DEN FØRSTE VIKING
DEN FØRSTE VIKING
Den
første viking. Illustrasjon av Finn Bringsjord
Begynnelsen på vikingtiden knyttes ofte til angrepet mot
klosteret Lindisfarne i Nord-England i år 793. Men den egentlige årsaken til at
det inntrådte et historisk tidsskille i siste halvdel av 700-tallet, var at
langskipene som de nordiske marine-mannskapene brukte på sine ferder i
europeiske farvann, de såkalte 20-sessene, på den tiden ble utstyrt med mast og
seil. Nå var det vinden som sørget for framdriften, ikke taktfast roing av 40
marinesoldater.
Historikere flest later til å mene at det var latmannslivet
under råseilet som frambrakte de nordiske vikingene. Det mener jeg bygger på en
total misoppfatning av hvem vikingene var. Ja, tvert om må de siste ti-årene på
700-tallet, vært årene vikingtiden ebbet ut.
For begynte ikke vikingtiden mange århundrer tidligere? Var
ikke kong Bring og hans menn ekte vikinger? Ja, var ikke mange lyngdøler
vikinger alt i romertid? Det fins noen historiske forhold som taler for det.
Kort tid etter at Romerikes ekspansjon mot nord; til
Germania og Britannia, viser pollenanalyser at skogen forsvant i Lyngdal og i
resten av Sørvest-Norge, og bare noen ti-år senere hadde gress og røsslyng
overtatt som rådende vegetasjonen i heiene fra Lista til Hekkfjell. At lauvskog
i de følgende århundrer viker plass for gress og lyng, kan bare skyldes at
tusenvis av beitedyr - i samforhold med menneskestyrte lyngbranner - holdt
skogen nede.
Disse
flokkene av beitedyr må ha vært så store til at de vanskelig kan ha overvintret
innomhus. Og hadde de det gjort, ville bygningene ha avsatt mengder av
arkeologiske «fotavtrykk», men slike avtrykk fins ikke. Vi må derfor kunne anta
at beitedyrene var såkalt «utegangersau»; en sauerase som på den tid kunne
overvintre på de milde kyststripene i Sørvest-Norge.
Av
landsdeler i Norge var det kun Agder og Jæren som oppfylte tre nødvendige krav
for stordrift og masseproduksjon av ull: For det første må det være så mildt og
snøfattig i kyststripene at store flokker «utegangersau» kan overleve på
vinterbeitene der. Dernest må naturforholdene være slik at sau og lam kan
vandre på egne bein fra vinterbeite til sommerbeite inne på høgheiene. Og
sist – men ikke minst - må det være lange mellomliggende strekninger med
produktive gras- og lyngheier hvor flokkene kan beite vår- og høst.
(I
Gautreks saga, hvor det berettes gamle legender fra sen romertid/ tidlig
folkevandringstid, fortelles det at kong Vikar var «konung yfir Agdir allar ok
Jardar» > konge over hele Agder og Jæren).
Dette
medfører at saueholdet i Lyngdal alt i romertid må ha vært organisert som
gedigne samarbeidsprosjekter i de sørlandske dalførene. I Lyngdalen har flokken
av utegangersau beitet på Lista/Austad/Lindesnes i de kaldeste vintermånedene,
i Lyngdal vår og høst og i Eiken/Hægebostad i sommermånedene.
Alt
tidlig på 200-tallet dukket det fram nyetablerte smågårder med navneendelsen
«-land» i dalsøkkene mellom de gamle fylkene Telemark og Hordaland. (Eks.:
Eike-land, Hauge-land, osv.). Disse gårdene har gitt forskerne mye hodebry, da
de stort sett var for skrinne og små til å kunne brødfø en større familie. Så
hvem var disse folkene som alt i romertid bosatte seg der? Og hva levde de av?
De
romerske legionærene hadde en tjenestetid på 20 år. De som overlevde sykdommer
og stridigheter, ble pensjonert i 40-årsalderen. Da fikk de vanligvis tildelt
et stykke jord av den romerske statsmakten i utkanter av riket, spesielt i
Toscana og Provence.
Det må
være rimelig å anta at en liknende ordning ble etablert for de veteranene som
rodde «20-sessene», de kombinerte orlog- og handelsskipene i Sørvest-Norge.
Mange av de gastene, som i 20 somrer hadde rodd skip - lastet med ull og
ullprodukter - ned til de romerske garnisonsbyene i Europa, har ved oppnådd
pensjonsalder fått tildelt en bit land av den regionale høvdingen i Lyngdalen.
Trolig har -land gårdene fått stedsnavn med en -endelse som signaliserer at de
var slike veterangårder. (Møskeland nede på selve Lyngalssletta er et
klart unntak, noe vi vil kommer tilbake til nedenfor).
Den
pensjonerte soldaten eide kanskje allerede noen sauer som han hadde opptjent
som en del av soldatlønna. Og sammen med en dyktig “husflidskone” bygde han seg
så et hjem nede ved et grønt bekkefar som gav noe vern mot de påtente
lyngbrannene som år om annet fornyet beitemarkene. God hjelp til
husbyggingen har han trolig også fått fra tidligere kollegaer som i stille
perioder kunne fristilles fra oppgaver rundt skipet i vinteropplag.
Familiene
på -land gårdene må i hovedsak levd av å produsere ullvarer, primært i form av
vadmel til romerske legionærer utstasjonert i garnisonsbyer nord for Alpene.
Ubehandlet ull fra utegangersau var særskilt rik på vannavstøtende lanolin, og
denne oljen gjorde ullvester og teltduker regntette. Det fortelles at
legionærer utstasjonert i Germania og Britannia ble utstyrt med slike vester,
ja … at selveste keiser Augustus bar en ullvest under brynjekappen i
vinterhalvåret, også når han oppholdt seg i Roma.
(Keiseren
hevdet for øvrig at han en gang seilte med sine skip så langt nord som til
Skagerak og der øynet det som i dag er «sørlandske holmer og skjær» før han
vendte nesen sørover og rundet nordspissen av Jylland).
Den
lokale høvdingen i bygdelagene har vel styrt det varespekteret (antall,
utseende og kvalitet) som -land gårdene måtte levere inn til videresalg nede i
Europa. Også ullgarn og ullprodukter som var renset for lanolin, ble
eksportert, sammen med tønner av raffinert lanolinvoks. Denne voksen var gull
verd da den – foruten å være vannavstøtende - også gir sterk
rustbeskyttelse, for eksempel ved bruk på skipsnagler som kommer i
berøring med saltvann.
Datidens
prestisjetunge, klinkbygde skip; de såkalte «20-sessene», var en form for
kombinerte handels- og orlogsskip, bemannet med 40 bevæpnede marinesoldater.
Det satt to roere på hver sesse -> sete/tofte - hver med én åre. Vi kan
trolig anta at høvdingen i Lyngdalen (et område som senere ble kalt Lister
Len), stilte med 7-8 langskip.
Som en
samlet armada rodde jærbuer og sørlendinger tjuesessene østover langs kysten
til Gøteborg. Derfra krysset de Kattegat -via Læsø- til Limfjorden i Jylland,
og etter å ha rodd gjennom Limfjorden, kom de ut i Nordsjøen like nord for
Vadehavet, og kyst- og elvebyene i Europa lå åpne foran dem.
Mange av
våre vikinger rodde først opp grenseelva Rhinen til Køln (Colonia) –
hjemmebasen for romernes Nordsjø-flåte - og der vi må tro at hungeren var stor
etter korrosjonsbeskyttende lanolinvoks, garvet lammeskinn og fenalår. Fra Køln
fortsatte de videre oppover til de svingte inn på sideelva Mosel og rodde
helt opp til den store garnisonsbyen Treverorum (Trier), den største
romerske byen nord for Alpene. Vadmelstøy, ullgarn og store vadsekker
stappet med renset ull, er grei last for dem som skal ro opp elver på lengde
med halve Europa – spesielt når skipene heller ikke er tynget ned med mast og
seil.
Rundt
Trier vokste det fram en betydelig tekstilindustri, en industri som vi kan anta
baserte seg på faste, årlige leveranser av sørvestnorsk ull. For storskala
lokalt sauehold lar seg vanskelig forene med den storskala vinproduksjonen som
dominerte landskapene rundt Trier. På tilbakeveien var det derimot greit for
sørvestingene å frakte tunge vinfat nedover til elvemunningen, og derfra videre
til de romerske garnisonene i Londinium (London) og Eburacum (York).
(På et
gravmæle etter en av stedets «vinbaroner» i sen romertid, er det avbildet et
vikingskip - med utskåret hundehode i stavnen – som frakter vinfat nedetter
elva Mosel).
Før
de tok på hjemvei, rodde de opp til byer som lå nær saltgruver og handlet
inn store kvanta salt. For å hindre at saueflokkene skulle vokse seg ut over
vinterbeitenes tålegrenser, måtte så og si alle værlammene - samt lite
produktive eldre søyer - slaktes på senhøsten. Og for å bevare dette
«kjøttberget» gjennom vinterhalvåret - slik at soldatene i kasernene kom seg
velfødde gjennom mørketiden - var speking og salting av fårekjøtt et absolutt
must.
I hele
Norge er det samlede antall -land gårder ca. 2000. De aller fleste fins på
strekningen mellom Telemark og Hordaland. I Vest-Agder er hver 3. gård en -land
gård. Ja, i Lyngdal utgjør de hele 45 % av alle gårdsnavn. I mange bygdelag
ligger de på rekke og rad i et sammenhengende belte, og vitner om en kraftig
sørnorsk ekspansjon i årene fra 150 til 350 e. Kr.
Sett ut
fra antall -land gårder, må Kvinesdal/Lyngdal/Mandal vært foregangsområder
innen storslått sauedrift og internasjonal ullhandel. En tidlig etablering av
relativ tunge militærstyrker ved Lygne i Hægebostad/ Eiken, peker på Lyngdal
som det sannsynlige pionerområdet.
(Som en
kuriositet kan nevnes at blant funnene ved kirken i Lyngdal hører et myntfunn
som senere havnet i Bergen Museum. Det dreier seg om en liten, romersk mynt –
en sølvdenar - preget under keiser Hadrian i årene rundt 120 etter Kristi
fødsel).
Etter
hvert tok tilgangen på lokaliteter til nye pensjonist-gårder i Sørvest-Norge
slutt, og i folkevandringstiden – da romerne forlot Britannia - måtte
veteranene skaffe seg land nede i Europa. Spesielt ser det ut som de fikk smak
på de gjestmilde landskapene i Normandie, rundt Irskesjøen og i Anglia. Der
ryddet vikingveteranene seg plass, bygde hus og odlet jord. Tusenvis av
"sørvestnorske stedsnavn" vitner fortsatt om denne ekspansjonen.
I det
gamle engelske poemet «Widsith», som britene mener er diktet ved hoffet i
East-Anglia en gang på 600-tallet, finner vi de eldste forekomstene av ordet
«viking». I en oversikt over Europas herskere og folkeslag står «wicingas»
nevnt blant 10 sikre folkenavn. Etter britiske forskeres mening, tyder det på
at vikingene allerede på 600-tallet ble oppfattet som en folkestamme som hadde
sine røtter på nordkysten av Skagerrak – dvs. på Sørlandet.
Poemet
beretter blant annet at «wicingas» på den tiden hadde holt fred med sine naboer
i to generasjoner, (d.v.s. i 60-70 år). Det viser at vikingenes ankomst
til East-Anglia kan ha skjedd mange desennier tidligere, og styrkes også ved at
poeten omtaler dagens generasjon som «wicinga cynn»; vikingenes
etterkommere. Det må forståes som en klar indikasjon på at
«wicingas» var et etablert folkeslag i Britannia alt på 500-tallet. Det er
derfor all grunn til å tro at de vikinger som omtales i Widsith hadde inntatt
Britannia alt i folkevandringstiden; i årene etter at romerne trakk seg ut fra
øyriket for å konsolidere seg i Gallia.
At
«wicingas» ikke bare var et folk av «sivile» etterkommere til pensjonerte
nordiske marinesoldater fra folkevandringstiden, men at det fortsatt var et
«påfyll» av vikinger med et militært engasjement, framgår av poetens omtale av
sitt oppholdt blant «lidwicingum» (lid = livgarde).
Om vikingene som blir omtalt i poemet Widsith skriver
Bjorvand og Lindeman, forfatterne av den etymologiske ordboka «Våre arveord»,
følgende: «Det ser ut til at våre dagers forståelse av «viking» som «en som
farer til sjøs, sjøkjempe», er av yngre dato. Etter hvert får ordet en mer og
mer negativ betydning og blir betegnelse på sjøkrigere, røvere og ransmenn fra
det nordiske området».
Som nevnt førte Romerikes
sammenbrudd til århundrer med utvandring fra Norge til England, Irland og
Normandie. Et kraftig vulkanutbrudd på Island i år 536-537, ble fulgt av en
3-årig fimbulvinter, som satte en kraftig støkk i nordsjøfolket. Det påfølgende
tiåret var uvanlig kalt, og samtidig ble landene herjet av en omfattende
byllepest; den justinianske pesten.
Bare et
fåtall utegangersau kan ha overlevd i den kulden, og da innomhus. På storgårder
langs kysten ble trolig marinens forlatte kasernebygninger husdyrenes redning.
Roernes forlatte båser på plankegulv (norr.; flor), ble tatt i
brukt som båser og binger for husdyr. Dette er trolig den etymologiske bakgrunn
for at fjøs (fehus) mange steder på sørvestlandet fortsatt kalles
"floren". I desennier lå ullproduksjonen nede og pollenanalyser viser
at lauvskogen igjen begynte å vokse inn over lyngheiene.
Men lysere tider var i vente. Værlaget
snudde, og de politiske forhold i Nord-Europa stabiliserte seg. Relativt tidlig
i merovingertid (550 - 775) tok ullmarkedet seg opp igjen i byene rundt Nordsjøen,
og på nytt blomstret samarbeidet «fra hav til hei»; med utegangersau og
ulleksport fra Agder og Jæren.
Primært handlet de nå med de såkalte
«vic-byene»; Qentovic i Frankrige, Vijk bij Duurestede (Dorestad) i Nederland,
Lundenwic (London) og Eoforwic (Jorvik/York) i England mfl. Et fellestrekk
for flere av byene var at de lå nær saltgruver, og som i romertid fraktet
sørvestlendingene med seg hjem store kvanta salt. For fortsatt må
vinterbeitenes tålegrenser ha vært minimumsfaktoren i saueholdet. Så og si alle
værlammene måtte - sammen med eldre og uproduktive søyer og sauebukker -
slaktes på senhøsten, og for å bevare dette «kjøttberget» gjennom
vinterhalvåret var speking og salting nødvendig. Det meste gikk vel til
soldatenes konsum i mørketiden - men noen tønner fenalår og pinnekjøtt og
fårepølse kan også gått til eksport.
Hvordan
den nordiske maktstrukturen var organisert i merovingertid (550-800 e.Kr.),
kjenner vi best ut fra den svenske Uppsala-tradisjonen. Grunnleggende var
et system av «husebyer». En huseby var betegnelse på en
befestet militærleir. Forleddet Hus- har her trolig samme betydning
som endelsen –hus i Bergenhus, Akershus, osv. Jfr. latinske casa >
castra > castellum = hus > kaserne > festning.
Kommandanten
på en «huseby» ble etter svensk Uppsala-tradisjon kalt «HUND» fordi han var
plasskommandant for «HUNDRE» vervede soldater. (Jfr romersk «Centurion»;
kommandør for «cento»; 100 legionærer). Forleddet «Hunding-» i
Hundingsland er trolig diminutiv for «hund»; liten hund; kommandør for 40 - 50
mann.
Det
som undret dr. Asgaut Steines var at mens det i Norge er opp mot 50
husebygårder - i Sverige nesten 70 - er det kun tre «husebyer» i Sørvestrike:
Huseby på Lista, Husabø i Egersund og Huseby på Hundvåg i Stavanger. En mulig
årsak kunne være at «huseby» og «hund» primært var et styringssystem for
de landmilitære; for hæren, ikke for marinen. Som kjent har marinen til alle
tider vegret seg for å oppholde seg i «hus». De oppholder seg aller helst på
skip – enten de er til vanns eller til lands.
Siden
det var så få «husebyer» (her-lægre) i sørvest, lette Steinnes etter navn som
kunne ha vært basestasjon for marinen. Han fant da frem til 11 sentrale
steder på Sørvestlandet som fra gammelt av hette Landom /Londum /Landa /Lande,
steder som kunne ha vært de sjømilitæres «husebyer». I tillegg har jeg
lagt til Lyeslondom i Time og Landa i Forsand.
Etter
mitt syn er flertallet av disse 13 stedsnavnene trolig hentet fra romertidens
navn på festningen ved bredden av Themsen; Londinium. I merovingertid
endret London navn til Lundenwic, og noe lignende navneendring må også ha
skjedd med en rekke av de gamle Landum-stedene i Sørvestriket.
Dersom
stedene fortsatte som marinebaser i merovingertid, ble stedsnavnene endret til
"Lunde". Slik har vi fått «tvillinggårder» som heter Lunde ved Huseby
på Lista, ved Huseby på Hundvåg og – noe mer uklart - ved Husabø i
Egersund. Andre sentrale navn ved gamle kongsgårder er Lund, nabogård til
kongsgården Oddernes* i Kristiansand, og ved den gamle kongsgården Sånum i Halse,
finner vi både Landa og Lunde; noe som indikerer at marinebasen i merovingertid
ble flyttet til Lunde.
*Etymologien
i forleddet Odder- i Oddernes, har trolig sitt opphav i det forhold at på innlandsbygdene
på Sørvestlandet ble /blir dobbel l (ll) uttalt som dobbel d
(dd). Dette gjelder også stedsnavn: Kjelland > Kjeddan, Helland > Heddan,
Ulland > Uddan. Dette tilsier at Odder- opprinnelig har vært dansk /norsk
for Oller- > g.n. Ullr-. Asgaut Steinnes har alt i avhandlingen «Utskyld» (1953),
vist at guden Ullr var soldatenes favorittgud i romer- /merovingertid.
Kong Bring – en kronelg.
Illustrasjon av Finn Bringsjord
Etter
opplysninger gitt i boka «Folkesagn samlede i Lister og Mandal amt» av
Johannes Storaker og Ole Fuglestvedt på 1800-tallet, må den unge
høvdingen Bring ha levd en gang tidlig på 500-tallet; i overgangen mellom
folkevandrings- og merovingertid, (500-550). Etter å ha gått seirende
ut av striden med «Opsalkongen», må den unge høvdingen tatt tilnavnet Bring, og
endret navnet på sin lokale storgård til «Brings-jord».
I følge
Falk & Torp: «Etymologisk Ordbog», er «bringr»; norrønt for kronelg - og
etymologisk i slekt med brind/bredis som er svensk/baltisk for kronhjort. Begge
disse dyrene var gamle germanske kongesymbol da de betegnet en som
var kronet – en konge.
Hva
storgården hette før navneendringen, vet vi ikke. Men gården har trolig hatt -
hva dr. Asgaut Steinnes omtalte som en «landir-funksjon» - og kan i romertid
vært kalt Landum. Slike steder var regionbase for marinen, og sjefen der hadde
bl.a. ansvar for regionens tildeling av gårder til pensjonerte veteraner – de
såkalte -land (!) gårdene, og for produktspekteret de eksporterte til
storbyene i Europa.
(Møskeland
har trolig vært innlemmet i selve hovedgården i romertiden. Slik har høvdingen
hatt 100% kontroll over hjemmehavna i Kvernhushølen. Lokalt kan stedet da blitt
kalt «Møskelandum», et navn som senere ble forkortet til Møskeland).
Merk at
sørvestingenes gamle forbilde London - romertidens Londinium, - i kong Brings
tid hadde endret navn til Lundenvic. Dette medførte at de gamle marine
storgårdene som i romertid hette Landum i merovingertid skiftet navn til Lunde.
Trolig har ikke Lunde falt i smak for kong Bring så han kalte heller gården for
Kronelgens jord > Bringsjord.
(Du
kan lese mer om «landir-funksjon» ved å google «Landa og
Lunde»:
http://finnbringsjord.blogspot.com/2010/11/landa-og-lunde.html
En bringr - kronelg. Illustrasjon av Finn
Bringsjord
Ut fra
hva som fortelles om vikingene i poemet Widsith, holder jeg det som svært
sannsynlig at begrepet «viking» ble brukt i kong Brings regjeringstid. Ja, at
kongens menn til daglig ble omtalt som vikinger.
Så hvor
langt tilbake må vi gå for å finne de første vikingene? Sikkert svar på dette
fins ikke i skriftlige kilder, men vi finner det kanskje etter et dypdykk i
ordets etymologi. Og da må vi enda en gang vende tilbake til århundrene etter
Kristi fødsel.
I følge
de rike funnene i Illerupdalen på Jylland, der 1000 godt utrustede norske
marinesoldater en gang på 200-tallet fikk sitt endelikt, var en rekke av de
langskipene de norske angriperne brukte av typen 20-sesser – andre langskip var
av mindre størrelse; eksempelvis 12-sesser.
(Se
Jørgen Ilkjær: Den første Norgeshistorien – Illerupfunnet: Ny innsikt i
Skandinavisk romertid).
Tjuesessene
var bemannet med 40 roere. Det satt 20 roere på styrbord side og 20 roere på
babord side, hver med sin åre. For at ikke roerne skulle utvikle «skjev»
muskelmasse og kroppsstruktur, måtte de med jevne mellomrom skifte side i
båten. Vi kan derfor anta at de to roerne som satt på samme sesse/ tofte under
tiden skiftet plass med hverandre. Vanligvis har vel skipet lagt til lands og
kombinert vekslingen med en spise- og hvilepause, men over lengre
havstrekninger må vekslingen ha foregått i åpen sjø.
På
norrønt ble et slikt sideskifte kalt for «vika sjós», gen. av sjór «sjø».
Bjorvand og Lindeman skriver om «vika sjó» i boka «Våre arveord» følgende: «Man
har her gjerne tolket «vika» som skifte av roere». Forfatternes tolkning av
begrepet kan lett forståes slik at ordningen ombord var at halvparten av roerne
hvilte mens den andre halvparten rodde. Jeg tror ikke begrepet er myntet på en
slik arbeidsfordeling, og mener at en mer presis tolkning av begrepet «vika
sjós» er «sideskifte til sjøs».
Keiser Augustus
kalte sine soldater for «miles». (Jfr. militaris, militær). Etymologien bak
dette er usikker, men at norske ungdommer, som lot seg verve som romerske
legionærer, blandet militære «miles» sammen med lengdemålet en romersk mil, er
lett å forstå. En legionær var vanligvis en infanterist som forflyttet seg til
fots. En milepæl (mile av lat. milliarium), også kalt milestein, er et gammelt
romersk veimerke fra antikken. Statsmakten stilte opp steiner langs veiene som
førte til Rom for å markere distansen 1000 pass, av lat. mille passi. En pass
var to skritt; avstanden mellom høyrefotens fotavtrykk under marsjering -
tilsvarende ca. 1,48 meter. Merkingen langs veiene markerte militsens økter og
hvilepauser.
På samme
måte som en antok at romerske soldater, såkalte miles, fikk navn fra mile, dvs.
avstanden mellom to rasteplasser på landeveien, (ca 1482 meter), har nordiske
roere, fått navn fra en «vike»; dvs. etter lengdemålet mellom to påfølgende
sideskift (mellom to vika sjós). På sjøen var selvsagt ikke lengden målt i
antall skritt (mille passi), men i antall åretak. Det var «vika sjós» etter
tusen åretak. I strøm- og vindstille må den avstanden som da var tilbakelagt, i
snitt blitt målt til en sjømil, dvs. 1852 meter. En "vike" (=sjømil)
tilsvarer da den avstand som tilbakelegges på sjøen etter ca. 2 timers roing
med 3 knops fart.
(Tallordet
tusen, norr. þúsund, er trolig en sammentrekning av dus-hund, dvs. dusin-hundre
= 1200. Germanske tusen var derfor 12 x 100 = 1200, slik at skiftet egentlig
kom først etter ca 1200 åretak).
Jeg syns
det er lett å forestille seg at garva skipsoffiserer, ofte med god kjennskap
til romersk militærtradisjon, omtalte en slik strekning som «en vike»
(veksling) og kanskje begynte å omtale roerne som sine «vikere».
(Mange
av kommandørene i den norske marinestyrken som falt i Illerupdalen, var utstyrt
med moderne romerske våpen. Om bord på skipene fraktet de også med
seg sine egne krigstrente hester, slik at de - lik romerske kommandanter -
kunne lede sine menn fra hesteryggen).
Men
stopp nå litt! Var «vikere» et godt navn for slike elitesoldater? Verbet vike,
hadde på norrønt også en annen betydning enn «skifte, veksle». Det kunne også
forståes negativt; å vike unna, trå til side, bøye av; og er i den meningen
opphavet til landskapsformasjonen «vik» i betydning bukt. Ingen nordisk
elitesoldat ville derfor like å bli kalt «en viker». Og det ble han da heller
ikke. Offiserene kalte sine roere for VIKINGER.
Slik
jeg ser det må dette være den etymologiske begrunnelse for å kunne anta at
nordiske roerne ble omtalt som «vikinger» ute i Europa – alt i de første
århundrene etter Kristi fødsel. Disse roerne, de ekte vikingene, må
historisk sett ha vært de beste elitesoldatene Norge noen gang har fostret. De
må ha vært store og sterke og velernærte på proteïnrikt lammekjøtt. Og med sine
topptrente, svulmende armmuskler, kunne de spenne buen hardere og kaste spydene
lengre enn de romerske elitesoldatene.
Så
til dere lyngdøler som har etternavn fra en -land gård vil jeg si; det må være
kjekt å tenke på at han som satte det første spadestikket på slektstedet ditt,
var en ekte viking – en elitesoldat av verdensformat.
Langs
Neseveien på Bringsjord – veien ned mot «Brings bro» og Bringsjordnes - var
trolig roernes kaserner plassert ute på brottet mot Kvernhushølen i Møska. Alt
i romertid var de bygd og innredet som etterligninger av 20-sessene. I
sommerhalvåret, mens vikingene rodde vannveiene i Europa, stod flere tomme og
forlatte. Dessverre ble tomtegrunnen utgravd som sandtak i 1950-årene.
Illustrasjon
av Finn Bringsjord
Før vi
runder av må vi ta en kikk på enda et lengde- / tidsmål som utgår fra ordet
«vike» i den positive betydningen; skifte; bytte plass. Også dette ordet går
tilbake til våre vikingers oppførsel og vandel i romertid. Nemlig
ordet «vika», i betydning; veke /uke.
Vi kan
anta at det om bord på vikingenes langskip var strenge regler for hvilken
«tofte» den enkelt roer satt på, og at det i hovedsak gikk etter en ordning
bygget på ansiennitet. På de bakerste toftene satt de nyvervede rekruttene, og
på de fremste toftene satt de garva veteranene. Slik kunne veteranene påse at
de unge gastene slet og rodde, mens de selv kunne «ro án ned» bak skårungens
rygg.
På
romertidens Bringsjord, var kasernene på ånebrottet mot Møska bygd og innredet
som en etterligning av 20-sessen. De 40 roerne sov på floren (tregulv) inndelt
i «båser»; 20 på hver langside.
Den
«ferskingen», som da de ankom hjemmehavna i Kvernhushølen, hadde blodslitt med
den bakerste åren på «styrbord» side, sov trolig på floren i den båsen som på
høyre hånd lå nærmest inngangen. Og den “superveteranen” som i 19 somrer hadde
rodd vannveiene i Europa, og som nå og da tok et krafttak med åren lengst
fremme på babord side, sov i båsen på venstre hånd innerst i
forlegningen.
Men
ombord på båten måtte «vikerne» med jevne mellomrom veksle side. De to
vikingene, som skiftet plass seg imellom etter þúsund > dusinhundre åretak,
fortsatte trolig med veksling også under oppholdet ombord på «kaserne-skipet».
For
det norrøne ordet «vika», har trolig også gitt navn til «blåklokke-vikua» eller
«veke». Sannsynligvis skyldes dette at vikingene systematisk vekslet side hver
lørdag. På militærspråk har så tidsperioden mellom vekslingene, som etter
romersk skikk var på 7 dager, blitt omtalt som en «vika», et tidsbegrep som
også resten av samfunnet etter hvert adopterte.
(Den
germanske uken skal opprinnelig ha vært på fem dager, og ble i Norden kalt
«fimta»).
Hva var
årsaken til at marinen innførte en slik sideveksling i «kaserneskipet»? Det er
en kjensgjerning at smittsomme sykdommer dreper langt flere soldater enn det
krigsmotstanderne klarer. Renslighet og orden har derfor bestandig vært et
«must» i militære forlegninger.
Trolig
var det «puss» hver lørdag (norrøne laugardagr; vaskedag), og etter
inspeksjonen, måtte de to vikerne ta med sitt fremlagte pikk pakk og skiftet
side. Slik unngikk en at roeren grodde fast i «sin egen» bås. Og den som kunne
presentere en grundig rengjøring av bås og utstyr, fikk kanskje landlov resten
av dagen.
Funnene
i Illerupdalen av en mengde kammer og tannpirkere, viser at marinesoldatene var
opptatt av å presentere seg hygieniske og velfriserte.
Og ifølge
den romerske «historikeren» Plinius brukte germanerne «sebum», et ord han har
fått fra gammelengelsk «sâpe»; såpe kokt på askelut og sauetalg.
En
håndfull utegangersau feter seg opp på ånebrottet over de tre 20-sessene i
Kvernhushølen.
Illustrasjon av Finn Bringsjord
OPPSUMMERING
Vikingtiden
begynte noen decennier etter Kristi fødsel, og sluttet ved angrepet mot
klosteret Lindisfarne i Nord-England i år 793.
Så kan vi
spørre: Hvor kom han fra; den første viking? Vi kan relativt sikkert svare at
han kom fra Sørvest-Norge, fra Agder eller Jæren. Rent statistisk kan vi også føye
til: Den første viking endte sine dager på en -land gård i Lyngdal.