Kaupangs konfliktmeklere
.
Kaupangens "sokmidlendr" - konge uten land?
Historikernes forsøk på å tidfeste de norske Ynglingekongenes regjeringstid har vist seg svært vanskelig. Det meste har vært basert på gjetning om hvem som lå gravlagt i de store haugene i Vestfold, sammenholt med arkeologiske anslag om gravhaugens alder. I følge historiker professor Claus Krag, har dette ikke ført til spesielt troverdige resultater. (Se Claus Krag: ”Ynglingatal og Ynglingesaga” 1992, side 240 ff).
Bildetekst: Borrehaugene for borrekongene. Her er neppe noen ynglingekonger hauget.
.
I bloggen for desember 2010: ”Tidsformelen i Ynglingatal og Háløygjatal”, mener jeg å ha vist at de to genealogiene Ynglingatal og Håløygjatal var skodd over en lest som kan sammenfattes slik: Stamfaren fødes samtidig med Kristus. Han blir konge etter Kristi død i år 33 og regjerer fram til år 66. Da overtar sønnen kongemakten og regjerer fram til år 100. Deretter regnes tre konger pr århundre, fram til de fem – seks siste forfedrene til oppdragsgiver, hvor en gradvis kan forvente realitetsorienterte opplysninger.
Ynglingatals kongeliste:
Nr i kongerekken / navn / regjeringstid ( årstall e. Kr.)
1 Fjolnir...... 33-66
2 Sveigdir... 66-100
3 Vanladi... 100-133
4 Visburr... 133-166
5 Dómaldi.. 166-200
6 Dómarr... 200-233
7 Dyggvi.... 233-266
8 Dagr........ 266-300
9 Agni........ 300-333
10 Alrekr... 333-366
11 Yngvi..... 366-400
12 Jõrundr. 400-433
13 Aun........ 433-466
14 Egill........ 466-500
15 Õttarr..... 500-533
16 Adils....... 533-566
17 Eysteinn. 566-600
18 Yngvarr.. 600-633
19 Önundr... 633-666
20 Ingjaldr.. 666-700
21 Õlafr........ 700-733
22 Hálfdan... 733-766
23 Eysteinn. 766-800
24 Hálfdan... 800-833
25 Gudrødr.. 833-866
26 Õlafr........ 866- ?
27 Rognvaldr ? -885
Beregning av et historisk nøkkelår
Trolig ble endelige punktum for Ynglingeættens æra satt ved slaget i Hafrsfjord. Etter slaget var ”rikssamlingen” et faktum, og den siste yngling, Ragnvald, hadde - sammen med Sørvestriket - utspilt sin historiske rolle. Diktet Ynglingatal må ha blitt avsluttet like før dette vannskille i norsk historie.
Det tradisjonelle årstallet for slaget i Hafrsfjord, 872, stammer fra beregninger utført av historiker, prof. Rudolf Keyser, 1803-1864. Han tok utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000 og regnet seg bakover i tid, ut fra de antall år sagaene oppgir at kongene hersket.
Årstallene, ble senere trukket i tvil av professor Halvdan Koht (1873-1965) som i 1921 presenterte det han kalte ”eit nytt grunlag for tidrekninga vår”. Også han gikk ut fra slaget ved Svolder i år 1000 og regnet bakover, men da ut fra antall slektsledd á ca 30 år. Han kom da fram til at Harald Hårfagre var født ca 865.
Jeg mener Koht ved å sette 865 som Haralds fødselsår, begikk en matematisk ”blunder”, da dette året – statistisk sett – må være Haralds Hårfagres første regjeringsår. Blunderen førte til at han satte årstallet for Hafrsfjordslaget til ca år 900. Kohts utregning hadde i mange år full tilslutning blant våre historikere.
Se Halvdan Koht: ”Um eit nytt grunlag for tidrekninga vår” i ”Innhogg og utsyn” 1921.
Bruker vi tidsformelen fra Ynglingatal på samme ”regnestykke”, dvs 33,3 år pr generasjon, regnet fra år 1000 og bakover, kommer vi fram til at Harald Hårfagre, statistisk sett, ble konge i år 866. Det utelukker selvsagt ikke at Hafrsfjordslaget kan ha stått i år 872, men det er mer sannsynlig at slaget kom noe lengre ute i det århundret.
Senere undersøkelser, bl.a. av den islandske forskeren, Ólafia Einarsdóttir i 1960-årene, har stort sett gjenreist tiltroen til Keysers – og sagaenes – dateringer over kongenes regjeringstid. Selve tidfestingen for slaget i Hafrsfjord er fortsatt noe usikkert, men midten av 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.
”Skilfingatal”
I bloggen ”Beowulf og tidsformelen”, januar 2011, viste jeg at toneangivende forskere som Åkerlund, Baetke og Sundqvist holdt det for sannsynlig at Tjodolfs Ynglingatal, fra strofe 1 til og med strofe 28, bygde på et gammelt svensk genealogisk kvad om skilfingerætten, dvs om kongeslekten i Svithjód.
Dette kvadet, som jeg heretter velger å kalle ”Skilfingatal”, må være laget av en ukjent, svensk skald, senest på 800-tallet.
Åkerlund og Sundqvist mente at ”Skilfingatal” var oppdatert helt til Tjodolfs samtid, dvs til siste halvdel av 800-tallet*. Basisstrukturen i Ynglingatal hadde kvinesdølen fått ved først å ”klippe bort” de seks siste kongene i ”Skilfingatal”, for så å ”lime inn” de seks dansknorske inglingekongene i stedet. Navn og faktaopplysninger om de seks inglingekongene hadde han fått av sin oppdragsgiver Ragnvald Heidum-hárr.
* WÅ 1939 side 73, og OS 2002 side 52.
Min forståelse av tidsformelen gjør meg noe skeptisk til at ”Skilfingatal” var oppdatert helt fram til midten av 800-tallet. Jeg mener det er rimelig å anta at originale ”Skilfingatal” ble diktet på slutten av 600-tallet, dvs noenlunde samtidig med de berømte engelskspråklige poemene ”Beowulf” og ”Widsith”. Tjodolf behøvde, med andre ord, ikke klippe bort noen svenske konger fra ”Skilfingatal”, han kunne bare skjøte på de seks dansknorske inglingene. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor.
Hva så med de dansknorske kongene, hvor fikk han 'vitaet' om dem fra? Svaret er fra Ragnvald – den siste yngling. Walther Åkerlund understreket at en kan forvente at skaldens oppdragsgiver noenlunde korrekt kunne gjengi sine forfedre fem-seks ledd bakover i historien. Dette synet støttes også av Sundqvist som skriver: ”In all likelihood he (Tjodolf) knew of vital traditions about the five or six last generations of Norwegian rulers”.
Se Walter Åkerlund: “Studier over Ynglingatal”,
Det er flere forhold som indikerer at det var slik: Alle frie menn hadde f eks etter Gulatingsloven plikt til å kjenne sin familie bakover i fem slektsledd, fordi det var egne lovtolkninger i saker mellom familiemedlemmer. Et annet eksempel er at det kunne kreves av en storbonde som hevdet odelsrett til et gårdsområde at han var i stand til å regne opp sine forfedre i fem ledd, og helst at han også kunne vise til en gravhaug på gården hvor stamfaren var hauget.
Implisitt fører dette med seg at hvis vi kan sannsynliggjøre at seks etterfølgende konger i skilfinger-genealogien var historiske konger i Svithjód, har den syvende kongen vært svenskeskaldens oppdragsgiver.
Forskerne har lenge visst at tre generasjoner med skilfingere; Nr 14) Egill (Angantýr), 15) Ottar og 16) Adils var historiske konger i svensk Uppland. (Se OS 2002, side 50).
Skalden har ikke diktet opp disse kongene, men er blitt orientert om deres liv og levnet av sin oppdragsgiver – eller av frode menn ved hoffet i Uppsala. Så blir da spørsmålet: Hvem er de tre andre historiske kongene?
Siden vi i bloggen for januar 2011 påviste at nr 13) Aun var en eventyrfigur, må kandidatene nødvendigvis bli de tre kongene som fulgte etter Adils på Uppsala-tronen; 17) Eysteinn, 18) Yngvarr og 19) Õnundr. Den kongen som kom etter Õnundr, og som derfor må ha vært svenskeskaldens oppdragsgiver, er 20) Ingjaldr. Om han blir det også sagt at han var den siste av skilfingerætten med kongemakt i Svithjód. Så da passer det godt at svenskeskalden avsluttet ”Skilfingatal” etter Ingjaldrs bortgang. Vi er da kommet fram til begynnelsen av 700-tallet.
Som nevnt var Egill (Angantýr), Ottar og Adils – ut fra Ynglingatal, Beowulf, Widsith og frankiske kilder – historiske personer. Ingen har derimot lagt fram konkrete data som kan vise at Ingjaldr selv, eller Ingjaldrs far (Önundr), farfar (Yngvarr) og oldefar (Eysteinn), var historiske konger i Uppsala. På den andre siden er det lite som tyder på at de ikke var det. Så kan en diskutere hvem som har bevisbyrden. Dette utgangspunktet gir oss lov til å anta at kongene fra nr 14 til og med 20 er historiske.
Den siste svenske kongen som omtales i Ynglingatal, nr 21) Olaf, var i følge Snorre, konge i Värmland hvor han ledet et storstilt nyryddigsprosjekt som gav ham tilnavnet ”trefeller”. Åkerlund mener Olaf Trefeller har mange kjennetegn på å være en uhistorisk overgangsfigur*. Jeg antar han var et ”påfunn” av Tjodolf for å få til en mer troverdig forflyttning av den svenske kongeslekten fra Uppsala til Vestfold. Olaf er ”karabinkroken” som kvinesdølen brukte til å lenke sammen den svensk slektskjeden med den dansknorske.
Trolig var det også nødvendig å legge inn "trefelleren" som ekstra ledd for å få det genealogiske tidsskjema til å passe med den første ”inglings” inntreden i historien. Olaf Trefeller er ”the missing link” som på mange måter står som et ”bevis” på at svenske ”Skilfingatal” slutter med Ingjaldr og at norske ”Inglingatal” begynner med Hálfdan 1.
* Se W. Åkerlund: "Studier över Ynglingatal", 1939 side 68 ff.
.
De tre første inglingene
Den dansknorske ynglingerekka ser slik ut:
Halfdan 1 - Øystein - Halfdan 2 - Gudrød -> Olaf -> Ragnvald.
Disse ”kongene”, som jeg har valgt å kalle inglingene*, stammet trolig fra Danmark. Om de stammet fra det danske kongedynastiet i Lejre på Sjælland, de såkalte ”skjoldungene”, er mer enn tvilsomt. Derimot er det en viss mulighet for at Halfdan 1 stammet fra kongedynastiet på Jylland. Mest sannsynlig er det likevel – som vi skal se nedenfor - at han var en høyt rangert yrkesoffiser (oberst), som i spissen for en jysk ”fremmedlegion”, ble sent nordover for å ta kontroll med handelsrutene til og fra kaupangen i Vestfold.
* Se bloggen ”Inglingene i Ynglingatal”, oktober 1010.
Etter hvert bygde Halfdan 1 opp en så sterk militær maktbase i Skiringssal, at han ble respektert og omtalt på lik linje med de andre fylkeskongene i Øst-Norge. Det er mulig at han forsøkte å bryte kommandolinjen til kongehuset i Jylland for å danne sitt eget familiedynasti, men det er lite som tyder på at det blomstrende maktapparatet rundt det jyske kongehuset ville ha tillatt noe slikt.
Tjodolf sier ikke noe om hvorvidt de fire første inglingene var i familie med hverandre. Men siden de følger etter hverandre i det som tradisjonelt er oppfattet som en ”genealogi”, og siden Snorre påstår dette i Y-saga, har forskerne nærmest ukritisk fulgt i Snorres fotspor og antatt at sønn fulgte far på ynglingetronen. Tjodolf er fullstendig taus om slektskap i kongerekken.
For meg ser det ut til at de tre første ”konfliktmeklerne” ikke var noe annet enn oppnevnte, jyske plasskommandanter i garnisonsbyen ved kaupangen i Tjølling. De var profesjonelle kommandører som på grunn av sine diplomatiske evner og militære bragder ble utpekt av det jyske kongehus til å bekle stillingen.
Jeg ser ingen tegn til at Tjodolf gir dem kongelige funksjoner, at de f eks ledet religiøse riter som lenket herskeren til sitt land og folk. Det sies ikke noe som tyder på at de tre dansknorske inglingene kunne holdes ansvarlig for bønders ve og vel, for ”ár ok fridr”.
(Jfr OS 2002, side 213).
Riktignok omtaler dikteren dem som ”jofúrr”, dvs villsvingalt, som er en gammel fyrstetittel fra Svithjód, hentet fra et hjelmmerke av villsvin. I følge Steinnes spilte merket på lydlikheten mellom sveer og svin.
.
Bildetekst: En ekte jofúrr hadde villsvin som hjelmmerke.
.
Opprinnelig var både merket og betegnelsen jofúrr brukt eksklusivt av kongene i Uppsala*. Men i dag er det neppe noen forskere som mener de tre første inglingene tilhørte skilfingerætten. Om Tjodolf kjente etymologien til begrepet jofúrr er heller tvilsomt. At han kaller Eysteinn for ”jofur gauzkum”, dvs den gautske jofúrr, viser at han – feilaktig - brukte betegnelsen på andre enn skilfingerkongene. Poeten bak ”Skilfingatal” kunne naturlig nok noe mer om bakgrunnen for epitetet, og nøyde seg med å omtale noen av sine skilfingerkonger for ”jofri” (str. 2), ”jofri sænskum” (str. 25) og ”Svia jofri”. (Str. 29).
* Jfr Asgaut Steinnes: ”Hundekongen”, H.T.1958, side
Det territoriet de tre første inglingene kontrollerte, rakk neppe utover Skiringssal, dvs nærområdet til kaupangen. De var konger uten land. Deres underståtter var militære yrkessoldater og en brokete samling ”borgere” i kaupangen. Som ved garnisonsbyer flest* var det handelsfolk, håndverkere, vinhandlere** og prostituerte. I tillegg kom en del pensjonerte soldater som slo seg ned i kaupangen og etablerte familie. Kvinner og barn kunne f eks bidra med å produsere vadmel til den oppblomstrende seilproduksjonen.
* Se bloggarkiv september 2008 ”Stavangers eldste historie”.
** Betegnelsen kaupang er en direkte norrøn oversettelse av latinske caupo (= vinhandler) og angõ = snører sammen, forbinder, (jfr lat. angina). Direkte oversatt betyr kaupang; vinhandlerforbund. Etter hvert fikk det betydningen "kremmersted". Ordet kaupang er et godt eksempel på at vikingene tok med seg romersk handelsterminologi hjem til Norge.
Derimot er det trolig at den fjerde inglingen, Gudrød Gjeve - som trolig var barnebarn til jyske kong Godfred - forsøkte å etablere et nytt kongedynasti i Sør-Norge. Men det nye dynastiet var ikke sentrert rundt garnisonsbyen i Skiringssal, men om sørvestingenes gamle kongsgård i Halse ved Mandal.
Poenget med å sende en dansk ”fremmedlegion” til kaupangen må ha vært å sikre fri flyt av handelsvarer over de østlandske fylkeskongenes landegrenser. Ingen handelsvirksomhet kunne overleve ”tollstasjoner” på annethvert vadested eller nes. Så lenge det ikke var en ”overkonge” i landet som regulerte dette, måtte en "fremmedlegion" tilkalles for å holde orden.
Det hevdes med stor grad av sannsynlighet at russiske fyrster bad svenske marinestyrker fra Roslagen komme og spille en slik politirolle på de russiske vannveiene. Trolig er den norske etableringen av ”vikingbyen” Dublin, kommet som en direkte følge av at sørvestingene tok på seg den samme ”politirollen” ovenfor de keltiske klanene ved Irskesjøen.
Det høres unektelig litt rart at sørvestingenes marinestyrker kunne opptre i politirollen i Vesthavet, samtidig som de tilkalte en dansk ”fremmedlegion” for å ordne opp i forholdet mellom fylkeskongene på Østlandet, men det har sin naturlige forklaring. Sørvestingenes maktbasis bygde på marinestyrker som i sommermånedene rodde vannveiene mellom –vic byene* rundt Nordsjøen og i Irskesjøen. Når en armada på kanskje 50 orlogskip (20-sesser) – hver med 40 marinesoldater ombord - på forsommeren la ut fra kaupangen i Tjølling, betalte de ikke toll for varene sine, uansett hvor de søkte havn. De var vikingene fra nord; havets herrefolk.
* De såkalte ”vic-byene” var byer som omkranset Nordsjøen på 700-/ 800-tallet. Gode eksempler er Qentovic i Frankrige, Vijk bij Duurstede i Nederland, Lundenwic og Eoforwic i England Endelsen vic stammer trolig fra latinske vicus (plural vici); en sivil handelsby, egentlig kjøpmannsforbund, utenfor et romersk fort.
Sørvestriket, dvs Agder og Jæren, var i frankertid utegangersauenes beiteland, der fantes knapt en inngjerdet kornåker. Gras og lyng dekket heiene som av beitedyr og lyngbranner ble holt snaue for skog. Sørvestingene var storforbrukere av skipsplanker og skipsnagler, men de hadde ikke skog til verken skipsbygging eller jernutvinning. Uten sikker import av bygg, jernbarrer og skipstømmer, måtte ulleksporten reduseres til en brøkdel. Småkongene i Borre, på Toten og Oppland svingte seg trolig opp på storstilte leveranser av korn til kaupangen, leveranser som siden ble kjøpt opp av sørvestingene når de på hjemveien fra Europa rodde innom Skiringssal for å byttehandle.
Sørvestingene hadde store, spesialiserte marinestyrker, men var så å si uten hærstyrker. Kravet til dem som skulle holde åpne transportruter fra kaupangen i Skiringssal til ”kornkamrene” på Hedemark og Oppland, var at de disponerte husebymannskaper, dvs ryttere og fotfolk. Det var primært slike hærstyrker som måtte tilkalles når korntransporten til kaupangen skulle sikres, styrker som var forlagt i kasernene på Huseby.
Men noe behov for marinestyrker, som kunne patruljere på fjorden og i elvene, må det også ha vært. Kanskje har sørvestingene stilt opp med noen av de skipsmannskapene som var forlagt på Lunde, marinebasen i Tjølling?
Se bloggarkiv ”Landa og Lunde”, november 2010.
.
Halfdan 1 (733-766), den første inglingHalfdan 1’s rolle som reisende konfliktmekler og mellommann (sokmidlendr) blir understreket i Ynglingatal strofe 30, første helming. Kvadet poengterer, i følge Finnur Jóhnnsson, at Halfdan vil bli saknet av ”fredligsinnede menn, som vil at alt går etter lov og rett”, og at ”denne betegnelsen karakteriserer tidlig Halfdan selv”. (WÅ side 111)
I andre helming forteller Tjodolf at kongen døde på Toten, men ble hauget i Skiringssal. Når skalden nevner at kommandøren i Skiringssal døde på Toten, er det trolig et dikterisk grep som går på å vise utstrekningen på konfliktmeklerens ansvarsområde; fra Toten til kaupangen.
Deretter fremhever dikteren i tredje helming Halfdans status som ”Commander in chief” – ved å vise til hans verdighet som ridende kommandør. Det må være dette Tjodolf har i tankene når han forteller at kongen ble gravlagt i Skiringssal sammen med sin oppsalte hest. For etter min mening bør tredje helming; ”ók skereid i Skíringssal of brynjalfs beinum drúpir”, oversettes slik: ”og hesten* luter - i Skiringssal - mot kommandørens bein”.
*Jfr symbolikken rundt ”den rytterløse hesten” som ble leiet i spissen for John F. Kennedys begravelsesprosesjon til Arlington National Cemetery.
Min tolkning er en radikal endring av tidligere oversettelser, og den fordrer derfor en bredere begrunnelse. De fleste forskere har tolket ”skereid” som et stedsnavn i Skiringssal. (Jfr CK 1992, side 132 ff). Men allerede i 1871 tolket prof. Sophus Bugge ordet apellativt.
Se Hist. Tidsskr. I, 1871 ”Om Skæreid i Skiringssal” side
Bugge oversatte ”skereid” som ”det som bar hesten; dvs ”jorden”. I norrøn poesi er ”skær” en kjenning for hest, mens ”reid” kan tolkes i flere retninger. En betydning er ’oppsadlet hest’, en annen er ’hest og vogn’.
Jfr tolkningen av Ragnvalds tilnavn; ”reidar stjòri”, i bloggarkiv september 2008; ”Ragnvald Vognstyrer”, og tolkningen av runen ”reid” i bloggen ”Runemagien i Hogganvik”, november 2009.
Bugges oversetting av helmingen var: ”Og jorden (gravhaugen) luder i Skiringssal over heltens ben”. (Norr. drupír; (luder); å lute, å helle utover/innover). Bugges tolkning møtte en del motbør. Noen mente at skereid heller burde oversettes med ”heste-reien”, at det refererte til at kongens hird en gang stod bøyd over kongens grav. Men skereid står i presens ikke i imperfektum.
Toneangivende forskere på Ynglingatal, slike som Walter Åkerlund og Claus Krag har falt ned på Snorres tolkning av skereid som stedsnavn, at det er Skereid i Skiringssal som ”drupir” over brynjefyrstens bein. Men hvordan kan det ha seg at et sted - et geografisk område i Skiringssal - luter over kongens bein? Hva kan kvinesdølen ha ment med en slik formulering? Nei, det gir de ingen forklaring på.
Bugges tolkning av ”skærreid” som ”jorden” er etter mitt syn også svært så intetsigende. Kan Tjodolf ha ment å si noe så banalt som at det som hesten tråkker på - jorden - luter over kongens bein? Det tror jeg ikke.
Etter mitt syn er Bugges utgangspunkt riktig, men tolkningen av ”skær-reid” som ”det som bærer hesten”, blir feil. Kjenningen ”skær-reid” må tolkes som ”den som bærer personen”, dvs enten som en ’oppsadlet hest’, eller som ’hest og vogn’.
Etter Bugges tid har utgravinger i Oseberghaugen, og andre steder, vist at representantene for det øverste, militære aristokratiet på denne tiden kunne bli gravlagt sammen med sin favoritthest. I noen tilfeller, for eksempel i Västhögen og i Östhögen i Uppsala, er hestene kremert. (Jfr OS 2002 side 230 ff). Jeg tror derfor at den siste helmingen i strofe 30, skal oversettes slik: ”og hesten luter, i Skiringssal, over kommandørens bein”, eller: ”og i Skiringssal luter hesten mot kommandørens bein”.
Som vi ser er strofe 30, strofen om Halfdan, svært fattig på personlige faktaopplysninger. Tjodolf har blitt orientert om stillingens funksjon og ansvarsområde, og at kommandøren er hauget i Skiringssal. Noe mer har ikke Tjodolfs oppdragsgiver, Ragnvald Heidum-hárr, visst å fortelle om han. Er det troverdig at Ragnvald visste så lite om sin stamfar – inglingedynastiets grunnlegger?
.
Maktendringen i ”seilskipstiden”
På begynnelsen av 800-tallet skjedde det en samfunnsmessig omveltning i Sør-Norge. Den kom som en følge av en av tidenes største tekniske endringer innen nordisk skipsfart. Skipene gikk fra å være manuelldrevne til vinddrevne. Årene ble lagt inn og mast og seil ble tatt i bruk. Omleggingen endret fundamentalt både handelsstruktur og maktstruktur i Sør-Norge.
Osebergskipet, som ble bygd i 820, er det eldste, kjente seilskipet i Norden. Storhaugskipet på Karmøy fra ca 780 er det yngste, rene roskipet vi kjenner til*. I følge fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar i Vest-Agder, må utviklingen fra årer til seil ha foregått nettopp i denne perioden. Se bloggarkiv mai 2009 ”Mysteriene på Oseberg”.
* Aldersbestemmelsene, som er fastsatt ved hjelp av årringekronologi, er utført av seniorforsker ved Nasjonalmuseet i København, Niels Bonde.
Endringen av maktstrukturen i Sør-Norge skyltes primært at marinens skip, orlogskipene, ble rigget til seilskip, noe som omgående økte trusselen mot den etablert maktstrukturen. Det var relativt enkelt å holde samlet en armada på 40 skip, når vikingene rodde langs kysten ned til Europa. Et angrep på ett av disse skipene, ble også et angrep på de 39 andre skipene, dvs et angrep på 1600 topptrente marinesoldater. Ingen gjorde det!
Men det er nærmest umulig å holde en armada på 40 seilskip samlet. En slik flåte må holde god avstand fra land, og vinden sprer skipene ut over et stort havområde. Derved kan skip overfalles og kapres ett for ett, lenge før unnsetning når frem. Spesielt ille må det ha vært de første 10-årene, når bruk av mast og råseil var nytt og uprøvd. De nye forholdene framelsket sterke, individualistiske skipsførere, offiserer som i siste instans bare valgte å stole på seg selv og eget mannskap.
Individualister foretrekker å ta ”short cut” på havet. Veien fra London til Mandal gikk ikke lenger innom kaupangen i Vestfold. Hvorfor skulle den det? Fikk de grei bør, kunne skipet frakte et tonn korn fra Kontinentet til Mandal, mens mannskapene om bord satt med hendene i fanget. Så hvorfor skulle de fortsatt ta omveien om Skiringssal og kjøpe korn fra Østlandet?
Den gamle reiseruten som roerne - dvs de ekte vikingene – i 6-7 hundre år hadde brukt fra Sørvestriket til Kontinentet; Skiringssal – Gøtaland – Læsø – Limfjorden – Rhinen - London/ Irskesjøen, ble etter noen få tiår med seilskip forlatt. Kaupangen i Vestfold begynte trolig å komme i bakevja før midten av 800-tallet.
Fler og fler av marinens ”handelsskip” la nå hjemturen nordover Irskesjøen hvor de rundet Katanes og satte kursen hjemover til Stavanger. Trøndere og nordlendinger ble kanskje de viktigste innenlandske handelspartnerne for makteliten mellom Lindesnes og Boknafjorden. De strømmet nå nordfra til Stavanger og gjorde ”tollstedet” i Karmsundet til en gullgruve for den fylkeskongen (Harald Hårfagre?) som satt med makten der.
Se bloggarkiv september 2008 ”Stavangers eldste historie”.
Overgangen fra roing til seiling, slo beina under sikkerheten til det århundre gamle kongedynastiet i Halse ved Mandal. I ”roertiden” visste ”alle” at i sommermånedene, når sørvestingene kanskje sendte 1500 marinesoldater til Europa med ullprodukter, lå Sørvestriket nærmest åpent for angrep. Men ”alle” visste også at på sensommeren vendte de tilbake samtidig, som en sammensluttet enhet av profesjonelle, topptrente soldater. Ingen nordisk militærmakt kunne motstå dem da. Derfor holdt potensielle fiender ”fingrene fra fatet”. Slik var det i romertiden og i tidlig frankertid, men slik var det ikke lenger på 830-tallet. For alt dette endret seg da seilskipene begynte å vende tilbake til Sørvestlandskysten enkeltvis. Da kunne de ”plukkes”, ett for ett.
I neste blogg: De som først skjønte dette, var trolig det jyske kongehuset, representert med Gudrød Gjeve.
.
Eysteinn (766-800) – den andre ingling
Hvis Stylegar har rett i at utviklingen fra årer til seil har foregått i perioden fra 780 til 820, slår det fullstendig beina under troverdigheten til det ”frode menn på Island”, inkludert Snorre, forteller om den andre konfliktmekleren på Geirstad. I Y-saga, kap. 45, skriver Snorre at Eysteinn, ”seilte med noen hærskip” over fjorden og gjorde strandhogg i Østfold hos en konge som hette Skjold. Han fortsetter slik:
”Kong Skjold kom ned på stranda med hæren sin, da var kong Eysteinn borte og kommet helt over fjorden, og Skjold så seilene deres; så tok han kappa si og sveivde og blåste med den. Da de seilte forbi Jarlsøy, satt kong Eysteinn ved roret, og et annet skip seilte like opp mot dem, det var litt sjøgang, og så slo bommen fra (det møtende) skipet kongen over bord; det ble hans bane”.
Nå er det slik at vi vet at de første seilskipene var rigget med et firkantseil som øverst ble hold oppe av en tverrstokk, en rå, og hvor seilets nederste hjørne var festet til bordet (ripen) med tauverk.
Seilskip som er utstyrt med ”bom” er enten rigget med ”trekantseil” eller med ”gaffelseil”, en seilføring som ikke kom i bruk på Oslofjorden før i tidlig middelalder.
Den prelaten som på slutten av 1100-tallet skrev Historia Norwegiae (HN), gir en annen versjon av hendelsen. Han forteller at ”Eystein ble slått over bord av ”spristaken” på et møtende skip”. Forfatteren har trolig vært klar over at seilskipene i vikingtid var rigget med firkantseil, dvs uten bom. En ”spristake” ble derimot brukt til å spenne ut råseilet. Men råseilet var som nevnt festet med tauverk til bordet, og det tillater heller ikke spristaken å ”slå” ut over skipssiden.
Bildetekst: Båt med rå og firkantseil. En av seilerne trimmer spristaken
Dette siste har nok Snorre visst, og derfor satset han på at ”bommen” var tatt i bruk allerede på Eysteinns tid. Men det var nok minst 200 år for tidlig. I tillegg har vi det forhold at det er mer enn tvilsomt om mast og seil var tatt i bruk i Eysteinns regjeringstid. Enkelte ”pilotprosjekter” kan være igangsatt, men neppe noe mer.
Trolig har både prelaten som skrev HN og Snorre brukt Sæmunds eller Ares versjon av ynglingehistorien som kildeskrift. Men det endrer ikke på realiteten. Takket være Niels Bondes årringekronologi, er det nå avslørt at middelalderprosaen* om kong Eysteinn, er rent oppspinn.
* Middelalderprosa; tekst i ubunden form, motsatt poesi, tidligst fra 1100-tallet. Ares Íslendigabók, Historia Norwegiae, Af Upplendingakonungum og Snorres Y-saga, er eksempler på middelalderprosa.
En hendelse hvor en svingende bom har slått mann over bord på et møtende skip - trolig en hendelse nær opp til deres egen samtid - har islandske frode menn med overlegg valgt å spinne over på Eysteinn. Vi må da spørre: Hvor ofte er tilsvarende gjort i prosaen om de andre ynglingekongene? Kan vi overhode stole på noe av det som står i Snorres Y-saga som ikke har belegg i Ynglingatal?
Svaret må bli nei. Noe er selvsagt riktig, men vi kan ikke vite hva. Det Snorre skriver må derfor tas med en stor klype salt. Kun det som bekreftes av uavhengige kilder er å stole på. Men det betyr ikke nødvendigvis at Snorre ”bløffer” med overlegg. Oppspinnet om seilbommen kan føres tilbake til Snorres islandske kilder, og da primært til presten Sæmund "Frode" Sigfússon 1056-1133, den første islandske historiker vi kjenner navn på, og det historiske miljøet han grunnla på Odde*.
*Sæmund hadde direkte innflytelse på Are "Frode" Torgilsson's (1067-1148) historieskriving, og Snorre fremhever i prologen til Heimskringla at presten Are Frode var en viktig kilde for boken.
Snorre Sturluson (1178 -1241), ble i lærdom oppfostret hos Jón Loftsson. Han var Sæmund Frodes barnebarn, og ble i samtiden omtalt som Islands lærdeste mann. Vi kan altså slå fast at den islandske historikerlinjen, Sæmund -> Are -> Snorre, produserer usanne beretninger om dette og hint.
La oss så vende tilbake til Tjodolfs dikt om Eysteinn. Ynglingatal (strofe 31), forteller ikke noe som helst om hendelser i Eysteinns liv, eller om hvordan han døde. Kun at han døde og ” ble gravlagt under grusen på raets kant der el-kalde Vadla strømmer ut i vågen”. Ikke med ett ord koblet Tjodolf hans liv og levnet til seilskutetiden.
Når Holtsmark / Seip i ”Snorres kongesagaer”, side 46, oversetter første helming i strofe 31 slik: ”Og Øystein - slått av bommen - fór til Hel …”, og Walter Åkerlund 1939, side 113, oversetter strofen slik: ”Eystein omkom, slagen över bord av en segelbom”, viser dette hvor sterkt middelalderprosaen gjennomsyrer forskernes tolkning av Ynglingatal.
Snorre skriver at ”mennene hans fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen ved Vadla”. Snorre mente Vadla var en elv i Borre, men det er også feil, der går ingen elv ut i fjorden i Borre.
Lokaliseringen av elven ”Vadla” (vodlu)* har vært heftig diskutert blant historikere og navnegranskere. Noen enighet er langt fra oppnådd. Skulle jeg gjette på et passende sted i Vestfold, hvor en ”el-kald” elv (el = heftig regnbyge -> flommende elv) strømmer ut i vågen, må det bli i Tjølling der hvor Numedalslågen skjærer gjennom raet og munner ut i Larviksfjorden.
*Ordene vadla f. og vadill m. er begge avledet av vad n. (vadested). Ord med slike suffikser, særlig de med –la, har ofte en diminutiv (forminskende) betydning. Det er derfor mulig at ”vadla” kan ha vært et tilnavn på Logen i tider på året hvor vannstanden var så liten at den kunne vades med hest.
At Tjodolf brukte ”élkaldr vodlu” som en kjenning for Numedalslågen, er en teori som historiker, prof. Oscar Albert Johnsen satte fram allerede i 1929. (”Festskrift til Finnur Jónsson”). Professoren var selv vestfolding og sterkt lokalhistorisk interessert, og burde derfor ha den beste forutsening for å kunne finne fram til det riktige stedet. Johnsen mente Eysteinn var gravlagt i Skiringssal liksom faren Halfdan 1, et synspunkt jeg slutter meg til*. Trolig ble begge hauget i ”ekvipasjegraver” i Skiringssal.
*Jfr A. Steinnes: ”Husebyer”, 1955, side 43 -44, og C K 1992 side 134-136.
I henhold til den genealogiske tidsformelen som jeg antar Ynglingatal er formet etter, var Eysteinn konge fra 766 til 800. Andre kilder, for eksempel norske Wikipedia, antyder at han ”levde i tiden rundt 730.
Som vi ser har Ragnvald gitt Tjodolf uvanlig få faktaopplysninger om den andre inglingen. Det eneste han trolig har sagt er at Eysteinn var plasskommandant på Geirstad og at han også ble hauget der i en ekvipasjegrav på kanten av elvemunningen.
Er det rimelig å anta at Ragnvald visste så lite om Eysteinn, sin tippoldefar?
.
Halfdan 2 (800-830) - den tredje ingling
Tidsangivelsen i Wikipedia som setter Eysteinns regjeringstid til omkring 730, må være et langskudd, spesielt siden Wikipedia samtidig oppgir at Eysteinns sønn, Halfdan 2, var konge ”tidlig på 800-tallet”. Dette siste finner støtte i beregninger utført av prof. Halvdan Koht. Han mente at Halfdan 2 styrte i Vestfold under opprøret mot danskekongene i 813, en oppstand som er omtalt i frankiske krøniker for dette året.
Etter den tidsformelen som er referert innledningsvis, har Halfdan 2 sittet med makten i Skiringssal fra 800 til ca 830, nettopp i det tidsrommet hvor en av norgeshistoriens største tekniske omveltninger fant sted.
I strofe 32, første helming, omtalers Halfdan 2 som ”thridja jofri”; den tredje fyrsten, noe som vel bare kan forståes som en dikters lavmælte hint om at det forelå et genealogisk brudd i ynglingerekka, mellom Olaf Trefeller og Halfdan 1, ellers skulle jo Halfdan 2 – formelt sett - vært kalt den 24. jofurr.
Går vi videre til andre helming, står det: ” Halfdanr, sás Holtum bjó” ): ”Halfdan, som bor på Holtan/ Holter”. Men hvilken ”Holtum” var det kvinesdølen siktet til?
Det er ti gårder i Vestfold som heter Holtan eller liknende. Av disse var det, i følge riksarkivar dr. Asgaut Steinnes kun tre som kunne være aktuelle som kongsgårder; den ene ligger i Tjølling, den andre i Borre og den tredje i Sandar, nå Sandefjord. Siden Tjodolf i tredje helming (se nedenfor) nevner at Halfdan ble gravlagt i Borre, har de fleste historikere, inkl. Snorre, tatt som gitt at det var gården Holtan i Borre skalden siktet til.
Se Asgaut Steinnes: ”Husebyar” 1955 side 54-55.
”Eg kan ikke vera samd i det”, skriver Steinnes. ”At det har legi ein gammal kongsgard i Borre, er dei store Borrehaugane eit overtydane vitnemål om. Men det er mykje som talar mot at dette har vori Holtan”.
Det taler imot at Holtan i Borre på 1600-tallet var den nest minste av de ti ”Holtan-gårdene” i Vestfold. ”No treng ikkje det vera avgjerande, men til det kjem at det i Borre er eit par andre gardar som det ligg nærare å tenkja på som den gamle kongsgarden. Den eine er Sem, den andre er Borre prestegard. På denne garden,
Steinnes argumenterte desto sterkere for at det var Holtan i Sandar skalden hadde i tankene. Men riksarkivaren argumenterte ut fra et ståsted hvor han tidligere har klart det ”kunststykke” å lokalisere Ynglingatals ”Geirstadir” til gården Gjekstad i Sandar. Dette brukte han så som støtte for sin lokalisering av elven ”Vadla” og stedet ”Stiflusund” til samme geografiske område.
Se A. Steinnes: "Husebyar" 1955 side 50-51. At Geirstad var det opprinnelige navnet på gården Gjekstad i Sandar, var ikke Steinnes alene om å mene. Arkeolog prof. Anton W. Brøgger (1884-1951) knyttet en av ynglingekongene, Olaf Geirstadalf, til mannen som var gravlagt i Gokstadskipet, dvs på nabogården til Gjekstad. Men nye dendrokronologiske prøver viser at skipet og mannen ble hauget så sent som i år 900, og det avskjærer en slik sammenheng. (Jfr også CK 1992 side 242-243).
De senere års utgravinger på kaupangen i Tjølling, har overbevist de fleste forskere om at Ynglingatals Geirstodum er Gjerstad i Tjølling. Derved faller Steinnes’ stedsangivelser i Sandar som ”dominobrikker”, og vi står tilbake med Holtan i Tjølling som det mest sannsynlige stedet.
Holtan i Tjølling er en nabogård til Geirstad, som Halfdan 2 kan ha valgt å flytte til for å få litt større avstand fra militærkasernene på Huseby og Lunde og fra det urolige nattelivet i kaupangen. Gården Holtan ligger på halvøyen øst for Viksfjorden, og har som naboskap gården Refsholt og havnestedet Ula*. Opprinnelig må disse stedene ha tilhørt den samme storgården.
Halvøyer var i gammel tid spesielt ettertraktet fordi de nokså enkelt kunne gjerdes av og brukes som oppdrettsplass for hester og /eller okser. Det samme gjaldt selvsagt også for gresskledde øyer. På det smaleste er det kun et to meter bredt sund mellom ”Holtanhalvøya” og Vikarøya. Denne øya var også ideell som ”siste beiteplass” for værlam som ble slaktet etter hvert som behovet for ferskt kjøtt meldte seg i garnisonen på Geirstad
Kong Ragnvald, Tjodolfs oppdragsgiver, hadde en far, Olaf, som hadde tilnavnet Geirstadalf. Det tilsier at Ragnvald, og mange i hans følge, var lommekjent i Tjølling. Når Tjodolf nevner at Halfdan 2 bodde på Holtar, uten nærmere spesifisering, må vi tro at han – og tilhørerne – automatisk tenkte på nabogården til Geirstad.
Det ser ut til at alle de tre første kommandørene i Skiringssal; Halfdan 1, Eysteinn og Halfdan 2, oppførte seg lojalt i henhold til sin rolle som ”sokmidlendr” i Sørøst-Norge. Under de to førstes oppsyn, må kaupangen hatt en formidabel vekst og oppblomstring. Det kunne den gjøre takket være de sterke militærstyrkene som var forlagt på Huseby og Lunde.
Men organiseringen av handelsvirksomheten i kaupangen har også kostet flesk. Den ”fredsbevarende” styrken kan til dels ha vært sponset av ullprodusentene i Sørvestriket, f eks med årlige bølinger av slakteferdige værlam, men hovedtilgangen må likevel ha kommet fra en relativ hardhendt beskatning av kornprodusentene på Østlandet.
Så ublu kan innkrevingen etter hvert ha blitt, at fylkeskongene sør i Folden - et århundre etter fremmedlegionens introduksjon - gikk lei av hele ordningen. Som vi har pekt på er det sterke indisier som taler for at kaupangens behov for tilførsel av korn i seilskutetiden begynte å tørke inn. Og når behovet ble redusert, var det fylkeskongene i Alvheim og på Borre som tapte mest på en ”avtale” som sikret fri frakt av korn fra Toten til kaupangen i Skiringssal.
Den tredje helmingen i strofe 32 går slik: ”ok budlong / á Borróe / sigrhafendr / sidan fólo”, og som i følge Claus Krag kan oversettes til ”og fyrsten / på Borre / de seiershavende / siden skjulte”.
Så langt jeg kan se, bryter tolkningen min med de som tidligere er framsatt. Snorre vil ha det til at Halfdan døde ”sóttdaudr á Holtar og ble ”heygdr á Borró”, og forskerne følger stort sett etter i Snorres fotspor.
Ynglingatal har kun én opplysning som tilsier at en inglingekonge er hauget andre steder enn i Tjølling, nemlig denne opplysningen om at Halfdan 2 ligger skjult på Borre. Hvorfor dette avviket? Hvorfor ble ikke han – på linje med Halfdan 1 – hentet hjem og hauget i Skiringssal? Kunne et familiedynasti akseptere noe slikt?
Historiker, prof. Johan Schreiner skrev at ”en konge ble gravlagt på sin hovedgård, i centeret av sitt rike. Slik var det med Vestfold-ættens medlemmer, som Ynglingatal forteller om”.
Og riksarkivar Asgaut Steinnes mente om den tids gravskikker at ”elles er det sumt som tyder på at ynglingekongane i Norge jamnast har vorti gravlagde der som sønene og etterfølgjarane deira budde”.
Se Schreiners innlegg i ”Scandia”, 1936, side 74, og Steinnes "Husebyar",1955, side 55.
En skulle da tro at Halfdan 2’s etterfølger i Skiringssal snarest ville reise av gårde for å sette borrekongen på plass, og for å hente hjem sin drepte ”far”. Men det synes som om den neste kommandøren på Geirstad, Gudrød Gjeve, verken har sett seg tjent med å hevne sin forgjenger, eller å hente ham hjem til Skiringssal.
Hvordan skal så det forståes? Jeg tror det berodde på 1) at Gudrød innså at rollen som ”konfliktmekler” var utspilt, og 2) at han ikke var i slekt med Halfdan 2 og derfor ikke brydde seg med å få forgjengeren hauget i Skiringssal.
Strofe 32 i Ynglingatal, den tredje strofen om inglingene, er like fattig på fakta som de to foregående: Halfdan 2 bodde på Holtan i Skiringssal, men ble overfalt, drept og nedgravd i Borre. Er det rimelig å anta at Ragnvald visste så lite om sin egen oldefar?
Spørsmålet er selvsagt retorisk ment, og svaret er nei. I neste blogg skal vi se at europeiske kilder forteller at Gudrød Gjeves forfedre ikke var Halfdan 1, Eysteinn og Halfdan 2, men at oldefaren hans var Godfred 1, at farfaren var Godfred 2 og at far hans var Ragnvald 1.
.
innlegg av Finn Bringsjord | 05:43
|
2 Kommentarer
