Hogganviksteinen - noen tolkningsforslag

Ek naudigastiR – ek rafaR
Jeg marinegast - jeg kommandør


Vi er nå kommet til 1. november 2009, og ekspertene har levert sin ”Revised preliminary report”.

I følge rapporten skal runeinnskriften transkriberes slik:

a. [s]kelbaþewas s^tainaR aaasrpkf
b. aarpaa inana naloR/naboR/(nawoR)
c. ek naudigastiR
d. ek erafaR

Og slik er professor Knirks tolkning av innskriften:

Skelba-þewaR’s [“Skjelvende-tjeners”] stein [=(grav-) minne].
[Bokstavmagi:] aaasrpkf aarpaa
Innenfor/innenifra?navet/?novet [eller:?nålen].
Jeg [=runeristeren] [heter] NaudigastiR [=”Nød-gjest”];
Jeg [kalles] Jerven.

Nedenfor kan du logge inn på Knirks fire siders rapport:
http://www.khm.uio.no/forskning/publikasjoner/runenews/hogganvik/report-2.pdf

Denne bloggeren er overbevist om at Knirk og hans eksperter flere steder bommer på tolkningene. Som jeg har skissert i bloggen ”Kongsgården på Agder”, må steinen være reist av personer i den sentrale makteliten på Agder. En elite som nok kunne mønstre ledere med opp til 20 års erfaring fra militærlivet i de romerske legionene og i den romerske krigsflåten. Jfr Jørgen Ilkjærs tolkning av funnene i Illerup.

En gjennomgang av inskripsjonen på Hogganviksteinen

Kommentarer til linje a)

[s]kelbaþewas s^tainaR aasrpkf , tolker Knirk slik:
Skelba-þewaR’s [“Skjelvende-tjeners”] stein [=(grav-) minne].

Runen "elger" skrives som R i det latinske alfabet. Lydverdien er stemt s, nesten tilsvarende z. Runen "thurs" skrives þ. Lydverdien er th. Mer om de eldste runene her: http://www.arild-hauge.com/runics.htm

Det første ordet er enten skrevet som kelbaþewas eller som selbaþewas. NB! Ikke skelbaþewas slik Knirk framstiller det. Problemet er om den første runen, som fremstår som en tydelig k-rune, opprinnelig har vært skrevet som en s-rune. Det kan godt ha stått en s-rune der, men da må vi forutsette at den senere har fått slått bort den øverste "kvisten".

Bilde av Hogganviksteinen med rødfargede runer
:http://www.khm.uio.no/forskning/publikasjoner/runenews/hogganvik/red-rune.jpg

Knirk skriver at kelba ikke gir noen mening i germanske språk, og at selba, i betydningen selve, ikke er en mulig løsning: “Thus selba- (“self”) does not seem to be a possible reading”.

Jeg tror selbaþewas skal leses som to ord: selba þewa-; selve þewa-. Hvem var så denne ”selveste” Thewa-? Kan han ha vært tjener eller trell? Neppe...

Kanskje finner vi svaret i Bjorvand & Lindeman's bok "Våre arveord - Etymologisk ordbok", heretter omtalt som B&L, under oppslagsordet ”tirsdag”. Der står det å lese i petitavsnittet:

"Gudenavnet *teiwa- m. forekommer etter alt å dømme i innskriften på bronsehjelmen fra Negau i Steiermark. Innskriften, som kan dateres til 150-100 f. Kr, inneholder – etter navnet Harigasti, Hær-gjest - også formen Teiwa”. I følge Ottar Grønvik er Teiwa å oppfatte som et vestgermansk nominativ > germ. *teiwaz.

Germanske *teiwaz har gitt urnordisk *tíwa- og norrøne Týr, gen. Týs. Genitiv av det gamle navnet på soldatguden *tiwas- , kommer så til anvendelse i urnordiske *tiwas-dagaR, tirsdag. Jfr *teiwas-stainaR.

B&L s. 941, peker også på at germanske *teiwa- i indoeuropeisk grunnform, deywós, betyr ”den lysende, himmelske”. Guden står som "den himmelske" i motsetning til mennesket som i indoeuropeisk bl.a. ble betegnet som "den jordiske".

Reflekser av deywós fins også i latinske deus m. ”gud” vsa. divus, ”guddommelig”. I århundrene rundt Kristi fødsel kan Deywós ha fremstått som "Gud par excelence", selveste skaperguden.

Mer om Týr og soldatguden Ull i bloggen Sørvestrikets historie side 5 og 6

"Overskriften" på Hogganviksteinen blir da: Selba þewas s^tainaR.
Selveste Týs stein, eller Selveste solgudens stein.

De åtte siste runene på linje a) aaasrpkf velger Knirk å rubrisere som "alphabet magic" fordi han kan fastslå at "the sequence makes no sense linguistically".

Kommentarer til linje b)

b. aarpaa inana naloR/naboR/(nawoR), tolker Knirk slik:
Innenfor/innenifra?navet/?novet [eller:?nålen].

De seks første runene, aarpaa, på linje b) har Knirk også rubrisert som "bokstavmagi".

Den lingvistiske delen på linje b) blir da: in-ana nawoR, dvs. in-ana nawos.

(Runen w fremstår som runen l hvis den har fått slått av en kvist).

Den germanske preposisjonen *in betyr i eller inn. In kan også reflektere adverbet inne. Germ. *ana, betyr opp eller på. Ordet reflekteres i norr. an og i engelske on. Sammenstilt kan vel in-ana best tolkes som inne på.

"Nawos" , antar jeg å være en urn. form av lat. navis -> navigare; styre båten. Verbet å navigere er avledet fra latin av ordene navi- som betyr skip og -gere som betyr å lede.

Navigare necesse est, vivere non est necesse. “Det er nødvendig å seile, ikke å leve”. I følge Plutarch er dette sagt av den romerske general og konsul Pompejus den store da han under en storm beordret sjømenn til å seile korn fra Afrika til Roma.

Mer om de indoeuropeiske røttene til *navi- og *nau- i kommentarene til linje c) nedenfor.

Nawos blir da å oversette til han som styrer båtene, og in ana nawos blir bokstavelig å oversette som han som styrer båtene (inne) på havet.

Utrykket "inne på havet" klinger unektelig rart i våre ører. Men det behøver ikke å ha vært slik da runene ble risset. I forbindelse med at vikingene begynte å erobre åpne havstrekninger, fortrengte nyordet "hav" det eldre ieur. ordet mare. (Jfr marebakke, og norr. Vestmar, Vesthavet og lat. Mare Mediterraneum, Middelhavet).

I følge B&L er det særgermanske ordet "hav" etter alt å dømme identisk med norr. haf som betyr opphøyning eller hevelse. Jfr også Falk & Torp: Etymologisk ordbok, s. 276.

Som følge av jordens kuleform vil åpent hav alltid ha en konveks form. Dette så vikingene våre når de rodde over Kattegat på vei fra Göta älv til Limfjorden. Først når de var kommet på toppen av "hevelsen" - omtrent ved Hlesey- kunne de se Jylland. Utrykket "inne på havet" kan på 300-tallet hatt samme mening som når vi i dag sier "inne på heia". Men dagens oversettelse må bli (ute) på havet.

Ifølge Knirk kan inana tolkes som "innenifra". Han som navigerer "inn (i) fra" havet, gir også en grei tolkning av inskripsjonen på linje b).

Et tolkningsforslag til linje b) er da:
in ana nawoR, (han som) styrer båtene på havet.

Sammenlign religiøsiteten i dette hedenske utsagnet med den religiøsiteten som reflekteres i sangen: Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når han styrer båten, så går det så bra, ...

.

Kommentarer til linje c)

ek naudigastiR, tolker Knirk slik:
Jeg [=runeristeren] [heter] NaudigastiR [=”Nød-gjest”]

Som det fremgår velger Knirk å tolke ordet naudigastiR som et personnavn; NaudigastiR, Nødgjest.
Naud = nød, trengsel, trelldom og gastiR = gjest.

Det må ha stått dårlig til i Halse på den tiden. En kar som heter "Skjelvendetjener/-trell” får reist minnestein etter seg, fordi en kar som heter ”Nødgjest/Trelldomsgjest” beleilig er på stedet og risser inn minneord etter han. Virker det troverdig? Ikke slik jeg ser det. Og enda mindre troverdig blir det hvis vi antar at navnene er kallenavn, eller at de reflekterer yrkesbetegnelser på viktige samfunnsfunksjoner.

-gastiR

Knirk viser til at personnavn med endelsen -gastiR går igjen på mange av våre eldste runeinskripsjoner. Han nevner en rekke eksempler, alle med forskjellig forledd.

Jeg tror forskerne tar feil når de ensidig tolker ”-gastiR” som ”gjest”. I en rekke sammenhenger betyr trolig ”gastiR” soldat. GastiR må da tillegges samme betydning som endelsen i ordet ”marinegast”.

Dette har vi for så vidt allerede sett i innskriften på bronsehjelmen fra Negau i Steiermark. I følge B&L var det der skrevet ”navnet Harigasti, Hær-gjest”. Men den riktige kommentaren må være "profesjonen harigasti, hærgast", dvs. infanteri- eller kavalerisoldat.

Jeg tror nok de fleste soldatene i Østerrike tilhørte hæren. Men slik var det ikke i Hogganvik på 300-tallet. Nabogården Landa, også kalt Londum, vitner om at det var lokalisert en større marinebase der i romertiden.
Se det første petitavsnittet i bloggen Kongsgården – og Hogganvik steinen

*gastiR foreligger også i urn. form - trolig fra 400-tallet - som innskrift på et av gullhornene fra Gallehus i Sønderjylland, i ordet hlewagastiR.

Forskerne diskuterer om hlewa- betyr "ly"/ "vern" / "beskyttelse" eller "ry"/"berømmelse". I dag heller vel flertallet klart mot den første betydningen.

Runeforsker og filolog, prof. Ottar Grønvik fremhever i boka Fra Ågedal til Setre, Oslo 1987, side 162ff, at "hleo-" ofte brukes om den som gir beskyttelse. Uansett passer begge meningene som forledd til -soldat i betydningene forsvarssoldat eller elitesoldat. (Jfr. heimevernsoldat).

I følge B&L er det sannsynlig at den opprinnelige betydning av gastiR var en "fremmed" som enten var vennlig eller uvennlig innstilt. Det passer jo best til -gastiR i betydning -soldat.

I Flatøyrboka er Læsø i Kattegat skrevet Hlesey. Jfr bloggen Vikinger i Kimbreria

Naudi-

Kan så ”naudigastiR” være det gamle ordet for ”marinegast” eller ”båtgast”? Ja, det ser slik ut.

Latinske ”navis” peker i følge B&L tilbake på ”nau” som et indoeuropeisk ord for uthult trestamme, trau. Vi finner ordet igjen i "navigare" - og i U S Navy.

Hos oss finner vi ordet igjen i ”naust”, der nau- står for båt og suffikset –st går tilbake til pregermanske *sto- = stå -> sted. Jfr ordene naust og båtstø.

De gamle romerne brukte betegnelsen ”miglio nautico”. En nautisk mil var trolig den gjennomsnittelige avstanden romerske ”galeier” tilbakela på tusen åretak.

Problemet sjømil utdypes i avsnittet "En viker" i bloggen VIKINGER i ROMERTID

Ek naudigastR kan følgelig oversettes til:
Jeg (er) marinegast / sjøsoldat.

Kommentar til linje d)

ek erafaR , tolker Knirk slik:
Jeg [kalles] Jerven.

Jeg har forstått det slik at det er (selveste) prof. Harald Bjorvand, B'en i B&L, som under tvil, er kommet fram til at Jerven er løsningen, og da som kallenavn.

Jeg tror det siste ordet ”erafaR” bør forståes som to ord: eR og rafaR.

RafaR kan i betydningen refr, ”det rødbrune dyret” stamme fra urnordiske *rabaR som på norrønt er blitt til refr, rev.

Etymologisk må ordet også ha hatt en annen betydning. Trolig har det oppstått som militær slang for latinske ”reverend”, en som fortjener aktelse, respekt, beundring. Tituleringen stammer fra de romerske offiserenes nesegruse dyrking av Mithras, Solgudens sønn, i de tre første århundrene etter Kristus.

Romerne kalte den personifiserte solguden "Sol" (gr. Helios). Mithras, var Sol's sønn. Han reddet verden fra den sikre undergang ved egenhendig å utmatte og felle en villokse, som han så ofret til Sol. Se bloggen Sørvestrikets historie side 6 og 10 ff.

En refr var flaggkommandøren i vikingenes orlogsflåte, Commander in Chief. Men han var også offergode og soldatenes mellommann i Ull-Tyr kulten. Ref 'ens "flaggskip" signaliserte trolig sin rang i flåten ved at det ble montert et vinrankesymbol i stavnen på skipet. Jfr "vinranken" i stavnen på skipet i Oseberghaugen, en haug som etter lokal tradisjon ble kalt Refhaugen.

Her i Norden må også ref 'en personlig ha vist sin rang med å bære en gyllenbrun dusk av en revehale montert på hjelmen, og trolig et gedigent, gyllenbrunt ravsmykke rundt halsen.

Når latinske "rev", av hjemvendte, nordiske legionærer, ble tatt i bruk som offisersgrad i den hjemlige marinen, måtte de finne nordiske symboler for denne rangen. De urnordiske ordene som liknet mest på rev var trolig rabaR = rev (reverumpe), rab =rav og rebling = slyngtråd på plante, jfr sv. vinref. (Se Falk & Torp s. 636, s. 643f og s. 670). Et slikt militært, språklig påtrykk kan ha fremskyndet overgangen fra rabaR til rafaR allerede på 300-tallet. ( Jfr selba > selfa > selve, b>f>v). I Sørvestriket indikerer de mange stedsnavnene med prefikset ”Ref-” at rangen har vært flittig benyttet opp gjennom århundrene.

En "centurion", romersk kommandør for 100 legionærer, bar som en av sine pontifikasjoner en stav som symbolsk endte opp som slyngtråden på en vinranke. Staven kaltes for en"baculus", etter vinguden Bacchus. Staven ble også brukt til å stramme opp udisiplinerte legionærer. Vår nordiske refr nølte neppe med å ta i bruk tilsvarende straffemetode, noe som reflekteres i norr. refsa, dvs. en militær form for kroppslig avstraffelse. Jfr F&T s. 644. De katolske biskopene overtok "baculus" (norr. bagall) som symbol på sin verdighet. Biskopstaven har i Norden gitt navn til "baglerne" og "Boglunga Sogur".

På folkemunne fortelles det at den høvdingen som ble drept i slaget i Hafrsfjord, og som ligger begravd i Skipshaugen på Tregde i Harkmark, ble omtalt som "Ref".

Ref 'en i Skipshaugen var trolig den samme som Torbjørn Hornklove i kvadet fra slaget i Hafrsfjord kalte Tore ”Haklang”. Hakrlang må være et utnavn og ”kjenning” for en lang mann fra Hakrmark. Vi må da anta Hakrmark , etter en senere metatese, er blitt til Harkmark.
”Hornklove” (ravn) omtaler også Luvas (bustehodets) hovedmotstander Kjotve (kjukken) som ”den halsdigre kongen”. Det må da forstås som kjenning for en diger konge fra Halse. (Nese, hals og hake: Lindesnes, Halse og Harkmark). Jfr s. 32 i bloggen Sørvestrikets historie

I England var det slik at kongens øverste ombudsmann i et shire, først ble kalt "shire reeve", en tittel som snart ble sammentrukket til ”sheriff”. Germanske "refa" må i frankiske land blitt til "ge-refa", og senere blitt sammentrukket til "greve”.

Den siste linjen på Hogganviksteinen blir da:

d) ek eR rafaR
Jeg er refr (flåtesjef og gode)

Sammendrag

Den lingvistiske delen av teksten på Hogganviksteinen er slik:

A) selba þewas s^tainaR
.....aaasrpkf
B) aarpaa
.....in ana nawoR
C) ek naudigastiR
D) ek eR rafaR

A) Selve Týs stein (Selveste solgudens stein)
A/B) Bokstavmagi ?
B) (han som) styrer båtene på havet.
C) Jeg er marinegast (sjøsoldat)
D) Jeg er refr (flåtesjef og offergode)


Sluttkommentar

Linje c) og d) kan ved første øyekast virke paradoksale, men det er de ikke. Da den nye forsvarsjefen, generalløytnant Harald Sunde, etter tiltredelsen ble intervjuet på NRK, uttalte han: ”Jeg er først og fremst soldat”.

Steinen har trolig stått på en stor, åpen plass og markert marinens gamle kultsted. Dvs. det stedet hvor de til Ull /Tys ære, gjennom rituelle handlinger ledet av ref 'en /goden - handlinger som fortsatt reflekteres på latinske lands tyrefekterarenaer - avlivet en viril okse. Deretter ble oksen tilberedt og spist i et stort, felles festmåltid.

Den gyllenbrune fargen til rev og rav symboliserte Ull/Týr. På en del foto av Hogganviksteinen fremstår også den i rustrøde fargesjatteringer. (Se ovenfor). Hvis det er riktig, er det neppe tilfeldig.

Se bloggen Sørvestrikets historie fra nederst på s. 5 og på s. 6.

..

Bildetekst: En gyllenbrun tyr for Týr? Legionærenes dyrking av Mithras, solgudens sønn, og vikingenes dyrking av Ull/Týr, hadde mange likhetstrekk, bl.a. okseofring.

.

Etterskrift 15. nov. 09

þewas - tjener eller Týr?

Trolig finner vi en direkte parallell til runeinnskriften på Hogganviksteinen på et forgylt sverdskjedebeslag i sølv funnet i Bergakker, Gelderland, Nederland. Runeinnskriften er fra 400-tallet og dr. Bernard Mees har transkribert innskriften slik: haþuþȳwas ann kusjam logūns. "Haþuþȳw's. I (he?) bestow(s) a brand (sword) upon the chosen".

I boka Nordsjøens konger, år 250 - 850, s. 33, finner vi denne tolkningen av inskripsjonen: "Haeþewas eiendom, han skjenker sverd til sverdkjemperne".

Prefikset hae-/haþu- må her stå for høy-, jfr norr. hãtid, høytid. Trolig kan innskriften også oversettes slik: Haþu;þȳwa; Den høyeste Gud (Teiwa/Týr) skjenker (byr på) sverd til de utvalgte.

På et skjoldhåndtak av sølv, funnet i Illerup og trolig fra tidlig på 200-tallet, er der risset inn runer, som lest fra høyre mot venstre, blir transkribert til laguþewa. I følge Jørgen Ilkjær må eieren av skjoldet ha tilhørt den absolutte eliten, "ti på topp", i den norske invasjonstyrken. Jeg antar at lagu- her må forståes som flertallsform av lov, "rettsregler", og at -þewa står for -theiwa, Tyr. Lagutheva kan ha vært et tillitsverv eller en ombudstittel for en lovsiger, her kanskje en spesialist på marinens egen "vikinglov". Se avsnittet "En viking" i bloggen: VIKINGER i ROMERTID

Betegnelsen på slike verv kan så gå over til å bli personnavn. Det var det som skjedde med kongenavnet Harald, egentlig "hær-ealdor", dvs den kommandøren som har høyeste senioritet. Det tilsvarer f eks rangen rafaR (Refr) i Halse, eller Primus Pilus; den høyest rangerte centurion i en romersk legion.

Poenget med disse utredningene er å vise at þewa på de eldste runeinnskriftene trolig har hatt en annen betydning enn tjener/trell. En mulighet er f.eks at tiwa ble oppfattet som soldatenes /offiserenes gud, og at en "tiwas-mannR" var en innsvoren yrkessoldat /-offiser. Jfr petitavsnittet om "orlog" på s. 14 i bloggen Sørvestrikets historie

GastiR - gjest eller gast/soldat?

Den høye går også igjen på andre runeinnskrifter hvor den eldste futharken er i bruk. Ottar Grønvik har feks. tolket forleddet hã- , i den transkriberte innskriften hãkuþõ på runesteinen i Noleby i Västergötland og likeens innskriften hãborumR på runesteinen på Stentoften i Blekinge, i den retning.

Grønvik peker på at det urn. *hauha- "høy" i en del sammensetninger opptrer i formen hã-, høy-/fornem-. Hãkuþõ betyr da fornem kjenning, og hãborumR den høyes sønner, (de høybårne?). Så kan det diskuteres om det er Týs- eller Odins sønner runerisseren har tenkt på. Grønvik holder på Odin, jeg tror mer på at i sen romertid var *tiwaR dyrket som "Gud par excelence". Jfr også B&L, s. 421.

Guden Odin må, etter mitt syn, anses som frankertidens "fornyelse" av romertidens soldatgud Ull. (Romernes Mars Ultor). Jfr Ull > Ollin > Oddin > Odin med stedsnavnet Ulland > Uddland > Udland. Etter en noenlunde tilsvarende utvikling er Týr blitt "fornyet" til frankertidens Tor. (Innfallet med Odins ravner må utvilsomt reflektere ravnens sentrale rolle som gudenes sendebud i mithraismen).

Transkripsjonen på steinen i Stentoften begynner slik: NiuhãborumR, niuhagestumR. Det må da være rett å dele opp innskriften noe mer: Niu: hãborumR, niu: hãgestumR. Grønvik tolker dette slik: Til ni hã-sønner, til ni hã-gjester.

Etter min mening kan det også tolkes slik: Til ni Týr-sønner, til ni høyt rangerte soldater. (9 høyborne = 9 offiserer). Trolig er det de samme ni som tiltales to ganger. (Jfr "Ek naudigastiR", "Ek rafaR").

Den vanlige oversettingen: Ni bukker og ni hingster, bør få en sidestilt tolkning. Det går godt an å leve med en slik usikkerhet.

Se : http://www.arild-hauge.com/danske_runeinnskrifter1.htm

Se også omtalen av stormannsgården ved Tissø (Týssjø) i Danmark, i siste avsnitt i bloggen Kongsgården – og Hogganvik steinen

.

Etterskrift 1. mars 2010

Snorre forteller i Olav Kyrres saga: "Kong Olav hadde hundre hirdmenn og 60 gjester og 60 huskarer som skulle føre til kongsgården det som trengtes, og gjøre andre ting som kongen ville". (Se Snorre Sturluson: Kongesagaer. Gyldendal/ Bokklubben 1979, side 550).

I en fotnote kommenterer redaktørene Hødnebø/ Magerøy* dette slik:
"Gjester var en korporasjon av kongens huskarer. De stod utenfor hirden, og var mindre ansett enn hirdmennene, men mer enn de vanlige huskarene. Gjestene ble brukt i farlige ærender, især ved utøvelse av straffer eller i andre saker som nå ville sortere under politiet".

Klarere kan det vel ikke sies: Gjester/gastir var en skvadron profesjonelle soldater. De var med i kongens "lid" når han reiste rundt i de veitsler stormennene stelte til for ham. Gjestebetegnelsen hadde derfor et klart ironisk tilsnitt.

* Finn Hødnebø (1919 - 2007), var norsk sprogviter og professor ved Nordisk Institutt, Universitetet i Oslo. Hallvard Magerøy (1916 – 1994) var norsk filolog og professor i islandsk ved Universitetet i Oslo.

Se også http://no.wikipedia.org/wiki/Hird_og_hirdmenn

..

.Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net