Landa og Lunde

.

Med London som forbilde ...

-sørvestlandske marinebaser før 900-tallet

.

Snorres forteller i Ynglingesaga kap. 48, at ”ynglingekongen” Godrødr enn gofugláti drepte kong Harald Granraude (rødskjegg) i Agder, for deretter å gifte seg med Åsa, datteren hans. Mye taler for at Gudrød så satte Olaf Geirstadalv, til å styre kaupangen i Gjerstad mens han selv flyttet til Agder og tok styringen på Harald Granraudes gamle kongsgård; Sånum i Halse.

I følge Gautreks saga var kong Vikar, Haralds far, “konung yfir Agdir allar ok Jardar“. Sagaen forteller at han ble sveket og drept på "Vikarsholmen", trolig siktes det til Vikarøya utenfor Gjerstad i Tjølling. Jeg har tidligere valgt å kalle Vikars gamle kongeriket ”Sørvestriket”. (Jfr bloggarkiv september 2008, ”Sørvestrikets historie").

.

"Tvillinggårder"

Ynglingekongenes militære maktsentra i Tjølling må ha vært lokalisert til gårdene Huseby og Lunde. ”Tvillinggårder” med de samme to gårdsnavnene finner vi igjen på Lista og på Hundvåg i Stavanger. Trolig kan vi også spore en bortkommen tvilling ved den gamle kongsgården Årstad i Eigersund. Den storslåtte Lundarviga, som nesten deler Eigerøya i to, er en sterk indikator på at øya en gang har hatt navnet Lundeøen. At gården på den andre siden av (Eiger-) sundet heter Husabø er gammelt og velkjent.

Forskjell og sammenheng mellom tvillinggårdene lunde og huseby blir et sentralt tema i denne bloggen.

Etter mitt syn var Geirstadir hovedresidens for de norske ynglingekongene i Vestfold. Men, skal vi tro det, må vi først løse et problem dr. philos. Asgaut Steinnes’ har gitt oss i studien ”Husebyar” (1955); nemlig at ingen steder med gårdsnavnet huseby har hatt status som kongelig hovedresidens. Fins det da et unntak fra regelen? Eller er det slik at Steinnes delvis har feiltolket husebyfunksjonen? Jeg tror svaret på det siste spørsmålet er ja, og skal prøve å begrunne hvorfor. (AS 1955 side 221)

Slik jeg ser det lå ikke forutsetningene til rette for at Steines, i tilstrekkelig grad, kunne snevre inn den funksjonen husebyene egentlig representerte. Selv om han på 1950-tallet lå milevis foran andre norske historikere og navnegranskere, sørget vel den allment aksepterte historieforståelsen for at ”grenseflyttingen” hans stoppet opp alt for tidlig.

I studien ”Utskyld” Hist. Tidsk. 1952, fremstiller han husebyene i Sørvest-Norge som kongelige veitsle- og administrasjonssentra. Men etter hvert – og med blant andre den svenske forskeren Elis Wadsteins medvirkning - innså han at husebyene også var steder med sterkt militært tilsnitt. (AS 1955 side 10).

Steinnes gikk likevel aldri bort fra å vektlegge husebyen som distriktets administrasjonssenter. Huseby var det stedet som huset kongen og hans følge når de reiste rundt i landet og tok veitsle. Ombudsmannen, og hans lille faste hæravdeling på husebyen, hadde som primæroppgave å kreve inn skatt fra bøndene i distriktet. Skatten var hovedsakelig i form av naturalia som kongen og hans hird fortærte når de gjestet husebygården; tok veitsle.

Steinnes konkluderte derfor med at husebygårdene primært var kongsgårder av "andre rang”

Bildetekst: Huseby på Hundvåg ligger høyt og fritt.

Det forhold at Steinnes klarte å sannsynliggjøre at husebygårdene hadde en delfunksjon som fast ”her lægre”, var likevel et stort steg i riktig retning.

Det som hele tiden gnaget i bakhodet hans må ha vært den tids allmenne forståelsen blant arkeologer og middelalderhistorikere om at ”steinrøysa oppe i nord” umulig kunne ha råd til å utruste og brødfø stående militære styrker. Hvor på Sørvestlandet fins sporene etter de store kornåkrene, etter de kultiverte slåtteengene, eller storbøndenes høyløer og vinterfjøs? Vi finner knapt spor av småskala jordbruk og dyrehold. Så for Guds skyld; fremstill den faste hærstyrken så liten som mulig!

Vi kan nok smile av en slik innstilling, men må da ha i mente at Illerupfunnene først ble kjent på 1990-tallet, og at det tar sin tid å fordøye fakta. Femten år senere sitter fortsatt de fleste historikerne i sine parnasser og nekter for at Illerup har noe med norske forhold å gjøre. ”Museumsbestyrere” vil aldri klare å kvitte seg med foreldede tankegods. Slik minner de om pavens kardinaler som nektet å se i Gallileo’s kikkert.

.

Landa - Landir - Londum

Forståelsen for at det på 700-800-tallet var husebygårder med fast militært tilsnitt, fikk Steinnes til å undres over hvorfor det var så få husebyer i Sørvest-Norge. Mens det i resten av landet var bort imot 50 husebyer (i Sverige nesten 70), var det i Sørvestrikets interessesfære kun fire. Foruten husebyen i Tjølling var det husebyene på Lista, i Egersund og på Hundvåg. Han stilte seg derfor spørsmålet: Kan det være ”skjulte husebyer” i sørvest? Husebyer som seiler under et annet flagg?

Følgelig gikk han gjennom navnene til gårder som lå i nabolaget til kongsgårder som han visste var i bruk på Harald Hårfagres tid. Til sin undring fant han på 11 steder nabogårder som hette Landa eller Lande.

Landa av gno *landir, flertall av land. *landir blir i dativ landum (londum?). Navneformen Lande er i noen tilfeller dativ entall; Landi (f eks Lande i Kvinesdal), i andre tilfeller i dativ flertall; Landir (kasus ukjent). De gårdene som i denne sammenhengen var intressante for Steinnes, var kun gårder som i gammel tid hadde navn i flertallsformen Landir

Landa-gårdene var:

1) Landa i Tune, Østfold, knyttet til det gamle kongesetet Alvheim.

2) Lande i Halse, Vest-Agder, knyttet til kongsgården Sånum/Hogganvik.

3) Landa i Finnøy, Rogaland, knyttet til kongsgården Hesby (Hestbær).

4) Londo i Karmøy, Rogaland, knyttet til kongsgården Avaldsnes.

5) Landa i Vats, Rogaland, knyttet til Eike.

6) Landa i Kvinnherad, Hordaland, knyttet til historiske ”Kvinnum” (Hjelmeland?).

7) Landa i Halsnøy, Hordaland, knyttet ti Tofte/Fjelberg.

8) Landa i Fitjar, Hordaland, knyttet til kongsgården Fitjar.

9) ”Landir” i Bergen Hordaland, (Landås) knyttet til kongsgården Årstad (Ålreksstad).

10) ”Landir” i Kinn, Sogn og Fjordane, et bortkomment gårdsnavn knyttet til gården Bru.

11) Lande i Ørskog, Møre og Romsdal, knyttet til storgården Sjolt (Sjøholt).

........

12) Lye (af ”Lyeslondum” 1299) Time i Rogaland, ved det gamle tingstedet Lye.

13) Landa i Forsand, Rogaland, bosetning fra tidlig romertid og fram til frankertid ca 550.

De to siste gårdene har jeg føyd til listen.

I følge Norske Gaardnavne har flere av de 13 landa-gårdene tidligere vært kalt "af Landum/ i Londum”; nr 1,2,6,10 og 12.

Steinnes var overbevist om at de 11 gårdene hadde fått navnet sitt fordi de hadde en spesifikk funksjon i forhold til kongsgården. Han festet seg da spesielt ved at det i Harald Hårfagre saga kap. 1, blir sagt om Alvheim-kongen Gandalf at han ”sat i londum med sin her, og var meint å fara over fjorden til Vestfold”.

I Snorres Kongesagaer utg.1979, blir londum oversatt til stedsnavnet Londe (*), og i fotnote forklart som *visstnok Vesterøya på Hvaler. Steinnes tolket derimot Snorre slik at stedet måtte være Landir i Tune, gården som er ført opp som nr 1) på lista ovenfor. (Se Asgaut Steinnes: "Alvheim", Hist. Tidsskr. xxxv 1951, side 389 ff).

Videre understreket han at utsagnet ”ser ut til å innehalda eit historisk faktum: at det let seg gjera å sitja med ein her i Londum”. Så viser han til det danske Trelleborg-anlegget og spør ”om det kanskje nettopp er eit sovori føremål Landir-gardane fyrst og fremst har vori nytta til”?

Vi må igjen understreke at landagården var nabogården til selve kongsgården; gården hvor kongen tok veitsle. De er derfor svært sannsynlig at Steinnes har rett når han hevdet at Landir -> Londum var betegnelse på en mer eller mindre rendyrket militærforlegning. Tanken hans var at ”dei grovare herfolka har vorti lagde i et særskilt lægr utfor sjølve kongsgarden”. (AS 1955 side 219).

Ved å påvise rene garnisonssteder i Sørvest-Norge, flyttet Steinnes nok en gang grenser i norsk historieforståelse. For på sin lavmælte måte viste han oss at på elleve landa’er var det stasjonert faste styrker utover kongens hird. Dette var ikke mobiliseringssteder for en bondehær, men et ”herlæger” for profesjonelle soldater.

Steinnes skilte noe på funksjonsområdene for huseby- og landagårdene. Han holt fast på at distriktets ombudsmann residerte på husebyene, men ikke på landagårdene. Dessuten mente han at det var et tidsskille mellom systemene. Grovt sagt mente han at ”husebysystemet” i Norge - etter svensk mønster - ble innført av de norske ynglingekongene en gang før slutten av 700-tallet, og at ”landasystemet” først ble etablert på 900-tallet av Harald Hårfagre. (AS 1955 side 223 ff).

Selv sitter vi på Steinnes skulder og kan skue utover et historisk landskap som var skjult for ham. Vi kan derfor se at Steinnes’ historiske - og funksjonelle grensedragning mellom huseby- og landafunksjonen ikke vil bli stående som den endelige.

I perioden mellom 1980 og 1994 ble det foretatt arkeologiske utgravinger på Landa i Forsand; nr 13 på lista vår. Stedet hadde vært bebodd sammenhengende fra ca 1500 f. Kr til ca 550 e.Kr. I tiden før landsbyen ble forlatt, bodde det på det meste 250 mennesker på stedet. Og opp gjennom århundrene var det satt av spor etter flere hundre bygninger. Noen av de sist oppførte ”langhusene” var svært store. Etter mitt syn var de 100 fot lange, ”skipsformede"

bygningene bygd som kaserner for marinesoldater. (Jfr Trelleborg og London).

Bildetekst: Kaserne på Trelleborg. Den minner om et hvelvet skip.

Utgravingene på Forsand slår på flere steder bort beina under Steinnes tese om at landirsystemet hadde spredt seg fra Østfold til Romsdalen i Harald Hårfagres regjeringstid. For ”landsbyen” på Landa i Forsand har ligget øde etter emigrasjonstiden på 500-tallet. Stedet har etter alle solemerker vært en militærbase. Men den basen ble etablert i romertiden og har ikke senere vært i bruk. Se "Vikinger i romertid", bloggakiv oktober 2009.

Dette faktum bryter med Steinnes tidslinje, og gir oss et helt nytt utgangspunkt: Landa-gårdene i Sørvest-Norge reflekterer militær basevirksomhet i romertiden, dvs i den tiden vikingskipene (20-sessene) ble rodd av åremenn.

Påstanden er tilsynelatende alt for bastant. En kan jo spørre seg: Kan ikke nyetablerte militærbaser fra frankertiden, dvs den tiden skipene ble utrustet med seil, også fått navnet Landa? I så fall kan jo mange av navnene på de 13 opplistede landagårdene likevel stamme fra Harald Hårfagres tid.

Skal vi finne svaret på dette, må vi først ta en liten omvei og bringe på det rene hva som var forskjellen på en landa og en huseby i romertiden.

.

Huseby

Det største antall husebyer ligger i Sverige. Arnestedet for husebyene er i følge Steinnes det gamle kongedømmet i Uppland (Svithjód), hvor husebyordningen hørte nøye sammen med herredsinndelingen, slik at det i hvert herred - som de kalte "hund", pl. hundare - ble anlagt én huseby.

Det svenske ”folklandet” Tiundaland var delt inn i ti hundare (egentlig Tihundareland). Et annet folkland, Attundaland, var delt inn i åtte hundare, osv.

Steinnes pekte også på at sjefen på husebyen ble kalt hund, og at han viste sin rang ved å bære merket av en hund (canis), eller et hundehode, på hjelmen sin. En slik heraldiske figur ble valgt ut fra navnelikheten mellom distriktsnavnet hund og dyrenavnet hund. Ordenes ulike etymologi ble ikke vektlagt. Se A. Steinnes: ”Hundekongen”, Hist. tidsskr. 1957 side 319 f. (Jfr "Hundekongen på Jæren", bloggarkiv oktober 2009).

Jeg har ikke registrert at Steinnes i sine studier har stilt spørsmål om hva som var bakgrunnen, etymologien, for herredsnavnet hund. Det skyldes kanskje at forklaringen først er framkommet i ettertid. (Jfr Eivind Vågslid: Stadnamntydingar III, Oslo 1979, side 97, eller se bloggarkiv september 2008; "Stavangers eldste historie", note 16).

Den upplandske herredsinndeling i hund stammer etymologisk fra tallet *hund = 100. Endelsene -re (no) eller -rad (sv) stammer fra gno *rada = tall/ rekkefølge. Jfr norr. hariraida, -> hær-rada -> herred (hærtall). I Uppländ var størrelsen på hærtallet = 100.

I historieverket ”Germania”, kap. 6, forteller Tacitus at hvert germansk distrikt stilte med 100 soldater, nummerert fra 1 til 100. Nummeret viste soldatens plass i hierarkiet, dess høyere nummer, dess høyere senioritet. Den som var nummer 100, var kommandør. (Hariraida = hær-rekkefølge).

De ”uppländska folklanden” har systematisk blitt delt inn i herreder som alle var store nok til å stille med hundre profesjonelle soldater, noe som tyder på at oppdeling og organisering i hundare primært var en militær forordning. Naturgitte grenser mellom bygdelag kan i mindre grad blitt vektlagt.

Soldatene ble forlagt på hundets huseby. Sjefen på husebyen ble også kalt hund. Dette ledernavnet - som reflekterte tallet 100 - var en direkte parallell til romerhærens ”centurion”, offiserstittelen til føreren for 100 (centum) legionærer.

Engelske shire ble i frankertiden også inndelt i ”hundred”. Sjefen for et slikt distrikt ble kalt ”hundred-man”. Se ”Hundred (county subdivision)” i engelske Wikipedia.

Ser vi nærmere på de 70 husebyene i Sverige, (AS 1955 side 96), er det slående at svært få ligger i kyststripen. Upplands naborike, Roslagen, som vender seg ut mot Østersjøen, er inndelt i herreder som kalles skeppslag. Roslagen har da heller ingen husebyer.

Også i Norge gjelder det vel at flertallet av husebyene vender ryggen til havet. Det fører oss fram til den konklusjon at husebyene primært var betegnelsen på hærens kaserner; de var befolket av infanterister og/eller kavalerister.

Kasernene var trolig slik plassert – og knyttet sammen med underjordiske tunnelsystemer – at mannskapet var i stand til å gjøre fleksible utfall mot eventuelle angripere*. Forleddet hus- i huseby kan derfor reflektere samme betydning som endelsen -hus i Akershus, Bergenshus, Vardøhus osv. Jfr lat. casa (hus) -> kaserne -> kastell (fort).

*Se bloggen "Stavangers historie", bloggarkiv september 2008.

Vår konklusjon blir da at husebyordningen opprinnelig går tilbake til romertiden. Men det er godt belegg for å si at husebysystemet stedvis ble innført og tatt i bruk langt senere. (Jfr de fire husebyene på Orknøyene som Steinnes daterer til 900-tallet, AS 1955 side 198-208).

Primært var en huseby basestasjon for hærens infanterister/ kavalerister.

.

Landa

Til alle tider har marinens mannskaper hatt aversjon mot å oppholde seg i hus. Å legge marineenheter på en huseby ville trolig føre til tumulter. For selv om marinen var forlagt på land, oppholdt de seg mentalt på "skip". I Madlaleiren sover rekruttene fortsatt på banjeren og skaffer i messen, osv.

På steder som i dag heter landa vil det derfor fins spor etter skipsformede kaserner. Vikingene kalte kasernen sin for skip, og de sov på floren (tregulv) i tverrstilte båser langs skipsidene.

At en sal kan kalles skip, reflekteres fortsatt i betegnelsen kirkeskip. Derimot er - etter mitt syn - ordet ”sideskip” en språklig bastard. Rommet var, og er, å forstå som ett skip. Såkalte ”sideskip” kan eventuelt betegnes som styrbord - / babord skipsside.

Går vi tilbake til romertiden, kalte marinens roere, de ekte vikingene, sine landbaser for londum. Navnet blir vanligvis* forklart som dativ av gno *landir; landa, pl. av land. Men dativ av pl. land er landum, ikke londum. Hvorfor valgte "småkongene" på Sørvestlandet å kalle sine marinebaser for londum? Kan det ha kommet opp som resultat av en slagordkonkurranse; ”vann og land – hand i hand”? Hm, neppe...

*Jfr Inge Særheim: "Stadnamn i Rogaland", side 143.

Steinnes mente at forbildet for navngivingen ”Landa”, var militærbasen Landir ved Alvheim i Østfold. Senere hadde organiseringen der – trolig i Harald Hårfagres regjeringstid - dannet et fast mønster for nye forlegninger langs Sørvestkysten. ”Førebiletet har dominert så sterkt", skriver Steinnes, "at jamvel namnet har fylgt med”.

Men utgravingene på Landa i Forsand viser at dette ikke kan være riktig. Det stedet hette Landa i romertid og ble fraflyttet på 500-tallet.

Selv tror jeg Steines var på rett spor når han jaktet på et stedsnavn som forbilde for landagårdene, men at han valgte feil sted. For, som vi etter hvert skal se, er det flere grunner som taler for at navnet londum ble hentet direkte fra den store romerske marinebasen i London. I romertiden ble basen ved Themsen kalt Londinium, men i den språklige ”marineslangen” må navnet raskt blitt sammentrukket til Londum.

Etter mitt syn blir det feil når filologene tolker londum som dativ flertall av land. Ordets etymologi kommer fra basenavnet ved Themsen. Snorre bruker trolig utsagnet; "sat i (at) londum" om kongens rolle som øverstkommanderende for forsvarsgrenene; som "Commander in Chief ". Det må være den rollen som betones når Snorre i Ynglingesaga kap. 26, forteller at at kong Egill "var engi hermadr ok sat at londum i kyrrsæti ", eller når han skriver om flere av ynglingekongene, at de arvet sin far og "réd londum" etter ham. Også utsagnet i Harald Hårfagres saga kap 1, om at kong Gandalf "sat i londum" med sin hær - se ovenfor - bør forståes som et utsagn med dobbel bunn.

På grunn av ordlikhet er språkutviklingen gått fra londum til landum: Londum -> Landum -> Landir -> Landar -> Landa. (NB! Ikke landir -> londum).

Fra landa-distriktene er det i romertiden blitt utdelt smågårder til pensjonerte marinesoldater som har fått navneendelsen -land. Disse gårdene ligger tett som hagl i Agder og Rogaland. I Sørvestriket har hver tredje gård et navn som ender på -land. Se bloggarkiv september 2008, "Sørvestrikets historie", side 7 f.

Da de romerske garnisonene på begynnelsen av 400-tallet trakk seg ut fra basene i London og York - og fra Housestead (= huseby) fort ved Hadrians mur - og returnerte til Gallia, var det begynnelsen til slutten på den lukrative sørvestnorske ullvareeksporten til Romerrike. For landsbyfolkene på Landa i Forsand var dette en katastrofe, og sammen med venner fra de andre landabasene, valgte de trolig og bli med på den angelsaksiske folkeflyttingen til Britannia.

.

Lunde

Romerikets sammenbrudd førte til århundrer med utvandring fra Norge. Et kraftig vulkanutbrudd på Island i år 536-537, med en påfølgende 3-årig fimbulvinter, hadde satt et kraftig støkk i nordsjøfolket. Det påfølgende tiåret var uvanlig kalt, og samtidig ble landet herjet av en omfattende byllepest; den justinianske pesten. (Jfr Bo Gräslund: "Fimbulvintern" i årboken Saga och Sed, 2007).

Bare et fåtall utegangersau kan ha overlevd i den kulden, og da innomhus. Det forhold at sørlendingene kaller fjøset for floren, kan være en indikasjon på at de forlatte kasernebygningene ble sauerasens redning.

Londumstandarden var at mannskapet på en "20-sesse" var forlagt på et 100 fot langt "kaserne-skip". Skipet hadde 20 soveplasser på hver skipsside. Soveplassene var avdelt i ca en-meter brede "båser", der gastene sov på tregulv som var noe opphevet fra marken. Tregulv ble på gno. kalt flor.

Etter hvert roet forholdene seg, og klimaet vendte tilbake til det normale. Frankerne overtok romernes gamle hegemoni rundt Nordsjøen, og handelsruter kunne åpnes på ny. Europas behov for ull var minst like skrikende som før, og vi kan regne med at de nye herskerne var ivrige etter å få i gang den nordiske ullproduksjonen.

På slutten av 700-tallet la vikingene så smått inn årene og heiste seil. Handelen skjøt fart mellom de såkalte –vic byene.

Bildetekst: Illustrasjon fra boka: Nordsjøens konger år 250 til 850. Den gamle romerske garnisonsbyen Londinium ble i frankertid omdøpt til Lundenburh.

På bredden av Themsen dukket det opp et nytt handelssenter, med navnet Lundenwic. Det var vel bare å forvente at de norske vikingætlingene, gjorde som sine forfedre og oppkalte sine norske marinebaser etter forbildet i London. Dette må være den etymologiske forklaringen på at sørvestnorske marinebaser i frankertiden ble kalt Lunde.

Gårder som i dag bærer navnet lunde, var marinebaser i frankertiden. Det er likevel svært sannsynlig at mange av dagens lunde-navn dekker over et eldre landa-navn. Trolig er det tilfellet både på Gjerstad, Oddernes, Lista, Egersund og Hundvåg.

Som nabogårder til den gamle kongsgården Sånum i Halse, finner vi både gårdsnavnet Landa (i Londum) og Lunde. (Jfr Norske Gaardnavne, bind IX, side 80). Landa har vært marinebasen i romertiden. I frankertiden er basen - som i London - blitt flyttet og etablert på nytt noe lengre vest. Kanskje hadde området ved Hogganvik og Vestre-Skausfjord på den tiden fått større betydning? Se bloggarkiv oktober 2009 ”Kongsgården - og Hogganviksteinen” og (AS 1955 side 221).

.

Sørvestlandet i romertid

Alt dette fører oss fram til den konklusjon at landa navnet er eksklusivt for romertiden. For meg fører dette til en ny forståelse av Sørvestrikes utstrekning i romertiden. Mitt tidligere syn var basert på en tilbakeskriving av Sørvestrikets utbredelse i frankertiden. Jeg har til nå - heller ureflektert – godtatt Steinnes mening om at landa-gårdene representerte en militær organisering i Harald Hårfagres regjeringstid.

Utgravingene på Landa i Forsand har avdekket at navnet landa tilhørte en militær organisering av marinesoldater i romertiden. Navneskiftet fra londum til lunde på mønsterbasen i London, innebærer at de 13 opplistede ”nabogårdene”, som fortsatt bærer landanavnet, har fått navnet allerede i romertiden. Senere - i frankertiden - kan de ikke hatt en slik basefunksjon, for da ville de blitt "omdøpt" til Lunde.

I tillegg til de 13 landanavnene på lista vår, kommer sikkert også landagårder som i frankertid ble omdøpt til Lunde. Det gjelder trolig for lundenavnene i Gjerstad, Oddernes, Lista, Egersund og Hundvåg. Slik kommer vi opp i et sannsynlig antall på 18 landa-baser på Sørvestlandet i sen romertid.

Det må da være rimelig å anta at organisatorene og sponsorene bak disse marinebasene – som valgte å framstå under felles navn – også hadde andre ting felles. For eksempel en ”commander in chief”? Eller at de samlet skipene på en felles møteplass og rodde som armada nedover i Europa? Illerup-funnene viser at en armada fra disse kantene, allerede tidlig på 200-tallet så seg i stand til angripe jydene på deres hjemmebane.

Det forhold at offiserene hadde fått fraktet med seg sine krigstrente hester, viser at dette var en planlagt, militær "straffeekspedisjon" mot jydene. En ordinær "handelsarmada" fraktet ikke på slikt.

I romertiden kan derfor Sørvestriket vært en fasttømret union av "fylkeskonger” på kyststripen fra Agder til Romsdal. En kyststripe hvor gress- og lyngheiene nå skoges ned, men hvor en fortsatt kan finne spor etter utegangersauens gamle rike.

Vår forklaringsmodell viser også at ”tvillinggårder” (huseby – landa) kan ha eksistert på sentrale steder som Gjerstad, Lista, Egersund og Hundvåg allerede i romertiden. Det må bety at stedene hadde forlegninger både for hæren og for marinen. Når marinen i sommermånedene satte kurs mot Europa, ble kavaleristene og infanteristene tilbake på husebyen for å sikre eiendom og beiteområde.

Den nye forklaringsmodellen bryter i så fall med Steinnes utsagn fra 50-tallet: ”Eitt kan vi straks slå fast: Vi finn ikkje eit einaste døme på at ein Landir-gard ligg nær ein huseby-gard”. (AS 1955 side 218).

Det bryter også med Steines avvisning av Lista som en mulig plass for agderkongens hovedresidens. Han skriver: "Det skulle no vera mogeleg å avgjera ... om kongane i det sørvest-norske riket har butt på Huseby på Lista eller på ein kongsgard på Otreneset". Han valgte å legge den til Oddernes, "av den grunn at hovudresidensen ikkje ville verta kalla huseby". (AS 1955 side 221).

Det Steinnes overser er at "tvillinggårdene" Huseby og Lunde kan ha vært mindre "nabogårder", skilt ut fra kongsgården Hananger*. Vi vet jo nå at den funksjonen hadde "tvillinggårdene" til Gjerstad i Tjølling, til Årstad i Egersund og til Fjelberg** på Hundvåg.

Steinnes så hele sin tid på husebyene som kongelige administrasjons- og veitsle gårder. Han skulle trolig ha snevret inn funksjonen til "her læger", slik han gjorde med landa'ene.

*Hananger; se mer om hane i Saxos "Gesta Danorum" bok 7, og i bloggen "Sørvestrikets historie", side 9.

** Fjelberg; se bloggen "Stavangers historie", bloggarkiv september 2008. Fjelberg-gården må ha hatt sitt hovedsete på kongsgården Austbø.

.

Sørvestrike i frankertid

Det er vel liten tvil om at ”ynglingekongen” Gudrød ved å tilrane seg kongsdatteren på Agder, også tilrante seg makten i Sørvestrike, det gamle riket som på 800-tallet omfattet Agder og Jæren. Men egentlig omfattet det et rike som var mye større enn som så. Takket være en storslått eksport av ull og ullprodukter – først til Romerrike - så til Frankerrike, hadde makteliten i sørvest bygd opp et internasjonalt makt- og handelssenter i ”Vestmar”, dvs i landene rundt Irskesjøen. Jfr Asgaut Steinnes: ”Utskyld”, Hist. Tidsskr. 1952 – 53 bind 36 side 395 f.

Om det egentlig var ønske om å få kontroll med den nordiske ullvareeksporten, eller å få kloa i "den irske juvelen”, som brakte de danske ynglingene til Norge, vet vi ikke. Trolig ønsket de å ”slå to fluer i ett smekk”. Se ”Gesta Danorum”, bok 7, eller blogg ”Sørvestrikets historie” side 17 ff.

For meg ser det ut til at Jylland og Sørvestriket egentlig var to alen av samme stykket. Begge var gigantiske ullprodusenter som opp gjennom århundrene hadde opererte på de samme, internasjonale markedene.

Jydene visste derfor svært godt at kaupangen i Vestfold spilte en helt avgjørende rolle i sørvestingenes markedsstrategi. For det var så å si den samme rollen som Hedeby (Heidabýr) spilte for dem.

Spesielt om høsten, når sørvestingene vendte tilbake med skip fullastet med europeiske handelsvarer (salt, vin, metaller, smykker, osv.), var det viktig å sikre en trygg og årviss frihandel med Østlandets kornbønder.

Småkongene i Borre, på Toten og Oppland svingte seg trolig opp på storstilte leveranser av korn og mjød til kaupangen i Tjølling. Men innlandskongene kan ha fått problemer når de ville føre lasten sin gjennom småkongerikene i Vestfold eller ved Glommas munning. Det var da greit å ha en stående styrke av profesjonelle soldater i beredskap ved kaupangen, en ekspedisjonsstyrke som kunne rykke ut og åpne ferdselsveiene etter som behovet meldte seg. Det tunge militære oppbudet på Gjerstad indikerer at danskene så seg tjent med å påta seg en slik "politirolle".

All handel vil bryte sammen dersom en må betale toll ved annethvert nes eller eid. Så lenge det ikke er en "overkonge" som kan regulere dette, kan det være en utvei å be en "fremmedlegion" om å påta seg en slik politirolle. Svensker fra Roslagen hadde trolig en slik rolle på de russiske elvene, og mye tyder på at sørvestingene hadde påtatt seg den samme politirollen for de keltiske klanene ved Irskesjøen; i Vestmar.

Agder og Jæren var utegangersauenes beiteland, der fantes knapt en inngjerdet kornåker. Gras og lyng dekket heiene som av beitedyr og lyngbranner ble holt snaue for skog. Sørvestingene var storforbrukere av skipsplanker og skipsnagler, men de hadde ikke skog til verken skipsbygging eller jernutvinning. Uten sikker innport av bygg, mjød, jernbarrer og skipstømmer, måtte ulleksporten reduseres til en brøkdel.

At Osebergskipet er bygd av eik fra Nord-Rogaland, tilsier på ingen måte at det også ble bygd der. Både skip og inventar kan meget vel stamme fra håndverkermiljøet ved Åsas gamle kongsgård på Agder. (Jfr bloggarkiv september 2008; "Sørvestrikets historie" side 18 f).

Som vi ser var det ikke naturalhusholdning som dominerte i Sørvestriket. En konsekvens av dette er at Steinnes tanker om "huseby og veitsle" vanskelig kan forsvares ut fra en slik viten. Kongen og hans hird reiste ikke rundt på kongsgårdene for å fortære veitsle, deres naturalia kom fra det årlige overskuddet på værlam og eldre søyer, og fra varesortimentet på de nedlastede skipene som om høsten vendte tilbake fra London - og kaupangen i Tjølling.

Sørvestrikets handelsvirksomhet med Europa, var også motoren bak oppblomstringen i Vestfold. Da Harald seiret i Hafrsfjord og jaget ullprodusentene ut av landet, falt handelen bort og kaupangen i Tjølling gled etter få tiår inn i glemselen. Hårfagreættens historiske stupiditet var at de ”slaktet høna som la gulleggene”.

.

I neste blogg skal vi se nærmere på den irsk/ norske ynglingerekka.

.

E- post: finn.bringsjord@lyse.net