Tidsformelen i Ynglingatal og Háløygjatal

Fins det en skjult tidsformel i Ynglingatal og Håløygjatal?


Det er knapt noe spørsmål i nordisk middelalderhistorie som har engasjert norske, svenske og tyske forskere mer enn forståelsen av Ynglingatal. Det vi i denne bloggen skal se på er om det likevel fortsatt kan avdekkes skjulte sider ved diktes konstruksjon. Fins det f.eks en skjult ”tidsformel” som kan fortelle oss at Tjodolf må ha ment at "Aun den gamle" levde midt på 400-tallet?

I prologen til ”Heimskringla” skriver Snorre: ”Thjódólfr inn fródi ór Hvini var skáld Haralds konungs ins hárfagra. Hann orti kvædi um Rögnvaldr konung heidumhæra, that er kalla Ynglingatal. Rögnvaldr var sonr Óláfs Geistadaálfs, brodur Hálfdanar svarta. Í thvi kvædi eru nefndir thrír tigir langfedga hans ok sagt frá dauda hvers theira ok legstad.”
Den siste linjen har Anne Holtsmark oversatt slik: I det kvedet er det reknet opp tretti av forfedrene hans, og fortalt hvordan hver av dem døde, og hvor de ligger gravlagt.

Hva er årsaken til at Snorre skriver tretti forfedre, når diktet kun nevner tjueseks? I følge Ynglingatal er Rögnvaldr vitterlig den 27. yngling.

Kvadet, som er diktet i det enkle versemålet ”kvíduháttr”, er på 368 linjer og ble i Finnur Jónssons utgave av 1912 fordelt på 38 strofer. Enkelte forskere, slik som Walter Åkerlund, foretrekker å dele kvadet inn i 90 helminger; halvstrofer, på fire linjer.

I bloggen ”Inglingene i Ynglingatal”, oktober 2010, konkluderte jeg - som Åkerlund og Baetke - med at Tjodolf hadde podet en innflyttet dansk slektsgren, ”inglingene”, på den gamle, upplandske kongestammen; ”skilfingerne”. Dette hadde kvinesdølen gjort noe mer troverdig ved å la den siste kongen av skilfinger-ætten, Áleif (Oluf), nr 21 i kongerekken, framstå som konge i Värmland. Derved ble spranget fra Uppland til Vestfold halvert.

For oversiktens skyld kan kongene i Tjodolfs genealogi framstilles slik:
27 ynglinger = 21 skilfingere + 6 inglinger
Som nevnt var de seks siste kongene på Tjodolfs ætteliste, inglingene, trolig av dansk herkomst, men etter hvert ble de vel, likesom våre dagers kongefamilie, så norske som noen.

Kongehuset Inglingene så slik ut:
Halfdan 1 -> Øystein -> Halfdan 2 -> Gudrød -> Olaf -> Ragnvald.


Når kom inglingene til Norge?

Forskernes forsøk på å tidfeste Halfdan 1.’s regjeringstid har vist seg å være svært vanskelig. Det meste har vært ren gjetning, og da vanligvis basert på hvem av kongene som lå gravlagt i hvilken gravhaug i Vestfold.

Den samme øvelsen har også svenske forskere flittig bedrevet, men da har det dreid seg om hvilke ”skilflinger-konger” som var hauglagt hvor i Uppsala eller Vendel. Verken i Norge eller i Sverige har denne arkeologiske framgangsmåten gitt overbevisende resultat. Se C. Krag 1991, side 240-244.

Bildetekst: Gravhaugene ved Gamla Uppsala. De tre største kalles Kungshögerna. Er Fjolne hauglagt i en av dem?



Jeg tror det vil være mer fruktbart å nærme seg tidsangivelser i Ynglingatal fra en annen kant. La meg likevel først få understreke at "min" tilnærmingsmåte ikke bidrar til å ”historisere” de gamle sagnkongene; Aun den gamle blir ikke mer autentisk enn før. Det vi kanskje kan avdekke er når Tjodolf – så omtrentlig - mente Aun var konge i Svithjód.

Den grunnleggende hypotesen er følgende: Ynglingatal er konstruert etter en regel om generasjonenes gjennomsnittelige aldersforskjell. Siden kvadet framstiller en genealogi, vil aldersforskjellen være den samme som generasjonenes regjeringstid, og det er det som er interessant i vår sammenheng; hvor lenge satt en "gjennomsnittlig" Yngling med regjeringsmakten?
Vi kan finne den gjennomsnittlige regjeringstiden dersom vi kan ”historisere” den første – og siste yngling. Når levde Fjölnir? – og når levde Rögnvaldr?


Ragnvald - den siste ingling

Jeg tror at bl.a. prof. dr. Johan Schreiner,* har pekt på det riktige når han antok at Ragnvald var den kongen som deltok i slaget i Hafrsfjord under tilnavnet Kjotve (Kjukken). Det er fortsatt omdiskutert hvilket årstall slaget stod, men så å si alle kan vel enes om at det ble utkjempet en gang i tiden mellom 870 og 900. Skal vi velge det mest sannsynelige årstallet, må det bli år 885.
*Jfr Johan Schreiner: ”Scandia: tidsskrift för historisk forskning” 1936, side 64-88.



Fjolne - den første yngling

Spørsmålet blir da: Når tid regjerte Fjolne, den første yngling? Eller rettere sagt: Hvilken tidsepoke valgte Tjodolf å sette Fjolne inn i? Har dikteren lagt fra seg spor om hvordan han tenkte? Ja, jeg tror det.

Kvinesdølens oppdragsgiver, kong Ragnvald - som jeg mener hadde tilnavnet Hedningehård - var sønn til Olaf Geirstadalf Gudrødsson. Olav Geirstadalf var ute i Europa, og i senere islandske kilder, også kjent under navnet Olaf Kvite Gudrødsson; tilnavnet Kvite må han ha fått fordi han var døpt i troen på Kvitekrist.
Mitt utgangspunkt er derfor at både Olaf og Ragnvald var bekjennende kristne, døpt av den misjonerende, keltiske munkeorden med utspring i klosteret på Iona. Olaf Kvite er i irske annaler kjent som en betydelig norsk konge i Dublin.

Et slikt kongedynasti velger selvsagt ikke en hedning til hoffskald*. Også Tjodolf kunne mer enn sitt fadervår. At han sener, etter slaget i Hafrsfjord, fraskrev seg sin kristne tro, er for så vidt forståelig og menneskelig. (Jfr Håkon den godes bloting hos inntrønderne). I valget mellom å bli drept, eller å forsake kristendommen - og bli Harald Hårfagres hoffskald - valgte han det siste.

Men det satte han i en alvorlig lojalitetskonflikt når han senere diktet om Haralds forhold til Ragnvald; noe som tydelig går fram av strofene i Hafrsfjordkvadet. Der gjør han det kunstgrep at han lar alle hovedpersonene i slaget opptre under ”dekknavn”. Slik slipper han å "sverte" sin tidligere arbeidsgiver og sitt dikteriske hovedverk; Ynglingatal. For det kvadet sluttet jo nettopp med at Tjodolf gir Ragnvald de beste kjennenavn han vet "under himmel blå".

*Dette har historiker, professor Claus Krag, i studien ”Ynglingatal og Ynglingesaga”, 1992, på en indirekte måte, gitt mange eksempler på. Jeg skriver ”indirekte” fordi han mener at Ynglingatal er så gjennomsyret av skolert, europeisk tankegods at diktet ikke kan være komponert av Tjodolf fra Kvinen på slutten av 800-tallet, men må være skrevet av islandske historikere (”frode menn”) tidligst på slutten av 1000-tallet. Det er likevel slående at de eksemplene han viser til – bortsett fra de euhemeristiske - var den keltiske misjonskirkens skolelærdom allerede tidlig på 700-tallet. Se bloggarkiv mai 2010, ”Euhemerisme i Ynglingatal”.

For Tjodolf må det ha vært vel kjent at Juleevangeliet; Luk. 2.1, begynner slik: ”Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall”.
Lukas historiserer Jesu fødsel ved å tidfeste hendelsen til keiser Augustus’ regjeringstid.
Tjodolf bruker nøyaktig det samme grepet når han begynner slik:
”Sanne fikk - i Frodes gård – Fjolne det ord, at han var feig*: den vindløse våg i hornet, skulle ende sjøkongens liv”. (*feig = som snart skal dø. Se ”Snorres kongesagaer”, 1981, side 20).

Slik Augustus' navn settes først i Juleevangeliet, settes Frodes navn først i Ynglingatal. Noen lignende "forbigåelse" av kongeemnenes navn forekommer ellers ikke i diktet.
”Alle” visste hvem keiser Augustus var, men hvem var Frode?
I Snorres Ynglingesaga omtales Frode som ”Fred-Frode i Lejre”, noe han trolig hadde tatt fra historikeren Are Torgilsson Frode som allerede hundre år tidligere talte om Fjolne på følgende måte: ”Fjolnir, sá es dó at Fridfróda”. (Fjolne; han som døde hos Fredfrode).

Slik Jesus fødsel blir tidsfestet til keiser Augustus tid, blir Fjolnes liv tidfestet til kong Frodes tid. Og danskekongen Frode er omtalt i flere andre kilder. Når romerne talte om ”Pax Augustae” (Augustus-freden) talte nordboerne om "Frode-freden", og i følge Snorres "Prosa-Edda" skal det være samme tidsperiode det snakkes om i begge tilfeller. (Se ”Grottesangen” på norske Wikipedia).


Bildetekst: Frode hadde en tryllekvern som kunne male alt hva han ønsket; gull, fred, lykke osv. Av kong Fjolne i Svithjód fikk han to jotunkvinner Fenja og Menja, som dreide kvernen for ham. Det var de som kvernet den sagnomspunne Frode-freden.
Illustrasjon av Carl Larsson.


Etter slaget i Teutoburgerskogen i år 9 e Kr, trakk Augustus sine legionærer tilbake til vestsiden Rhinen. Det la grunnlaget for langvarig fred – og et blomstrende handelssamkvem - mellom germanere og romere.

Også i astrologisk forstand var tiden omkring Kristi fødsel et viktig tidsskille. Solens ”vårpunkt”, som i ca 2000 år hadde beveget seg i stjernebildet ”Væren”, flyttet da over til stjernebildet ”Fiskene”.
Denne skjellsettende hendelsen ble i den gresk-romerske verden oppfattet som inngangen til en ny og fredelig æra på jorden. Den gamle verden dør, en ny verden blir født. (Jfr bloggarkiv januar 2010; ”Mithras oksedrap”).



Genealogisk tidsformel

Hvis vi aksepterer indisiene på at Tjodolf var kristen, kan vi summarisk fordele de 27 generasjonene i Ynglingeætten på 900 år. Avstanden mellom hvert tronskifte blir da 33,3 år, dvs. nøyaktig tre konger pr århundre.
La oss så anta at Tjodolfs utgangspunkt var at stamfaren Fjolne – på linje med Kristus - ble født helt i begynnelsen av vår tidsregning, og at han regjerte i Svithjód fra år 33 til år 66. Deretter fulgte 20 perioder med dynastiet Skilfingere på den upplandske kongetronen.

Den genealogiske tidsformelen kan da sammenfattes slik: Stamfaren blir født noenlunde samtidig med Kristus. Han blir konge i år 33 og regjerer fram til år 66. Da overtar sønnen kongemakten og regjerer fram til år 100. Deretter regnes tre konger pr århundre fram til de tre – fire siste forfedrene, hvor en forsøker å realitetsorientere kongenes regjeringstid.

Vender vi tilbake til vårt tidligere spørsmål om Aun den gamle, som er den 13. ynglingen, må han, etter ”formelen”, ha regjert i Uppsala rundt midten på 400-tallet. Skjematisk kan vi også notere at den første ”danske” inglingen, Hálfdan, overtok styre og stell i på Geirstad i Tjølling på 730-tallet.

Det tilsier igjen at Inglingedynastiet hadde regjeringsmakt i deler av Sør-Norge fra ca 733 til ca 885; dvs i ca 150 år. De siste generasjonene kan rimeligvis gis en mer realistisk tidsangivelse. Alle frie menn hadde f eks etter Gulatingsloven plikt til å kjenne sin familie bakover i fem slektsledd, fordi det var egne lovtolkninger i saker mellom familiemedlemmer (frendebøter, ol.). (Jfr WÅ 1939, side 73, merk spes. note 45).

Sjablongmessig kan vi notere de første inglingenes regjeringstid slik:
Halfdan 1 (733-766) -> Øystein (766-810?) -> Halfdan 2 (810-?) -> Gudrød (?) -> Olaf (?) -> Ragnvald (?).
Annaler fra irske og frankiske samtidskilder kan hjelpe oss med å tidsbestemme regjeringstiden for de siste inglingene. Det kommer jeg tilbake til i bloggen for januar 2011.



Var tidsformelen svensk eller engelsk?

Noen av dem som har forsket på Ynglingatal, spesielt Walter Åkerlund, mener at Tjodolf bygde diktningen om de svenske ynglingene – skilfingerne – på eldre, svenske sagn. Han hevder at Tjodolf ”otvivelaktig har häft svenska sägner, ja, rentav kväden att bygga på". (WÅ 1939 side 77).
Slike synspunkter åpner for at tidsformelen vår kan stamme fra slutten av ”vendeltiden”, en tid med tette engelsk-svenske forbindelser – noe som blant annet er synliggjort i de relativt like ”duck-hjelmene” fra Vendel og Sutton Hoo. (Se bloggarkiv februar 2010; ”Mithras lue og hjelmene fra Vendel og Sutton Hoo”).

Dersom Åkerlund har rett i at Ynglingatal er skodd over en lest av eldre ”svenska kväden”, behøver ikke Tjodolf nødvendigvis ha kjent til noen genealogiformel. Med bakgrunn i vår tidligere ”klipp og lim” argumentasjon*, ville hans eventuelt manglende kjennskap til tidsformelen ikke hatt merkbart innvirkning på kvadet. (*Se bloggarkiv oktober 2010; ”Inglingene i Ynglingatal”).

Mest sannsynlig er det likevel at Tjodolf, så vel som ”vendelkongene”, kjente tidsskjemaet som skulle brukes ved konstruksjonen av en kongelig genealogi. En nærmere studie av diktet Háløygjatal styrker en slik formodning.


Háløygjatal

Mye tyder på at også Øyvind Skaldespiller kjente ”genealogiformelen” da han diktet Háløygjatal (ca 985). Det er allment akseptert at skaldespiller’en brukte Ynglingatal som modell for sitt diktverk. Men fordi Håkon Jarl i historisk tid levde ca 100 år senere enn Ragnvald Hedningehård, kunne han ikke bruke Ynglingatal ureflektert. Det viser han ved å gi Håkon Jarl 29 forfedre, tre fler enn de 26 kong Ragnvald i Ynglingatal ble tilgodesett med.

Denne ”tilføyelsen” velger han å gjøre i forkant. Han lar de tre første stamfedrene komme fra "gudeverdenen"; Odin, Njord og Yngve-Frøy.


Bildetekst: Håkon Jarl i betenkt positur. Ser han sitt endelikt i jordhulen under grisebingen?

En – eller flere - av disse gudene har seksuell samkvem med jotunkvinnen Skade*. Hennes avkom var Sæming; den første jarlen (skattfærir = skattebringer).


* Snorre oppgir i Ynglingesaga kap. 8 at jotunkvinnen Skade først var gift med Njord, men så gikk hun lei av samlivet og forlot ham. Deretter fikk hun flere sønner med Odin, og en av dem var Sæming.

Men i prologen til Ynglingesaga skriver Snorre at Sæming var sønn av Yngvifrey. Det samme farsforholdet oppgir Snorre i den separate prologen til ”Olav den helliges saga” hvor han skriver at ”Sæming sies å være sønn av Ingunarfrey Njordsson”. Jfr Gro Steinsland: ”Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi” side 116-118. (GS 1991).
Forvirringen minner unektelig om forløpet til det bibelske ”juleevangeliet”. Jomfru Maria, gift med Josef, ble unnfanget av Den hellige ånd og fødte sønnen Jesus Kristus; Guds enbårne sønn. Avhengig av ulike sammenhenger, omtaler Bibelen alle tre - Josef, Den hellige ånd og Gud - som Jesu far.

Hvor kan så Øyvind Skaldespiller ha fått kjennskap til en middelaldersk, genealogisk tidsformel?
Så vidt jeg kan se er det to muligheter; enten har han fått tradisjonen overlevert fra skaldekretsen etter Tjodolf fra Kvinen, eller så har han fått den fra en angelsaksisk hofftradisjon.
Øyvind var i yngre år (fram til 960), hoffskald for kong Håkon den gode, som hadde fått en kristen oppvekst ved kong Aethelstans hoff i England. Kong Aethelstan hadde gjennom en årrekke oppfostret unge sønner fra fyrstehus over hele Europa. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Der fikk de også en bred allmennutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex.

Slik kulturelle forbindelser har det trolig også tidligere vært mellom Vendel i Uppland og Wessex i England, kanskje så tidlig som på 600-/ 700-tallet. ( Jfr likheten i funnene fra Sutton Hoo og Vendel). Det sannsynliggjør at genealogiformelen opprinnelig kom fra det kristne England til Norden.

De islandske middelalderhistorikerne, med Are og Snorre i spissen, kjente både Ynglingatal og Háløygjatal, men de kjente tydeligvis ingen genealogiformel. Innledningen i Háløygjatal forledet dem til å tro at også Ragnvald opprinnelig var den 30. yngling. Følgelig antok de at de tre første strofene i Ynglingatal - strofene som skulle fortelle om hans tre stamfedre fra ”gudeverden” - på et vis var kommet bort. Det må være årsaken til at Snorre skriver om Ragnvalds tretti forfedre, selv om diktet kun nevner tjueseks? (Jfr innledningen ovenfor).

Prof. Gro Steinslands doktoravhandling fra 1989: ”Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi - en analyse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háløygjatal og Hyndluljód”, synes i store deler å bygge på den samme grunnleggende misforståelsen. Men, som Walter Baetke krystallklart har påpekt; det fins ingen førkristen hierogami-myte i Ynglingatal! (WB 1964 side 69 ff).

Derimot fins det kristne hierogami-myter både i Evangeliet etter Lukas (kap.1:35) og i Háløygjatal. (str. 3 og 4). Se bloggarkiv september 2010: ”Kongeideologi i Ynglingatal”.

Landa og Lunde

.

Med London som forbilde ...

-sørvestlandske marinebaser før 900-tallet

.

Snorres forteller i Ynglingesaga kap. 48, at ”ynglingekongen” Godrødr enn gofugláti drepte kong Harald Granraude (rødskjegg) i Agder, for deretter å gifte seg med Åsa, datteren hans. Mye taler for at Gudrød så satte Olaf Geirstadalv, til å styre kaupangen i Gjerstad mens han selv flyttet til Agder og tok styringen på Harald Granraudes gamle kongsgård; Sånum i Halse.

I følge Gautreks saga var kong Vikar, Haralds far, “konung yfir Agdir allar ok Jardar“. Sagaen forteller at han ble sveket og drept på "Vikarsholmen", trolig siktes det til Vikarøya utenfor Gjerstad i Tjølling. Jeg har tidligere valgt å kalle Vikars gamle kongeriket ”Sørvestriket”. (Jfr bloggarkiv september 2008, ”Sørvestrikets historie").

.

"Tvillinggårder"

Ynglingekongenes militære maktsentra i Tjølling må ha vært lokalisert til gårdene Huseby og Lunde. ”Tvillinggårder” med de samme to gårdsnavnene finner vi igjen på Lista og på Hundvåg i Stavanger. Trolig kan vi også spore en bortkommen tvilling ved den gamle kongsgården Årstad i Eigersund. Den storslåtte Lundarviga, som nesten deler Eigerøya i to, er en sterk indikator på at øya en gang har hatt navnet Lundeøen. At gården på den andre siden av (Eiger-) sundet heter Husabø er gammelt og velkjent.

Forskjell og sammenheng mellom tvillinggårdene lunde og huseby blir et sentralt tema i denne bloggen.

Etter mitt syn var Geirstadir hovedresidens for de norske ynglingekongene i Vestfold. Men, skal vi tro det, må vi først løse et problem dr. philos. Asgaut Steinnes’ har gitt oss i studien ”Husebyar” (1955); nemlig at ingen steder med gårdsnavnet huseby har hatt status som kongelig hovedresidens. Fins det da et unntak fra regelen? Eller er det slik at Steinnes delvis har feiltolket husebyfunksjonen? Jeg tror svaret på det siste spørsmålet er ja, og skal prøve å begrunne hvorfor. (AS 1955 side 221)

Slik jeg ser det lå ikke forutsetningene til rette for at Steines, i tilstrekkelig grad, kunne snevre inn den funksjonen husebyene egentlig representerte. Selv om han på 1950-tallet lå milevis foran andre norske historikere og navnegranskere, sørget vel den allment aksepterte historieforståelsen for at ”grenseflyttingen” hans stoppet opp alt for tidlig.

I studien ”Utskyld” Hist. Tidsk. 1952, fremstiller han husebyene i Sørvest-Norge som kongelige veitsle- og administrasjonssentra. Men etter hvert – og med blant andre den svenske forskeren Elis Wadsteins medvirkning - innså han at husebyene også var steder med sterkt militært tilsnitt. (AS 1955 side 10).

Steinnes gikk likevel aldri bort fra å vektlegge husebyen som distriktets administrasjonssenter. Huseby var det stedet som huset kongen og hans følge når de reiste rundt i landet og tok veitsle. Ombudsmannen, og hans lille faste hæravdeling på husebyen, hadde som primæroppgave å kreve inn skatt fra bøndene i distriktet. Skatten var hovedsakelig i form av naturalia som kongen og hans hird fortærte når de gjestet husebygården; tok veitsle.

Steinnes konkluderte derfor med at husebygårdene primært var kongsgårder av "andre rang”

Bildetekst: Huseby på Hundvåg ligger høyt og fritt.

Det forhold at Steinnes klarte å sannsynliggjøre at husebygårdene hadde en delfunksjon som fast ”her lægre”, var likevel et stort steg i riktig retning.

Det som hele tiden gnaget i bakhodet hans må ha vært den tids allmenne forståelsen blant arkeologer og middelalderhistorikere om at ”steinrøysa oppe i nord” umulig kunne ha råd til å utruste og brødfø stående militære styrker. Hvor på Sørvestlandet fins sporene etter de store kornåkrene, etter de kultiverte slåtteengene, eller storbøndenes høyløer og vinterfjøs? Vi finner knapt spor av småskala jordbruk og dyrehold. Så for Guds skyld; fremstill den faste hærstyrken så liten som mulig!

Vi kan nok smile av en slik innstilling, men må da ha i mente at Illerupfunnene først ble kjent på 1990-tallet, og at det tar sin tid å fordøye fakta. Femten år senere sitter fortsatt de fleste historikerne i sine parnasser og nekter for at Illerup har noe med norske forhold å gjøre. ”Museumsbestyrere” vil aldri klare å kvitte seg med foreldede tankegods. Slik minner de om pavens kardinaler som nektet å se i Gallileo’s kikkert.

.

Landa - Landir - Londum

Forståelsen for at det på 700-800-tallet var husebygårder med fast militært tilsnitt, fikk Steinnes til å undres over hvorfor det var så få husebyer i Sørvest-Norge. Mens det i resten av landet var bort imot 50 husebyer (i Sverige nesten 70), var det i Sørvestrikets interessesfære kun fire. Foruten husebyen i Tjølling var det husebyene på Lista, i Egersund og på Hundvåg. Han stilte seg derfor spørsmålet: Kan det være ”skjulte husebyer” i sørvest? Husebyer som seiler under et annet flagg?

Følgelig gikk han gjennom navnene til gårder som lå i nabolaget til kongsgårder som han visste var i bruk på Harald Hårfagres tid. Til sin undring fant han på 11 steder nabogårder som hette Landa eller Lande.

Landa av gno *landir, flertall av land. *landir blir i dativ landum (londum?). Navneformen Lande er i noen tilfeller dativ entall; Landi (f eks Lande i Kvinesdal), i andre tilfeller i dativ flertall; Landir (kasus ukjent). De gårdene som i denne sammenhengen var intressante for Steinnes, var kun gårder som i gammel tid hadde navn i flertallsformen Landir

Landa-gårdene var:

1) Landa i Tune, Østfold, knyttet til det gamle kongesetet Alvheim.

2) Lande i Halse, Vest-Agder, knyttet til kongsgården Sånum/Hogganvik.

3) Landa i Finnøy, Rogaland, knyttet til kongsgården Hesby (Hestbær).

4) Londo i Karmøy, Rogaland, knyttet til kongsgården Avaldsnes.

5) Landa i Vats, Rogaland, knyttet til Eike.

6) Landa i Kvinnherad, Hordaland, knyttet til historiske ”Kvinnum” (Hjelmeland?).

7) Landa i Halsnøy, Hordaland, knyttet ti Tofte/Fjelberg.

8) Landa i Fitjar, Hordaland, knyttet til kongsgården Fitjar.

9) ”Landir” i Bergen Hordaland, (Landås) knyttet til kongsgården Årstad (Ålreksstad).

10) ”Landir” i Kinn, Sogn og Fjordane, et bortkomment gårdsnavn knyttet til gården Bru.

11) Lande i Ørskog, Møre og Romsdal, knyttet til storgården Sjolt (Sjøholt).

........

12) Lye (af ”Lyeslondum” 1299) Time i Rogaland, ved det gamle tingstedet Lye.

13) Landa i Forsand, Rogaland, bosetning fra tidlig romertid og fram til frankertid ca 550.

De to siste gårdene har jeg føyd til listen.

I følge Norske Gaardnavne har flere av de 13 landa-gårdene tidligere vært kalt "af Landum/ i Londum”; nr 1,2,6,10 og 12.

Steinnes var overbevist om at de 11 gårdene hadde fått navnet sitt fordi de hadde en spesifikk funksjon i forhold til kongsgården. Han festet seg da spesielt ved at det i Harald Hårfagre saga kap. 1, blir sagt om Alvheim-kongen Gandalf at han ”sat i londum med sin her, og var meint å fara over fjorden til Vestfold”.

I Snorres Kongesagaer utg.1979, blir londum oversatt til stedsnavnet Londe (*), og i fotnote forklart som *visstnok Vesterøya på Hvaler. Steinnes tolket derimot Snorre slik at stedet måtte være Landir i Tune, gården som er ført opp som nr 1) på lista ovenfor. (Se Asgaut Steinnes: "Alvheim", Hist. Tidsskr. xxxv 1951, side 389 ff).

Videre understreket han at utsagnet ”ser ut til å innehalda eit historisk faktum: at det let seg gjera å sitja med ein her i Londum”. Så viser han til det danske Trelleborg-anlegget og spør ”om det kanskje nettopp er eit sovori føremål Landir-gardane fyrst og fremst har vori nytta til”?

Vi må igjen understreke at landagården var nabogården til selve kongsgården; gården hvor kongen tok veitsle. De er derfor svært sannsynlig at Steinnes har rett når han hevdet at Landir -> Londum var betegnelse på en mer eller mindre rendyrket militærforlegning. Tanken hans var at ”dei grovare herfolka har vorti lagde i et særskilt lægr utfor sjølve kongsgarden”. (AS 1955 side 219).

Ved å påvise rene garnisonssteder i Sørvest-Norge, flyttet Steinnes nok en gang grenser i norsk historieforståelse. For på sin lavmælte måte viste han oss at på elleve landa’er var det stasjonert faste styrker utover kongens hird. Dette var ikke mobiliseringssteder for en bondehær, men et ”herlæger” for profesjonelle soldater.

Steinnes skilte noe på funksjonsområdene for huseby- og landagårdene. Han holt fast på at distriktets ombudsmann residerte på husebyene, men ikke på landagårdene. Dessuten mente han at det var et tidsskille mellom systemene. Grovt sagt mente han at ”husebysystemet” i Norge - etter svensk mønster - ble innført av de norske ynglingekongene en gang før slutten av 700-tallet, og at ”landasystemet” først ble etablert på 900-tallet av Harald Hårfagre. (AS 1955 side 223 ff).

Selv sitter vi på Steinnes skulder og kan skue utover et historisk landskap som var skjult for ham. Vi kan derfor se at Steinnes’ historiske - og funksjonelle grensedragning mellom huseby- og landafunksjonen ikke vil bli stående som den endelige.

I perioden mellom 1980 og 1994 ble det foretatt arkeologiske utgravinger på Landa i Forsand; nr 13 på lista vår. Stedet hadde vært bebodd sammenhengende fra ca 1500 f. Kr til ca 550 e.Kr. I tiden før landsbyen ble forlatt, bodde det på det meste 250 mennesker på stedet. Og opp gjennom århundrene var det satt av spor etter flere hundre bygninger. Noen av de sist oppførte ”langhusene” var svært store. Etter mitt syn var de 100 fot lange, ”skipsformede"

bygningene bygd som kaserner for marinesoldater. (Jfr Trelleborg og London).

Bildetekst: Kaserne på Trelleborg. Den minner om et hvelvet skip.

Utgravingene på Forsand slår på flere steder bort beina under Steinnes tese om at landirsystemet hadde spredt seg fra Østfold til Romsdalen i Harald Hårfagres regjeringstid. For ”landsbyen” på Landa i Forsand har ligget øde etter emigrasjonstiden på 500-tallet. Stedet har etter alle solemerker vært en militærbase. Men den basen ble etablert i romertiden og har ikke senere vært i bruk. Se "Vikinger i romertid", bloggakiv oktober 2009.

Dette faktum bryter med Steinnes tidslinje, og gir oss et helt nytt utgangspunkt: Landa-gårdene i Sørvest-Norge reflekterer militær basevirksomhet i romertiden, dvs i den tiden vikingskipene (20-sessene) ble rodd av åremenn.

Påstanden er tilsynelatende alt for bastant. En kan jo spørre seg: Kan ikke nyetablerte militærbaser fra frankertiden, dvs den tiden skipene ble utrustet med seil, også fått navnet Landa? I så fall kan jo mange av navnene på de 13 opplistede landagårdene likevel stamme fra Harald Hårfagres tid.

Skal vi finne svaret på dette, må vi først ta en liten omvei og bringe på det rene hva som var forskjellen på en landa og en huseby i romertiden.

.

Huseby

Det største antall husebyer ligger i Sverige. Arnestedet for husebyene er i følge Steinnes det gamle kongedømmet i Uppland (Svithjód), hvor husebyordningen hørte nøye sammen med herredsinndelingen, slik at det i hvert herred - som de kalte "hund", pl. hundare - ble anlagt én huseby.

Det svenske ”folklandet” Tiundaland var delt inn i ti hundare (egentlig Tihundareland). Et annet folkland, Attundaland, var delt inn i åtte hundare, osv.

Steinnes pekte også på at sjefen på husebyen ble kalt hund, og at han viste sin rang ved å bære merket av en hund (canis), eller et hundehode, på hjelmen sin. En slik heraldiske figur ble valgt ut fra navnelikheten mellom distriktsnavnet hund og dyrenavnet hund. Ordenes ulike etymologi ble ikke vektlagt. Se A. Steinnes: ”Hundekongen”, Hist. tidsskr. 1957 side 319 f. (Jfr "Hundekongen på Jæren", bloggarkiv oktober 2009).

Jeg har ikke registrert at Steinnes i sine studier har stilt spørsmål om hva som var bakgrunnen, etymologien, for herredsnavnet hund. Det skyldes kanskje at forklaringen først er framkommet i ettertid. (Jfr Eivind Vågslid: Stadnamntydingar III, Oslo 1979, side 97, eller se bloggarkiv september 2008; "Stavangers eldste historie", note 16).

Den upplandske herredsinndeling i hund stammer etymologisk fra tallet *hund = 100. Endelsene -re (no) eller -rad (sv) stammer fra gno *rada = tall/ rekkefølge. Jfr norr. hariraida, -> hær-rada -> herred (hærtall). I Uppländ var størrelsen på hærtallet = 100.

I historieverket ”Germania”, kap. 6, forteller Tacitus at hvert germansk distrikt stilte med 100 soldater, nummerert fra 1 til 100. Nummeret viste soldatens plass i hierarkiet, dess høyere nummer, dess høyere senioritet. Den som var nummer 100, var kommandør. (Hariraida = hær-rekkefølge).

De ”uppländska folklanden” har systematisk blitt delt inn i herreder som alle var store nok til å stille med hundre profesjonelle soldater, noe som tyder på at oppdeling og organisering i hundare primært var en militær forordning. Naturgitte grenser mellom bygdelag kan i mindre grad blitt vektlagt.

Soldatene ble forlagt på hundets huseby. Sjefen på husebyen ble også kalt hund. Dette ledernavnet - som reflekterte tallet 100 - var en direkte parallell til romerhærens ”centurion”, offiserstittelen til føreren for 100 (centum) legionærer.

Engelske shire ble i frankertiden også inndelt i ”hundred”. Sjefen for et slikt distrikt ble kalt ”hundred-man”. Se ”Hundred (county subdivision)” i engelske Wikipedia.

Ser vi nærmere på de 70 husebyene i Sverige, (AS 1955 side 96), er det slående at svært få ligger i kyststripen. Upplands naborike, Roslagen, som vender seg ut mot Østersjøen, er inndelt i herreder som kalles skeppslag. Roslagen har da heller ingen husebyer.

Også i Norge gjelder det vel at flertallet av husebyene vender ryggen til havet. Det fører oss fram til den konklusjon at husebyene primært var betegnelsen på hærens kaserner; de var befolket av infanterister og/eller kavalerister.

Kasernene var trolig slik plassert – og knyttet sammen med underjordiske tunnelsystemer – at mannskapet var i stand til å gjøre fleksible utfall mot eventuelle angripere*. Forleddet hus- i huseby kan derfor reflektere samme betydning som endelsen -hus i Akershus, Bergenshus, Vardøhus osv. Jfr lat. casa (hus) -> kaserne -> kastell (fort).

*Se bloggen "Stavangers historie", bloggarkiv september 2008.

Vår konklusjon blir da at husebyordningen opprinnelig går tilbake til romertiden. Men det er godt belegg for å si at husebysystemet stedvis ble innført og tatt i bruk langt senere. (Jfr de fire husebyene på Orknøyene som Steinnes daterer til 900-tallet, AS 1955 side 198-208).

Primært var en huseby basestasjon for hærens infanterister/ kavalerister.

.

Landa

Til alle tider har marinens mannskaper hatt aversjon mot å oppholde seg i hus. Å legge marineenheter på en huseby ville trolig føre til tumulter. For selv om marinen var forlagt på land, oppholdt de seg mentalt på "skip". I Madlaleiren sover rekruttene fortsatt på banjeren og skaffer i messen, osv.

På steder som i dag heter landa vil det derfor fins spor etter skipsformede kaserner. Vikingene kalte kasernen sin for skip, og de sov på floren (tregulv) i tverrstilte båser langs skipsidene.

At en sal kan kalles skip, reflekteres fortsatt i betegnelsen kirkeskip. Derimot er - etter mitt syn - ordet ”sideskip” en språklig bastard. Rommet var, og er, å forstå som ett skip. Såkalte ”sideskip” kan eventuelt betegnes som styrbord - / babord skipsside.

Går vi tilbake til romertiden, kalte marinens roere, de ekte vikingene, sine landbaser for londum. Navnet blir vanligvis* forklart som dativ av gno *landir; landa, pl. av land. Men dativ av pl. land er landum, ikke londum. Hvorfor valgte "småkongene" på Sørvestlandet å kalle sine marinebaser for londum? Kan det ha kommet opp som resultat av en slagordkonkurranse; ”vann og land – hand i hand”? Hm, neppe...

*Jfr Inge Særheim: "Stadnamn i Rogaland", side 143.

Steinnes mente at forbildet for navngivingen ”Landa”, var militærbasen Landir ved Alvheim i Østfold. Senere hadde organiseringen der – trolig i Harald Hårfagres regjeringstid - dannet et fast mønster for nye forlegninger langs Sørvestkysten. ”Førebiletet har dominert så sterkt", skriver Steinnes, "at jamvel namnet har fylgt med”.

Men utgravingene på Landa i Forsand viser at dette ikke kan være riktig. Det stedet hette Landa i romertid og ble fraflyttet på 500-tallet.

Selv tror jeg Steines var på rett spor når han jaktet på et stedsnavn som forbilde for landagårdene, men at han valgte feil sted. For, som vi etter hvert skal se, er det flere grunner som taler for at navnet londum ble hentet direkte fra den store romerske marinebasen i London. I romertiden ble basen ved Themsen kalt Londinium, men i den språklige ”marineslangen” må navnet raskt blitt sammentrukket til Londum.

Etter mitt syn blir det feil når filologene tolker londum som dativ flertall av land. Ordets etymologi kommer fra basenavnet ved Themsen. Snorre bruker trolig utsagnet; "sat i (at) londum" om kongens rolle som øverstkommanderende for forsvarsgrenene; som "Commander in Chief ". Det må være den rollen som betones når Snorre i Ynglingesaga kap. 26, forteller at at kong Egill "var engi hermadr ok sat at londum i kyrrsæti ", eller når han skriver om flere av ynglingekongene, at de arvet sin far og "réd londum" etter ham. Også utsagnet i Harald Hårfagres saga kap 1, om at kong Gandalf "sat i londum" med sin hær - se ovenfor - bør forståes som et utsagn med dobbel bunn.

På grunn av ordlikhet er språkutviklingen gått fra londum til landum: Londum -> Landum -> Landir -> Landar -> Landa. (NB! Ikke landir -> londum).

Fra landa-distriktene er det i romertiden blitt utdelt smågårder til pensjonerte marinesoldater som har fått navneendelsen -land. Disse gårdene ligger tett som hagl i Agder og Rogaland. I Sørvestriket har hver tredje gård et navn som ender på -land. Se bloggarkiv september 2008, "Sørvestrikets historie", side 7 f.

Da de romerske garnisonene på begynnelsen av 400-tallet trakk seg ut fra basene i London og York - og fra Housestead (= huseby) fort ved Hadrians mur - og returnerte til Gallia, var det begynnelsen til slutten på den lukrative sørvestnorske ullvareeksporten til Romerrike. For landsbyfolkene på Landa i Forsand var dette en katastrofe, og sammen med venner fra de andre landabasene, valgte de trolig og bli med på den angelsaksiske folkeflyttingen til Britannia.

.

Lunde

Romerikets sammenbrudd førte til århundrer med utvandring fra Norge. Et kraftig vulkanutbrudd på Island i år 536-537, med en påfølgende 3-årig fimbulvinter, hadde satt et kraftig støkk i nordsjøfolket. Det påfølgende tiåret var uvanlig kalt, og samtidig ble landet herjet av en omfattende byllepest; den justinianske pesten. (Jfr Bo Gräslund: "Fimbulvintern" i årboken Saga och Sed, 2007).

Bare et fåtall utegangersau kan ha overlevd i den kulden, og da innomhus. Det forhold at sørlendingene kaller fjøset for floren, kan være en indikasjon på at de forlatte kasernebygningene ble sauerasens redning.

Londumstandarden var at mannskapet på en "20-sesse" var forlagt på et 100 fot langt "kaserne-skip". Skipet hadde 20 soveplasser på hver skipsside. Soveplassene var avdelt i ca en-meter brede "båser", der gastene sov på tregulv som var noe opphevet fra marken. Tregulv ble på gno. kalt flor.

Etter hvert roet forholdene seg, og klimaet vendte tilbake til det normale. Frankerne overtok romernes gamle hegemoni rundt Nordsjøen, og handelsruter kunne åpnes på ny. Europas behov for ull var minst like skrikende som før, og vi kan regne med at de nye herskerne var ivrige etter å få i gang den nordiske ullproduksjonen.

På slutten av 700-tallet la vikingene så smått inn årene og heiste seil. Handelen skjøt fart mellom de såkalte –vic byene.

Bildetekst: Illustrasjon fra boka: Nordsjøens konger år 250 til 850. Den gamle romerske garnisonsbyen Londinium ble i frankertid omdøpt til Lundenburh.

På bredden av Themsen dukket det opp et nytt handelssenter, med navnet Lundenwic. Det var vel bare å forvente at de norske vikingætlingene, gjorde som sine forfedre og oppkalte sine norske marinebaser etter forbildet i London. Dette må være den etymologiske forklaringen på at sørvestnorske marinebaser i frankertiden ble kalt Lunde.

Gårder som i dag bærer navnet lunde, var marinebaser i frankertiden. Det er likevel svært sannsynlig at mange av dagens lunde-navn dekker over et eldre landa-navn. Trolig er det tilfellet både på Gjerstad, Oddernes, Lista, Egersund og Hundvåg.

Som nabogårder til den gamle kongsgården Sånum i Halse, finner vi både gårdsnavnet Landa (i Londum) og Lunde. (Jfr Norske Gaardnavne, bind IX, side 80). Landa har vært marinebasen i romertiden. I frankertiden er basen - som i London - blitt flyttet og etablert på nytt noe lengre vest. Kanskje hadde området ved Hogganvik og Vestre-Skausfjord på den tiden fått større betydning? Se bloggarkiv oktober 2009 ”Kongsgården - og Hogganviksteinen” og (AS 1955 side 221).

.

Sørvestlandet i romertid

Alt dette fører oss fram til den konklusjon at landa navnet er eksklusivt for romertiden. For meg fører dette til en ny forståelse av Sørvestrikes utstrekning i romertiden. Mitt tidligere syn var basert på en tilbakeskriving av Sørvestrikets utbredelse i frankertiden. Jeg har til nå - heller ureflektert – godtatt Steinnes mening om at landa-gårdene representerte en militær organisering i Harald Hårfagres regjeringstid.

Utgravingene på Landa i Forsand har avdekket at navnet landa tilhørte en militær organisering av marinesoldater i romertiden. Navneskiftet fra londum til lunde på mønsterbasen i London, innebærer at de 13 opplistede ”nabogårdene”, som fortsatt bærer landanavnet, har fått navnet allerede i romertiden. Senere - i frankertiden - kan de ikke hatt en slik basefunksjon, for da ville de blitt "omdøpt" til Lunde.

I tillegg til de 13 landanavnene på lista vår, kommer sikkert også landagårder som i frankertid ble omdøpt til Lunde. Det gjelder trolig for lundenavnene i Gjerstad, Oddernes, Lista, Egersund og Hundvåg. Slik kommer vi opp i et sannsynlig antall på 18 landa-baser på Sørvestlandet i sen romertid.

Det må da være rimelig å anta at organisatorene og sponsorene bak disse marinebasene – som valgte å framstå under felles navn – også hadde andre ting felles. For eksempel en ”commander in chief”? Eller at de samlet skipene på en felles møteplass og rodde som armada nedover i Europa? Illerup-funnene viser at en armada fra disse kantene, allerede tidlig på 200-tallet så seg i stand til angripe jydene på deres hjemmebane.

Det forhold at offiserene hadde fått fraktet med seg sine krigstrente hester, viser at dette var en planlagt, militær "straffeekspedisjon" mot jydene. En ordinær "handelsarmada" fraktet ikke på slikt.

I romertiden kan derfor Sørvestriket vært en fasttømret union av "fylkeskonger” på kyststripen fra Agder til Romsdal. En kyststripe hvor gress- og lyngheiene nå skoges ned, men hvor en fortsatt kan finne spor etter utegangersauens gamle rike.

Vår forklaringsmodell viser også at ”tvillinggårder” (huseby – landa) kan ha eksistert på sentrale steder som Gjerstad, Lista, Egersund og Hundvåg allerede i romertiden. Det må bety at stedene hadde forlegninger både for hæren og for marinen. Når marinen i sommermånedene satte kurs mot Europa, ble kavaleristene og infanteristene tilbake på husebyen for å sikre eiendom og beiteområde.

Den nye forklaringsmodellen bryter i så fall med Steinnes utsagn fra 50-tallet: ”Eitt kan vi straks slå fast: Vi finn ikkje eit einaste døme på at ein Landir-gard ligg nær ein huseby-gard”. (AS 1955 side 218).

Det bryter også med Steines avvisning av Lista som en mulig plass for agderkongens hovedresidens. Han skriver: "Det skulle no vera mogeleg å avgjera ... om kongane i det sørvest-norske riket har butt på Huseby på Lista eller på ein kongsgard på Otreneset". Han valgte å legge den til Oddernes, "av den grunn at hovudresidensen ikkje ville verta kalla huseby". (AS 1955 side 221).

Det Steinnes overser er at "tvillinggårdene" Huseby og Lunde kan ha vært mindre "nabogårder", skilt ut fra kongsgården Hananger*. Vi vet jo nå at den funksjonen hadde "tvillinggårdene" til Gjerstad i Tjølling, til Årstad i Egersund og til Fjelberg** på Hundvåg.

Steinnes så hele sin tid på husebyene som kongelige administrasjons- og veitsle gårder. Han skulle trolig ha snevret inn funksjonen til "her læger", slik han gjorde med landa'ene.

*Hananger; se mer om hane i Saxos "Gesta Danorum" bok 7, og i bloggen "Sørvestrikets historie", side 9.

** Fjelberg; se bloggen "Stavangers historie", bloggarkiv september 2008. Fjelberg-gården må ha hatt sitt hovedsete på kongsgården Austbø.

.

Sørvestrike i frankertid

Det er vel liten tvil om at ”ynglingekongen” Gudrød ved å tilrane seg kongsdatteren på Agder, også tilrante seg makten i Sørvestrike, det gamle riket som på 800-tallet omfattet Agder og Jæren. Men egentlig omfattet det et rike som var mye større enn som så. Takket være en storslått eksport av ull og ullprodukter – først til Romerrike - så til Frankerrike, hadde makteliten i sørvest bygd opp et internasjonalt makt- og handelssenter i ”Vestmar”, dvs i landene rundt Irskesjøen. Jfr Asgaut Steinnes: ”Utskyld”, Hist. Tidsskr. 1952 – 53 bind 36 side 395 f.

Om det egentlig var ønske om å få kontroll med den nordiske ullvareeksporten, eller å få kloa i "den irske juvelen”, som brakte de danske ynglingene til Norge, vet vi ikke. Trolig ønsket de å ”slå to fluer i ett smekk”. Se ”Gesta Danorum”, bok 7, eller blogg ”Sørvestrikets historie” side 17 ff.

For meg ser det ut til at Jylland og Sørvestriket egentlig var to alen av samme stykket. Begge var gigantiske ullprodusenter som opp gjennom århundrene hadde opererte på de samme, internasjonale markedene.

Jydene visste derfor svært godt at kaupangen i Vestfold spilte en helt avgjørende rolle i sørvestingenes markedsstrategi. For det var så å si den samme rollen som Hedeby (Heidabýr) spilte for dem.

Spesielt om høsten, når sørvestingene vendte tilbake med skip fullastet med europeiske handelsvarer (salt, vin, metaller, smykker, osv.), var det viktig å sikre en trygg og årviss frihandel med Østlandets kornbønder.

Småkongene i Borre, på Toten og Oppland svingte seg trolig opp på storstilte leveranser av korn og mjød til kaupangen i Tjølling. Men innlandskongene kan ha fått problemer når de ville føre lasten sin gjennom småkongerikene i Vestfold eller ved Glommas munning. Det var da greit å ha en stående styrke av profesjonelle soldater i beredskap ved kaupangen, en ekspedisjonsstyrke som kunne rykke ut og åpne ferdselsveiene etter som behovet meldte seg. Det tunge militære oppbudet på Gjerstad indikerer at danskene så seg tjent med å påta seg en slik "politirolle".

All handel vil bryte sammen dersom en må betale toll ved annethvert nes eller eid. Så lenge det ikke er en "overkonge" som kan regulere dette, kan det være en utvei å be en "fremmedlegion" om å påta seg en slik politirolle. Svensker fra Roslagen hadde trolig en slik rolle på de russiske elvene, og mye tyder på at sørvestingene hadde påtatt seg den samme politirollen for de keltiske klanene ved Irskesjøen; i Vestmar.

Agder og Jæren var utegangersauenes beiteland, der fantes knapt en inngjerdet kornåker. Gras og lyng dekket heiene som av beitedyr og lyngbranner ble holt snaue for skog. Sørvestingene var storforbrukere av skipsplanker og skipsnagler, men de hadde ikke skog til verken skipsbygging eller jernutvinning. Uten sikker innport av bygg, mjød, jernbarrer og skipstømmer, måtte ulleksporten reduseres til en brøkdel.

At Osebergskipet er bygd av eik fra Nord-Rogaland, tilsier på ingen måte at det også ble bygd der. Både skip og inventar kan meget vel stamme fra håndverkermiljøet ved Åsas gamle kongsgård på Agder. (Jfr bloggarkiv september 2008; "Sørvestrikets historie" side 18 f).

Som vi ser var det ikke naturalhusholdning som dominerte i Sørvestriket. En konsekvens av dette er at Steinnes tanker om "huseby og veitsle" vanskelig kan forsvares ut fra en slik viten. Kongen og hans hird reiste ikke rundt på kongsgårdene for å fortære veitsle, deres naturalia kom fra det årlige overskuddet på værlam og eldre søyer, og fra varesortimentet på de nedlastede skipene som om høsten vendte tilbake fra London - og kaupangen i Tjølling.

Sørvestrikets handelsvirksomhet med Europa, var også motoren bak oppblomstringen i Vestfold. Da Harald seiret i Hafrsfjord og jaget ullprodusentene ut av landet, falt handelen bort og kaupangen i Tjølling gled etter få tiår inn i glemselen. Hårfagreættens historiske stupiditet var at de ”slaktet høna som la gulleggene”.

.

I neste blogg skal vi se nærmere på den irsk/ norske ynglingerekka.

.

E- post: finn.bringsjord@lyse.net

Inglingene i Ynglingatal

Inglinger eller ynglinger?

Kongedynastiet Ynglingene
- historien bak navnet

I den forrige bloggen Kongeideologi i Ynglingatal diskuterte vi hvorvidt det var sannsynlig at Snorre hadde rett i at guden Frøy også ble kalt Yngve, og om det var gudenavnet Yngve-Frøy, eller Yngvifrey, som hadde gitt navn til kongeætten ”Ynglingene”, og følgelig også gitt navnet til Tjodolf fra Kvinens genealogiske kvad ”Ynglingatal”.

Are ”Frode” Torgilsson, 1067 – 1148, begrunnet 100 år tidligere Ynglinge-navnet med at stamfaren til ætten var Yngvi Tyrkjakonungr. Med det trekket mente han trolig å føre ætten tilbake til Troja i Lilleasia og koble den norske kongeætten til en sidegren av den frankiske.





Bildetekst: Narrespillet omkring den "trojanske hest" ble bystaten Trojas bane. Utsnitt av maleri av Domenico Tiepolo

En frankisk urlegende fra begynnelsen av 600-tallet, forteller at trojanerne etter nederlaget for grekerne i den trojanske krig, ca 1200 f. Kr, hadde vandret nordover langs kysten av Svartehavet. Der hadde stammen delt seg i tre grener: Mazedoni, Torci og Franci.

Legenden sier at stammegrenen Mazedoni slo seg ned i Nord-Italia (etruskerne?), at Torci slo seg ned ved Donau og at Franci slo seg ned ved Rhinen. Trolig er det kongen for grenen Torci (Turci) islendingen Are kaller Yngve Tyrkjakonge.

Det antas at legenden er formidlet til Are av den islandske presten Sæmund Sigfússon som i 1070-årene oppholt seg i Frankerriket, sannsynligvis i Paris. Her har Sæmund trolig også blitt kjent med den euhemeriske forståelse av gudenes opprinnelse, og formidlet den videre til Are Frode.

Sæmund ”Frode” Sigfússon, 1056 – 1133, var den første islandske sagaskriver vi kjenner navn på. Han var utdannet prest og skrev sine historieverk på latin. Etter studieoppholdet i Paris, ser det ut til at han knyttet gode forbindelser både til erkebiskopen i Lund og til norskekongen Sigurd Jorsalfare. Sæmunds sønnesønn, Jón Loftsson, var fosterfar til Snorre.

For historieskriveren Are åpnet Sæmunds kunnskaper for nye horisonter. De nordiske folk hadde innvandret fra historiske kjernesentra som Anatolia og Donau, og med den nyvunne, euhemeriske forståelsen kunne Tjodolfs fyrsteslekt forsynes med ”gudelige” forfedre. Og ikke nok med det, nå kunne også de nordiske folk presenteres som en sidegren til frankerne. (Jfr WB 1964 side 98 ff).

Forholdene i Anatolia beskrives i bloggen Mithras lue og hjelmene fra Vendel og Sutton Hoo bloggarkiv februar 2010.

Historien om Troja var så berømt i europeisk middelalder at en rekke slekter og folkeslag diktet legender som kunne spore dem tilbake til den. Mest kjent er vel Vergils ”Aeneiden” som sporer grunnleggerne av Roma, og det julio-claudiske dynasti, tilbake til den trojansk prins Aeneias.


Bildetekst: Aeneias flykter fra den brennende byen Troja. Maleri av Federico Barocci

I ”Historia Britonum” fra 800-tallet, er det gjengitt en legende om at Brutus, barnebarnet til Aeneias, var den første konge i Britannia, og at landet skal ha fått sitt navn etter han. Legenden kan meget vel ha vært en del av Håkon Adalsteinsfostre's skolelærdom, og viderefortalt til Håkons hoffskald, Øyvind Skaldespiller.

Are Frodes arvtaker etter 1) Yngvi Tyrkjakonungr var 2) Njordr Svíakonungr, og etter ham fulgte 3) Freyr og deretter Fjolne. Fjolne fremstår som den første kongen i Tjodolfs Ynglingatal. Grunnleggeren av kongedynastiet heter Yngvi.

Historia Norwegiae (HN) har disse tre leddene før Fjolne: 1) Ingui-rex-Swethiæ, 2) Neorth og 3) Froyr. HN er skrevet på latin av en ukjent munk, trolig i Norge, ca 1170. En av de kildene munken har benyttet er Tjodolfs Ynglingatal. En kopi av Historia Norwegiae ble gjenfunnet i Skottland i 1849. For oss blir det viktig å notere at grunnleggeren av kongedynastiet heter Ingvi.

Et halvt århundre senere står historikeren og euhemerisme-teoretikeren Snorre Sturluson, 1178 – 1241, på Ares skuldrer og skuer bakover på sitt historiske landskap. Han ser at det er et viktig element som mangler: Fra Asia kom ásagudene, fremfor alle Odin, men Are har ikke tatt ham med i sin kongelige stamtavle, kun to guder fra vanefolket har fått plass der.
Vanegudene Njord og Frøy var ikke gode nok for Snorres kongerekke. Skal det være, så skal det være. På hans liste må Odin stå i spissen, og det betyr at Yngve Tyrkerkonge må ut.

Dette trekket medfører nok litt hodebry, for derved forsvinner også begrunnelsen for Ynglinge-navnet. Men Snorre retter dette opp ved å gi guden Frøy tilnavnet Yngve -> Yngve-Frøy. I Ynglingesaga kap. 10 skriver han: ”Frøy het Yngve med et annet navn”. Og han legger til: ”Yngve ble lenge brukt som hedersnavn i hans ætt, og hans ætlinger ble kalt Ynglinger”.

I Ynglingesaga setter Snorre opp denne fyrsterekken før Fjolne: 1) Ódinn, 2) Njordr, 3) Freyr – Yngvi-Freyr. Han gjør likevel Yngvi-Freyr til grunnlegger av kongedynastiet.

Bildetekst: Yngve-Frøy er her avbildet sammen med en "jofurr", villsvingalten "Gyllenbuste". Villsvin var uppsalakongenes hjelmmerke. Nasjonalromantisk tolkning av Jacques Reich


Men i prologen til Edda (i Håndskrift U) skriver Snorre noe helt annet: ”Med Odin fór Yngve, han ble konge i Sverige etter ham. Fra ham (Yngve) kommer den ætten som kalles Ynglinger”. Her blir Yngve verken identifisert med Frøy, eller med slektskapsforhold til Odin. I Snorres Edda heter grunnlegger av kongedynastiet Yngve.

Hvis vi kan sette Yngvi = Ingvi, er Snorre her helt på linje med både Are Frode og den norske munken som skrev HN. Men det er langt fra sikkert at vi kan det. I det minste krever det at vi gir oss ut på en lang historisk vandring gjennom germanske landskap, fra den tiden keiser Augustus styrte Romerrike til den tiden Ragnvald Heidumhàr styrte Sørvestriket, før vi med krav på troverdighet kan trekke en slik konklusjon.

Heldigvis har Walter Baetke gått opp denne løypa tidligere slik at vi kan følge hans spor. For ingen av de to norske professorene, Gro Steinsland og Claus Krag, som begge i 1991 gav ut studier om Ynglingatal, fant grunn til å vie spesiell oppmerksomhet på Ing- navnet.

At Krag ikke gjorde det er forståelig, han konkluderte jo med at Ynglingatal var et forfalsket dikt, produsert av islandske ”frode menn” på 11-1200-tallet. At Steinsland ikke bruker plass på spørsmålet er mer egnet til undring etter som hun ikke tvilte på at Ynglingatal skulle dateres til tiden før 900-tallet.
.
Der hvor Baetke brukte 25 tettskrevne sider på en historiske gjennomgang og analyse av problemet Ing, bruker ikke Steinsland mer enn noen setninger på omtalen av den samme gåten. Problemløsningen overlates til leseren ved i en fotnote å henvise til Baetke side 103 ff.
Riktignok er den henvisningen upresis, siden Baetkes gjennomgang og konklusjoner først kommer i avsnittet ”Yngvi og Ing” 50-60 sider lengre ute i avhandlingen.
Men greit nok, vi må jo tro at hun har lest Beatkes avhandling, og ikke bare forholder seg til hva Joan Turville-Petre refererer fra den. Litt rart er det likevel at hun i fotnote 33 skriver at " Anthony Faulkes, 1977, antar at der er en sammenheng mellom Tacitus' Ingævones, Ingwine i Beowulf og ynglingene". Rart fordi dette er synspunkter som ble grundig underbygd og lansert av Baetke i avsnittet "Yngvi og Ing" allerede 13 år før Faulkes. Jfr Gro Steinsland: ”Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi”, Oslo 1991, side 184.

I sin studie om Ynglingatal, "Yngvi und die Ynglinger" Berlin 1964, har Baetke også undersøkt om Yngve ble dyrket som en selvstendig guddom i førkristen tid, og konkludert med at det ble han ikke. Yngve fins ikke i Snorres Gylfaginning der Nordens ”pantheon” ellers er fullstendig opplistet. Heller ikke Eddas ”gudekvede” eller den mytologiske skaldediktningen kjente guden Yngve.
Hans konklusjon var: ”Man kann mit Ziemlicher gewissheit sagen, dass er nicht zu den mythologischen Gestalten des Nordens gehørte; ganz sicher ist er nie wie Njörd und Frey im Kult verehrt worden”. (WB 1964 side 114).

Baetkes ærend var å vise at Yngve ikke ble dyrket som en selvstendig guddom i førkristen tid. Men Snorre brukte Yngve som et tilnavn på "den euhemeriske guden” Frøy; en høvding fra Vanaland som ble konge i Uppsala. Sagt på en klarere måte: Yngve + Frøy = Frøy.

Steinsland skriver på side 184 i avhandlingen sin : ”Baetke nekter enhver forbindelse mellom Yngve, Ing- og Frøy, for ham var Yngve ingen mytisk skikkelse, men en germansk heroskikkelse”.
Dette er i beste fall en upresis forståelse av Baetkes synspunkter. Det Baetke benekter er at det eksisterte en forbindelse mellom den germanske stamfaren for Ingaevonene og den ”svenske” vaneguden Frøy i førkristen tid.

Han benektet ikke at frode menn på Island satte likhetstegn mellom Yngve og Frøy. Han var - i motsetning til Steinsland - klar på at Ing og Yngve ikke var identiske, men spilte forskjellige roller. Ing var primært stamfar for en germansk folkestamme, mens Yngve, i norrøne skrifter, er grunnlegger av et kongedynasti i Vestfold.

At Steinsland misforstår Baetke, kommer for så vidt enda klarere fram når hun fortsetter med å slå inn åpne dører:

”Men Snorri sier utrykkelig at Frøy og Yngve er identiske skikkelser, jfr Ynglingesaga 10: Frøy het Yngve med et annet navn. At han bygger på gammel tradisjon, viser skalden Tjodolf som i Haustlong 10 anvender betegnelsen Yngvi-Freyr: allar ættir Yngvi Frey. Sammenstillingen er altså kjent allerede på 800-tallet, og vi må avvise argumentasjonen fra Walter Baetke som sier at tradisjonen som identifiserer Frøy og Yngve er av ung alder.
Man må medgi at spørsmålet om forholdet mellom Yngve, Frøy og Ing- er komplisert, og her er flere usikre momenter. Det står imidlertid fast at Frøy allerede på Tjodolfs tid var kombinert med navneformene Yngve og trolig også Ing-. Når Snorre utrykkelig sier at et annet navn på Frøy er Yngve, stadfester han med sannsynlighet en tradisjon som var festnet på hans tid. Sammenfattende kan vi si at tradisjonen om at Frøy var knyttet til Ynglingeætten som dennes mytiske stamfar i form av Yngve, står sterkt. Dikter og tilhører har trolig kjent en tradisjon som lar Ynglingeætten ha sitt utspring i Frøy”. (GS 1991 side 184).


Vi kan selvsagt ikke, ut fra Snorres forskjellige euhemeriske innspill på 1220-tallet, slutte noe som helst om hva dikter og tilhørere var kjent med på slutten av 800-tallet.
Det er også dristig å avvise at Baetke kan ha rett i at tradisjonen som identifiserer Frøy og Yngve er av ung alder, når hun kun underbygger dette ved å vise til Haustlong 10.

Det er på ingen måte sikkert at Haustlong er skrevet av den samme Tjodolf som skrev Ynglingatal. Historiker Claus Krag argumenterer i studien ”Ynglingatal og Ynglingesaga” Oslo 1991, for at Haustlong først er skrevet på slutten av 900-tallet. (CK 1991 side 19).

For det som er helt sikkert er at ”betegnelsen” i Haustlong 10, ikke kan brukes som ”bevis” på at Yngve-Frøy - allerede på 800-tallet - ble oppfattet som grunnlegger av kongedynastiet.
Det er i hele tatt en svakhet ved Steinslands argumentasjon at hun ikke trekker opp et skarpere skille mellom folk og kongedynasi. Når skalden i Haustlong sier: ”Allar ættir Yngvi Frey”, er Yngvi Frey navngitt som mytiske stamfar for et folk. Og det er ikke noe nytt for den tiden. Slik er navnet Yngve også brukt i Ynglingatal der Dyggvi i strofe 7 omtales som storkongen over Yngves folk ; ”ok allvald Yngva thjódar”.

At de germanske folkeslag i førkristen tid regnet sin opprinnelse fra en guddom er – som vi nedenfor skal se - udiskutabelt. Men det skiller ikke kongeætten fra resten av den folkestammen. Det gir ingen spesiell guddommelig kraft (mana) eller hell & lykke til kongeætten, og kan derfor ikke brukes som argument for at det eksisterte en sakral kongeideologi i førkristen tid. Yngve som stamfar for folket, gir per se ingen forklaring på hvorfor Tjodolfs genealogi kalles Ynglingatal.
Hvis vi tror at Yngve var stamfaren for et folk, må det være lettere å lete etter folkestammen ”Ynglingene” enn etter kongedynastiet ”Ynglingene”. For i utgangspunktet kan vi ta som gitt at ingen kongeslekt får tilnavnet ynglinger så lenge de bor blant ynglingefolket.

Her settes det inn den samme språklige ”lovmessighet” som tilsier at en hallingdøl aldri vil få tilnavnet ”halling” av sine sambygdinger, hallingdølene, så lenge han bor i Hallingdal. Men hvis en eventyrlysten hallingdøl dro ut i verden og endte opp som grunnlegger av et kongedynasti i Vestfold, kunne det nyetablerte kongedynastiet meget vel kalle seg for Hallingene.


Hvilken lærdom kan vi trekke av dette?
Det må ha vært vel kjent blant ”frode menn” på Island at Tjodolfs dikt ble kalt ”Ynglingatal”, men hvorfor genealogien til kong Ragnvald fikk navnet Ynglingatal, må de milt sagt ha vært svært usikre på; ja, trolig hadde de ingen peiling.

Walther Baetke sier han har gått igjennom alle de norrøne skriftkildene, men finner ikke noe der som på en avgjørende måte kan løse ”ynglinge-gåten”. Han skriver:

”Das schaldiche Material liess einem sachlichen Zusammenhang Zwischen den Namen Yngvi und Ynglingar nicht erkennen. Unsere Untersuchung hat ergeben dass die norrönen Quellen überhaupt keine sichere Handhabe liefern, um den Namen jener Dynastie zu erklären. Besthe, wie auch wir annehmen, ein sprachlich- historicher Zusammenhäng Zwischen beiden Namen, so muss er in ihrer Vorgeschicte liegen und kann nur in aussernordischen Quellen gesucht werden”. (WB 1939 side 139).

Svenske skilfinger

Slik en rekke svenske og norske forskere har gjort før ham, avviser Baetke at navnet Ynglinger refererer til den svenske delen av kongerekken. Han peker på at uppsalakongene kalte seg ”Skilfingar”; som han anser som et mer nobelt slektsnavn enn Ynglinger. (Om kongeættenes status se ”Beowulf” og ”Skáldskaparmál” og WB 1964, side 134).

I Ynglingatal strofe 17 og18 kalles kong Egill både Týs ætling (óttungr) og ”skilfingers ætling” (Skilfinga nid). Det viser vel at vi i utgangspunktet bør være åpne for at de ulike epitetene bør vektlegges noenlunde likt? Så hvorfor skulle Uppsala-kongene ta slektsnavnet Ynglinger?


Norske ynglinger


Stort sett er det enighet om at Ynglinge-navnet kun reflekterte den ”norske” delen av kongerekken. ”Ynglingene” er de seks siste kongene i kongerekken, konger som vi mer eller mindre kan lokalisere til Vestfold, og da spesielt til Geirstad (nå Gjerstad); gården som avstod grunnareal til kaupangen i Tjølling.

Men hvor kom de fra, Geirstad-kongene, når de ikke kom fra Uppsala? Kom de fra Vestfold - eller tilgrensende fylker - eller var de representanter for et invaderende, utenlandsk kongehus?

.

Danske skjoldunger

Baetke mener at sterke grunner taler for at ynglingene kom fra Danmark. (WB side 139).
Den danske kongeætten på Sjælland kalte seg Skjoldunger. Grunnlegger av dynastiet var Skjold, en sønn av Odin. Kanskje var det en omplantet grein av den ætten som hadde rotslått seg i Norge? Men det er ikke sikkert på noe vis.
Jeg vil holde det for mer sannsynlig at det var en grein av kongehuset i det ullproduserende ”sauelandet” Jylland som kom til Vestfold og slo rot der, og de kan ha kalt slekten sin noe helt annet enn Skjoldunger.

.
Walter Åkerlund

At Ynglingeætten kom fra et dansk kongehus er synspunkter som tidligere er flagget av en rekke andre forskere, fremfor noen er det gjort med tyngde av svenskene E. H. Lind og Walter Åkerlund.
Den svenske filolog Walter Åkerlund publiserte i 1939 den skjellsettende avhandlingen ”Studier over Ynglingatal” (WÅ 1939).
Åkerlund mente det var overveiende sannsynlig at Ynglingatal var av gammel dato; fra slutte på 800-tallet. Han fant ingen overbevisende belegg for en senere datering. Derimot fant filologen i sin nitide grammatiske gjennomgang og analyse av teksten i Ynglingatal’s 90 helminger, ”filologiska skäl” som pekte mot en tidlig datering; ”versfötterna gjör intryck av att vara tidiga”.

I tillegg var Åkerlund tydelig på at Tjodolfs ”norske” kongerekke bygde på dansk kongetradisjon. Slik jeg forstår både Åkerlund og Baetke, antar de at Tjodolfs Ynglingatal er blitt til noenlunde slik jeg forsøker å fremstille det nedenfor.

Tjodolf hadde skaffet seg tilgang til den svenske navnerekka over uppsalakonger. Den strakk seg fra kong Fjolne i keiser Augustus fredstid (ca år 0) og helt opp til hans egen samtid (ca år 870). Der var navn på 27 svenske konger – trolig fordi en tidsramme på 900 år, fordelt på 3 konger pr århundre, tilsier 27 navn på kongelisten. Dette var i sin helhet navn på konger som alle hadde levd og regjert i Sverige.

Deretter gikk han til sin oppdragsgiver, kong Ragnvald og ba han komme opp med navnene på sine forfedre i Norge så langt tilbake som han husket og / eller slik han var blitt fortalt om forfedrene sine. Han fikk da navn på fem av kongens aner.

Det Tjodolf så gjorde, billedlig talt, var at han klippet bort de seks siste navnene på den svenske kongelisten og limte inn Ragnvald og hans fem forfedre i stedet. Derved var den nye ”norske” genealogien komplett. (Se WÅ 1939 side 3 og 73 ff og WB 1964 side 138).
Det som gjenstod var et ”gravearbeid” med å fremskaffe bakgrunnsstoff om kongene slik at han kunne dikte inn litt liv og død – og gravlegging i strofene. Kongene måtte få ”kjøtt og blod på beina” slik at han kunne få litt ”swung” på diktet sitt. Åkerlund mente at Tjodolf ”otvivelaktig har häft svenska sägner, ja, rentav kväden att bygga på". (WÅ 1939 side 77).

Kvindølen - som av Snorre ble gitt tilnavnet ”den frode”; dvs. en som er særlig kunnskapsrik i historie og ættesaga – har vel balt litt ekstra for å få til en troverdig overgang mellom den sammensveiste ”svenske” og ”danske” kongerekken (strofene 28 til 32), men her måtte nok sørlendingens dikteriske evne trå til, for det virker som om bakgrunnsstoffet for de tre første kongene i ”danskerekka” - billedlig talt - var tre navn (Halfdan, Eystein, Halfdan) på tre blanke ark. Noe hoff av ”frode menn” kan verken Ragnvald eller hans aner omgitt seg med, og det var vel nettopp det Tjodolf var satt til å pynte på.

Som vi har sett er det ut fra nordiske kilder høyst uklart hva navnet Yngve kom fra. Navnet kan ha blitt kjent i norrøne skrifter på grunn av noe så enkelt som at kong Ragnvald fortalte Tjodolf at ætten hans kalte seg ”ynglinger”, og at Tjodolf derfor valgte å kalle diktet sitt for ”Ynglingatal”. Men for oss er dette ingen tilfredsstillende løsning på gåten, vi må vite hvorfor de kalte seg Ynglinger.
.

Gammel svensk og gammel dansk

Det som først og fremst røper Tjodolfs ”klipp og lim” opplegg, er overgangen til danske kongenavn. Og de navnene kunne Tjodolf vanskelig endre på uten å risikere å få kong Ragnvald på nakken.
Allerede i 1896 pekte den svenske forskeren E. H. Lind på at navn fra 800-900-tallet, slik som: Halfdan, Godrødr, Ragnarr og Haraldr var danske kongenavn. Lind kunne ikke finne noen annen forklaring på dette enn den ”att den norska konungaätten i verkligheten var dansk till ursprunget: en i Norge omplanterad gren av ett danskt konungahus från vikingtiden”. (Jfr WÅ 1939 side 4).
.
Walter Baetke konkluderte også noenlunde likt: ”Es scheint dass die Annahme dänicher Herkunft für die Ynglinger einen Weg zur Lösung der Frage zeigt”. (WB 1964 side 139).
Men før vi går til våre naboer i sør, må vi ta en tur tilbake i historien og se på det vi vet om våre germanske røtter.

Innledningsvis refererte vi til middelalderske legender som knyttet sammen frankere og nordboere, nå skal vi tilbake til de germanske urlegendene slik de ble fortalt på keiser Augustus tid. Vår primere kilde er historikeren Tacitus som ca år 98 forfattet historieverket ”Germania”.

Tacitus

Den romerske advokaten og senatoren Gaius Cornelius Tacitus (55-117 e. Kr) var en av antikkens største historikere. Ett av hans hovedverk er Germania som beskrev samfunn og levevis hos stammer i Vest-Germania. Han var gift med Julia Agricola, datter til den berømte hærføreren Gnaeus Julius Agricola (40- 93), som var guvernør i romerske Britannia, fra 78 til 84. Der beseiret han kelterne i det som nå er Wales og Nord-England. Deretter invaderte han Skottland og beseiret caledonerne i slaget ved Mons Graupius, trolig et sted i Aberdeenshire.

Etter slaget ble det proklamert at all motstand i Britannia nå var beseiret, og da Agricola i 84 ble kalt tilbake til Roma, ble han hyllet med triumftog. Agricola benyttet aktivt den romerske flåten i sine militære fremstøt, og det var i hans tid som ”Commander in Chief” flåten for første gang seilte rundt de britiske øyer.
Det var et meget godt forhold mellom Agricola og svigersønnen Tacitus som nøye beskrev hans felttog i sine verker. Vi kan vel anta at en god del av Tacitus kjennskap til de germanske stammene ved Nordsjøen, kommer fra samtaler med svigerfaren. For det er lite som tyder på at Tacitus noen gang var der selv. Tacitus brukte selvsagt også andre skriftlige og muntlige kilder. Spesielt vet vi at flere av Plinius den eldres (23-79) verker var viktige kilder for Tacitus. Det samme kan sies om brevvekslingen og vennskapet med Plinius den yngre (61-112) som var nevø og fostersønn til Plinius den eldre.


Ingaevonene

Tacitus forteller at germanerne trodde de stammet fra ”Mannus”; mann, menneske, en sønn av den jordfødte guden "Tuisto". Fra de tre sønnene til Mannus stammet de tre germanske folkene: Ingaevoner som bodde nærmes havet, Herminoner som bodde midt i landet, og de øvrige som ble kalt Istaevoner. (Germania kap. 2).

Ut fra stammenavnene er det antatt at de tre sønnene til Mannus hadde navnene *Ing (eller *Ingwas) *Irmin og *Ist selv om Tacitus ikke nevner dette. Navnene til de tre stamfedrene er avledet av stammenavne. I følge Baetke vil det så å si alltid være slik:
"Eponymi erhalten den Namen und die Mythische existenz erst durch ein Abstraksion... Namenserklärung also hat von den Stammesnamen auszugehen, nicht von den Heroenamen”. På tilsvarende vis er nordmennenes stamfar avledet til Nor og danskenes stamfar til Dan, osv. (BW 1964 side 139).

Den presiseringen Baetke her gjør har bred oppslutning bant forskere, selv om nok enkelte mener det fins unntak også for den regelen.
Siden det er slik at stammenavnet gir navn til stamfaren eller til ”stammeheroen”, vil vår Ynglinge-gåte så å si være løst hvis vi kan vise at ”inglingene” for eksempel var en jysk folkegruppe.

De "taciteiske" stamfedrenes navn; Ing, Irmin og Ist, er ikke nødvendigvis å forstå som navn på germanske guder, de kan like godt være å forstå som tyske folkenavn. I Ing har vi følgelig en sagnfigur som ingveonene gjennom sagn og sanger feiret som sin stamfar og/ eller helt.
Tacitus forteller at ingaevonene var de germanerne som bodde ved sjøen (”proximi Oceano).. Hvor ved sjøen presiserer han ikke noe nærmere. Det har ført til en livlig diskusjon blant forskerne; mente han Nordsjøen eller Kattegat eller kanskje Østersjøen?

Ved siden av de tre nevnte folkegruppene, nevner Tacitus også andre: Marci, Gambrivi, Suevi og Vandili.
Plinius d.y. regnet opp fem germanske hovedgrupper: Vandili, Ingvaeones, Istraeones, Hermiones og Peucini.
Vi kan anta at ingaevoner hos Tacitus er samme folkegruppen som kalles ingvaeones hos Plinius. I Altgermanische Religionsgeschichte I, 1956 side 336, regner K. Helm følgende områder til Ingveonene: Jylland, De danske øyene, Sør-Norge og Sør-Sverige. Andre mener at det egentlig bare var Den jyske halvøy og stripen sørøstover det nordtyske fastlandet som kan regnes som ingaevonenes hjemland.
Dette gjør de med støtte i Plinius den eldre som skrev at ingveonene var innbyggerne ved ”Codanus sinus”, Den danske golf, dvs fastlandsstrekningen fra Skagen til kystlandet bakenfor Elben.
.

Bildetekst: ”Codanus sinus” slik den er illustrert på italienske Wikipedia.

Det er liten tvil om at romerne kjente denne kyststrekningen og at den til tider ble patruljert av den romerske flåten. Spesielt før romerne gav opp forsøket på å legge under seg hele Germania vest for Elben og trakk seg tilbake til Rhinens vestbredd.
.

Jfr omtalen av keiser Augustus besøk på Jylland i bloggen ”Vikinger i Kimbreria”. Der skriver han at han fikk besøk av sendemenn fra Cimbrique, Charydes og Semnones som vel da må forståes som tre grener på Ingaevon-stammen.

Det fins en gammel tradisjon som vil ha det til at den stammen som Plinius kaller Vandili, Vandalerne, har gitt navn til Vendsyssel, landet nord for Limfjorden på Jylland. Hos Saxo omtales dette landskapet som Wandila / Wandalia, på Island som Vendill. Tradisjonen om dette er fortsatt omdiskutert.
Jeg finner det mer sannsynlig at landet nord for Limfjorden har fått navn etter "Vendillen", vikingenes navn på Limfjorden. Danske Wikipedia vil ha det til at "vendill" er avledet av roten til verbet ”å vende”; fjorden som ”snor” seg.
Jeg mener det er vel så troverdig at vendill m. er avledet av ”vad”; fjorden som – på sine steder - er så grunn at den kan vades. (Jfr A. Steinnes: "Husebyar" 1955 side 44). Tesen om at den germanske folkestammen vandalene har gitt navn til Vendsyssel, bør slik jeg ser det, avvises.

.
.
Det angelsaksiske runediktet

Det angelsaksiske runediktet, som trolig stammer fra 700-tallet, kobler ”Ing” til det danske folket. Diktet handler om den runen som kalles Ing. Den eldste runerekken er delt inn i tre grupper, i tre ætter. Runen Ing tilhører den gruppen som kalles Týs ætt (Tiwas ætt).

Etter min tolkning blir Tiwas æret med egen runesteinen i Hogganvik. Runesteinen lå trolig på kong Ragnvalds gamle kongsgård utenfor Mandal, stedet hvor kongens "nabobygding" Tjodolf, diktet Ynglingatal. (Se bloggarkiv november 2009, "Runemagien" i Hogganvik).

Tolkningen av runediktet er svært vanskelig. Men de fleste mener det kan forstås slik at det var danskene som først betraktet Ing som sin stamfar. Noe lenger ut i diktet nevnes også en gruppe eller klan som på ags. kalles Heardingas, ”hardhausene”.

Heardingas blir av flere tyske forskere koblet til de legendariske heltene *Hazdingõz, de langhårede, lederklanen blant Vandalene; den stammen som Plinius d.y. kalte Vandili. Norrøn diktning reflekter også middelalderske heltesagn fra denne klanen og omtaler dem som ”haddingjar”, trolig ut fra norr. haddr; kvinnehår. (Se mer om ”Haddingjar” i engelske Wikipedia).

Walter Baetke er ikke helt fremmed for tanken om at vandaler kan ha innvandret til Jylland på 400-tallet, og gitt navn til det landet som Saxos kaller Wandila; Vendsyssel. Men det holder jeg ikke for noe mer enn relativt luftige spekulasjoner. Wandila har navn etter Wandillfjodr; Vadefjord, fordums navn på Limfjorden, sørvestingenes århundregamle ”gateway” til Nordsjøen og Europa. (fjodr ;ferdselsåre).

Det umuliggjør likevel ikke at runedikteren med ”heardingas” tenkte på ”hardhauser” fra Danmark, og da faller Hardsyssel på vestkysten av Jylland sør for Limfjorden, først i tankene mine. Dette navnet er avmerket der allerede på Ptolemeus kart fra det 2. århundre. Navnet er trolig avledet fra germanske *harud-, skog. Navnet hører muligens sammen med den germanske folkestammen charudes, stammen som Augustus kaller ”Charydes”. Stedsnavnene Hardanger og det tyske Harz-området har trolig samme etymologi.

.

Ellers er det vel kjent at nobelprisforfatteren Johannes W. Jensen i mange år gjennom skrift og tale kjempet for at Himmerland, landet på østkysten av Jylland sør for Limfjorden, skulle bli anerkjent som ”Kimbreria” hjemlandet til folkestammen som Augustus omtaler som Cimbrique; kimbrerere. (Se bloggarkiv oktober 2009, ”Vikinger i Kimbreria”).

.

Beowulf

.

Et annet tegn på at dansker forbindes med ingaevoner har vi i navnet "Ingwine", som forekommer i det gammelengelske heltediktet Beowulf. Kvadets fremste oppgave er tydeligvis å hylle Skjoldungene, den danske kongeætten.

Navnet Ingwine står i samspill med fréa Ingwina og eodor Ingvina. Begge uttrykkene er epiteter til danskekongen Hrodgar, og betyr noe slikt som ”ingvinenes herre” og ”ingvinenes fyrste”. Ingwina kan følgelig bare tolkes som navn på det danske folk, ikke som navn på et kongehus. Det viser at angelsakserne, så sent som da Beowulf ble diktet (ca år 750), knyttet danskene til dette navnet.

Noen forskere mener navnet Ingwine står for ”Inges venner”, andre at det kun er et språklig avvik på stammenavnet ”Ingaevonene”. Uansett er de danske stammenavnene Ingwinene / Ingaevonene heros eponymos for Ing.

Ut fra dette bør spesielt Jylland utmerke seg som et gammelt kjerneområde for Ingaevonene. Om de danske øyer og det sørlige Skandinavia skal regnes med, er mer usikkert. Det gamle innlandssvenske kongeriket i Uppsala vil trolig falle utenfor.

Det 2000 år gamle sporet leder oss til den konklusjon at det primært var jydene; dvs. folkene som bodde i Jylland og Schleswig-Holstein som på Augustus tid ble kalt Ingaevoner.

.

"Limet" i germanske stammeforbund

.

Som vi har sett var Plinius d.e.'s Ingaevoner-stamme allerede på Augustus tid oppdelt i mindre stammegrener. Hva var det som likevel bant dem sammen? Var det et språklig fellesskap som gjorde det enkelt for dem å forstå og formidle hverandres kultur? Eller delte de på et felles "skattkammer" av sagaer og episke sanger?

Tacitus forteller at germanerene stod oppmarsjert og sang alle sine historiske sanger om stammens forfedre og heltedåder før de gikk til angrep. (Germania kap. 3).

Ingaevonene kan også ha vært et militærpolitisk stammeforbund i motstandskampen mot de romerske legionærene. Stammeforbundenes seier i Teutoburgerskogen i år 9 e. Kr, der to romerske legioner fikk sitt endelikt, satte en endelig stopper for romernes framrykking mot Elben.

Men at det var en endelig seier kunne jo ingen vite. Beredskapen måtte opprettholdes og rekkene sluttes på ny og på ny. Minnefestivaler over seieren i Teutoburgerskogen, kan derfor ha blitt en årvisse foreteelse som medvirket til å holde beredskapen og kampgløden oppe.

Det fins ingen håndfaste tegn på at religiøs gudsdyrking var "limet" som bant dem sammen, hevder Baetke: ”Ing ist niemals ein Kultgott gewesen, und er kann mit keiner der späteren Gottheiten (Tiwas, Frey og Nerthus) gleichgezets werden". (WB 1964 side 141).

Det synspunktet er omstridt. Andre forskere mener at kulten rundt fruktbarhetsgudinnen Nerthus lenge var en viktig fellesfaktor i vestgermansk kultur. Tacitus skriver at nerthuskulten spredte seg fra Suevi-stammen og utover til avsidesliggende steder i Germania. (Se Germania kap. 40).

.

De "danske" Inglinger i Vetfold

.
Vi vet ikke om det var en dansk prins som kom til Norge og la under seg Vestfold, men det kan ha vært det. Vi vet heller ikke om erobringen skjedde med velvilje og støtte fra det danske kongehus. Kanskje var det en gren av kongefamilien som brøt ut og foretok erobringen på eget forgodtbefinnende? Kanskje var Danmark blitt for ”trangt” for medlemmene i familiedynastiet? Etter generasjoners interne stridigheter kan noen ha valgt å bryte ut og danne sitt eget kongehus i et fremmed land.

Navnet på det ”nye” kongehuset fant de da i sine egne gamle sanger og sagaer. I all sin tid hadde de visst at deres egen ætte-far og største helt fra krigene mot romerne var Ing.

Siden alle dansker i prinsippet var Ing's barn, hadde det så langt vært lite eksklusivt for det danske kongehus å ta navn etter ham. I Danmark kunne ikke dynastiet kalle seg Inglinger, men måtte nøye seg med navn som ”Skjoldunger” og lignende.

.

Bildetekst: "Historikeren" Plinius den eldre, var admiral i den romerske flåten. Han kan i sin karriære selv ha seilt i Codanus Sinus. Han omkom under et forsøk på å redde en venn ut fra det askeregnet som i år 79 begravde byen Pompei. Illustrasjonen er produsert for Discovery Channel

.

I Norge stilte dette seg helt annerledes. Ingen nordmenn oppfattet seg som Ing’s etterkommere. Hva kunne da være riktigere - og mer ærerikt - enn å kalle sitt nye kongehus for Inglingene? (Jfr WB 1064 side 160).

Det er på ingen måte sikkert at den danske "erobreren" var av kongelig byrd. Det forhold at Tjodolf ikke fikk pode den norske kongegreinen på den meritterte danske "skjoldunge-stammen" kan tydes i den retningen. Erobreren kan like godt ha vært en høytstående dansk offiser, en leder for en profesjonell hæravdeling, som fikk i oppdrag av det danske kongehus å dra til Vestfold for å sikre åpne handelsveier i Sør-Norge.

Saxos sagn om Gunnar, kommandøren som satte ”hundekonger” til å styre under seg i Sør-Norge, kan indikere at det var en dansk kommandør som gikk i land, og som senere valgte å beholde makten. Også for en dansk ”soldatkeiser” ville det falle ”naturlig” å kalle seg og sine etterkommere for ”Inglinger”. (Saxo: Gesta Danorum, bok 7, sagnet er trolig fra slutten på 700-tallet. Se bloggarkiv september 2008, ”Sørvestrikets historie” side 18).

Fra Inglinger er den språklige endringen til Ynglinger kort. Det vises ved at Are Frode kalte grunnleggeren av kongedynastiet for Yngvi, mens munken som skrev Historia Norwegiae kalte han Ingvi.

Islendingene vil ha det til at Tjodolf fra Kvinen ble Harald Hårfagres hoffskald etter slaget i Hafrsfjord. Haraldskvædi str. 4 - som trolig er diktet av Tjodolf - kan forståes slik at Harald foretrakk å kalle seg og sitt dynasti for Ynglinger. Det kan derfor også ha vært ham som fastsatte at kongehusets genealogi skulle kalles Ynglingatal. Jfr Krag 1991 side 36 og 209 ff.

..