Mithras lue og hjelmene fra Vendel og Sutton Hoo

Kan prakthjelmene fra Vendel og Sutton Hoo reflektere samme symbolikk som Mithras frygiske lue?



I bloggen Mithras oksedrap, tok vi utgangspunkt i David Ulanseys forskning på den symbolikken som ble brukt i framstillingen av Mithras oksedrap, en såkalt tauroctonia.

Vår konklusjon var at mithraismen i all hovedsak må forstås som en romersk soldat-religion som blomstret fram i de første århundrene etter Kristi fødsel, og at Mithras tauroctonia skal "leses" som et kosmisk stjernekart, som framstiller hyperkosmiske Sol Invictus som universets skaper.


Det er likevel en ”detalj” i framstillingen som verken vi - eller så langt vi kan se – Ulansey har behandlet. Hvorfor blir Mithras og hans fakkelbærere, alltid avbildet med ”frygiske” luer?
Luen er et kjegleformet, rødfarget hodeplagg hvor den "utstoppede" spissen på en "unaturlig" måte vendes framover mot bærerens panne. Den minner mest om en bakvendt topplue.


Denne luen har navnet sitt fra Frygia, et landskap i de vestre, sentrale delene av det anatoliske høylandet i Lilleasia. I oldtiden dannet Frygia et eget rike med konger som vekslende het Midas og Gordios. På 500-tallet f.Kr. ble landet først erobret av Krøsus, kongen i Lydia, deretter av perserkongen Kyros den store. Etter det persiske rikets fall, ble Frygia en del av Alexander den stores rike.

Bilde: Den røde, frygiske luen
.
Etter Alexanders død (323 f.Kr.) ble den nordøstre delen av det anatolske høylandet erobret av innvandrende gallere, som etter dem fikk navnet Galatia. Resten ble først en del av det syriske riket, deretter en del av det pergamenske riket. I år 133 f.Kr. kom Frygia i romernes hender og ble en del av provinsen Asia Proconsularis.

Som nevnt hadde europeiske innvandrere erobret deler av Frygia og blandet seg med den opprinnelige folkestammen. De gamle frygerne, som kalte seg selv briges, betraktet seg som landets ekte urbefolkning. Akkurat det kan jo diskuteres. Trolig hadde de i det 3. årtusen f.Kr forlatt slettelandet nord for Svartehavet for å slå seg ned i Anatolia. De var sannsynligvis nært beslektet med armenierne, og hørte til den store folkegruppen som talte indoeuropeiske språk.

Frygernes produksjon av bronsevåpen var svært ettertraktet og beundret både for sin høye kvalitet og for sin gjennomførte design. Trolig hadde de også de første metallurgene som klarte å smi jern til stål. Frygia kan derfor ansees som selve arnestedet for jernalderens våpenproduksjon.
..

Bilde: Mithras ble alltid avbildet med frygisk lue

..
Stål kan også smies til redskap og verktøy, og frygerne utmerket seg snart med sine kunstnere som meislet ut skulpturer i stein. Ja, noen steder var hele klipper utsmykket med storartede relieffer.

Det er kjent at frygernes gudsdyrking hadde en sterk dragning mot det mytiske. Den larmende og orgastiske dyrkingen av modergudinnen Kybeles, romernes Magna Mater, og vinguden Dionysos, romernes Bacchus, var svært utbredt i Frygia.

Som vi har sett har frygerne vært erobret av en rekke militære- og kulturelle stormakter opp gjennom historien. Vi kan derfor anta at de kulturelt har "stjelt" litt fra den ene og litt fra den andre. En slik synkretisme er representativ for den hellenistiske verdensanskuelsen.

Det er, etter mitt syn, trolig at Mithras alltid framstilles med frygiske lue, fordi luen hadde en helt spesiell symbolverdi allerede på den tiden noen av Hipparchus fra Nikea's disipler, magerne, ble delaktige i hans revolusjonerende oppdagelse av universets forgjengelighet. (Ca år 130 f.Kr.)

Som vi påpekte i bloggen om Mithras, var de skolerte grekerne godt kjent med kaldeernes oppfatning av skapelsen og endetiden. Den guden som skapte verdensaltet, var "Deus Pater , par exellence". Men han var ikke bare skaper og igangsetter, han var også den nidkjære dommeren som i endetiden skulle dømme "levende og døde". Hipparchus etterfølgere tildelte hyperkosmiske "Sol Invictus" den rollen.

Dette synet på Deus Pater som den allmektige skaperguden, var avvist av den greske filosofen Platon (427-347 f.Kr.) og senere av gnostikerne (fra greske, gnosis, som betyr kunnskap, eller innsikt). De omtalte skaperguden som en "demiurg". Ordet kommer fra greske demiourgos, som betyr noe slik som "folkets håndverker". Etter deres syn måtte skaperguden ha vært underlagt både "det godes - og det ondes prinsipp", etter som det fantes rikelig av begge deler i skaperverket.

De innvidde gnostikerne mente at de tilhørte noe høyere. Deres sjel var ikke skapt, men hadde sin eksistens fra Han som alltid hadde vært og alltid skulle være. Gnostikerne mente de var barn av den gode far - det godes prinsipp - som var forut for demiurgens mangelfulle skaperverk, og dit - til sin far - skulle de innvidde og innsiktsfulle også vende tilbake. Se Elaine Pagels: “De gnostiske evangelier”,1980, s. 73 ff.

Hvorvidt gnostisk tankegang hadde innpass i magernes okkulte lære, er det vanskelig å ha noen sikker formening om. Deres fokusering på sol og stjernebilder, skapelse og endetid, tyder kanskje mest på at de så på Sol Invictus som en kosmologisk skapergud.

Samtidig er det mye i David Ulanseys framstilling av Mithras som en "superkosmisk allmakt", som sammenfaller med neoplatonisk /gnostisk gudsforståelse. Det er derfor langt fra utenkelig at mithraisme og gnostisisme representerte to sider av den samme religiøse verdensanskuelse: Mithraismen stod for den mer "plebeierske" - oppdragende - siden , mens gnostisismen var innrettet mot den sofistikerte, patrisiske eliten.

Trolig bør symbolikken i Mithras frygiske lue tolkes i den folkelige retningen. Hvis Mithras skulle presenteres som "begynnelsen" og "enden" - kunne dette gjøres ved hjelp av den frygiske luen: Begynnelsen var Mithras panne, og enden var den framoverbøyde "halen" på den bakvendte lua.

Mye tyder på at nettopp i anatoliske Frygia var det en spesiell forståelse for at "forside" og "ende" var to sider av samme sak. I omtalen av ordet "ende" skriver Bjorvand & Lindeman i "Våre arveord" s. 187 f, følgende:
Til grunn for ordet for "ende" ligger i siste instans en indoeuropeisk konsonantstamme *H2ént- "ansikt, panne, forside". Videre står det: Denne stammen er direkte overlevert i anatolisk, mens det bare foreligger rester av den i de andre språkene.
Anatoliske språk er en utdødd gruppe innen de indoeuropeiske språkene. Disse språkene ble talt i de anatoliske landene i oldtiden.

Ved samtidig å vise forside og bakside, kan luebæreren symbolisere hellenistiske tanker som: Jeg er begynnelsen og enden; jeg er alfa og omega; jeg er skapelsen og endetiden; jeg er den som er, den som var og den som kommer.

"Alfa og omega" er den første og siste bokstaven i det greske alfabetet. Det var en vanlig hellenistisk metafor for "først og sist". Gjennom denne metaforen har bokstavene også blitt et symbol for Kristus. I Johannes åpenbaring 22: 13 står det: "Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden". Og om lederstillinger i disippelflokken, sa Jesus: "De første skal bli de siste, og de siste skal bli de første", Mat. 19:30. (Jfr den første -> fyrsten. På fransk, italiensk og engelsk brukes prince eller principe i stedet for germ. fyrste. I kirken brukes ord som prior, primas og preses for den første).

Men for de fleste dødelige er spørsmålet om endetiden viktigere enn tilblivelsen; det siste blir viktigere enn det første. Hvem hersker etter døden? Hvem viser vei gjennom "dødsriket"?
Og hvordan kunne de som mente de hadde en slik kunnskap, f eks magerne, på en lettfattelig måte signalisere dette til omverden? Hvilke endetegn kunne de bruke? Jo, de snudde luen bak/ fram. Slik kom enden fram i pannen.

Dette vil forklare bakgrunnen for paradokset, omtalt i "Våre arveord", som tilsier at til grunn for ordet "ende" ligger i siste instans en indoeuropeisk/anatolisk konsonantstamme *H2ént- "ansikt, panne, forside". Se ovenfor.

Konklusjon: Den frygiske luen symboliserte på Mithras tauroctonia den samme metafor som Alfa og Omega symboliserer på de kristnes altertavler.

..

Er "fúa" et annet ord for "enden"?

De militære lederne kunne ikke, slik som magerne, signalisere sin okkulte innsikt ved å snu på luen. Hjelmen kunne ikke snues bak fram. For de frygiske "bronsekunstnerne" var ikke dette noen stor hindring. De formet likegodt en hjelm som hadde både en markert panne og en tydelig ende. Se bilde http://en.wikipedia.org/wiki/File:GreekHelmetSwastika.jpg.

Men jernalderens hjelmmakere måtte finne fram til en enklere symbolikk for ledere med religiøse innsikt og verdighet.

På urgermansk hette rødrev ”fúhôn”. Ordet var trolig i slekt med gind. púcchah, "hale". Fúhôn ble avledet til germanske ”fuhsa” som vi kjenner igjen i tyske ”fuks”, engelske ”fox” og norske "fúa" f. Etymologisk er det trolig dyrets karakteristiske hale som har gitt dyrenavnet. Jfr sp. "raposa", fra rabo; hale, og lit. "uodegis" fra uodega; hale.

Svært mye tyder på at germanske ledere viste sin (religiøse) rang ved å bære et hodeplagg smykket med en rødfarget, duskete "fú". (Jfr gardistenes dusk på bowlerhatten http://youhei.net/wp-content/uploads/dimmeklar.jpg ).

Den røde rumpa - eller enden - hadde trolig samme symbolske betydning som Mithras røde, frygiske lue. Rumpen behøvde ikke å bikke framover på lua eller hjelmen, den behøvde ikke formes til å illudere en ende, den var jo den ekte "fúa", den ekte "enden".

I de germanske landene er "rev" et særnordisk navn på det røde dyret, lat. vulpes vulpes . Vi må da spørre: Hvorfor har vi i Norden gått bort fra å kalle vulpes vulpes for fúa og begynt å kalle den for rødrev?

Den mest troverdige årsaken er, etter min mening, at i Norden forlangte ledere som smykket seg med den røde fua, på linje med de romerske "løver", å bli tiltalt - og omtalt - som "ref". Den skikken kan ha blitt innført i Sørvestriket allerede på 200- 300-tallet.

I bloggen ”Mithras oksedrap” kunne vi slå fast at innen det romerske militærvesenet ble den kulten som gikk under merkelappen ”mithraismen”, så å si enerådende fram til slutten av 300-tallet.

Som vi tidligere har sett, var det stort sett romerhærens centurier, lederne for 100 legionærer, som oppnådde å avansere til "Leo", det 4. nivået i mithraismen, og som derved fikk innsyn i de virkelig okkulte delene i magernes lære. Disse "løvene", adeptus secretus secretorum, fortjente derfor den største aktelse og respekt, og ble omtalt som "reverendus" - eller i militærslang - kort og godt for "rev". (Se bilde http://en.wikipedia.org/wiki/File:Centurio_70_aC.jpg).

Den tradisjonen ble senere videreført av kirkens røde kardinaler og biskoper, som f eks i engelsktalende land lar seg titulere/omtale henholdsvis som "the most reverend" og "the right reverend". THE CATHOLIC ENCYCLOPEDIA refererer til en biskop som ble omtalt som "right reverend" allerede på synoden i år 382.

Tradisjonen med å omtale den militære kommandøren og offergoden som "rev", ble også tidlig overført til Norden. I Sørvestriket indikerer de mange stedsnavnene med prefikset ”Ref-” at rangen har vært flittig benyttet opp gjennom århundrene. Se mer utfyllende om dette i avsnittet om "rafaR" i bloggen Hogganviksteinen - noen tolkningsforslag

Trolig ble det gamle nordiske ordet for det røde dyret; fox eller fúa, endret til "rev" fordi den lederen som brukte fua (revehalen) som rangsymbol forlangte å bli tiltalt som "ref". Omtalen som ref, kan så over tid, gitt nytt navn til dyret. (Fú -> rev).

I England var det slik at kongens øverste ombudsmann i et shire, først ble kalt "shire reeve", en tittel som snart ble sammentrukket til ”sheriff”. Germanske "refa" må i frankiske land blitt til "ge-refa", og senere blitt sammentrukket til "greve”.


Mikkel rev

Reven kalles på norsk, svensk og dansk også for ”mikkel”. Forfatterne av ”Våre arveord” mener navnet må være tatt fra erkeengelen Mikael. I katolsk tro rangerte Mikael som nr 3 i Guds hierarki, etter Kvitekrist og Maria. I høytidelig lag drakk vikingene først Krist skål, så Mikkels skål. “Mikkelsmess” den 29. september var den største og festligste høytiden i høsthalvåret. (Snorre: Olav Tryggvasons saga, kap. 35).

Erkeengelen omtales første gang i Daniels bok som ble skrevet etter diasporaen blant kaldeerne i Babylon, ca år 600- 560 f.Kr. I dag antar mange forskere at boken først fikk sin endelige utforming i det 2. århundre f.Kr. Se: http://www.home.no/phscs/danielsbok/index.html

I Daniel 12:1 blir Mikael blir omtalt som "han som verner dine (Daniels) landsmenn". Og i Åpenbaringen 12:7 står det at Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen (den onde) og hans engler. Se: http://www.bibel.no/nb-NO/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=REV&chapter=12

Daniels bok er sterkt påvirket av kaldeernes verdensanskuelse og deres dualistiske tankegang om at godt og ondt, lys og mørke, liv og død, død og oppstandelse, osv strides om makten, og at den enkeltes individuelle handling kan påvirke utfallet av denne striden. Dette gjelder spesielt for det apokryfe skriftet: "Tillegg til Daniels bok".

For de romerske offiserene, som var innvidd i mithras-kulten, kan ikke overgangen til kristendommen ha medført så store endringer. For det er liten tvil om at både jøder, mithraister og de kristne kikefedrene var sterkt påvirket av kaldeisk tankegods.

Hvis navnekombinasjonen "Mikkel rev" stammer fra engelen (Michael reverendus), er den neppe blitt brukt her i Norden før i frankertiden, og da som en hedersomtale av erkeengelen som hadde en meget høy stjerne blant vikingene. Senere har den gode samklangen i navnet slått over på det røde dyret.

Men, navnekombinasjonen ”mikkel rev” behøver ikke å stamme fra erkeengelen Mikael. Etymologisk kan navnet også forklares ut fra det norrøne adjektivet "mikill", som betyr ”mye", "stor" eller ”i stor grad”. Jfr Miklagard, det norrøne navnet på "storbyen" Konstantinopel, og Micklegate, "storgata" i vikingbyen Jorvik (York).

Å omtale en person som ”mikill rev” ville ha vært helt på linje med kirkens omtale av de røde kardinaler som ”most reverend”. Det er rimelig å tenke seg at sørvestingenes "commander in chief ", ikke bare ble omtalt som rev, men som mikill rev, og at det er i den betydningen vulpes vulpes har fått det nordiske tilnavnet "mikkel rev".

Hvis navnekombinasjonen "mikkel rev" har en slik etymologi, kan tilnavnet blitt brukt på dyret allerede i sen romertid.

Vi kan trolig helt utelukke at det norr. adjektivet "mikill" og englenavnet "Mikael", kan ha samme etymologiske opphav. For etter hebraisk tradisjon skal navnet Mîkhā'ēl bety: "Hvem er som Gud?", og da blir et felles utgangspunkt nesten umulig. Men det utelukker selvsagt ikke at norrøne stedsnavn som Miklagard og Micklegate kan være oppkalt etter engelen.

Det gamle høytyske herskernavnet Reginhart ligger til grunn for franske "renard", rev. I frankertidens Europa, må det vært velkjent at en som bar navnet Renart eller Rennè, var en rev, en renard.

Gautreks saga forteller at Rennè var en av kong Vikars kommandører og mest betrodde menn. Ved oppnådd pensjonsalder, fikk Rennè en øy "utenfor Jæren" til odel og eie. Øya har siden båret navnet Rennès-øy.
Sagaen beretter så en lang og eventyrlig historie om Rennès sønn, Ref. Han var "askeladden som vant både prinsessen og halve kongeriket“, og endte opp som jarl hos "gautrek", gøtakongen.
Se bloggen Ref fra Rennesøy


And eller ende?

Kan symbolikken i Mithras lue; "jeg er den første og den siste", "jeg er alfa og omega", også spores tilbake til to av frankertidens mest berømte hjelmer, nemlig prakthjelmen fra skipsgraven i Sutton Hoo i East Anglia, og den nesten like praktfulle hjelmen fra Vendel i Uppsala? Begge er fra tidlig på 600-tallet, og noen mener at de kan være laget av samme finsmed.

Bilde: Prakthjelmen fra Vendel

Noe ulikt er det på begge hjelmene, helt i front, hamret ut bilde av en and. Hvis de er laget av samme finsmed, kan den delen som opprinnelig dekket nesen på Vendelhjelmen blitt hugget av og senere erstattet med en provisorisk dykkand.

I følge "Våre arveord" s. 34 f, går det germanske ordet for and, (pl. ender), "tilbake på en indoeuropeisk stammeform H2enH-t- som også ligger til grunn for latinske anas f. ; and.
(Se bilde av anas acuta, stjertand: http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Northern_Pintail.jpg ).

Likheten mellom de latinske ordene anas og anus "endeåpning" - som i dyreverdenen sitter under haleroten - er neppe tilfeldig.

Vi har ovenfor nevnt det tankekors at til grunn for ordet "ende" ligger i siste instans den indoeuropeiske stammeformen *H2ént- "ansikt, panne, forside". Må ikke da likheten til den indoeuropeiske stammeformen H2enH-t-, som ligger til grunn for latinske anas "and", også kunne forståes som mer enn en tilfeldighet?

Bæreren av den svenske hjelmen viser - som Mithras - både sin forside og sin ende; jeg er alfa og omega, jeg har ansvar for alle mine menn. Implisitt kan det også ligge et budskap til motstanderen: "Se godt på den enden jeg viser deg nå, for det er den eneste du får se. Jeg viker aldri og flykter aldri". Tanken på å bli såret av en pil i setemuskulaturen (fúa), var vikingenes største mareritt.

..
Hertugen i Sutton Hoo

..
Bakgrunnen for at den fellesgermanske betegnelsen for ”and” i engelsk ble endret til ”duck”, kan ha vært at der ble hjelmmerket "and" tatt i bruk av ledere som ville tituleres som dux eller "duke". Etymologisk er det en parallell til den nordiske endring fra fellesgermanske "fúa" til det særnordiske ordet "rev".

..
Bilde: Prakthjelmen fra Sutton Hoo

De engelske ordene ”duck” (and) og ”duke” (hertug) er til forveksling likelydende. I den romerske hæren var en ”dux” øverst kommanderende for to eller flere legioner. En dux hadde f. eks. kommandoen over alle de tre legionene som var deployert til Britannia.

I England må en anglesaksisk “duke” ha vært leder for flere shire, trolig en hel landsdel. Det uvanlig rike funnet i Sutton Hooe har fått de fleste historikere til å mene at det her var avdekket en kongegrav. Symbolikken på hjelmen viser at dette ikke er riktig.

Se bilde: http://en.wikipedia.org/wiki/File:Sutton.Hoo.Helmet.RobRoy.jpg

Men en hertug kunne godt være kongens bror, eller en "lydkonge" under den mektige frankerkongen. Dekoren på den praktfulle pengepungen, med frankiske mynter, viser vel at "anda" var underlagt den frankiske "ørnen". Se bilde: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/16/Sutton.Hoo.PurseLid.RobRoy.jpg

Stedsnavnet "Sutton Hoo" antar jeg stammer fra de samme røttene som norr. "Sjautjan Hoog"; sytten hauger. Navnet må i så fall blitt etablert før den siste haugen, den attende, kom til.


Ducks and drakes

På 800-tallet ser det ut til at selvstyrte nordiske ”sjøkonger”, som ledet små flotiljer av vikingskip, begynte å utfordre det angelsaksiske militærvesenet. Den "koselige" duck-symbolikken måtte da gis en mer krigersk utforming. Etter hvert begynte ildflammer å slå ut fra det gapende andenebbet, noe som fikk anda til å skiftet karakter. Den ble til en flyende drage, norrøn. dreki, gm. sax. draca.

På engelsk kalles fortsatt en hann-and for ”drake”, og på nordisk for ”andrik” (egentlig and-drake). Det er kun vestlige drager som opptrer med bevingede forlemmer (fugleform). Østens drager er slangelignende.

En populær form for vedding, blant roere (vikinger) har vært å spille “ducks and drakes”, dvs å skeine runde, diskusformede steiner bortover en stille vannflate. Vinner kunne for eksempel være den som fikk flest “ducks” i kastet.


Konklusjon

Jeg har tidligere omtalt "rev" og "duck" som symboler på makt og rang i romer- og frankertiden.

Se "Stavangeren" nr 3, 2008, Medlemsblad for Byhistorisk Forening, s. 36 ff. Artikkelen fins på nettstedet http://www.byhistoriskforening.org/ der alle medlemsbladene kan hentes fram ved å klikke på vignetten "Tilfeldige Stavangeren".
Jeg viser også til bloggen av 25. 09. 08 Sørvestrikets historie s. 9-12 som omhandler det samme, og til senere blogger som tar opp "ref-symbolikken".

Når jeg her har tatt rangsymbolene opp til ny gjennomgang, har det to årsaker:

1) For det første mener jeg nå å kunne påvise at viktige sider ved vikingtidens (0 - 700 e Kr) symboler for makt og rang reflekterer gammel, hellenistisk tankegang med røtter tilbake i århundrene før vår tidsregning. Tankegods som ble videreført til Sørvestriket gjennom mithraismens oppblomstring innen det romerske militærvesenet i de tre første århundrene etter Kristi fødsel. Se avsnittet "Mithraismen i Sørvestriket" i bloggen: Mithras oksedrap

2) Dernest fant jeg grunn til å ta opp den gamle problematikken om "høna og egget". Jeg har tidligere ment at for en nordisk leder som ønsket å bli titulert som "ref ", var det naturlig å velge (rød)rev som symbol. Det var da underforstått at rev var det navnet som på den tid ble brukt på dyret. Etter hvert er jeg blitt mer og mer usikker på om det var slik det gikk til.

Som det framgår av denne bloggen, mener jeg nå at de militær-/religiøse lederne først brukte den røde "fua" som symbol for "enden". På 200-300-tallet inntrådte det så et skifte ved at disse (fú-bærende) lederne - etter romersk militær skikk - ble tiltalt/omtalt som "rev". På nordisk folkemunne førte dette etter hvert til at dyrenavnet også ble endret til "rev" (fúa -> rev). Tilsvarende har det framtvunget at "reva" ble et nordisk nyord for "enden".

At "and" på engelsk kalles "duck" har samme begrunnelse. Betegnelsen "duke" ble der benyttet som en nedarvet rang fra romertiden. En slik tradisjon fantes ikke i Norden. "Tvillingendene" på hjelmene fra Sutton Hoo og Vendel framtvang derfor fuglenavnet "duck" i England, men ikke i Sverige.

Det er nå vel kjent at en kommandør over hundre soldater i nordisk sammenheng kalte seg "hund". Om "menneskets beste venn", hunden, allerede i romertiden hadde fått sitt hundenavn, er jeg fortsatt usikker på.

Bilde: De tre vise menn Balthasar, Melchior og Kaspar framstilt med frygiske luer i en mosaikk fra seint på 500-tallet i La basilica di Sant'Apollinare Nuovo i Ravenna, Italia.

..