Sørvestrikets historie

Mitt foto
Navn:
Sted: STAVANGER, Rogaland, Norway

Lyngdal realskole. Mandal realartium. Stavanger can.mag. med bl.a. fagene historie og kristendom. Undervist ved Tastaveden ungdomskole, avdelingsleder ved Pedagogisk senter, personalsjef i Statoil, nå pensjonist.

søndag 19. desember 2010

Tidsformelen i Ynglingatal og Háløygjatal



Fins det en skjult tidsformel i Ynglingatal og Håløygjatal?


Det er knapt noe spørsmål i nordisk middelalderhistorie som har engasjert norske, svenske og tyske forskere mer enn forståelsen av Ynglingatal. Det vi i denne bloggen skal se på er om det likevel fortsatt kan avdekkes skjulte sider ved diktes konstruksjon. Fins det f.eks en skjult ”tidsformel” som kan fortelle oss at Tjodolf må ha ment at "Aun den gamle" levde midt på 400-tallet?

I prologen til ”Heimskringla” skriver Snorre: ”Thjódólfr inn fródi ór Hvini var skáld Haralds konungs ins hárfagra. Hann orti kvædi um Rögnvaldr konung heidumhæra, that er kalla Ynglingatal. Rögnvaldr var sonr Óláfs Geistadaálfs, brodur Hálfdanar svarta. Í thvi kvædi eru nefndir thrír tigir langfedga hans ok sagt frá dauda hvers theira ok legstad.”
Den siste linjen har Anne Holtsmark oversatt slik: I det kvedet er det reknet opp tretti av forfedrene hans, og fortalt hvordan hver av dem døde, og hvor de ligger gravlagt.

Hva er årsaken til at Snorre skriver tretti forfedre, når diktet kun nevner tjueseks? I følge Ynglingatal er Rögnvaldr vitterlig den 27. yngling.

Kvadet, som er diktet i det enkle versemålet ”kvíduháttr”, er på 368 linjer og ble i Finnur Jónssons utgave av 1912 fordelt på 38 strofer. Enkelte forskere, slik som Walter Åkerlund, foretrekker å dele kvadet inn i 90 helminger; halvstrofer, på fire linjer.

I bloggen ”Inglingene i Ynglingatal”, oktober 2010, konkluderte jeg - som Åkerlund og Baetke - med at Tjodolf hadde podet en innflyttet dansk slektsgren, ”inglingene”, på den gamle, upplandske kongestammen; ”skilfingerne”. Dette hadde kvinesdølen gjort noe mer troverdig ved å la den siste kongen av skilfinger-ætten, Áleif (Oluf), nr 21 i kongerekken, framstå som konge i Värmland. Derved ble spranget fra Uppland til Vestfold halvert.

For oversiktens skyld kan kongene i Tjodolfs genealogi framstilles slik:
27 ynglinger = 21 skilfingere + 6 inglinger
Som nevnt var de seks siste kongene på Tjodolfs ætteliste, inglingene, trolig av dansk herkomst, men etter hvert ble de vel, likesom våre dagers kongefamilie, så norske som noen.

Kongehuset Inglingene så slik ut:
Halfdan 1 -> Øystein -> Halfdan 2 -> Gudrød -> Olaf -> Ragnvald.


Når kom inglingene til Norge?

Forskernes forsøk på å tidfeste Halfdan 1.’s regjeringstid har vist seg å være svært vanskelig. Det meste har vært ren gjetning, og da vanligvis basert på hvem av kongene som lå gravlagt i hvilken gravhaug i Vestfold.

Den samme øvelsen har også svenske forskere flittig bedrevet, men da har det dreid seg om hvilke ”skilflinger-konger” som var hauglagt hvor i Uppsala eller Vendel. Verken i Norge eller i Sverige har denne arkeologiske framgangsmåten gitt overbevisende resultat. Se C. Krag 1991, side 240-244.

Bildetekst: Gravhaugene ved Gamla Uppsala. De tre største kalles Kungshögerna. Er Fjolne hauglagt i en av dem?



Jeg tror det vil være mer fruktbart å nærme seg tidsangivelser i Ynglingatal fra en annen kant. La meg likevel først få understreke at "min" tilnærmingsmåte ikke bidrar til å ”historisere” de gamle sagnkongene; Aun den gamle blir ikke mer autentisk enn før. Det vi kanskje kan avdekke er når Tjodolf – så omtrentlig - mente Aun var konge i Svithjód.

Den grunnleggende hypotesen er følgende: Ynglingatal er konstruert etter en regel om generasjonenes gjennomsnittelige aldersforskjell. Siden kvadet framstiller en genealogi, vil aldersforskjellen være den samme som generasjonenes regjeringstid, og det er det som er interessant i vår sammenheng; hvor lenge satt en "gjennomsnittlig" Yngling med regjeringsmakten?
Vi kan finne den gjennomsnittlige regjeringstiden dersom vi kan ”historisere” den første – og siste yngling. Når levde Fjölnir? – og når levde Rögnvaldr?


Ragnvald - den siste ingling

Jeg tror at bl.a. prof. dr. Johan Schreiner,* har pekt på det riktige når han antok at Ragnvald var den kongen som deltok i slaget i Hafrsfjord under tilnavnet Kjotve (Kjukken). Det er fortsatt omdiskutert hvilket årstall slaget stod, men så å si alle kan vel enes om at det ble utkjempet en gang i tiden mellom 870 og 900. Skal vi velge det mest sannsynelige årstallet, må det bli år 885.
*Jfr Johan Schreiner: ”Scandia: tidsskrift för historisk forskning” 1936, side 64-88.



Fjolne - den første yngling

Spørsmålet blir da: Når tid regjerte Fjolne, den første yngling? Eller rettere sagt: Hvilken tidsepoke valgte Tjodolf å sette Fjolne inn i? Har dikteren lagt fra seg spor om hvordan han tenkte? Ja, jeg tror det.

Kvinesdølens oppdragsgiver, kong Ragnvald - som jeg mener hadde tilnavnet Hedningehård - var sønn til Olaf Geirstadalf Gudrødsson. Olav Geirstadalf var ute i Europa, og i senere islandske kilder, også kjent under navnet Olaf Kvite Gudrødsson; tilnavnet Kvite må han ha fått fordi han var døpt i troen på Kvitekrist.
Mitt utgangspunkt er derfor at både Olaf og Ragnvald var bekjennende kristne, døpt av den misjonerende, keltiske munkeorden med utspring i klosteret på Iona. Olaf Kvite er i irske annaler kjent som en betydelig norsk konge i Dublin.

Et slikt kongedynasti velger selvsagt ikke en hedning til hoffskald*. Også Tjodolf kunne mer enn sitt fadervår. At han sener, etter slaget i Hafrsfjord, fraskrev seg sin kristne tro, er for så vidt forståelig og menneskelig. (Jfr Håkon den godes bloting hos inntrønderne). I valget mellom å bli drept, eller å forsake kristendommen - og bli Harald Hårfagres hoffskald - valgte han det siste.

Men det satte han i en alvorlig lojalitetskonflikt når han senere diktet om Haralds forhold til Ragnvald; noe som tydelig går fram av strofene i Hafrsfjordkvadet. Der gjør han det kunstgrep at han lar alle hovedpersonene i slaget opptre under ”dekknavn”. Slik slipper han å "sverte" sin tidligere arbeidsgiver og sitt dikteriske hovedverk; Ynglingatal. For det kvadet sluttet jo nettopp med at Tjodolf gir Ragnvald de beste kjennenavn han vet "under himmel blå".

*Dette har historiker, professor Claus Krag, i studien ”Ynglingatal og Ynglingesaga”, 1992, på en indirekte måte, gitt mange eksempler på. Jeg skriver ”indirekte” fordi han mener at Ynglingatal er så gjennomsyret av skolert, europeisk tankegods at diktet ikke kan være komponert av Tjodolf fra Kvinen på slutten av 800-tallet, men må være skrevet av islandske historikere (”frode menn”) tidligst på slutten av 1000-tallet. Det er likevel slående at de eksemplene han viser til – bortsett fra de euhemeristiske - var den keltiske misjonskirkens skolelærdom allerede tidlig på 700-tallet. Se bloggarkiv mai 2010, ”Euhemerisme i Ynglingatal”.

For Tjodolf må det ha vært vel kjent at Juleevangeliet; Luk. 2.1, begynner slik: ”Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall”.
Lukas historiserer Jesu fødsel ved å tidfeste hendelsen til keiser Augustus’ regjeringstid.
Tjodolf bruker nøyaktig det samme grepet når han begynner slik:
Sanne fikk - i Frodes gård – Fjolne det ord, at han var feig*: den vindløse våg i hornet, skulle ende sjøkongens liv”. (*feig = som snart skal dø. Se ”Snorres kongesagaer”, 1981, side 20).

Slik Augustus' navn settes først i Juleevangeliet, settes Frodes navn først i Ynglingatal. Noen lignende "forbigåelse" av kongeemnenes navn forekommer ellers ikke i diktet.
”Alle” visste hvem keiser Augustus var, men hvem var Frode?
I Snorres Ynglingesaga omtales Frode som ”Fred-Frode i Lejre”, noe han trolig hadde tatt fra historikeren Are Torgilsson Frode som allerede hundre år tidligere talte om Fjolne på følgende måte: ”Fjolnir, sá es dó at Fridfróda”. (Fjolne; han som døde hos Fredfrode).

Slik Jesus fødsel blir tidsfestet til keiser Augustus tid, blir Fjolnes liv tidfestet til kong Frodes tid. Og danskekongen Frode er omtalt i flere andre kilder. Når romerne talte om ”Pax Augustae” (Augustus-freden) talte nordboerne om "Frode-freden", og i følge Snorres "Prosa-Edda" skal det være samme tidsperiode det snakkes om i begge tilfeller. (Se ”Grottesangen” på norske Wikipedia).


Bildetekst: Frode hadde en tryllekvern som kunne male alt hva han ønsket; gull, fred, lykke osv. Av kong Fjolne i Svithjód fikk han to jotunkvinner Fenja og Menja, som dreide kvernen for ham. Det var de som kvernet den sagnomspunne Frode-freden.
Illustrasjon av Carl Larsson.


Etter slaget i Teutoburgerskogen i år 9 e Kr, trakk Augustus sine legionærer tilbake til vestsiden Rhinen. Det la grunnlaget for langvarig fred – og et blomstrende handelssamkvem - mellom germanere og romere.

Også i astrologisk forstand var tiden omkring Kristi fødsel et viktig tidsskille. Solens ”vårpunkt”, som i ca 2000 år hadde beveget seg i stjernebildet ”Væren”, flyttet da over til stjernebildet ”Fiskene”.
Denne skjellsettende hendelsen ble i den gresk-romerske verden oppfattet som inngangen til en ny og fredelig æra på jorden. Den gamle verden dør, en ny verden blir født. (Jfr bloggarkiv januar 2010; ”Mithras oksedrap”).



Genealogisk tidsformel

Hvis vi aksepterer indisiene på at Tjodolf var kristen, kan vi summarisk fordele de 27 generasjonene i Ynglingeætten på 900 år. Avstanden mellom hvert tronskifte blir da 33,3 år, dvs. nøyaktig tre konger pr århundre.
La oss så anta at Tjodolfs utgangspunkt var at stamfaren Fjolne – på linje med Kristus - ble født helt i begynnelsen av vår tidsregning, og at han regjerte i Svithjód fra år 33 til år 66. Deretter fulgte 20 perioder med dynastiet Skilfingere på den upplandske kongetronen.

Den genealogiske tidsformelen kan da sammenfattes slik: Stamfaren blir født noenlunde samtidig med Kristus. Han blir konge i år 33 og regjerer fram til år 66. Da overtar sønnen kongemakten og regjerer fram til år 100. Deretter regnes tre konger pr århundre fram til de tre – fire siste forfedrene, hvor en forsøker å realitetsorientere kongenes regjeringstid.

Vender vi tilbake til vårt tidligere spørsmål om Aun den gamle, som er den 13. ynglingen, må han, etter ”formelen”, ha regjert i Uppsala rundt midten på 400-tallet. Skjematisk kan vi også notere at den første ”danske” inglingen, Hálfdan, overtok styre og stell i på Geirstad i Tjølling på 730-tallet.

Det tilsier igjen at Inglingedynastiet hadde regjeringsmakt i deler av Sør-Norge fra ca 733 til ca 885; dvs i ca 150 år. De siste generasjonene kan rimeligvis gis en mer realistisk tidsangivelse. Alle frie menn hadde f eks etter Gulatingsloven plikt til å kjenne sin familie bakover i fem slektsledd, fordi det var egne lovtolkninger i saker mellom familiemedlemmer (frendebøter, ol.). (Jfr WÅ 1939, side 73, merk spes. note 45).

Sjablongmessig kan vi notere de første inglingenes regjeringstid slik:
Halfdan 1 (733-766) -> Øystein (766-810?) -> Halfdan 2 (810-?) -> Gudrød (?) -> Olaf (?) -> Ragnvald (?).
Annaler fra irske og frankiske samtidskilder kan hjelpe oss med å tidsbestemme regjeringstiden for de siste inglingene. Det kommer jeg tilbake til i bloggen for januar 2011.



Var tidsformelen svensk eller engelsk?

Noen av dem som har forsket på Ynglingatal, spesielt Walter Åkerlund, mener at Tjodolf bygde diktningen om de svenske ynglingene – skilfingerne – på eldre, svenske sagn. Han hevder at Tjodolf ”otvivelaktig har häft svenska sägner, ja, rentav kväden att bygga på". (WÅ 1939 side 77).
Slike synspunkter åpner for at tidsformelen vår kan stamme fra slutten av ”vendeltiden”, en tid med tette engelsk-svenske forbindelser – noe som blant annet er synliggjort i de relativt like ”duck-hjelmene” fra Vendel og Sutton Hoo. (Se bloggarkiv februar 2010; ”Mithras lue og hjelmene fra Vendel og Sutton Hoo”).

Dersom Åkerlund har rett i at Ynglingatal er skodd over en lest av eldre ”svenska kväden”, behøver ikke Tjodolf nødvendigvis ha kjent til noen genealogiformel. Med bakgrunn i vår tidligere ”klipp og lim” argumentasjon*, ville hans eventuelt manglende kjennskap til tidsformelen ikke hatt merkbart innvirkning på kvadet. (*Se bloggarkiv oktober 2010; ”Inglingene i Ynglingatal”).

Mest sannsynlig er det likevel at Tjodolf, så vel som ”vendelkongene”, kjente tidsskjemaet som skulle brukes ved konstruksjonen av en kongelig genealogi. En nærmere studie av diktet Háløygjatal styrker en slik formodning.


Háløygjatal

Mye tyder på at også Øyvind Skaldespiller kjente ”genealogiformelen” da han diktet Háløygjatal (ca 985). Det er allment akseptert at skaldespiller’en brukte Ynglingatal som modell for sitt diktverk. Men fordi Håkon Jarl i historisk tid levde ca 100 år senere enn Ragnvald Hedningehård, kunne han ikke bruke Ynglingatal ureflektert. Det viser han ved å gi Håkon Jarl 29 forfedre, tre fler enn de 26 kong Ragnvald i Ynglingatal ble tilgodesett med.

Denne ”tilføyelsen” velger han å gjøre i forkant. Han lar de tre første stamfedrene komme fra "gudeverdenen"; Odin, Njord og Yngve-Frøy.


Bildetekst: Håkon Jarl i betenkt positur. Ser han sitt endelikt i jordhulen under grisebingen?

En – eller flere - av disse gudene har seksuell samkvem med jotunkvinnen Skade*. Hennes avkom var Sæming; den første jarlen (skattfærir = skattebringer).


* Snorre oppgir i Ynglingesaga kap. 8 at jotunkvinnen Skade først var gift med Njord, men så gikk hun lei av samlivet og forlot ham. Deretter fikk hun flere sønner med Odin, og en av dem var Sæming.

Men i prologen til Ynglingesaga skriver Snorre at Sæming var sønn av Yngvifrey. Det samme farsforholdet oppgir Snorre i den separate prologen til ”Olav den helliges saga” hvor han skriver at ”Sæming sies å være sønn av Ingunarfrey Njordsson”. Jfr Gro Steinsland: ”Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi” side 116-118. (GS 1991).
Forvirringen minner unektelig om forløpet til det bibelske ”juleevangeliet”. Jomfru Maria, gift med Josef, ble unnfanget av Den hellige ånd og fødte sønnen Jesus Kristus; Guds enbårne sønn. Avhengig av ulike sammenhenger, omtaler Bibelen alle tre - Josef, Den hellige ånd og Gud - som Jesu far.

Hvor kan så Øyvind Skaldespiller ha fått kjennskap til en middelaldersk, genealogisk tidsformel?
Så vidt jeg kan se er det to muligheter; enten har han fått tradisjonen overlevert fra skaldekretsen etter Tjodolf fra Kvinen, eller så har han fått den fra en angelsaksisk hofftradisjon.
Øyvind var i yngre år (fram til 960), hoffskald for kong Håkon den gode, som hadde fått en kristen oppvekst ved kong Aethelstans hoff i England. Kong Aethelstan hadde gjennom en årrekke oppfostret unge sønner fra fyrstehus over hele Europa. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Der fikk de også en bred allmennutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex.

Slik kulturelle forbindelser har det trolig også tidligere vært mellom Vendel i Uppland og Wessex i England, kanskje så tidlig som på 600-/ 700-tallet. ( Jfr likheten i funnene fra Sutton Hoo og Vendel). Det sannsynliggjør at genealogiformelen opprinnelig kom fra det kristne England til Norden.

De islandske middelalderhistorikerne, med Are og Snorre i spissen, kjente både Ynglingatal og Háløygjatal, men de kjente tydeligvis ingen genealogiformel. Innledningen i Háløygjatal forledet dem til å tro at også Ragnvald opprinnelig var den 30. yngling. Følgelig antok de at de tre første strofene i Ynglingatal - strofene som skulle fortelle om hans tre stamfedre fra ”gudeverden” - på et vis var kommet bort. Det må være årsaken til at Snorre skriver om Ragnvalds tretti forfedre, selv om diktet kun nevner tjueseks? (Jfr innledningen ovenfor).

Prof. Gro Steinslands doktoravhandling fra 1989: ”Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi - en analyse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háløygjatal og Hyndluljód”, synes i store deler å bygge på den samme grunnleggende misforståelsen. Men, som Walter Baetke krystallklart har påpekt; det fins ingen førkristen hierogami-myte i Ynglingatal! (WB 1964 side 69 ff).
Derimot fins det kristne hierogami-myter både i Evangeliet etter Lukas (kap.1:35) og i Háløygjatal. (str. 3 og 4). Se bloggarkiv september 2010: ”Kongeideologi i Ynglingatal”.