VIKINGER i ROMERTID

Etymologisk nytolkning av ordet ”viking”


Innledning

I denne bloggen vil jeg utdype den hypotese jeg framsatte om opprinnelsen til ordet viking i ”Stavangeren”, medlemsblad for Byhistorisk Forening, Stavanger, Nr. 3, 2008. Min hypotese
fører vikingbegrepet tilbake til romertiden, og bryter derfor med dagens forståelse av ordet.

Hva er så dagens forståelse av ordene viking og vikingtid?


Viking i Wikipedia

”Vikingene, norrønt víkingr, var mennesker fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet. I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd”

Om den etymologiske tolkningen av ”viking” står det videre:
”Betydningen av ordet «viking» er uviss. Tre teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en vík (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet Viken som var det gamle navnet på kysten ved Oslofjorden. Ifølge den danske historikeren Else Roesdahl er det et vestnordisk ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing»”.


Viking i Store norske leksikon

Etymologi: norrønt víkingr
”Viking, ord brukt om nordisk handelsmann, landnåmsmann eller sjøkriger som ca. 800–1050 deltok i handelsferder, landnåm eller plyndringstokter til en rekke land i Vest- og Øst-Europa. Sekundært er det blitt brukt med betydningen røver.
Opprinnelsen til ordet er usikker. Ifølge én forklaring skal det være avledet av vík, bukt, og kanskje ha sammenheng med landskapsnavnet Vík (Viken, dvs. kystområdene på Øst- og Sørlandet). Betydningen blir da 'mann fra Viken'.
En annen forklaring er at ordet er avledet av det norrøne verbet víkja, dra bort på langferd. En viking skulle i så fall være 'en person som reiser ut”.

Store norske legger til at både arkeologien og historievitenskapen regner vikingtiden fra ca. år 800 - ca. 1050.

Bildetekst: "Vikingtidens" røverskip hadde stor fleksibilitet. Om nødvendig firte de råseilet og tok årene fatt.


Viking i Etymologisk ordbok

Bjorvand & Lindeman skriver i ”Våre arveord / Etymologisk ordbok”, Oslo 2000, følgende:
”Til tross for at ordet viking har vært grundig behandlet en lang rekke ganger, kan man ikke si at det foreligger en fullt ut akseptabel løsning på de problemene som knytter seg til dets opphav”.

Og de fortsetter slik:
”De fleste forskere har på ulik vis satt viking i forbindelse med verbet víke (norr. víkja osv.) og dets avledning vik f. ”bukt, fjordarm” (norr. vìk osv.)”. Men det hersker ulike oppfatninger også omkring de semantiske og formale detaljene ved dette slektskapet”.

Etter en grundig gjennomgang, blant annet av ordets forekomst ”i diktet Widsith”, konkluderer de slik: ”Det er i første rekke analysen av de semantiske og faktiske, historiske forholdene omkring viking -betegnelsen som gjør en entydig etymologisk bestemmelse av ordet vanskelig”.


Foreløpig oppsummering

En foreløpig oppsummering blir da at dagens forskere er enige om at Vikingtiden varer fra ca 800 – 1050. Den etymologiske forklaringen på ordet er enten ”uviss”, ”usikker” eller ”vanskelig å bestemme”.

Det er likevel framlagt tre/fire teorier om ordet viking:
1) En som seilte ut fra en vík (bukt).
2) En som kom fra landskapsnavnet Viken.
3) En som kjempet til sjøs (Else Roesdahl).
4) En som drar bort på langferd (avledet av det norrøne verbet ”víkja”).

Jeg tror redaksjonen i Store norske kan ha snust på løsningen med verbet ”víkja”, men de tolket det feil. Det samme gjør, etter mitt syn, Bjorvand & Lindeman. Løsningen på vikinggåten ligger hos dem, men da under oppslagsordet ”uke”.


Roerne i romertid

Det er vel kjent at nordboerne ikke brukte seil på skipene sine i romertid. Det kjente skipet fra skipsgraven til hertugen i Sutton Hoo, som riktignok er datert til begynnelsen av 600-tallet, hadde plass til 20 x 2 = 40 roere. Slike båter ble i frankisk tid kalt “tjuesesser” (20- tofter).

Analyse av Illerupfunnet indikerer at dette kan ha vært standardstørrelse på de sørvestnorske orlogskipene allerede i romersk tid. (Jfr. bloggen ”Sørvestriket” s. 1 og 10).

Stedsnavnet "Sutton Hoo" antar jeg stammer fra norr. "Sjautjan Hoog"; sytten hauger. Navnet må i så fall blitt etablert før den siste haugen, den attende, kom til.

Nye analyser av skipsgravene på Karmøy kan indikere at overgangen fra roskip til seilskip skjedde i siste halvdel av 700-tallet. Dette er nå kommet fram i forbindelse med den sensasjonelle dateringen av Karmøy-skipene og Osebergskipet.

Da seniorforsker ved Nasjonalmuseet i København, Niels Bonde, arbeidet med å tidsbestemme de tre Karmøy-skipene våren 2009, sammenliknet han årringmønsteret på trevirke fra disse skipene med mønsteret på trevirke fra Osebergskipet. Det ble full klaff med samsvar i mønsteret. Trevirket i Osebergskipet kom fra samme vekstsonene som trevirket i Karmøy-skipene. (Se bloggen ”Mysteriene på Oseberg”).

Fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar, kommenterte dette på sine bloggsider: ”Storhaugskipet fra 770-årene er det yngste rene roskipet vi har kjennskap til, og det er altså bare 40 år eldre enn Osebergskipet, som er det eldste egentlige seilskipet. Utviklingen fra årer til seil må ha foregått nettopp i denne perioden…”

Konservatoren har vel her et litt for smalt grunnlag til å trekke en slik konklusjon. Råseilet kan være tatt i bruk andre steder i landet, for eksempel på Agder og Jæren, flere tiår før det 26 meter lange ”roskipet” i Storhaug ble bygd. Det avgjørende kan være den oppgaven båten var tiltenkt og hvilke farvann den da skulle operere i, eller om det ble for vanskelig for karmøykongen å bryte med ættens hundreårige tradisjoner med roskip. Jfr overgangen fra seil til motor.


Jeg har tidligere pekt på at våre vikinger i romertiden avsto fra å ta i bruk mast og seil fordi det ble for tungt å frakte det med seg når de skulle ro sine fullastede 20-sesser opp til garnisonsbyene ved Rhinen og Mozel.

I frankertiden gikk derimot eksporthandelen mellom de såkalte ”–vic” byene. Det var byer som omkranset Nordsjøen på 700-tallet. Gode eksempler er Qentovic i Frankrige, Vijk bij Duurstede i Nederland, Lundenwic og Eoforwic i England.

På den tiden var det slutt på å ro opp elveløp på lengde med ”halve Europa”, og da var sørvestingene raske med å reise mast og heise seil. (Jfr bloggen ”Sørvestrikets historie” s. 24 /25).

Endelsen vic stammer trolig fra latinske vicus (plural vici); en sivil handelsby, egentlig kjøpmannsforbund, utenfor et romersk fort. Betegnelsen kaupang er en direkte norrøn oversettelse av latinske caupo (= vinhandler) og angõ = snører sammen, forbinder, (jfr lat. angina). Direkte oversatt betyr kaupang; vinhandlerforbund. Etter hvert fikk det betydningen "kremmersted". Jfr. kaupangen i Tjølling. Ordet kaupang er et godt eksempel på at vikingene tok med seg romersk handelsterminologi hjem til Norge.

En viker

For at ikke roerne skulle utvikle “skjev” muskelmasse og kroppstruktur, måtte de med jevne mellomrom skifte side i båten. Vi må derfor anta at de to som satt på samme ”tofte” regelmessig skiftet plass med hverandre. Vanligvis har vel skipet lagt til lands og kombinert vekslingen med en spise- og hvilepause, men på åpne havstrekninger har vekslingen foregått i rom sjø.

På norrønt må de ha kalt et slikt roerskifte for å "vika sjóvar". Det er stort sett enighet om at det norrøne ordet “víka”, som betyr ” skifte, veksle”, også har gitt navn til “viku” eller “veke“. (Jfr Prøysens vise om ”blåklokke-vikua”).

Norrøne vika + gen. sjóvar, sjós (av sjór, sjø) betyr også ”sjømil”. Bjorvand & Lindeman forklarer uttrykket slik: ”Man har her gjerne tolket ”vika” som ”skifte av roere”. Selv tror jeg en mer presis tolkning er ”roerskifte”.

Keiser Augustus kalte sine soldater for miles. (Jfr. militaris, militær). Etymologien er usikker, men at nordiske legionærer blandet miles sammen med lengdemålet en romers mil, er lett å forstå. En milepæl (av lat. milliarium), også kalt milestein eller milestolpe, er et gammelt veimerke som stammer fra en romersk mil og skyldes at romerne i antikken stilte opp steiner ved de romerske veiene for å markere distansen 1000 pass, lat. mille passi. En pass var to skritt, tilsvarende ca. 1,48 meter. Merkingen har trolig hatt å gjøre med økter og hvilepauser. Disse steinene ble siden kjent som milepæler.

Bilde: Romerske milepæl nr IIXXX (28). Milepælene, kunne som denne, også være en "skrytestein" over keiserens utmerkelser.

På samme måte som romerske infanterisoldater, miles, fikk navn fra mile, dvs. avstanden mellom to rasteplasser på landeveien, ca 1482 meter, har nordiske marinesoldater, vikinger, fått navn fra "en viking", dvs. avstanden mellom to sideskift på havet (mellom to vika sjó).

Vi kan trolig anta at det var vikasjó etter tusen* åretak. I strøm- og vindstille må den avstanden de da hadde tilbakelagt, i snitt blitt målt til å utgjøre en sjømil, dvs. 1852 meter. En "viking" (=sjømil) tilsvarer da den avstand som tilbakelegges på sjøen etter ca. 2 timers roing med 3 knops fart.

*Germanske hundre var 12 x 10 = 120. Germanske tusen var derfor 12 x 100 = 1200, slik at pausen og skiftet egentlig kom først etter ca 1200 åretak. Tallordet tusen, norr. þúsund, er trolig en sammentrekning av dus-hund, dvs. dusin-hundre, 1200.
De gamle romerne brukte betegnelsen ”miglio nautico”. En nautisk mil var trolig den gjennomsnittelige avstanden romerske ”galeier” tilbakela på tusen (1000) åretak.
.


Uke
.
Men hvordan kan det norrøne verbet ”vika”, (veksle, skifte side) ha gitt navn til uke/ veke dvs. ”tidsavsnitt på (fem) sju døgn”?

Etter mitt syn skyldes det at roerne, når de hadde landligge ”hjemme” i forlegningen, vekslet side på þváttdagr, lørdag. I marinens militære slang har så tidsperioden mellom vekslingene blitt omtalt som “vika”, en benevnelse på tidsavsnittet som også resten av det norrøne samfunnet har tatt i bruk.

Den romerske uken var fra andre århundre e Kr et tidsavsnitt på 7 dager. Jfr lat. septimãna, uke. Ordet er sammensatt av septi; sju og mãna; dager. Norr. vika sier ikke noe om antall dager i tidsavsnittet. I følge Store norske var den norrøne uka på 5 dager (fimter).

Lørdag het på norrønt þváttdagr, tvettedag, dvs. vaskedag og laugardagr vaskedag, badedag, av laug bad, badevann, vaskevann. Trolig er det etymologisk sammenheng mellom ”laugr”, vaskevann og ”laukr”, løk. I oppvarmet vann gir løkskall en gyllenbrun farge til vannet, en farge som så smitter over på brukerens hud og hår.

I følge den romerske “historikeren” Plinius brukte germanerne “sebum”, et ord han har fått fra gammelengelsk “sâpe”. Sâpe var kokt på askelut og sauetalg og tilsatt et fargestoff som tonet håret rødbrunt. Gammelengelske “sâp” betyr “rav”, som også er et rødbrunt stoff, og som av etymologer knyttes til “rev” som “det rødbrune dyret”. Vikingene elsket ravets og revens farge. Trolig fordi fargen symboliserte soldatguden Ull. (Jfr bloggen ”Sørvestriket” s. 15).
.

Kasernen - et skip


Utgravingen på Forsandmoen viser at det der, i romertiden, ble bygd kaserner som hadde nøyaktig samme lengde som dem som stod i London, nemlig 100 romerske fot. På Trelleborg i Sjælland, ble det noen århundrer senere, i Harald Blåtanns regjeringstid, oppført 16 militære bygg med en lengde på 100 romerske fot.

.

Bilde: Vi ser her "arkeologiske avtrykk" etter to av de 16 skipformede kasernene på Trelleborg. En rekonstruert kaserne vises i bakgrunnen.


Slike bygg rommet førti mann. Førti mann fylte også åreplassene i en 20-sesse.Vi vet at kasernene på Landa og på Trelleborg var bygd med langsider som buet noe utover. Husene var derfor bredest på midten. Arkeologene har fundert på hvorfor de ble bygd slik, og konkludert med (1) at det styrket bygningskonstruksjonen og /eller (2) gav mer gulvplass rundt den åpne gruen i midten av bygningen.

Jeg tror derimot at poenget med de buede langsidene var at bygningen skulle illudere et skip. Det er et faktum at marinesoldater fortsatt bare oppholder seg på skip, enten de er til vanns eller lands.
Den eldgamle marine vegringen mot å bo i ”hus”, er trolig også grunnen til at marinen foretrakk å bruke betegnelsen ”londum” (etter Londinium, romernes navn på byen London) - i stedet for hærens (infanteriets) betegnelse ”huseby” - som benevning på sine forlegningssteder i romertiden. (Londum -> Landum -> Landir -> Landar -> Landa).

Den “ferskingen” som – da de ankom hjemmehavna – hadde blodslitt med den bakerste åren på “styrbord“ side, sov trolig på brisken, på høyre hånd nærmest inngangen. Og den “superveteranen” som nå og da måtte ta et tak med åren lengst fremme på babord side, sov i køya på venstre hånd innerst i forlegningen.

Men ombord på båten hadde ingen faste plasser. De to ”toftekamaratene”, vikingene, skiftet plass seg imellom for hvert sjømil, og det ser ut til at de fortsatte med den ordningen også når de var ”ombord på kaserneskipet”.

På Landa er det funnet merker etter skiller med ca 1 meter mellomrom på langsidene. Det har vært antatt at skillene var brukt til båser for storfe. Men trolig er det skiller mellom roerne som sov på ”floren”, dvs. brisker på tregulv. Soveplass til 40 mann krevde da ca 20 meter ”florplass” på hver side i skipet. (Om floren, se "Sørvestriket" s. 21).
.


.
Bildetekst: Kaserne på en av de danske "trelleborgene".
Bygningens bueformede vegger og møne minner unektelig om et hvelvet skip.



..

I en kaserne på 100 romerske fot, vil det da være fem meter fri plass i hver ende til lagring av våpen og annet utstyr. Jfr bildet fra Trelleborg.

En annen referanse til marinens sterke påvirkning i samfunnet, er at hovedrommet i en større bygning fortsatt kan omtales som “skip”, for eksempel kirkeskip.

Men det er feil å bruke uttrykk som “3-skipet bygning”, eller å si “hovedskip” og to “sideskip” om strukturen i de gamle stavbygningene, eller i Stavanger Domkirke. For mannskapet som oppholdt seg i på kasernen, var det kun ett skip med to skipssider.

.
Ukeskifte

At de profesjonelle roerne måtte vika sjô på havet er lett forståelig. Men hvorfor beordret offiserene også en slik sideveksling i ”kaserneskipet”?
Det er en kjensgjerning at smittsomme sykdommer dreper langt flere soldater enn krigsmotstandere. Renslighet og orden har derfor alltid vært et “must” i militære forlegninger.

Vi må anta at det var ”puss” hver þváttdagr, vaskedag. Da måtte floren, trebrisken i den ”båsen” de var tildelt, og alle militære effekter presenteres renvasket og nypusset.

Ved å holde på den rutinen at de to ”toftekameratene”, eller ”vikerne”, måtte ta med sitt fremlagte pikk pakk og skifte side så snart inspeksjonen var over, lå det derfor en innebygd en forsikring om at 1) ingen ”grodde fast” på et sted, og 2) at rengjøringen ble gjort grundig og skikkelig. Det var jo ”bestekameratene”, de to som kjempet side ved side når de var i strid, som skulle bytte plasser. Og, var det en prikkfri presentasjon, fikk de kanskje “landlov” resten av weekenden.

Funnene i Illerup av blant annet en mengde kammer og tannpirkere, viser at hver enkel marinesoldat var personlig opptatt av å presentere seg hygienisk og velfrisert.

.

En viking

Det er rimelig lett å forestille seg at de garva nordiske skipsoffiserene på sitt vis tok etter romerske centuriones omtale av mannskapene sine som miles (egentlig avstanden mellom to pausesteder på landeveien). Snart ble det vel vanlig at orlogoffiserene omtalte, i det minste den yngre garden av mannskapene sine, som vikinger (egentlig avstanden mellom to pauser -sidevekslinger - på sjøen). Da seilet ble tatt i bruk, måtte begrepet viking som avstandsbetegnelse på sjøen, gi tapt for begrepet nautisk mil. Men det levde videre som betegnelse på nordiske marinegaster.

Dette er da min forståelse av den etymologiske bakgrunnen for at våre roere, de profesjonelle marinesoldatene på nordiske orlogskip, ble kjent som vikinger allerede i romertiden.

Disse roerne, de ekte vikingene, må historisk sett ha vært de beste profesjonelle, elitesoldatene Norden har framvist. De må ha vært store og velernærte på proteïnrikt lammekjøtt, og med sine topptrente, svulmende armmuskler, kunne de spenne buen hardere og kaste spydene lengre enn de romerske elitesoldatene.

Som vi har sett, bør derfor vikingtiden primært knyttes til den tiden da skipene ble bemannet av roere. Da seilet ble innført i frankisk tid, trolig en gang i siste halvdel av 700-tallet, hadde mannskapene knapt nok behov for å skifte side i åpen sjø. Da var, i streng etymologisk forstand, vikingtiden over.

At historikere i dag bruker betegnelsen “vikingtiden” utelukkende om tiden etter at seilet ble tatt i bruk, blir derfor et paradoks og bør endres. Vikingene var ikke infanterister eller bønder på røvertokt, men betegnelsen på de profesjonelle nordiske marinesoldatene som i romertiden rodde 20-sessene på de europeiske vannveiene.

Men før den endelige konklusjon trekkes må vi, på linje med Bjorvand & Lindeman, ta en kikk på omtalen av vikinger i Widsith.

.

Vikinger i ”Widsith”

I det gamle engelske poemet “Widsith”, som trolig er diktet ved hoffet i East-Anglia en gang på 600-tallet, men først nedskrevet på gammelengelsk en gang på 900-tallet, finner vi den eldste, skriftlige forekomstene av ordet viking.

I en oversikt over Europas herskere og folkeslag står ”wicingas” nevnt blant 10 sikre folkenavn. Etter flere forskeres mening, tyder det på at vikingene også ble oppfattet som et folk, og da trolig som en stamme som hadde sine røtter på nordkysten av Skagerrak, et kystområde som ble kalt Viken.

Dette synet styrkes tilsynelatende ytterligere ved at Widsith forteller at Hrothwulf og Hrothgar, onkel og nevø, holdt den lengste freden, siden de klarte å drive tilbake ”wicinga cynn”, dvs. vikingenes etterkommere.

I linje 80 omtales det også at en viss ”høvding” har oppholdt seg blant “lidwicingum” (lid = livgarde).

Om disse forhold skriver forfatterne av ”Våre arveord” at det ser ut til at betydningen av viking som ”en som farer til sjøs, sjøkjempe, er av yngre dato. Etter hvert får ordet en mer og mer negativ betydning og blir betegnelse på sjøkrigere, røvere og ransmenn fra det nordiske området”.

I frankertiden ca 550 – 900, var det slutt på at marinesoldatene, ved oppnådd pensjonsalder, tok land på de karrige kyststripene i Agder og Jæren. Veteranene hadde fått smak på det gjestmilde landskapet i Normandie og rundt Irskesjøen. Der ryddet vikingene seg plass, bygde hus og odlet jord. Tusenvis av "sørvestnorske stedsnavn" vitner fortsatt om dette.

At naboene oppfattet første generasjon av disse innvandrerne som ”wicinga”, er ikke egnet til forundring. Det er heller ikke det forhold at de omtaler deres etterkommere som ”wicinga cynn”.

For øvrig godtgjør omtalen av en gruppe vikinger som “lidwicingum” at vikingbegrepet hadde et klart, militært tilsnitt.
.


Konklusjon

Ordet viking har sitt etymologiske utspring i norr. "vika" i betydningen skifte, veksle. Bakgrunnen var at roerne etter en tid (ca 1200 åretak) vekslet side i båten. Avstanden som tilbakelegges mellom to skift er blitt kalt en viking. Roerne er så etter hvert også blitt omtalt som "vikinger". Navneskikken bygger egentlig på romersk militær tradisjon der infanterister ble kalt "miles" etter avstanden mellom to pauseplasser på landeveien.

Skikken med å veksle side tok de også med seg til "kaserneskipet" hvor de vekslet side på "tvettr-" / "laugrdagen". Dette er etymologien bak ordet "viku", nynorsk "veke" og som på dansk/norsk er blitt til "uke".

..
Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net

Denn bloggen ble revidert 26.11.10. Sammenhengen mellom miles og viking er ytterligere aksentuert.