskere, slik som; Asgaut Steinnes, Elis Wadstein, Jan de Vries og Jón Jóhannesson, har gitt gode grunner for at norske Olav Geirstadalf var synonym med Dubliner-kongen Amhlaibh mac Godfraidh. Deres hovedargument har vært at det er helt usannsynlig at det i Norge, på midten av 800-tallet, levde to markante konger som begge hette Gudrød, og som begge hadde en markant sønn som hette Olaf.

Men en slik sammenheng avvises av Claus Krag*. Han skriver at en slik påstand strander på at tidspunktene blir gale: ”De irske kildene forteller at Olaf dro til Norge i 871 for å hjelpe faren, som altså ennå var i live, dvs samtidig med Harald Hårfagre, Gudrøds egen sønnesønn”.

Jeg antar at Krag med dette mente å si at det er lite troverdig at Gudrød og barnebarnet Harald samtidig var konger i Norge, og det har han vel rett i. Det er jo temmelig usannsynlig at noe slikt kan ha skjedd.

Men jeg tror likevel Krag trekker feil konklusjon. De var samtidige konger i Norge fordi Harald Hårfagre ikke var Gudrøds barnebarn – de var ikke i familie med hverandre.

I en senere blogg kommer jeg tilbake til hvordan hårfagreætten i middelalderprosaen, ved en tilsnikelse av Sæmund Frode Sigfrisson, ble koblet opp til ynglingeætten.

* Se C. Krag: ”Ynglingatal og Ynglingesaga” side 239.


Gudrød Gjeves egentlige stamtavle

I følge den vanlige oppfatning av kongerekken i Ynglingatal, hadde Gudrød Gjeve en oldefar som hette Halfdan 1, en farfar som hette Eysteinn og en far som hette Halfdan 2.

Ynglingatal gir denne oversikten: Halfdan 1 - Eysteinn - Halfdan 2 - Gudrød.

Men denne rekken stemmer ikke med den som oppgis i Fragmentary annals of Ireland under året 872. Der skriver krønikeren at Gudrød (Gothfraid) hadde en oldefar som hette Gofraid, en farfar som hette Gothfraid Conung og en far som hette Ragnall.

Annalen gir denne oversikten: Gofraid - Gothfraid Conung - Ragnall - Gothfraid.

En vanlig reaksjon på to ulike kongerekker, er å tenke at en av dem må være feil. Men er nå det så sikkert?

Det mest sannsynlige er kanskje at begge navnelistene er riktige, men at de refererer til ulike forhold.

Bildetekst: Dette gamle vakt- og tilfluktstårnet på klosterområdet i Glendalough var det vanskelig å bryte seg inn i, og vanskelig å sette fyr på. Det gav trygghet for munker og hellige skrifter.

.

Foto Finn Bringsjord.

Når Tjodolf oppgir at de tre første ”kongene” i Skiringssal var Halfdan 1, Øystein og Halfdan 2, er nok det riktig. Men som vi så i forrige blogg, var de ikke konger i vanlig forstand av ordet, men høytstående jyske offiserer utnevnt av det jyske kongehus til tjeneste som ”Commander in Chief” ved garnisonen ved kaupangen i Skiring.

På sitt vis var de konger uten land. Det var heller ikke slik at sønn fulgte far i stillingen. Det var i det hele tatt ingen slektskapsforhold mellom kongene i ynglingerekka fra nr 20 Ingjaldr til nr 25 Gudrød.

Da Halfdan 2 ble overfalt, drept og bortgjemt på en hemmelig gravplass på Borre, var epoken som kaupangens konfliktmeklere over. Seilskutene hadde gjort sitt inntok og den jyske strategien måtte endres. Nå var det herredømmet i Sørvestriket og i landene rundt Irskesjøen som skulle erobres.

Den jyske kongefamilien satte Gudrød, en av kongens nevøer, på den jobben. Gudrøds far, Ragnvald, var sannsynligvis bror til danskekongen, og farfaren var den kjente kongen, Godfridius (Godfred), som er omtalt i en rekke historiske kilder, og som døde i år 810.

Det kan derfor være den ekte genealogiske listen, Gudrøds, Olavs og Ragnvalds stamfedre, krønikeren oppgir. Spørsmålet vi bør stille er da: Hvorfor listet ikke Ragnvald opp sine ekte forfedre i Ynglingatal?

Problemet for Ragnvald (og Tjodolf) var at annalens Gofraid, Gothfraid Conung og Ragnall, aldri var konger i Norge. Imar kunne med all rett sitte i Irland og regne opp sine kongelige, jyske forfedre, men hans nevø, Ragnvald, kunne ikke ta dem med i Ynglingatal. For i det diktet var det konger som hersket i Sør-Norge på 7-8 hundretallet som skulle opplistes, og da valgte Ragnvald å navngi Olaf Geirstadkonges forgjengere i Skiring.

Dette forklarer også hvorfor Ragnvald ikke kunne bidra med personlige data om de tre ”konfliktmeklerne”, utover slikt som ville stått i enhver militær tjenesterapport. (Se Ynglingatal strofe 30, 31 og 32).

Før vi begynner å analysere hva Ynglingatal forteller om Gudrød Gofugláti (Gjeve), skal vi se noe nærmere på hva vi vet om hans farfar ”Gothfraid Conung” alias ”Godfred” (Godofridus).



Historiske Godofridus d.810 – Gudrød Gjeves farfar.

Den danske kong Godfred/ Godofridus, (d. 810), var en mektig konge som seriøst opponerte mot den tysk-romerske keiseren Karl den store. Blant hans mange bragder var at han klarte å tvangsflytte innbyggerne i markedsbyen Reric til havnen i Slien, hvor han lot bygge forsvarsverket Dannevirke*. Den frankiske historikeren Einhard d. 840, forteller i sin biografi over Karl den store** at Godfred betraktet Saksen og Frisland - keiserens provinser - som sine egne områder, og at han skrøt av at han snart skulle dra til Aachen og ta selve keiserstaden. Men før han kom så langt, ble han snikmyrdet av en av sine livvakter.

* Dannevirke var et jysk forsvarsverk som strakk seg fra vestre Jylland til handelssenteret Hedeby i øst, det senere Slesvig ved Slien. **Einhardi vita Caroli magni, ed. R. Rau 1968, side182 (kap.14). Jfr Annales regni Francorum, (i samme bind) side 88. (Se CK side 250, note 138).

Notker Balbulus d. 912, munk i St Gallen, skrev i 880-årene en annen biografi over Karl den store*. Han forteller at jyske kong Godfred faktisk invaderte ”Mosellanus pagus” (Moseldalen). Men i 810 gikk det galt for ham. Godfred skal ha vært lidenskapelig opptatt av å falkonere**, og under en jakt, mens han stod bøyd over jaktfalken for å få den til å slippe en and, ble han angrepet bakfra av sin egen sønn og kløvd i to. Sønnen hevnet sin mor som var blitt tilsidesatt av Godfred som nå favoriserte en annen kvinne.

* Notkeri gesta Caroli, ed. R. Rau 1969, side 406 (kap.13). ** Falkoneri var en aristokratisk jakt på småvilt og andre fugler med dresserte rovfugler. Det var oftest jaktfalk eller kongeørn som ble brukt. Jfr Gautreks saga, og utsmykningen på pengepungen fra Sutton Hoo.

Etter kongemordet overtok en av sønnene hans, trolig en eldre bror til Ragnall kongetronen i Jylland. Hvorvidt det var denne broren, eller Ragnall selv, som var fadermorderen, vet vi ikke. Det vi vet er at en viss Reginoldus (Ragnall) nevnes i en frankisk kilde* som en brorsønn til Godofridus. Men det kan jo bero på en feiltakelse; at Reginoldus i virkeligheten var Godfreds sønn, ikke brorsønn.

* ”Annales regni Francorum” side 88.

Snorre har trolig hatt tilgang til – eller fått referert - beretninger fra flere av disse kontinentale, kildene. Det kan ha innvirket på hans framstilling av Gudrød Gjeve i Y-saga.

Bildetekst: Karl den store (Charlemagne), d. 814. Maleri av Albrecht Dürer.



Gudrød Gjeve i Ynglingatal.

Gudrød Gjeve er den første dansknorske kongen i Ynglingatal som Tjodolf omtaler i to strofer; str. 33-34. Det er kanskje ikke så rart at han trengte større plass til beskrivelsen av Ragnvalds farfar, som trolig regjerte helt fram til Ragvald var i begynnelsen av 20-årene. Spesielt er det likevel at de to strofene kun forteller om omstendighetene rundt Gudrøds død.

Strofe 33 er slik:
Vard Godrødr / enn gofugláti / lómi beittr / sás longu vas / ok umbród / at ollum stilli / hofud heiptrækt / at hilmi dró.

Claus Krag har på side 139 oversatt strofen slik:
Ble Gudrød / den gjeve / rammet av svik / han som levde for lenge siden / og dødsråd / mot den drukne fyrste / det hevngjerrige hode / mot kongen rettet.


”sás longu vas”

Hvordan ”sás longu vas” skal oversettes er svært omdiskutert. Forskere som mener at Ynglingatal først kan være diktet i det 12te århundre, tolker dette utsagnet som en bekreftelse på nettopp det: Når dikteren - til sine tilhørere – omtaler Gudrød som han som levde for lenge siden, kan han – i følge Sophus Bugge, Claus Krag m.fl. - ikke ha tenkt på en konge som levde få tiår tidligere.

Walter Åkerlund avviste Bugges argumentasjon med at tidsbegrepet ”for lenge siden” bare kan oppfattes individuelt; for noen kan 20 år oppfattes som ”for lenge siden”. Han mener sás longu vas, nærmest må oppfattes som nødvendig ”linjefyll” til et skaldeverset i ”kvíduháttr”; dvs uten noen innholdsmessig betydning. (WÅ 1939 side 115).

Krag avviser Åkerlunds argumentering: ”Åkerlund overser da at tidsperspektivet i Ynglingatal ikke er ett liv, men en ætt-rekke som skal føre nærmere tusen år tilbake*. Da kan man ikke si at Gudrød levde ’for lenge siden’. Her har skalden røpet sin egen og sine tilhøreres tidstilhørighet”.

Dvs. det 12te århundre. *Merk for øvrig at også Krag mener at Ynglingatals kongerekke går tilbake til tiden rundt vår tidsregnings begynnelse.

Krags resonnement virker tilforlatelig, men det faller på sin egen logiske konsekvens. Hvis Krag har rett i at Ynglingatal ikke er diktet av Tjodolf fra Kvinen sent på 800-tallet, men av en kristen islending på 1100-tallet, ville jo også han, den falske skalden, med å skrive noe slikt - med samme tvingende logikk - ha røpet sitt eget falskneri for en oppegående leser. For det er ”ingen” som betviler at forfatteren av Ynglingatal i det minste pretenderte å framstå som ynglingekongen Ragnvalds hoffskald.

Jeg tror likevel Krag har rett når han peker på at sás longu vas må gå lenger bakover i tid enn til Gudrøds død i begynnelsen av 860-åra, men at løsningen ligger mer i familiær setting enn i tidsperspektiv. Etter mitt syn må sás longu vas speile tilbake på Gudrøds farfars tragiske død i 810. (Gudrød d.y. levde for kort tid siden, Gudrød d.e. levde for lenge siden).

Setter vi tolkningen inn i en slik sammenheng, får utsagnet ny mening: Ble Gudrød, den gjeve, rammet av svik, slik som han som levde for lenge siden ble? Karl den stores biografer fortalte at den Gudrød, som levde for lenge siden, enten ble drept av en av sine ansatte, eller av sin egen sønn, som ble oppmuntret til udåden av kongens hevngjerrige dronning. Trolig har den siste versjonen av Gudrød den eldres død vært i omløp i det norske Gudrød-dynastiet.

For sønnen(e) bak drapet på jyskekongen i 810, må det ha vært greit å legge det moralske ansvaret over på sin mor, dronningen. Er det den samme, gamle historien som gjentok seg da vår egen tids Gudrød døde? – spør Tjodolf innledningsvis i diktet, og han fortsetter med å fortelle at et hevngjerrig hode rettet dødsråd mot kongen.

Hvem som bar det hevngjerrige hodet blir først avslørt i strofe 34:

Ok launsigr / enn lómgedi / Ósu órr / af jofri bar / ok budlungr / á bedi fornum / stiflusund / of stunginn vas.

Claus Krag har oversatt strofen slik:
Ok lønnseier / den falske / Åsas tjener / fra fyrsten bar / og kongen / på den gamle bredden / av Stivlesund / stukket ble.

Her framstilles det slik at vi kan forstå at det hevngjerrige hode ikke er Ósu órr, men Åsa selv. Tjodolf sier ikke noe om hvem denne Åsa var, men det framgår av konteksten at hun må være en kvinne med makt og eget tjenerskap. Hele konseptet tilsier at hun var Gudrøds dronning, og kanskje en av tidens mest omtalte ”Grand Old Ladies”.

Sammenfattet forteller strofe 34 at Gudrød ble snikmydret av dronning Åsas tjener på bredden av Stiflusund. Men det er liten grunn til å feste lit til at en av dronningens evnukker utførte drapet. Hvorfor skulle han ofre livet sitt for slikt? Det eneste som er sikkert er at Ósu órr ble utpekt til å være syndebukk.


Stiflesund

Vi har tidligere kommet til at det er mest sannsynlig at Gudrød og Åsa bodde på den gamle kongsgården i Agder, i Halse utenfor Mandal. Her residerte trolig også Ragnvald da han fikk kongemakten, og det var trolig også i Halse sørlendingen Tjodolf komponerte Ynglingatal.

Men noe sted som i gammel tid kan ha vært allment kjent som stiflusund finner jeg ikke på Agder/ Jæren. Vi må da først vende nesen mot det stedet hvor Gudrøds eldste sønn, Olaf Geirstadaalf, residerte, og se om vi finner et stiflusund der.

Det må også forfatteren av tåtten ”Af upplendinga konungum” ha gjort. Han skriver: Guðröðr inn göfugláti var drepinn á Geirstöðum, (…), er hann gekk af skipi sínu í Stíflusundi seint um kveldit.

I følge riksarkivar, dr. Asgaut Steinnes, er det første leddet i "stiflusund", ordet stifla som betyr en stem, eller en demning; "stiflusund" betyr derfor ”det stengte sundet”. Spesielt er ordet brukt om et innløp som er stemt igjen med spisse staver eller stokker neddrevet i bunnslammet*. På det viset ble fremmede skip hindret fra å kunne anløpe området innenfor stemmen. Slike ”stiflinger” av trepåler var det utenfor kaupangene i Birka og Hedeby og ellers ved vic-byene rundt Nordsjøen. Et slikt stengsel må det også ha vært i sundet inn til kaupangen ved Geirstad.

* Jfr Asgaut Steinnes ”Husebyar” side 50-51, og Bjørn M. Jakobsen / Christer Westerdhal: ”Spärrade Vattenvägar”: http://www.fotevikensmuseum.se/marinarkeo logi/index.htm.


Bildetekst: Illustrasjon fra Birka. Både Birka og Hedeby stengte innseilingen med peleverk. Bukta innenfor stemmen kalte nordmennene stivlesund. Hedninger eller bevæpnede mannskaper slapp ikke inn i vic-byenes "stivlesund".

For de drevne sjøtrafikkantene i Sørvestriket var en stifla å betrakte som en bymur, og "stiflusundet" som "gaten" (byporten). Først etter at skipsmannskapene hadde avlevert sine våpen, ble det eventuelt åpnet en renne i palisadeveggen slik at skipet kunne slippe inn i byen. Likevel var det nok slik at de fleste skip la bi utenfor ”stiflingen” og losset varene over i kaupangens egne lettbåter som gikk i skyttel til og fra utstikkerbryggene i byen.

Trolig ble ordet stiflusund på Tjodolfs tid brukt som et apellativ, på samme måte som ordet kaupang fortsatt blir brukt. Når Tjodolf forteller at Gudrød Gjeve ble stukket ned i stiflusund, forteller han med det samme at skipet, med avvæpnet mannskap, var sluppet gjennom "gaten", åpningen i stemmen, og hadde lagt til ved en av de lange utstikkerbryggene inne i selve kaupangen.

Siden vi kun kjenner til en kaupang i Norge på 800-tallet, kan vi ta for gitt at det var stiflusundet i Skiring som ble omtalt.

"Stiflusund" ble neppe brukt som betegnelse i kaupangen etter at vaktholdet ved ”porten” opphørte og ”stiflingen” sto til forfall. Når Tjodolf skriver at Gudrød ble drept ”á bedi fornum stiflusund” sier han egentlig at kongen ble drept på bredden i et tidligere stiflusund. Det tyder på at vaktholdet inn til kaupangen, da diktet ble komponert, hadde opphørt.

Ragnvald hadde trolig valgt å flytte sin fars garnisoner fra Geirstad til Lista og/eller til Hundvåg ved Stavanger. Begge steder har – som Tjølling - ”tvillinggårder” med navnene Lunde /Huseby.
I seilskutetiden ble den gamle kaupangen ved Geirstad liggende noe i bakevja i forhold til Sørvestrikets handelsinteresser med Europa. (Se bloggen ” Kaupangs konfliktmeklere”).

Som vi ser ovenfor har Krag latt adjektivet "forn" stå til "bredd"; ”den gamle bredden”. Det samme gjør Steinnes (Husebyar1955, side 50-52) og en rekke andre forskere.

En del forskere velger å overse ordet "fornum". Walther Åkerlund oversetter helmingen slik; ”han (Gudröd) blev nedstucken på Stivlusunds strandbrädd”, og utgiverne av ”Snorres kongesagaer” skriver; ”Budlungen ble på bredden av Stivlesund stukket ned”, og føyer til i fotnoten: ”Stivlesund, ukjent sted”.

Når Krag oversetter "fornum" med "gamle" mister han den viktigste betydningen av ordet. "Forn" refererer primært til fortiden, til en epoke som er over, til slik det var ”før i tiden”, jfr ”fornalder”.
Hvis "forn" står til bredd, må det bety en bredd som engang var, men som ikke lenger er. Steinnes finner en slik bredd i Sandar; en bredd som engang var havbunn, men som nå er tørt land. Men han overser at endringen må ha skjedd i løpet av de siste tiårene; i tiden etter drapet på Gudrød, men før Ragnvalds død.

Det er jo nesten umulig å forestille seg at et sted, med tilhørende stedsnavn, skal slutte å eksistere; at det tilhører fortiden. Men hvis Tjodolf brukte ordet "stiflusund" som et appellativ, gir bruken mening. Gudrød ble drept i den indre - tidligere våpenfrie - havnen i kaupangen ved Geirstad.

Bildetekst: Havnebassenget i Hedeby, har også vært avstengt med en "stifling". .




Gudrøds død - et fadermord?

Den irske krønikeren (F) skriver under år 871: “Amlaib went from Ireland to Norway to fight the Norwegians and help his father, Gofraid, for the Norwegians were warring against him, his father having sent for him”. Olafs norske tilnavn Geirstadaalf, tilsier at hjemme i Norge hadde Olaf sin maktbase på Geirstad.

Det Tjodolf forteller er at Gudrød Gjeve ble myrdet mens han – sammen med sitt avvæpnede mannskap - lå med skipet sitt på havna inne i sønnens garnisonsby. Hvordan kan dette ha gått til?

Trolig har Åsa vært med sin aldrende ektefelle til Skiring, og mens Gudrød, sammen med sitt mannskap, tømte et fat vin for innhold, har Olaf og Åsa sittet i kommandørboligen og lagt ferdig de siste brikkene i renkespillet.

Omtrent slik kan det ha skjedd: Det er mørke kvelden og Åsa sender tjeneren ned til skipet med beskjed til Gudrød om at nå må han komme opp til henne på Geirstad. Olaf følger usett etter tjeneren, og ser at han etter en stund fotlyser den drukne kongen innover utstikkerbryggen. Vel inne på bredden står Olaf og venter på dem. Først dreper han faren med et spydstikk gjennom ryggen, deretter lider Åsas kastrat samme skjebne.

Jfr geirstadir av norr. geir-; spyd og –stadir; sted; spydstedet.

Vi kan vel regne med at verken Ragnvald eller Tjodolf visste noe sikkert om hva som egentlig hendte i kaupangen den kvelden. Trolig var de begge sammen med Ivar og raidet Irland fra øst til vest dette året. (Jfr F872).

Men Tjodolf må ha hatt sine mistanker. Hvorfor skulle han ellers så åpenlyst gjøre tilhørerne sine oppmerksom på likheten mellom drapene på Gudrød ”den eldre” og Gudrød ”den yngre”?

Som alltid er det seierherrene, Olaf og Ragnvald, som utformer samtidshistorien. I følge Snorres Ynglingesaga har deres versjon overlevd noenlunde slik:

Gudrød lå med skipet sitt i Stivlesund; det var mye å drikke der, og kongen ble svært drukken. Om kvelden da det var mørkt, ville kongen i land; men da han kom til enden av bryggen, løp en mann på ham og stakk spydet gjennom ham; det ble hans bane. Mannen ble straks drept, og om morgenen, da det ble lyst, kjente de ham igjen, det var dronning Åsas skosvein. Hun la heller ikke skjul på at det var hun som stod bak drapet på kongen”.

Hvis dette er den sanne framstillingen av mordet på Gudrød, kan vi jo undres over hvorfor Olaf lot den slemme stemoren slippe så billig fra ugjerningen. Ja, hun ble faktisk rikelig belønnet; for i følge Snorres innledning til Halfdan Svartes saga reiste Åsa straks etter mordet ”vest til Agder, hvor hun slo seg ned, sammen med sønnen Halfdan Svarte, og tok det riket som hennes far hadde hatt”.

Det var ikke opp til Åsa å ta noe som helst, aller minst et kongerike som Gudrød erobret, og som sønnen Olaf nå hadde arvet etter sin far. Som alltid tilrådes det å ta middelalderprosaens framstilling med en stor klype salt. Det gjelder spesielt alt som har med framstillingen av hårfagreættens tilknytning til ynglingætten.

Verken Snorre, eller forfatteren av Af upplendinga konungum, har oppfattet at ordet ”stiflusund” i Ynglingatal kan ha hatt en annen betydning enn et stedsnavn med stor ”S”. Vi har tidligere påvist at "stein" (strofe 2) og "skærreid" (strofe 30) led samme skjebne. Dette kan betraktes som klare ”diskrepanser” mellom 800-åras dikt og 1100-åras middelalderprosa.

Verken Ynglingatal eller Ynglingesaga sier noe om hvor Gudrød fikk sin legstadr, ja faktisk er der ingen kilder som kan fortelle noe om hvor Gudrød ble gravlagt. Men siden han ble stunginn ved Geirstad, ved sønnens residens, er det mest sannsynlig at han også ble hauget der. Jeg kan vanskelig forestille meg at Åsa tok den gamle hedningen med seg hjem og gravla ham ved kongsgården i Agder. Men hvem vet?