Sørvestrikets historie

Mitt foto
Navn:
Sted: STAVANGER, Rogaland, Norway

Lyngdal realskole. Mandal realartium. Stavanger can.mag. med bl.a. fagene historie og kristendom. Undervist ved Tastaveden ungdomskole, avdelingsleder ved Pedagogisk senter, personalsjef i Statoil, nå pensjonist.

torsdag 21. oktober 2010

Inglingene i Ynglingatal


Inglinger eller ynglinger?

Kongedynastiet Ynglingene
- historien bak navnet




I den forrige bloggen Kongeideologi i Ynglingatal diskuterte vi hvorvidt det var sannsynlig at Snorre hadde rett i at guden Frøy også ble kalt Yngve, og om det var gudenavnet Yngve-Frøy, eller Yngvifrey, som hadde gitt navn til kongeætten ”Ynglingene”, og følgelig også gitt navnet til Tjodolf fra Kvinens genealogiske kvad ”Ynglingatal”.

Are ”Frode” Torgilsson, 1067 – 1148, begrunnet 100 år tidligere Ynglinge-navnet med at stamfaren til ætten var Yngvi Tyrkjakonungr. Med det trekket mente han trolig å føre ætten tilbake til Troja i Lilleasia og koble den norske kongeætten til en sidegren av den frankiske.





Bildetekst: Narrespillet omkring den "trojanske hest" ble bystaten Trojas bane. Utsnitt av maleri av Domenico Tiepolo

En frankisk urlegende fra begynnelsen av 600-tallet, forteller at trojanerne etter nederlaget for grekerne i den trojanske krig, ca 1200 f. Kr, hadde vandret nordover langs kysten av Svartehavet. Der hadde stammen delt seg i tre grener: Mazedoni, Torci og Franci.

Legenden sier at stammegrenen Mazedoni slo seg ned i Nord-Italia (etruskerne?), at Torci slo seg ned ved Donau og at Franci slo seg ned ved Rhinen. Trolig er det kongen for grenen Torci (Turci) islendingen Are kaller Yngve Tyrkjakonge.

Det antas at legenden er formidlet til Are av den islandske presten Sæmund Sigfússon som i 1070-årene oppholt seg i Frankerriket, sannsynligvis i Paris. Her har Sæmund trolig også blitt kjent med den euhemeriske forståelse av gudenes opprinnelse, og formidlet den videre til Are Frode.

Sæmund ”Frode” Sigfússon, 1056 – 1133, var den første islandske sagaskriver vi kjenner navn på. Han var utdannet prest og skrev sine historieverk på latin. Etter studieoppholdet i Paris, ser det ut til at han knyttet gode forbindelser både til erkebiskopen i Lund og til norskekongen Sigurd Jorsalfare. Sæmunds sønnesønn, Jón Loftsson, var fosterfar til Snorre.

For historieskriveren Are åpnet Sæmunds kunnskaper for nye horisonter. De nordiske folk hadde innvandret fra historiske kjernesentra som Anatolia og Donau, og med den nyvunne, euhemeriske forståelsen kunne Tjodolfs fyrsteslekt forsynes med ”gudelige” forfedre. Og ikke nok med det, nå kunne også de nordiske folk presenteres som en sidegren til frankerne. (Jfr WB 1964 side 98 ff).

Forholdene i Anatolia beskrives i bloggen Mithras lue og hjelmene fra Vendel og Sutton Hoo bloggarkiv februar 2010.

Historien om Troja var så berømt i europeisk middelalder at en rekke slekter og folkeslag diktet legender som kunne spore dem tilbake til den. Mest kjent er vel Vergils ”Aeneiden” som sporer grunnleggerne av Roma, og det julio-claudiske dynasti, tilbake til den trojansk prins Aeneias.


Bildetekst: Aeneias flykter fra den brennende byen Troja. Maleri av Federico Barocci

I ”Historia Britonum” fra 800-tallet, er det gjengitt en legende om at Brutus, barnebarnet til Aeneias, var den første konge i Britannia, og at landet skal ha fått sitt navn etter han. Legenden kan meget vel ha vært en del av Håkon Adalsteinsfostre's skolelærdom, og viderefortalt til Håkons hoffskald, Øyvind Skaldespiller.

Are Frodes arvtaker etter 1) Yngvi Tyrkjakonungr var 2) Njordr Svíakonungr, og etter ham fulgte 3) Freyr og deretter Fjolne. Fjolne fremstår som den første kongen i Tjodolfs Ynglingatal. Grunnleggeren av kongedynastiet heter Yngvi.

Historia Norwegiae (HN) har disse tre leddene før Fjolne: 1) Ingui-rex-Swethiæ, 2) Neorth og 3) Froyr. HN er skrevet på latin av en ukjent munk, trolig i Norge, ca 1170. En av de kildene munken har benyttet er Tjodolfs Ynglingatal. En kopi av Historia Norwegiae ble gjenfunnet i Skottland i 1849. For oss blir det viktig å notere at grunnleggeren av kongedynastiet heter Ingvi.

Et halvt århundre senere står historikeren og euhemerisme-teoretikeren Snorre Sturluson, 1178 – 1241, på Ares skuldrer og skuer bakover på sitt historiske landskap. Han ser at det er et viktig element som mangler: Fra Asia kom ásagudene, fremfor alle Odin, men Are har ikke tatt ham med i sin kongelige stamtavle, kun to guder fra vanefolket har fått plass der.
Vanegudene Njord og Frøy var ikke gode nok for Snorres kongerekke. Skal det være, så skal det være. På hans liste må Odin stå i spissen, og det betyr at Yngve Tyrkerkonge må ut.

Dette trekket medfører nok litt hodebry, for derved forsvinner også begrunnelsen for Ynglinge-navnet. Men Snorre retter dette opp ved å gi guden Frøy tilnavnet Yngve -> Yngve-Frøy. I Ynglingesaga kap. 10 skriver han: ”Frøy het Yngve med et annet navn”. Og han legger til: ”Yngve ble lenge brukt som hedersnavn i hans ætt, og hans ætlinger ble kalt Ynglinger”.

I Ynglingesaga setter Snorre opp denne fyrsterekken før Fjolne: 1) Ódinn, 2) Njordr, 3) Freyr – Yngvi-Freyr. Han gjør likevel Yngvi-Freyr til grunnlegger av kongedynastiet.

Bildetekst: Yngve-Frøy er her avbildet sammen med en "jofurr", villsvingalten "Gyllenbuste". Villsvin var uppsalakongenes hjelmmerke. Nasjonalromantisk tolkning av Jacques Reich


Men i prologen til Edda (i Håndskrift U) skriver Snorre noe helt annet: ”Med Odin fór Yngve, han ble konge i Sverige etter ham. Fra ham (Yngve) kommer den ætten som kalles Ynglinger”. Her blir Yngve verken identifisert med Frøy, eller med slektskapsforhold til Odin. I Snorres Edda heter grunnlegger av kongedynastiet Yngve.

Hvis vi kan sette Yngvi = Ingvi, er Snorre her helt på linje med både Are Frode og den norske munken som skrev HN. Men det er langt fra sikkert at vi kan det. I det minste krever det at vi gir oss ut på en lang historisk vandring gjennom germanske landskap, fra den tiden keiser Augustus styrte Romerrike til den tiden Ragnvald Heidumhàr styrte Sørvestriket, før vi med krav på troverdighet kan trekke en slik konklusjon.

Heldigvis har Walter Baetke gått opp denne løypa tidligere slik at vi kan følge hans spor. For ingen av de to norske professorene, Gro Steinsland og Claus Krag, som begge i 1991 gav ut studier om Ynglingatal, fant grunn til å vie spesiell oppmerksomhet på Ing- navnet.

At Krag ikke gjorde det er forståelig, han konkluderte jo med at Ynglingatal var et forfalsket dikt, produsert av islandske ”frode menn” på 11-1200-tallet. At Steinsland ikke bruker plass på spørsmålet er mer egnet til undring etter som hun ikke tvilte på at Ynglingatal skulle dateres til tiden før 900-tallet.
.
Der hvor Baetke brukte 25 tettskrevne sider på en historiske gjennomgang og analyse av problemet Ing, bruker ikke Steinsland mer enn noen setninger på omtalen av den samme gåten. Problemløsningen overlates til leseren ved i en fotnote å henvise til Baetke side 103 ff.
Riktignok er den henvisningen upresis, siden Baetkes gjennomgang og konklusjoner først kommer i avsnittet ”Yngvi og Ing” 50-60 sider lengre ute i avhandlingen.
Men greit nok, vi må jo tro at hun har lest Beatkes avhandling, og ikke bare forholder seg til hva Joan Turville-Petre refererer fra den. Litt rart er det likevel at hun i fotnote 33 skriver at " Anthony Faulkes, 1977, antar at der er en sammenheng mellom Tacitus' Ingævones, Ingwine i Beowulf og ynglingene". Rart fordi dette er synspunkter som ble grundig underbygd og lansert av Baetke i avsnittet "Yngvi og Ing" allerede 13 år før Faulkes. Jfr Gro Steinsland: ”Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi”, Oslo 1991, side 184.

I sin studie om Ynglingatal, "Yngvi und die Ynglinger" Berlin 1964, har Baetke også undersøkt om Yngve ble dyrket som en selvstendig guddom i førkristen tid, og konkludert med at det ble han ikke. Yngve fins ikke i Snorres Gylfaginning der Nordens ”pantheon” ellers er fullstendig opplistet. Heller ikke Eddas ”gudekvede” eller den mytologiske skaldediktningen kjente guden Yngve.
Hans konklusjon var: ”Man kann mit Ziemlicher gewissheit sagen, dass er nicht zu den mythologischen Gestalten des Nordens gehørte; ganz sicher ist er nie wie Njörd und Frey im Kult verehrt worden”. (WB 1964 side 114).

Baetkes ærend var å vise at Yngve ikke ble dyrket som en selvstendig guddom i førkristen tid. Men Snorre brukte Yngve som et tilnavn "den euhemeriske guden” Frøy; en høvding fra Vanaland som ble konge i Uppsala. Sagt på en klarere måte: Yngve + Frøy = Frøy.

Steinsland skriver på side 184 i avhandlingen sin : ”Baetke nekter enhver forbindelse mellom Yngve, Ing- og Frøy, for ham var Yngve ingen mytisk skikkelse, men en germansk heroskikkelse”.
Dette er i beste fall en upresis forståelse av Baetkes synspunkter. Det Baetke benekter er at det eksisterte en forbindelse mellom den germanske stamfaren for Ingaevonene og den ”svenske” vaneguden Frøy i førkristen tid.

Han benektet ikke at frode menn på Island satte likhetstegn mellom Yngve og Frøy. Han var - i motsetning til Steinsland - klar på at Ing og Yngve ikke var identiske, men spilte forskjellige roller. Ing var primært stamfar for en germansk folkestamme, mens Yngve, i norrøne skrifter, er grunnlegger av et kongedynasti i Vestfold.

At Steinsland misforstår Baetke, kommer for så vidt enda klarere fram når hun fortsetter med å slå inn åpne dører:

Men Snorri sier utrykkelig at Frøy og Yngve er identiske skikkelser, jfr Ynglingesaga 10: Frøy het Yngve med et annet navn. At han bygger på gammel tradisjon, viser skalden Tjodolf som i Haustlong 10 anvender betegnelsen Yngvi-Freyr: allar ættir Yngvi Frey. Sammenstillingen er altså kjent allerede på 800-tallet, og vi må avvise argumentasjonen fra Walter Baetke som sier at tradisjonen som identifiserer Frøy og Yngve er av ung alder.
Man må medgi at spørsmålet om forholdet mellom Yngve, Frøy og Ing- er komplisert, og her er flere usikre momenter. Det står imidlertid fast at Frøy allerede på Tjodolfs tid var kombinert med navneformene Yngve og trolig også Ing-. Når Snorre utrykkelig sier at et annet navn på Frøy er Yngve, stadfester han med sannsynlighet en tradisjon som var festnet på hans tid. Sammenfattende kan vi si at tradisjonen om at Frøy var knyttet til Ynglingeætten som dennes mytiske stamfar i form av Yngve, står sterkt. Dikter og tilhører har trolig kjent en tradisjon som lar Ynglingeætten ha sitt utspring i Frøy”. (GS 1991 side 184).


Vi kan selvsagt ikke, ut fra Snorres forskjellige euhemeriske innspill på 1220-tallet, slutte noe som helst om hva dikter og tilhørere var kjent med på slutten av 800-tallet.
Det er også dristig å avvise at Baetke kan ha rett i at tradisjonen som identifiserer Frøy og Yngve er av ung alder, når hun kun underbygger dette ved å vise til Haustlong 10.

Det er på ingen måte sikkert at Haustlong er skrevet av den samme Tjodolf som skrev Ynglingatal. Historiker Claus Krag argumenterer i studien ”Ynglingatal og Ynglingesaga” Oslo 1991, for at Haustlong først er skrevet på slutten av 900-tallet. (CK 1991 side 19).

For det som er helt sikkert er at ”betegnelsen” i Haustlong 10, ikke kan brukes som ”bevis” på at Yngve-Frøy - allerede på 800-tallet - ble oppfattet som grunnlegger av kongedynastiet.
Det er i hele tatt en svakhet ved Steinslands argumentasjon at hun ikke trekker opp et skarpere skille mellom folk og kongedynasi. Når skalden i Haustlong sier: ”Allar ættir Yngvi Frey”, er Yngvi Frey navngitt som mytiske stamfar for et folk. Og det er ikke noe nytt for den tiden. Slik er navnet Yngve også brukt i Ynglingatal der Dyggvi i strofe 7 omtales som storkongen over Yngves folk ; ”ok allvald Yngva thjódar”.

At de germanske folkeslag i førkristen tid regnet sin opprinnelse fra en guddom er – som vi nedenfor skal se - udiskutabelt. Men det skiller ikke kongeætten fra resten av den folkestammen. Det gir ingen spesiell guddommelig kraft (mana) eller hell & lykke til kongeætten, og kan derfor ikke brukes som argument for at det eksisterte en sakral kongeideologi i førkristen tid. Yngve som stamfar for folket, gir per se ingen forklaring på hvorfor Tjodolfs genealogi kalles Ynglingatal.
Hvis vi tror at Yngve var stamfaren for et folk, må det være lettere å lete etter folkestammen ”Ynglingene” enn etter kongedynastiet ”Ynglingene”. For i utgangspunktet kan vi ta som gitt at ingen kongeslekt får tilnavnet ynglinger så lenge de bor blant ynglingefolket.

Her settes det inn den samme språklige ”lovmessighet” som tilsier at en hallingdøl aldri vil få tilnavnet ”halling” av sine sambygdinger, hallingdølene, så lenge han bor i Hallingdal. Men hvis en eventyrlysten hallingdøl dro ut i verden og endte opp som grunnlegger av et kongedynasti i Vestfold, kunne det nyetablerte kongedynastiet meget vel kalle seg for Hallingene.


Hvilken lærdom kan vi trekke av dette?
Det må ha vært vel kjent blant ”frode menn” på Island at Tjodolfs dikt ble kalt ”Ynglingatal”, men hvorfor genealogien til kong Ragnvald fikk navnet Ynglingatal, må de milt sagt ha vært svært usikre på; ja, trolig hadde de ingen peiling.


Walther Baetke sier han har gått igjennom alle de norrøne skriftkildene, men finner ikke noe der som på en avgjørende måte kan løse ”ynglinge-gåten”. Han skriver:

”Das schaldiche Material liess einem sachlichen Zusammenhang Zwischen den Namen Yngvi und Ynglingar nicht erkennen. Unsere Untersuchung hat ergeben dass die norrönen Quellen überhaupt keine sichere Handhabe liefern, um den Namen jener Dynastie zu erklären. Besthe, wie auch wir annehmen, ein sprachlich- historicher Zusammenhäng Zwischen beiden Namen, so muss er in ihrer Vorgeschicte liegen und kann nur in aussernordischen Quellen gesucht werden”. (WB 1939 side 139).


Svenske skilfinger

Slik en rekke svenske og norske forskere har gjort før ham, avviser Baetke at navnet Ynglinger refererer til den svenske delen av kongerekken. Han peker på at uppsalakongene kalte seg ”Skilfingar”; som han anser som et mer nobelt slektsnavn enn Ynglinger. (Om kongeættenes status se ”Beowulf” og ”Skáldskaparmál” og WB 1964, side 134).

I Ynglingatal strofe 17 og18 kalles kong Egill både Týs ætling (óttungr) og ”skilfingers ætling” (Skilfinga nid). Det viser vel at vi i utgangspunktet bør være åpne for at de ulike epitetene bør vektlegges noenlunde likt? Så hvorfor skulle Uppsala-kongene ta slektsnavnet Ynglinger?



Norske ynglinger


Stort sett er det enighet om at Ynglinge-navnet kun reflekterte den ”norske” delen av kongerekken. ”Ynglingene” er de seks siste kongene i kongerekken, konger som vi mer eller mindre kan lokalisere til Vestfold, og da spesielt til Geirstad (nå Gjerstad); gården som avstod grunnareal til kaupangen i Tjølling.

Men hvor kom de fra, Geirstad-kongene, når de ikke kom fra Uppsala? Kom de fra Vestfold - eller tilgrensende fylker - eller var de representanter for et invaderende, utenlandsk kongehus?
.

Danske skjoldunger

Baetke mener at sterke grunner taler for at ynglingene kom fra Danmark. (WB side 139).
Den danske kongeætten på Sjælland kalte seg Skjoldunger. Grunnlegger av dynastiet var Skjold, en sønn av Odin. Kanskje var det en omplantet grein av den ætten som hadde rotslått seg i Norge? Men det er ikke sikkert på noe vis.
Jeg vil holde det for mer sannsynlig at det var en grein av kongehuset i det ullproduserende ”sauelandet” Jylland som kom til Vestfold og slo rot der, og de kan ha kalt slekten sin noe helt annet enn Skjoldunger.


.
Walter Åkerlund

At Ynglingeætten kom fra et dansk kongehus er synspunkter som tidligere er flagget av en rekke andre forskere, fremfor noen er det gjort med tyngde av svenskene E. H. Lind og Walter Åkerlund.
Den svenske filolog Walter Åkerlund publiserte i 1939 den skjellsettende avhandlingen ”Studier over Ynglingatal” (WÅ 1939).
Åkerlund mente det var overveiende sannsynlig at Ynglingatal var av gammel dato; fra slutte på 800-tallet. Han fant ingen overbevisende belegg for en senere datering. Derimot fant filologen i sin nitide grammatiske gjennomgang og analyse av teksten i Ynglingatal’s 90 helminger, ”filologiska skäl” som pekte mot en tidlig datering; ”versfötterna gjör intryck av att vara tidiga”.


I tillegg var Åkerlund tydelig på at Tjodolfs ”norske” kongerekke bygde på dansk kongetradisjon. Slik jeg forstår både Åkerlund og Baetke, antar de at Tjodolfs Ynglingatal er blitt til noenlunde slik jeg forsøker å fremstille det nedenfor.


Tjodolf hadde skaffet seg tilgang til den svenske navnerekka over uppsalakonger. Den strakk seg fra kong Fjolne i keiser Augustus fredstid (ca år 0) og helt opp til hans egen samtid (ca år 870). Der var navn på 27 svenske konger – trolig fordi en tidsramme på 900 år, fordelt på 3 konger pr århundre, tilsier 27 navn på kongelisten. Dette var i sin helhet navn på konger som alle hadde levd og regjert i Sverige.

Deretter gikk han til sin oppdragsgiver, kong Ragnvald og ba han komme opp med navnene på sine forfedre i Norge så langt tilbake som han husket og / eller slik han var blitt fortalt om forfedrene sine. Han fikk da navn på fem av kongens aner.

Det Tjodolf så gjorde, billedlig talt, var at han klippet bort de seks siste navnene på den svenske kongelisten og limte inn Ragnvald og hans fem forfedre i stedet. Derved var den nye ”norske” genealogien komplett. (Se WÅ 1939 side 3 og 73 ff og WB 1964 side 138).
Det som gjenstod var et ”gravearbeid” med å fremskaffe bakgrunnsstoff om kongene slik at han kunne dikte inn litt liv og død – og gravlegging i strofene. Kongene måtte få ”kjøtt og blod på beina” slik at han kunne få litt ”swung” på diktet sitt. Åkerlund mente at Tjodolf ”otvivelaktig har häft svenska sägner, ja, rentav kväden att bygga på". (WÅ 1939 side 77).


Kvindølen - som av Snorre ble gitt tilnavnet ”den frode”; dvs. en som er særlig kunnskapsrik i historie og ættesaga – har vel balt litt ekstra for å få til en troverdig overgang mellom den sammensveiste ”svenske” og ”danske” kongerekken (strofene 28 til 32), men her måtte nok sørlendingens dikteriske evne trå til, for det virker som om bakgrunnsstoffet for de tre første kongene i ”danskerekka” - billedlig talt - var tre navn (Halfdan, Eystein, Halfdan) på tre blanke ark. Noe hoff av ”frode menn” kan verken Ragnvald eller hans aner omgitt seg med, og det var vel nettopp det Tjodolf var satt til å pynte på.

Som vi har sett er det ut fra nordiske kilder høyst uklart hva navnet Yngve kom fra. Navnet kan ha blitt kjent i norrøne skrifter på grunn av noe så enkelt som at kong Ragnvald fortalte Tjodolf at ætten hans kalte seg ”ynglinger”, og at Tjodolf derfor valgte å kalle diktet sitt for ”Ynglingatal”. Men for oss er dette ingen tilfredsstillende løsning på gåten, vi må vite hvorfor de kalte seg Ynglinger.
.

Gammel svensk og gammel dansk

Det som først og fremst røper Tjodolfs ”klipp og lim” opplegg, er overgangen til danske kongenavn. Og de navnene kunne Tjodolf vanskelig endre på uten å risikere å få kong Ragnvald på nakken.
Allerede i 1896 pekte den svenske forskeren E. H. Lind på at navn fra 800-900-tallet, slik som: Halfdan, Godrødr, Ragnarr og Haraldr var danske kongenavn. Lind kunne ikke finne noen annen forklaring på dette enn den ”att den norska konungaätten i verkligheten var dansk till ursprunget: en i Norge omplanterad gren av ett danskt konungahus från vikingtiden”. (Jfr WÅ 1939 side 4).

.
Walter Baetke konkluderte også noenlunde likt: ”Es scheint dass die Annahme dänicher Herkunft für die Ynglinger einen Weg zur Lösung der Frage zeigt”. (WB 1964 side 139).
Men før vi går til våre naboer i sør, må vi ta en tur tilbake i historien og se på det vi vet om våre germanske røtter.

Innledningsvis refererte vi til middelalderske legender som knyttet sammen frankere og nordboere, nå skal vi tilbake til de germanske urlegendene slik de ble fortalt på keiser Augustus tid. Vår primere kilde er historikeren Tacitus som ca år 98 forfattet historieverket ”Germania”.

Tacitus


Den romerske advokaten og senatoren Gaius Cornelius Tacitus (55-117 e. Kr) var en av antikkens største historikere. Ett av hans hovedverk er Germania som beskrev samfunn og levevis hos stammer i Vest-Germania. Han var gift med Julia Agricola, datter til den berømte hærføreren Gnaeus Julius Agricola (40- 93), som var guvernør i romerske Britannia, fra 78 til 84. Der beseiret han kelterne i det som nå er Wales og Nord-England. Deretter invaderte han Skottland og beseiret caledonerne i slaget ved Mons Graupius, trolig et sted i Aberdeenshire.

Etter slaget ble det proklamert at all motstand i Britannia nå var beseiret, og da Agricola i 84 ble kalt tilbake til Roma, ble han hyllet med triumftog. Agricola benyttet aktivt den romerske flåten i sine militære fremstøt, og det var i hans tid som ”Commander in Chief” flåten for første gang seilte rundt de britiske øyer.
Det var et meget godt forhold mellom Agricola og svigersønnen Tacitus som nøye beskrev hans felttog i sine verker. Vi kan vel anta at en god del av Tacitus kjennskap til de germanske stammene ved Nordsjøen, kommer fra samtaler med svigerfaren. For det er lite som tyder på at Tacitus noen gang var der selv. Tacitus brukte selvsagt også andre skriftlige og muntlige kilder. Spesielt vet vi at flere av Plinius den eldres (23-79) verker var viktige kilder for Tacitus. Det samme kan sies om brevvekslingen og vennskapet med Plinius den yngre (61-112) som var nevø og fostersønn til Plinius den eldre.


Ingaevonene

Tacitus forteller at germanerne trodde de stammet fra ”Mannus”; mann, menneske, en sønn av den jordfødte guden "Tuisto". Fra de tre sønnene til Mannus stammet de tre germanske folkene: Ingaevoner som bodde nærmes havet, Herminoner som bodde midt i landet, og de øvrige som ble kalt Istaevoner. (Germania kap. 2).

Ut fra stammenavnene er det antatt at de tre sønnene til Mannus hadde navnene *Ing (eller *Ingwas) *Irmin og *Ist selv om Tacitus ikke nevner dette. Navnene til de tre stamfedrene er avledet av stammenavne. I følge Baetke vil det så å si alltid være slik:

"Eponymi erhalten den Namen und die Mythische existenz erst durch ein Abstraksion... Namenserklärung also hat von den Stammesnamen auszugehen, nicht von den Heroenamen”. På tilsvarende vis er nordmennenes stamfar avledet til Nor og danskenes stamfar til Dan, osv. (BW 1964 side 139).

Den presiseringen Baetke her gjør har bred oppslutning bant forskere, selv om nok enkelte mener det fins unntak også for den regelen.
Siden det er slik at stammenavnet gir navn til stamfaren eller til ”stammeheroen”, vil vår Ynglinge-gåte så å si være løst hvis vi kan vise at ”inglingene” for eksempel var en jysk folkegruppe.


De "taciteiske" stamfedrenes navn; Ing, Irmin og Ist, er ikke nødvendigvis å forstå som navn på germanske guder, de kan like godt være å forstå som tyske folkenavn. I Ing har vi følgelig en sagnfigur som ingveonene gjennom sagn og sanger feiret som sin stamfar og/ eller helt.
Tacitus forteller at ingaevonene var de germanerne som bodde ved sjøen (”proximi Oceano).. Hvor ved sjøen presiserer han ikke noe nærmere. Det har ført til en livlig diskusjon blant forskerne; mente han Nordsjøen eller Kattegat eller kanskje Østersjøen?

Ved siden av de tre nevnte folkegruppene, nevner Tacitus også andre: Marci, Gambrivi, Suevi og Vandili.
Plinius d.y. regnet opp fem germanske hovedgrupper: Vandili, Ingvaeones, Istraeones, Hermiones og Peucini.
Vi kan anta at ingaevoner hos Tacitus er samme folkegruppen som kalles ingvaeones hos Plinius. I Altgermanische Religionsgeschichte I, 1956 side 336, regner K. Helm følgende områder til Ingveonene: Jylland, De danske øyene, Sør-Norge og Sør-Sverige. Andre mener at det egentlig bare var Den jyske halvøy og stripen sørøstover det nordtyske fastlandet som kan regnes som ingaevonenes hjemland.
Dette gjør de med støtte i Plinius den eldre som skrev at ingveonene var innbyggerne ved ”Codanus sinus”, Den danske golf, dvs fastlandsstrekningen fra Skagen til kystlandet bakenfor Elben.

.

Bildetekst: ”Codanus sinus” slik den er illustrert på italienske Wikipedia.

Det er liten tvil om at romerne kjente denne kyststrekningen og at den til tider ble patruljert av den romerske flåten. Spesielt før romerne gav opp forsøket på å legge under seg hele Germania vest for Elben og trakk seg tilbake til Rhinens vestbredd.
.

Jfr omtalen av keiser Augustus besøk på Jylland i bloggen ”Vikinger i Kimbreria”. Der skriver han at han fikk besøk av sendemenn fra Cimbrique, Charydes og Semnones som vel da må forståes som tre grener på Ingaevon-stammen.

Det fins en gammel tradisjon som vil ha det til at den stammen som Plinius kaller Vandili, Vandalerne, har gitt navn til Vendsyssel, landet nord for Limfjorden på Jylland. Hos Saxo omtales dette landskapet som Wandila / Wandalia, på Island som Vendill. Tradisjonen om dette er fortsatt omdiskutert.

Jeg finner det mer sannsynlig at landet nord for Limfjorden har fått navn etter "Vendillen", vikingenes navn på Limfjorden. Danske Wikipedia vil ha det til at "vendill" er avledet av roten til verbet ”å vende”; fjorden som ”snor” seg.
Jeg mener det er vel så troverdig at vendill m. er avledet av ”vad”; fjorden som – på sine steder - er så grunn at den kan vades. (Jfr A. Steinnes: "Husebyar" 1955 side 44). Tesen om at den germanske folkestammen vandalene har gitt navn til Vendsyssel, bør slik jeg ser det, avvises.

.
.
Det angelsaksiske runediktet

Det angelsaksiske runediktet, som trolig stammer fra 700-tallet, kobler ”Ing” til det danske folket. Diktet handler om den runen som kalles Ing. Den eldste runerekken er delt inn i tre grupper, i tre ætter. Runen Ing tilhører den gruppen som kalles Týs ætt (Tiwas ætt).

Etter min tolkning blir Tiwas æret med egen runesteinen i Hogganvik. Runesteinen lå trolig på kong Ragnvalds gamle kongsgård utenfor Mandal, stedet hvor kongens "nabobygding" Tjodolf, diktet Ynglingatal. (Se bloggarkiv november 2009, "Runemagien" i Hogganvik).


Tolkningen av runediktet er svært vanskelig. Men de fleste mener det kan forstås slik at det var danskene som først betraktet Ing som sin stamfar. Noe lenger ut i diktet nevnes også en gruppe eller klan som på ags. kalles Heardingas, ”hardhausene”.
Heardingas blir av flere tyske forskere koblet til de legendariske heltene *Hazdingõz, de langhårede, lederklanen blant Vandalene; den stammen som Plinius d.y. kalte Vandili. Norrøn diktning reflekter også middelalderske heltesagn fra denne klanen og omtaler dem som ”haddingjar”, trolig ut fra norr. haddr; kvinnehår. (Se mer om ”Haddingjar” i engelske Wikipedia).

Walter Baetke er ikke helt fremmed for tanken om at vandaler kan ha innvandret til Jylland på 400-tallet, og gitt navn til det landet som Saxos kaller Wandila; Vendsyssel. Men det holder jeg ikke for noe mer enn relativt luftige spekulasjoner. Wandila har navn etter Wandillfjodr; Vadefjord, fordums navn på Limfjorden, sørvestingenes århundregamle ”gateway” til Nordsjøen og Europa.
(fjodr ;ferdselsåre).

Det umuliggjør likevel ikke at runedikteren med ”heardingas” tenkte på ”hardhauser” fra Danmark, og da faller Hardsyssel på vestkysten av Jylland sør for Limfjorden, først i tankene mine. Dette navnet er avmerket der allerede på Ptolemeus kart fra det 2. århundre. Navnet er trolig avledet fra germanske *harud-, skog. Navnet hører muligens sammen med den germanske folkestammen charudes, stammen som Augustus kaller ”Charydes”. Stedsnavnene Hardanger og det tyske Harz-området har trolig samme etymologi.
.

Ellers er det vel kjent at nobelprisforfatteren Johannes W. Jensen i mange år gjennom skrift og tale kjempet for at Himmerland, landet på østkysten av Jylland sør for Limfjorden, skulle bli anerkjent som ”Kimbreria” hjemlandet til folkestammen som Augustus omtaler som Cimbrique; kimbrerere. (Se bloggarkiv oktober 2009, ”Vikinger i Kimbreria”).
.

Beowulf
.
Et annet tegn på at dansker forbindes med ingaevoner har vi i navnet "Ingwine", som forekommer i det gammelengelske heltediktet Beowulf. Kvadets fremste oppgave er tydeligvis å hylle Skjoldungene, den danske kongeætten.
Navnet Ingwine står i samspill med fréa Ingwina og eodor Ingvina. Begge uttrykkene er epiteter til danskekongen Hrodgar, og betyr noe slikt som ”ingvinenes herre” og ”ingvinenes fyrste”. Ingwina kan følgelig bare tolkes som navn på det danske folk, ikke som navn på et kongehus. Det viser at angelsakserne, så sent som da Beowulf ble diktet (ca år 750), knyttet danskene til dette navnet.
Noen forskere mener navnet Ingwine står for ”Inges venner”, andre at det kun er et språklig avvik på stammenavnet ”Ingaevonene”. Uansett er de danske stammenavnene Ingwinene / Ingaevonene heros eponymos for Ing.

Ut fra dette bør spesielt Jylland utmerke seg som et gammelt kjerneområde for Ingaevonene. Om de danske øyer og det sørlige Skandinavia skal regnes med, er mer usikkert. Det gamle innlandssvenske kongeriket i Uppsala vil trolig falle utenfor.

Det 2000 år gamle sporet leder oss til den konklusjon at det primært var jydene; dvs. folkene som bodde i Jylland og Schleswig-Holstein som på Augustus tid ble kalt Ingaevoner.
.


"Limet" i germanske stammeforbund
.
Som vi har sett var Plinius d.e.'s Ingaevoner-stamme allerede på Augustus tid oppdelt i mindre stammegrener. Hva var det som likevel bant dem sammen? Var det et språklig fellesskap som gjorde det enkelt for dem å forstå og formidle hverandres kultur? Eller delte de på et felles "skattkammer" av sagaer og episke sanger?
Tacitus forteller at germanerene stod oppmarsjert og sang alle sine historiske sanger om stammens forfedre og heltedåder før de gikk til angrep. (Germania kap. 3).
Ingaevonene kan også ha vært et militærpolitisk stammeforbund i motstandskampen mot de romerske legionærene. Stammeforbundenes seier i Teutoburgerskogen i år 9 e. Kr, der to romerske legioner fikk sitt endelikt, satte en endelig stopper for romernes framrykking mot Elben.

Men at det var en endelig seier kunne jo ingen vite. Beredskapen måtte opprettholdes og rekkene sluttes på ny og på ny. Minnefestivaler over seieren i Teutoburgerskogen, kan derfor ha blitt en årvisse foreteelse som medvirket til å holde beredskapen og kampgløden oppe.

Det fins ingen håndfaste tegn på at religiøs gudsdyrking var "limet" som bant dem sammen, hevder Baetke: ”Ing ist niemals ein Kultgott gewesen, und er kann mit keiner der späteren Gottheiten (Tiwas, Frey og Nerthus) gleichgezets werden". (WB 1964 side 141).
Det synspunktet er omstridt. Andre forskere mener at kulten rundt fruktbarhetsgudinnen Nerthus lenge var en viktig fellesfaktor i vestgermansk kultur. Tacitus skriver at nerthuskulten spredte seg fra Suevi-stammen og utover til avsidesliggende steder i Germania. (Se Germania kap. 40).
.

De "danske" Inglinger i Vetfold
.
Vi vet ikke om det var en dansk prins som kom til Norge og la under seg Vestfold, men det kan ha vært det. Vi vet heller ikke om erobringen skjedde med velvilje og støtte fra det danske kongehus. Kanskje var det en gren av kongefamilien som brøt ut og foretok erobringen på eget forgodtbefinnende? Kanskje var Danmark blitt for ”trangt” for medlemmene i familiedynastiet? Etter generasjoners interne stridigheter kan noen ha valgt å bryte ut og danne sitt eget kongehus i et fremmed land.

Navnet på det ”nye” kongehuset fant de da i sine egne gamle sanger og sagaer. I all sin tid hadde de visst at deres egen ætte-far og største helt fra krigene mot romerne var Ing.

Siden alle dansker i prinsippet var Ing's barn, hadde det så langt vært lite eksklusivt for det danske kongehus å ta navn etter ham. I Danmark kunne ikke dynastiet kalle seg Inglinger, men måtte nøye seg med navn som ”Skjoldunger” og lignende.
.
Bildetekst: "Historikeren" Plinius den eldre, var admiral i den romerske flåten. Han kan i sin karriære selv ha seilt i Codanus Sinus. Han omkom under et forsøk på å redde en venn ut fra det askeregnet som i år 79 begravde byen Pompei. Illustrasjonen er produsert for Discovery Channel
.
I Norge stilte dette seg helt annerledes. Ingen nordmenn oppfattet seg som Ing’s etterkommere. Hva kunne da være riktigere - og mer ærerikt - enn å kalle sitt nye kongehus for Inglingene? (Jfr WB 1064 side 160).

Det er på ingen måte sikkert at den danske "erobreren" var av kongelig byrd. Det forhold at Tjodolf ikke fikk pode den norske kongegreinen på den meritterte danske "skjoldunge-stammen" kan tydes i den retningen. Erobreren kan like godt ha vært en høytstående dansk offiser, en leder for en profesjonell hæravdeling, som fikk i oppdrag av det danske kongehus å dra til Vestfold for å sikre åpne handelsveier i Sør-Norge.

Saxos sagn om Gunnar, kommandøren som satte ”hundekonger” til å styre under seg i Sør-Norge, kan indikere at det var en dansk kommandør som gikk i land, og som senere valgte å beholde makten. Også for en dansk ”soldatkeiser” ville det falle ”naturlig” å kalle seg og sine etterkommere for ”Inglinger”. (Saxo: Gesta Danorum, bok 7, sagnet er trolig fra slutten på 700-tallet. Se bloggarkiv september 2008, ”Sørvestrikets historie” side 18).

Fra Inglinger er den språklige endringen til Ynglinger kort. Det vises ved at Are Frode kalte grunnleggeren av kongedynastiet for Yngvi, mens munken som skrev Historia Norwegiae kalte han Ingvi.

Islendingene vil ha det til at Tjodolf fra Kvinen ble Harald Hårfagres hoffskald etter slaget i Hafrsfjord. Haraldskvædi str. 4 - som trolig er diktet av Tjodolf - kan forståes slik at Harald foretrakk å kalle seg og sitt dynasti for Ynglinger. Det kan derfor også ha vært ham som fastsatte at kongehusets genealogi skulle kalles Ynglingatal. Jfr Krag 1991 side 36 og 209 ff.
..