Forskjeller mellom Ynglingatal og sagatekstene
Om Claus Krags ”usynlige” diskrepanser mellom kvad og sagatekster
Professor Claus Krag forfekter i sin studie fra 1992; ”Ynglingatal og Ynglingesaga”, det standpunkt at Ynglingatal har en sen tilblivelse. Krags argumentasjon bygger primært på hans påstand om at det ikke er uoverensstemmelser (diskrepanser) mellom det som står i diktet og det som skrives i den norrøne middelalderprosaen.
Han argumenterer med at hvis Ynglingatal var diktet på slutte av 800-tallet, og det følgelig var en tidsavstand på flere århundrer mellom diktet og prosatekstene, ville slike uoverensstemmelser ha tvunget seg frem. På side 96 skriver han:
”Det finnes heldigvis en enkel prøve på om kvadet og de sagaene vi har, overhodet kan være skilt fra hverandre med en tidsavstand på flere århundrer: Dersom kvadet var så gammelt, uansett styrken i den prosatradisjon som kunne ha ledsaget det, så er det utenkelig at det ikke gjennom så lang tid skulle ha utviklet seg misoppfatninger og forvridninger, som ville ha ført til åpenbare diskrepanser mellom kvadet og sagateksten(e). Som vi skal se finnes det ikke slike diskrepanser.
Og ikke nok med det – det finnes knapt ett moment i kvadet som er forblitt u-utnyttet i prosateksten. Var kvadet flere århundrer eldre, måtte en sagaforfatter som brukte det, nødvendigvis ha tolket deler av det slik at det utelukket, eller vred på, utnyttelsen av andre deler*.
En slik nærhet har bare én tilfredsstillende forklaring, og det er at sagaen og skaldestrofene er omtrent samtidige”.
Og ikke nok med det – det finnes knapt ett moment i kvadet som er forblitt u-utnyttet i prosateksten. Var kvadet flere århundrer eldre, måtte en sagaforfatter som brukte det, nødvendigvis ha tolket deler av det slik at det utelukket, eller vred på, utnyttelsen av andre deler*.
En slik nærhet har bare én tilfredsstillende forklaring, og det er at sagaen og skaldestrofene er omtrent samtidige”.
Avvik mellom dikt og prosa
Oluf Sundqvist (”Freyr’s offspring”, 2002) skriver:
“A comprehensive argument for late dating is, according to Krag, the close similarities in content between the poem and the prose traditions. There are, however, several differences. The poem lacks the mythical-historical background, recording the euhemerised gods’ emigration from Asia to Scandinavia. Not until the Middle Ages were these speculations added to the sources about the Ynglingar. In Y-saga we often meet with text materials that do not appear in the poem”.
Sundqvist viser spesielt til diskrepansen mellom Y-saga kap. 43 og Ynglingatal strofe 21. Snorre forteller at Olaf Trefeller ble ofret til Odin, mens Ynglingatal kun sier at ilden svelget Olafs legeme ved sjøen. Se nedenfor.
At det fins andre klare diskrepanser, har vi blant annet avdekket i bloggen "Kaupangs konfliktmeklere", februar 2011. Her er noen eksempler:
1) Eysteinn og bommen
Ynglingatal knytter ikke med et ord kong Eysteinn til seilskip, men det gjør en samlet
middelalderprosa*, som mener at det som var det normale i middelaldersk seilføring allerede var tatt i bruk på slutten av 700-tallet. Bildetekst: Vikingene brukte ikke seil på Eysteinns tid, og slettes ikke seilføring med bom. (Klikk på bildet!)
Middelalderprosaen forteller at Eystein fartet rundt med sine menn på seilskip, flere tiår før seil ble tatt i bruk i Norden. Og vi må spørre: Hvordan kunne Eysteinn bli slått over bord av bommen på et møtende seilskip, et par århundre før nordiske seilskip ble utstyrt med bom? (Jfr utfyllende kommentarer i bloggen "Kaupangs konfliktmeklere").
* Middelalderprosa; tekst i ubunden form, motsatt poesi, tidligst fra 1100-tallet.
2) Appellativer som stedsnavn.
a) Et annet avvik mellom dikt og prosatekst har vi også avslørt i Ynglingatal strofe 30. Den muntlige tradisjonens ”skær-reid”, som i diktet refererer til; "en kommandørs oppsadlede hest”, er i middelalderen blitt nedskrevet som ”skæreid”, og av Snorre tolket som et stedsnavn; ”Skæreid i Skiringssal”.
b) En liknende diskrepans fins i Ynglingatal strofe 2, hvor ordet ”stein” (granitt) i Snorres prosa er tolket som navnet på gården Steinn i Svithjod.
c) Den allmenngyldige betydningen av ordet ”stiflusund” (Ynglingatal strofe 34), synes å være ukjent for forfatterne av prosatekstene*. (stiflusund = våpenfri sone inne i en vic-bys havnebasseng).
*Muligens med unntak av forfatteren av ”Af Upplendingakonungum” som lokaliseringsmessig treffer blink.
d) I strofe 35 er ”ofsa / upsa” - og den poetiske betegnelsen ”vestmari” - i enkelte middelalderkilder blir oppfattet som nordiske stedsnavn. Det første er trolig et adjektiv og det siste er vesthavet, dvs Irskesjøen. (Jfr norr. ”vestmenn”; irlendere).
3) Avvik mellom HN og Y-saga.
Det fins også markerte avvik mellom ulike prosatekster; for eksempel mellom Snorres Y-saga og Historia Norwegiae (HN) i framstillingen av Olaf Trefellers død. I Y-saga blir Olaf først brent inne og så blotet til Odin for godt år (til árs), mens han i HN var en konge som regjerte lenge og med fred, og som til sist døde mett av dager i Sverige. Ynglingatal forteller kun at kongens lik ble bent på bål ved vågen. (Jfr Sundqvists kommentar ovenfor).
Framstillingen i Ynglingatal og HN kan passe sammen, selv om de ikke overlapper hverandre, mens Snorres avvikende framstilling trolig bør rubriseres som dikt og fantasi. Det lar seg ikke gjøre å blote et legeme som er brent inne. Et viktig element i blotingen var at hjertet fortsatte å pumpe blod under seansen. (Blote = å støte ut, sprute).
4) Egills død.
En nesten like alvorlig feiltolkning av Ynglingatal – som den om Eysteinn og seilbommen – er middelalderprosaens tolkning av Egills (Angantyrs) død.
I strofe 17, andre helming forteller Tjodolf følgende: ”En flæming / farra trjónu / jotuns eykr / á Agli raud” og han fortsetter slik i strofe 18; ”sas of austr / ádan hafdi / brúna horg / of borinn lengi ”.
Krag har oversatt de to helmingene slik: ”Men sverdet / i tyrens tryne / jotunøket / farget rødt på Egil” og ” Den som østpå / før hadde / brynhorgen* / båret lenge”. (CK side 119).
*hodeskallen; egentlig øyenbryn-kassen; et hode med markerte øyenbryn, jfr illustrasjonen av Frøys villsvin.
Krags oversettelse passer god med de middelalderske prosatekstene. Både HN og Y-saga forteller at Egill ble drept av en omflakkende okse. Snorre forteller at Egill måtte dra i landflyktighet til Jylland, og at han ble drept i Vendel av en okse som kom østfra.
Men etter mitt syn bør den første helmingen oversettes slik: ”men et omstreifende* / svine-tryne / jotun-øket / rødfarget Egill”.
* Når Krag oversetter ”flæming” med ”sverd” (fra Flandern), er det diskutabelt. Flandern ble i 865 et markgrevskap tilknyttet Frankerriket, og det var først etter dette begrepet flamsk ble benyttet om flamlendernes kultur.
Andre forskere har hevdet at ”flæming” skal sammenstilles med islandske ”flæmingur”; landstryker. (Jfr Adolf Noreen: ”Ynglingatal”, 1925 side 235).
Snorre mente ”farra” stod for okse /tyr, og ordet tolkes fortsatt slik av de aller fleste oversettere. Men den svenske litteraturhistoriker Henrik Schück: ”Studier i Ynglingatal”, 1907 side 107, hadde et annet syn. Han erindret at i svenske dialekter forekom ett ”farre”, som ”(far)galt”, som hører sammen med lat. porcus, nht. ferkel, sv.rikssp. far(galt), fht. farh,
ags. fearh. (Noreen side 236).Bildetekst: Guden Frøy med sin villgalt = eber = jofúrr.
Det er jo nå den gjengse oppfatning at Angantyr/ Ongentheow – omtalt både i Beowulf (linje 1967) og i Widsith (linje 1.31) - er identisk med Ynglingatals Egill.
”Det är givetvis synnerligen frestande att antaga ett samband på nogot sätt mellan Beowulfs eoforr och Ynglingatals farra, som utmärktes av att vara försett med tryne”, skriver Åkerlund side 96, og legger til: ”Farra trióno flæming vore alltså = ”vildgaltens bete”, hellre än ”oxens horn”.
Hvordan kan det så gått til at en villgalt i Beowulf er blitt til en okse i middelalderprosaen, spør Åkerlund. Det fant han tydeligvis ikke noe overbevisende svar på, og derfor fortsatte han å holde seg til Snorres versjon om at Egil ble drept av en okse.
Men jeg har en anelse om at verken islendingen eller svensken kjente til den velvoksne villsvingaltens fysiske attributter, de to store hjørnetennene i underkjeven som lik sabler kunne krumme seg oppover svine-trynet.
Et oppadgående støt med disse tennene kunne – som oksens horn – rispe i hestens buk slik at den steilte og kastet rytteren ut av sadelen. Når kongen så lå nesegrus på bakken var han et enkelt bytte for en gra galt.
*Hvorvidt ”flæming” står for ”sverd” eller ”omstreifer” er fortsatt diskutabelt, men utfallet får ingen innvirkning på min tolkning av innholdet i strofe 17.
Men sannsy
nligvis er også denne tolkningen for snever. Som vi har sett ovenfor, var en ”iofúrr” opprinnelig en kjenning for en hærfører fra Svithjód – en skilfing - utstyrt med en villsvingalt som hjelmmerke.
nligvis er også denne tolkningen for snever. Som vi har sett ovenfor, var en ”iofúrr” opprinnelig en kjenning for en hærfører fra Svithjód – en skilfing - utstyrt med en villsvingalt som hjelmmerke. Bildetekst: En skilfinger med villgalt til hjelmmerke ble i poetiske vendinger betegnet som jofúrr.
I "Beowulf" blir Angantyr drept av ”Eoforr”*, en av gauterkongen Hygelacs jarler, og i Ynglingatal blir Egill også drept av en ”iofúrr”, som kom ”østfra” til jyske Vendel. Vi kan derfor anta at det er samme historie som ligger til grunn for det som fortelles om Óttarrs "far" i Beowulf og i Ynglingatal.
* Se Beowulf linje 2486 og 2964.
Egill, som måtte tåle fornedrelsen ved å bli drevet i landflyktighet til Jylland av sin fars trell, Tunni, ble drept av en av sine egne. Trolig ble han drept av "sønnen" Óttarr i år 518. Slik ble Skilfingerættens prestisje gjenopprettet i Svíthjod. (Se bloggen "Beowulf og "tidsformelen", januar 2011).
Verken middelalderske prosaforfattere, eller forskere på Ynglingatal, har så langt jeg kan se, oppfattet den dobbeltheten - det skjulte budskapet som ligger i bunn - når strofe 17 og 18 skal oversettes. Det er heller ikke sikkert at Tjodolf gjorde det. Han har sannsynligvis overtatt stoffet fra en svensk skald som på kong Ingjaldrs tid komponerte ”Skilfingatal”, dvs. den svenske delen av Ynglingatal.
5) Halfdan Svarte.
Det groveste overtrampet er likevel at middelalderprosaen gjør innlandskongen Halfdan Svarte til sønn av Gudrød Gjeve. Det fins ingen antydning om dette i Tjodolfs kvad, likevel gikk prelaten bak Historia Norwegiae så lang at han fjernet Olaf Geirstadulf og Ragnvald Hedningehård fra ynglingeætten og satte inn Halfdan Svarte og Harald Hårfagre i stedet.
Så langt har ikke Sæmund Frode og Snorre gått. Men de framstiller Halfdan Svarte som Gudrød Gjeves sønn kun fordi den islandske presten og historikeren Sæmund Frode – ut fra egen agenda - forut hadde bestemte at slik var det.
At Sæmund Frode med dette trekket også førte sine egne aner tilbake til den prestisjefylte Ynglingeætten, har tydeligvis ikke fått varselbjeller til å ringe for en rekke norske historikere.
Et tilsvarende overtramp har også Are Frode begått. Den middelalderprosaen som skriver seg fra Are Frodes hånd eller innflytelse; Íslendingabók, Landnámabók, Af Upplendinga konungum, mfl., forteller at Olafur konungur Godrödarson også hadde sønnen Helge. Da de ”svarte” ovetok makta i Irland skal Helge ha migrert fra Dublin til Skottland og derfra videre til Island. Are Frode forteller at han selv nedstammer fra denne grenen av Ynglingeætten. Men denne ”Olafur-sønnen” er ikke omtalt verken i Ynglingatal, eller i andre samtidskilder. (Se bloggen: Olaf Gudrødsson - sommerkonge i Dublin", april 2011).
Claus Krag bruker det forhold at Harald Hårfagre var Gudrød Gjeves barnebarn som bevis for at forskere som E. Wadstein, J. de Vries og Jón Jóhannesson tar feil når de setter likhetstegn mellom de irske annalenes Ahmlaeib mac Godfraidh og Ynglingatals Olaf Gudrødsson: "Mener man at Gudrød realhistorisk er en norsk konge, far til de irske kildenes Amhlaeib, og bare det, -strander påstanden på at tidspunktene blir gale. De irske kildene forteller at Olaf dro til Norge i 871 for å hjelpe faren, som altså ennå var i live, dvs samtidig med Harald Hårfagre,
Gudrøds sønnesønn”. (CK side 239).
Jeg antar at Krag med dette mente å si at det er lite troverdig at Gudrød var konge (i Sørvestriket), samtidig som barnebarnet Harald var konge (ved Karmsundet), og det har han rett i. Men Krags bevisførsel avslører kun at Harald Hårfagre ikke var Gudrød Gjeves barnebarn – at Sæmunds genealogi ikke holder vann når den blir gått etter i sømmene*.
5) Halfdan Svarte.
Det groveste overtrampet er likevel at middelalderprosaen gjør innlandskongen Halfdan Svarte til sønn av Gudrød Gjeve. Det fins ingen antydning om dette i Tjodolfs kvad, likevel gikk prelaten bak Historia Norwegiae så lang at han fjernet Olaf Geirstadulf og Ragnvald Hedningehård fra ynglingeætten og satte inn Halfdan Svarte og Harald Hårfagre i stedet.
Så langt har ikke Sæmund Frode og Snorre gått. Men de framstiller Halfdan Svarte som Gudrød Gjeves sønn kun fordi den islandske presten og historikeren Sæmund Frode – ut fra egen agenda - forut hadde bestemte at slik var det.
At Sæmund Frode med dette trekket også førte sine egne aner tilbake til den prestisjefylte Ynglingeætten, har tydeligvis ikke fått varselbjeller til å ringe for en rekke norske historikere.
Et tilsvarende overtramp har også Are Frode begått. Den middelalderprosaen som skriver seg fra Are Frodes hånd eller innflytelse; Íslendingabók, Landnámabók, Af Upplendinga konungum, mfl., forteller at Olafur konungur Godrödarson også hadde sønnen Helge. Da de ”svarte” ovetok makta i Irland skal Helge ha migrert fra Dublin til Skottland og derfra videre til Island. Are Frode forteller at han selv nedstammer fra denne grenen av Ynglingeætten. Men denne ”Olafur-sønnen” er ikke omtalt verken i Ynglingatal, eller i andre samtidskilder. (Se bloggen: Olaf Gudrødsson - sommerkonge i Dublin", april 2011).
Claus Krag bruker det forhold at Harald Hårfagre var Gudrød Gjeves barnebarn som bevis for at forskere som E. Wadstein, J. de Vries og Jón Jóhannesson tar feil når de setter likhetstegn mellom de irske annalenes Ahmlaeib mac Godfraidh og Ynglingatals Olaf Gudrødsson: "Mener man at Gudrød realhistorisk er en norsk konge, far til de irske kildenes Amhlaeib, og bare det, -strander påstanden på at tidspunktene blir gale. De irske kildene forteller at Olaf dro til Norge i 871 for å hjelpe faren, som altså ennå var i live, dvs samtidig med Harald Hårfagre,
Gudrøds sønnesønn”. (CK side 239).Bildetekst: At Harald Hårfagre var Gudrøds barnebarn, er kun en konstruksjon i islandsk middelalderprosa.
Jeg antar at Krag med dette mente å si at det er lite troverdig at Gudrød var konge (i Sørvestriket), samtidig som barnebarnet Harald var konge (ved Karmsundet), og det har han rett i. Men Krags bevisførsel avslører kun at Harald Hårfagre ikke var Gudrød Gjeves barnebarn – at Sæmunds genealogi ikke holder vann når den blir gått etter i sømmene*.
* Dette ble grundig avdekket av historiker prof. Johan Schreiner allerede i mellomkrigstiden. Se Scandia, bind IX 1936, side 75 ff.
Misoppfatninger mellom dikt og prosatekst oppstår når de er skilt fra hverandre med en tidsavstand på flere århundrer. Det er utenkelig at det ikke gjennom så lang tid skulle ha utviklet seg misoppfatninger og forvridninger, som har ført til åpenbare diskrepanser mellom kvadet og sagateksten(e). Som vi har påvist ovenfor fins det så mange vektige eksempler på diskrepanser, at vi har grunn til å anta at det ligger en tidsavstand på flere århundrer mellom dikt og prosa.
Konklusjon:
Misoppfatninger mellom dikt og prosatekst oppstår når de er skilt fra hverandre med en tidsavstand på flere århundrer. Det er utenkelig at det ikke gjennom så lang tid skulle ha utviklet seg misoppfatninger og forvridninger, som har ført til åpenbare diskrepanser mellom kvadet og sagateksten(e). Som vi har påvist ovenfor fins det så mange vektige eksempler på diskrepanser, at vi har grunn til å anta at det ligger en tidsavstand på flere århundrer mellom dikt og prosa.
.
innlegg av Finn Bringsjord | 08:55
|
3 Kommentarer
