Beowulf og "tidsformelen"

Beowulf - skandinavisk heltekvad i gammelengelsk språkdrakt



”Beowulf” er et gammelt engelsk heltekvad som antas diktet av en ukjent prelat en gang på slutten av 600-tallet eller tidlig på 700-tallet. Det handler om gauterkongen Beowulfs heltmodige kamper mot uhyrer i Danmark og i Gautland. Det er bevart i et håndskrift fra ca. år 1000.
Beowulf er på hele 3183 verselinjer og det lengste diktet vi kjenner i gammelgermansk allittererende versemål. Trolig er det skrevet av en lærd geistlig på grunnlag av eldre, kortere dikt, vesentlig av muntlig, østnordisk opprinnelse. Sagnene kan ha kommet til England med de angelsaksiske erobrerne.
Diktet uttrykker implisitt et kristent syn på en hedensk fortid, samtidig som det priser den gamle heltemoralen.
For å skille navnet på diktet fra navnet på heltekongen, vil jeg heretter kalle diktet ”Beo”.

Bildetekst: Hjorten øverst på septert (brynesteinen) fra Suton Hoo er et gammelt germansk kongesymbol.

Danskekongen Hrothgar, som på dagtid residerer i den gullbelagte gildehallen Heorot*, ble på nattetid hjemsøkt av uhyret Grendel. Tid om annen steg uhyret opp fra sumpene og ”stjal” med seg søvndrukne menn fra hallen. Så mye som 15-20 mann kunne Grendel dra med seg ut i sumpene på en eneste natt.

* Heorot (OE) -> Hart (Eng) -> Kronhjort. Jfr Sutton Hoo Royal Hart. Sceptre/ Whetstone.
Kronhjort var et gammelt germansk kongesymbol. Gildehallen Heorot er også omtalt i poemet Widsith (linje 50).

Skjoldungekongen og hans beste menn var hjelpeløse i kampen mot Grendel da våpnene de hadde ikke bet på det ”pansrede” uhyret.

Redningen skulle komme fra Gautland (nå svenske Götaland), fra en ung mann som ble kalt Beowulf. Han var sønn av den høyborne offiseren Eggtheow, og moren var datter av Hredel, kongen i Gautland. Fra 12-årsalderen fikk han sin oppvekst hos morfaren.

"Beowulf" er trolig et tilnavn* gutten hadde fått fordi han var storvokst og sterk. Forleddet "beo-" står for (honning-)bie og "-wulf " for ulv. I diktet er det brukt som kjenning for ”honning-jæger”; som igjen er en kjenning for ”bjørn”. Og i følge kvadet var da også Beowulf samtidens sterkeste mann: ”sé þe manna wæs mægene strengest on þaém dæge þysses lífes”. (Beo linje 790 og 791, jfr også "Volsunga saga" kap. 5).

* Noen engelske forskere, bla Woolf og Collinder, mener at hans opprinnelige navn var Ælfhere, jfr Beo linje 2604 og 1313.

Beowulf fikk høre om de danske skjoldungenes vanskjebne, og tilbød seg å hjelpe Hrothgar.
Neste gang Grendel oppsøkte ”Hjortehallen” måtte han måle krefter med ”bjørnen”. Beowulf grep Grendel i ”armene” og rev dem av uhyret. Selv om Grendel hylende klarte å unnslippe i sumpene, var hans dager talte; han forblødde seg og døde av sårene.


Bildetekst: Beowulf river av armen til uhyret.


Deretter ble det holt et stort gilde i Heorot hvor Beowulf som takk for hjelpen mottok hærklær av Hrothgar innsatt med rent gull.

Kongens skalder brukte festlighetene til å lovprise skjoldungenes tidligere heltebragder; om den lange striden med Volsungene, og om ufreden da den falske kong Finn av Frisland drepte kong Hnæf da han gjestet Finn på Finsborg.

(Se: http://www.heimskringla.no/wiki/Volsunga_saga og http://heimskringla.no/wiki/Kampen_i_Finsborg )

Beowulf slengte Grendels avrevne armer opp på taket til gildehallen Heorot, slik at hans heltedåd kunne beskues, og beundres fra langt hold. Det var kanskje litt ubetenksomt gjort, for samtidig viste dette veien for moren til Grendel. Hun hadde hørt sønnens dødsskrik, og kom nå opp fra havet for å ta hevn. (Jfr krokodillemoren som passer ungene sine).

Om natten brøt hun seg inn i hallen og drepte og slukte mange av kongens beste menn. I all hast ble Beowulf tilkalt for å stoppe blodbadet. Den hevntørstige moren var mye større og sterkere enn Grendel, så "bjørnens" forsøk på å rive av henne armene, førte ikke frem. Tvert om; hun trakk Beowulf med seg ut i havet, og ned i sin egen hule på havbunnen.

Der fortsatte kampen, og det så mørkt ut for ”bamsen”. Men i siste liten fikk han hånd om Grendel-morens eget sverd og hugget til. Det bet på henne og hun kollapser der på havbunnen mens blodet fosser ut fra banesåret. Beowulf sperret øynene opp da han så at blodet var så sterkt etsende at det fortærte sverdet i hånden hans. Uten å nøle forlot han hulen, tok seg opp til havoverflaten og kom seg inn på tørt land.

På nytt ble han hyllet i "hjortesalen" som danskenes helt og redningsmann, og han vendte tilbake til Gautland med store gaver og takksigelser.

I kvadets andre del fortelles det om den tiden da gauterne ble truet av sveafolket, og det kom til kamper der både kongen og kongens sønn ble drept. De svenske høvdingene som nevnes på dette stedet i kvadet hørte hjemme i Ynglingeætten.

Etter en tid ble Beowulf konge over gautene og drev tilbake folket fra Svithjod. Hans helterykte holdt sveafolket på avstand og i femti år var det fred i landet.

Mot slutten av Beowulfs liv ble en drage, som i 300 år har vokter en stor gullskatt gjemt i en ”gravhaug”, ved et uhell vekket opp fra slumringen sin av en flyktende trell som uforvarende kom inn i skatthaugen på leting etter et gjemmested. Trellen klarte å flykte, men dragen lot sitt ustyrlige sinne gå utover omgivelsene. Rasende begynte den å herje og brenne på Beowulfs slott og ellers rundt på gårdene i distriktet.

Dette måtte Beowulf sette en stopper for. Han red ut mot dragen med et dusin dristige følgesmenn. Motstrittende av redsel ledet trellen dem til skattehaugen der ringer og halsbånd av gull lå spredt utover på marken.
"Bjørnen" gikk først alene inn i hulen og kjempet mot den ildsprutende ”ormen”.

.

Bildetekst: Beowulf gikk først alene inn og kjempet med dragen.

Men heller ikke denne gangen bet sverdet hans riktig mot uhyret. Kampen ble langvarig, og Beowulf ble såret av et dragebitt i halsen.

Da kom Wiglaf - en ung mann fra Svithjod som poeten omtaler som ”léod Schylfinga” dvs "man of the Schylfings" - ham til unnsetning. Han bar et sverd som hadde tilhørt ”opprøreren” Eanmund, skilfingerkongen Onela’s nevø, og dette sverdet bet på ormen.

Kampen endte med at Beowulf og Wiglaf delte uhyret i to, men Beowulf var da så forgiftet av dragebittet i halsen at det ble hans bane.

Før han døde, la han kongsmakta over på den unge Wiglaf, skilfinge-høvdingen, som uredd hadde kommet ham til hjelp i kampen med dragen. Mot slutten av kvadet spådde han Gautlands undergang som selvstendig rike, men først etter nye, harde kamper mellom gauterne og sveafolket.

Kvadet ender med å berette at Beowulf ble brent på bål ute på Hvalneset*. Deretter ble beinrester og aske fra Beowulfs likbål, sammen med hans våpen og krigsutstyr - og med gullskatten fra ”dragehaugen” - gravlagt i en diger, nyoppkastet kongshaug ute på havbrinken.

* I Beo omtales sjøen som hrónrade, hvalveien. Hvalneset er ikke en bestemt lokalitet, men en kjenning for et nes som stikker ut i havet.



Beo og Ynglingatal

I fortellingen om Beowulfs legendariske kamper mot de tre uhyrene, er det flettet inn episoder av mer historisk stoff. Dette stoffet gjenspeiler kriger mellom gauter og svear, daner og hadubarder på 400- og 500-tallet.

To-tre av de kongene som nevnes i Beo er skilfingerkonger som også omtales i Ynglingatal. Dette ble allerede påpekt av den danske presten og historikeren N. S. F. Grundtvig (1783-1872).
Blant dem som omtales i Beo er skilfingene ”Óhtere” og ”Eádgils”, far og sønn. Disse navnene samsvarer helt med Óttarr og Adils, far og sønn, som omtales i Ynglingatal str. 19-20 og str. 21-22.
Et annet samsvar mellom navn i de to diktene, ble påpekt av den norske historikeren P.A. Munch (1810-1863). Han påviste at navnet på Óhteres bror (Eádgils farbror); ”Onela”, var identisk med islandske ”Ále”. Og det navnet finner vi igjen i forbindelse med omtalen av kong Adils i Ytal str. 22. Der omtales Adils som ”Ála dolgr”, Áles fiende.

I følge Beo linje 2380, kriget Onela (Ále) ikke bare mot nevøen Eanmund (se ovenfor), men mot alle Óhteres sønner, inkludert Adils. Følgelig kan Ynglingatal med full rett omtale Adils som ”Ála dolgr”, Onelas fiende.

Derimot er det ingen samsvar mellom Beo og Ytal når det gjelder Óttarrs far. Han kalles i Ynglingatal for Egill, og i Beo for Ongentheóv*, dvs Angantýr. ”Att ett misstag kunnat insmyga sig under tidarnas lopp”, er i følge Walther Åkerlund 1939 side 57, ”lätt att förstå”.

*Ongentheóv er også omtalt i "Widsith", linje 31, som "weold sweum", svenskenes hersker. At både Beo og Widsith nevner svenskekongen Ongentheóv og gildehallen Heorot, tilsier kanskje at de to kvadene har noenlunde samme (skandinaviske) bakgrunn og alder?

Det er da heller ikke så viktig. Det viktige her er at det året Óhtere (Óttarr) overtok kongemakten i Svithjod, relativt sikkert kan historiseres, noe som avgjort har styrket Ynglingatals troverdighet som historisk kilde. (WÅ 1939 side 58, CK 1991 side 30).

I følge Beo linje 2986-88, ble Óhteres far Ongentheóv (Angantýr) drept en tid før gauterkongen ”Hygelac” falt i slaget mot frankerne. Den sistnevnte er omtalt av flere frankiske historikere, bl a. av den gallo-romerske biskopen Gregorius av Tours (538-595) i hans historieverk; ”Gregorii episcopi Turonensis Historia Francorum”, men der under navnet Chlochilaicus.
Det var Grundtvig som først koblet navnet Hygelac (OE) til navnet Chlochilaicus (lat.), trolig ut fra følgende resonnement:

Hygelac -> (humørløs) -> (irritabel) -> (kolerisk) -> Chlochilaicus.

Hygelacs fatale raid mot Frisia, som endte med at hans døde legeme falt i frankernes hender, er omtalt i Beo på følgende steder: 1202-1214, 2354f., 2501-2508, 2914-2919.

Den viktigste hendelsen fant sted i 522 da Hygelac raidet frankisk territorium. Han ledet en skipsflåte til Frisia og rodde opp Rhinen til det distriktet hvor stammen Haetware (Attoarrii, eller Chattuarii) holt til. Etter at Hygelacs folk hadde lastet opp skipene med verdigjenstander som de plyndret fra de lokale innbyggerne, sendte han det meste av flåten i forveien, mens han selv (og Beowulf) og noen få skipsmannskaper ble tilbake på stranden.

Der ble de overrasket av en hær ledet av Theodebert, sønn av frankerkongen Theodric (Merovinger). Hygelac og mange av mennene hans ble drept, resten ble tatt til fange.

Bildetekst: Kong Hygelac blir overraskende tatt til fange og drept av frankerne. Illustrasjon av Jean Fouquet ca 1460.

.

Deretter ble den delen av flåten som hadde dratt i forveien, innhentet og befridd for alt det godset de tidligere hadde røvet fra frankerne.

Det er et relativt godt samsvar mellom skildringen i Beo og skildringen av raidet hos Gregorius i “ Historia Francorum”. Han skriver:
”Danskene kom sammen med sin konge, Chlochilaichus, i sine skip inn fra havet og angrep de frankiske landområdene innenfor strendene. Der rante de innbyggerne for verdier og førte dem som fanger til skipene. Da de hadde lastet opp skipene, så vel med fanger som med verdigjenstander, begynte skipene å vende nesen hjemover til sitt eget land. Men kongen deres ble igjen på stranden hvor han – trolig i håp om mer lagelige værforhold - i det lengste drøyde ut på avreisen.

Nå som nyhetene ble brakt til Theudericus om at en hel provins var lagt øde av utlendinger, sendte han sønnen sin, Theudebertus, til regionen i spissen for en sterk flåtestyrke. Etter at de først hadde drept danskekongen, klarte de også å overmanne den danske skipsflåten. De frankiske fangene ble frigitt og alt røvet gods ble tilbakelevert”.

Hygelacs raid på Frisia er innholdsmessig bekreftet i Liber Historiae Francorum, ofte kalt Gesta Francorum, ca. 728).

Bokverket ”Liber Monstrorum” (fra åttende århundre?), gir oss følgende fargerike beskrivelse* av Hugilaicus: ”Vi har også disse ”monstrene”, menn av forbausende størrelse, slik som kong Huiglaucus, som var konge over gøterne og ble drept av frankerne. Allerede som12-åring, kunne ingen hest bære ham. De to lange beina hans ble mumifisert og oppbevart på en øy som ligger der hvor Rhinen flyter ut i havet. Der blir de vist fram som en stor attraksjon og folk strømmer til for å se dem”.

* Denne beskrivelsen kan ha vært myntet på en annen gauterkonge; på ”bjørnen” Beowulf, som jo var samtidens sterkeste mann og som kjempet sammen med Hygelac mot frankerne. (Beo linje 2501- 2508). Jfr-tradisjonen om Gange-Rolv (Rollo).

Bortsett fra i kvadet Beo og i Liber Monstrorum, er Hygelac omtalt som danskekonge, ikke som gauterkonge. Både Saxo og Snorre omtaler Hugletus / Hugleikr (Hygelac) som danskekonge. Grundtvig mente Hygelac falt i slaget mot frankerne ca år 516. Senere forskning setter året til rundt 521. Som nevnt falt Angantýr noe før Hygelac. Svenske forskere setter det årstallet til tiden mellom 516-520.
Det betyr at det nærmeste vi kommer er å anta at i år 518 ble Óttarr konge i Uppland. År 518 blir derfor det første historiske året i Sveriges historie.

Den svenske forskeren Olof Sundqvist skriver i boken ”Freyr’s offspring – rulers and religion in ancient Svea society”, Uppsala 2002, dette om enkelte konger i Ynglingatal som han mener bør betraktes som historiske: ”Independent sourses support the view that Egil, Ottar, Ale og Adils were regardet as ruler of Sweeden”. (OS 2002 side 50).


Tidsformelen


Vårt neste skritt må bli å teste Óttarrs kroningsår, 518, mot den genealogiske tidsformelen jeg i forrige blogg utledet fra Ynglingatal. (Se bloggen desember 2010 ”Tidsformelen i Ynglingatal og Háløygjatal”).

Tidsformelen ble i bloggen sammenfattet slik: ”Den genealogiske stamfaren blir født noenlunde samtidig med Kristus. Han blir konge i år 33 og regjerer fram til år 66. Da overtar sønnen kongemakten og regjerer fram til år 100. Deretter regnes tre konger pr århundre fram til de tre – fire siste forfedrene, hvor en forsøker å realitetsorientere kongenes regjeringstid”.

Ut fra formelen skulle Óttarr – som er den 15. yngling – regjere i Svitjod fra år 500 til 533.

Vi kan derfor konstatere at det her er et historisk avvik fra tidsformelen på ca 18 år. Ved første øyekast kan det synes som om 18 år er et relativt stort avvik, men er det stort nok til å avvise at Tjodolf har komponert Ynglingatal ut fra tidsformelen?

Jeg synes ikke vi kan gjøre det uten først å ha sett nærmere på konteksten. Det ser for meg ut som om Tjodolf selv, i strofene 15 og 16, gjør oss spesielt oppmerksom på at vi her må regne med noe avvik fra skjemaet.

I følge Ynglingesaga hette Óttarrs far Egill (Beo’s Angantýr) og farfaren Aun (den gamle).
Etter tidsformelen skulle deres regjeringstid falle slik ut:

Nr. i rekken / skjematisk regjeringstid / reell regjeringstid?
13. Aun …..433-466 / 433-493
14. Egill .….466-500 / 493-518
15. Óttarr ..500-533 / 518-533
16. Adils ….533-566 / 533-566


Det avviket Tjodolf gjør oss oppmerksom på er at Aun (den gamle) må ha sittet med regjeringsmakten uforholdsmessig lenge.

Snorre antyder at han allerede var 60 år gammel da han for andre gang fikk kongemakt i Uppsala, og at han deretter regjerte i 60 år til + 10 + 10 +... Vi kan vel fastslå at det er lite realisme i Snorres omtale av Auns regjeringstid.

Ynglingatal sier bare at Aun ble svært gammel. Ja, han ble så gammel, sier Tjodolf, at han til slutt levde på spedbarns mat for andre gang.

Vi kan derfor regne med at på sørlendingens "dikterskjema" fikk Aun regjere langt utover den vanlige tidsrammen, kanskje helt fram til ca 493. For å komme tilbake på skjema i år 533, er både Egills - og Óttarrs regjeringstid forkortet med 15 år.

Mer sannsynlig er det kan hende at den opprinnelige genealogien over det svenske skilfinger-dynastiet ble utformet av en hoffskald i Svithjod en gang i Vendeltid, kanskje noenlunde samtidig med de diktene forfatterne av Beo og Widsith bygger på, dvs en gang på 600-tallet.

Toneangivende forskere som Åkerlund, Baetke og Sundqvist, mener jo at Tjodolf må ha bygd på en gammelt svensk kongegenealogi* da han på slutten av 800-tallet utformet Ynglingatal.

Det kan synes som svenskeskalden har vært kjent med at Óttarrs far; Angantýr (Ongentheóv) var en reell historisk person som overtok Uppsalatronen på slutten av 400-tallet og døde 15-20 år senere.

*Se W. Åkerlund 1939 side 73 og 77, W. Baetke 1964 side 138 og O. Sundqvist 2002 side 52.

.

Åkerlund har pekt på at en kan forvente at en konge kunne navngi sine reelle forfedre fem /seks slektsledd bakover i tiden*. Det tilsier at "skilfinger-genealogien" må være utformet senest under kong Ingjaldr, som etter tidsformelen har regjert på slutten av 600-tallet. Han er da også den siste kongen på Uppsalatronen som er omtalt i Ynglingatal.

*Se bloggarkiv desember 2010, "Tidsformelen i Ynglingatal og Háløygjatal", og WÅ 1939 side 73 note 45.

Etter mitt syn må Aun - og alle kongene før ham - sees på som oppdiktede personer. Auns lange regjeringstid er en dikterisk tilpassing til kong Angantýrs historiske regjeringstid. Eventyret om Aun, ("Syvende far i huset"), kan derfor vurderes som en indirekte bekreftelse på at svenskeskalden kjente både tidsformelen og Angantýrs liv og levnet.

At Angantýr blir omtalt som Egill i Ynglingatal, kan vi nødvendigvis ikke belaste Tjodolf for. Det er en lang muntlig tradisjon fra slutten av 600-tallet til Ynglingatal ble nedskrevet på Island i slutten av 1100-tallet. (Jfr OS 2002 side 52). Og som Åkerlund har sagt det, ”att ett misstag kunnat insmyga sig under tidarnas lopp, er lätt att förstå”.

Konklusjon: Hvis man ut fra Beo – i samspill med frankiske historikere – kan historisere året for Óttarrs overtakelse av kongemakten i Uppsala til ca 518, passer dette både med Tjodolfs fremstilling i Ynglingatal, og med den genealogiske tidsformelen vi kan anta Ynglingatal er lestet over.




VEDLEGG

Arkeologiske funn i Uppsala og Vendel


En rekke svenske forskere har forsøkt å knytte de største gravhaugene i Uppland til de skilfingerne Tjodolf omtaler i Ynglingatal.

I boka ”Studier over Ynglingatal” Lund 1939, side 58, skriver Åkerlund om svenske forskeres forsøk på å historisere de svenske skilfingerkongene ut fra opplysninger i Beo. Spesielt refererer han synspunktene til dr.philos. Birger Nerman (1888-1971), som satte ”Auns død til slutten av firehundetallet eller senest omkring 500, Ottars død ikke senere enn til 530-540 og Adils død* ikke tidligere enn 570, eller stort sett til slutten av 500-tallet”.

*En kommentar til den svenske forskerens årstall for haugleggingene må være at vi får en urealistisk lang regjeringstid for Adils hvis han overtar kongemakten i år 525 og dør i 590. Jfr "tidstabellen" ovenfor.

Åkerlund forteller så at ”Nerman finner nu en märklig överensstämmelse däri, att i Ynglingasaga blott trenne konungar , Aun, Egil och Adils, uppgivas höglagda vid Uppsala samt att Uppsalahögarna just äro tre”.

I følge Nerman er den eldste av haugene, Odens hög, etter arkeologisk bedømmelse, fra slutten av 400-tallet, eller senest fra omkring 500.

Bildetekst: De tre kongshögerna i Uppsal. Nærmest er Västhögen (Tors hög), så Mitthögen (Odens hög) og Östhögen (Frös hög).

Den såkalte ”Frös hög” ble antatt å være fra begynnelsen på 500-tallet, og den yngste ”Tors hög”, ble datert til omkring 600. ”Nerman drager därav slutsatsen att det är fråga om resp. Auns, Egils og Adils gravhöger, varav följer, att Snorres uppgifter äro riktiga”.

Som vi ser mangler det her en konge i slektskjeden; Ottar. Av Ytal strofe 19 framgår det at han ble drept av danskekongens jarler og at liket ble lagt ut på en høyde i Vendel slik at levningene kunne spises av fuglene. Snorre mente det dreide seg om Vendel i Nord-Jylland, og skriver at etter dette ble Ottar kalt ”Vendelkråka”. Eldre historikere har gitt dette tilnavnet til Ottas far; Egill.

I Vendel i Uppland fins det en stor gravhaug som på 1600-tallet lokalt ble omtalt som "Ottarshögen”.
Arkeologene har vist at Ottashögen er bygd etter samme lest som Uppsalahögarna.
Etter Nermans synspunkter kunne Ottars død settes til omkring 530,* og ut fra datidens forskning kunne Otterhögens alder settes til den tiden.

*Sune Lindqvist satte Ottars død til senest en gang på 530-tallet.

Oluf Sundqvist ser ikke bort fra at Snorre kan ha feilet når han i Ynglingesaga kobler Ottars død til Vendel i Jylland. ”Vendli” kan også peke tilbake til Vendel i Sverige. Gravhaugen ble trolig kalt Ottarshögen før kunnskapen fra Snorres Heimskringla var tilgjengelig. Dessuten var/er det gammel tradisjon at innbyggerne i Vendel omtales som ”vendel kråkor”.
"Ynglingatal just mentions that Ottar died in Vendil. It could refer to a place in Uppland as well as in Danmark".(OS 2004 side 150).

En ny gjennomgang av funnmaterialet i Östhögen (Frös hög) og i Västhögen (Tors hög), hvor bla nye C-14 dateringer er gjennomført, viser at gravhaugene nok er av noe yngre dato enn det man antok 1930-årene. Östhögens tilblivelse settes nå til tiden mellom 550 og 600, og Västhögen til en gang mellom 575 og 625. (Se John Ljungkvist: ”Uppsala högars datering” published i Fornvännen 2005).
Midthögen (Odins hög) er fortsatt verken utgravd eller oppdatert.

Ottarhögen i Vendel dateres etter dagens forskning til tidlig Vendeltid, dvs til årene 550-600.
Olof Sundqvist advarer mot ukritisk å henge seg på de eldre svenske forskernes iver etter å fordele de ”historiske” ynglingekongene i gravhaugene i Uppland. Han peker på at bortsett for årstallene for Egils død, må årstallene for de andre kongenes bortgang – og for gravhaugenes alder – behandles med forsiktighet: ”Today, scholars treat these sources and datings with caution”.(OS 2004 side 50).

Bildetekst: Ottarshögen i Vendel. Fra "början av vendeltiden".


Det er likevel slik at C-14 dateringer på langt nær er så sikre som vi tidligere har antatt. I boggen "Arkeologi i Nord" for mars 09, skriver konservator Nils-Arne Stylegar om oppdateringen av Karmøyskipene som den danske forskeren Niels Bonde gjennomførte i 2009 ut fra årringemønsteret i trevirket:
”Grønhaugskipet viste seg å være vesentlig eldre enn tidligere antatt. De siste 15 årene har man med utgangspunkt i en C14-datering antatt at det var fra 900-årene, kan hende fra omkring 950. Men analysene har vist at skipets tømmer ble felt en gang like etter 720”.

Når en C-14 datering kan oppnå en feilmargin på 200 år, viser vel det at diskusjonen om hvem av ynglingekongene som ligger gravlagt i hvilken av ”högene” ved Uppsala og Vendel, neppe er avsluttet.


Bildetekst: Skalunda hög i Västergötland. Birger Nerman mente den "mest sannolikt" var Beowulfs gravhaug.
Haugen er ikke utgravd.

Bildene forstørres hvis du klikker på dem.

.