VIKINGER i ROMERTID

Etymologisk nytolkning av ordet ”viking”


Innledning

I denne bloggen vil jeg utdype den hypotese jeg framsatte om opprinnelsen til ordet viking i ”Stavangeren”, medlemsblad for Byhistorisk Forening, Stavanger, Nr. 3, 2008. Min hypotese
fører vikingbegrepet tilbake til romertiden, og bryter derfor med dagens forståelse av ordet.

Hva er så dagens forståelse av ordene viking og vikingtid?


Viking i Wikipedia

”Vikingene, norrønt víkingr, var mennesker fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet. I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd”

Om den etymologiske tolkningen av ”viking” står det videre:
”Betydningen av ordet «viking» er uviss. Tre teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en vík (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet Viken som var det gamle navnet på kysten ved Oslofjorden. Ifølge den danske historikeren Else Roesdahl er det et vestnordisk ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing»”.


Viking i Store norske leksikon

Etymologi: norrønt víkingr
”Viking, ord brukt om nordisk handelsmann, landnåmsmann eller sjøkriger som ca. 800–1050 deltok i handelsferder, landnåm eller plyndringstokter til en rekke land i Vest- og Øst-Europa. Sekundært er det blitt brukt med betydningen røver.
Opprinnelsen til ordet er usikker. Ifølge én forklaring skal det være avledet av vík, bukt, og kanskje ha sammenheng med landskapsnavnet Vík (Viken, dvs. kystområdene på Øst- og Sørlandet). Betydningen blir da 'mann fra Viken'.
En annen forklaring er at ordet er avledet av det norrøne verbet víkja, dra bort på langferd. En viking skulle i så fall være 'en person som reiser ut”.

Store norske legger til at både arkeologien og historievitenskapen regner vikingtiden fra ca. år 800 - ca. 1050.

Bildetekst: "Vikingtidens" røverskip hadde stor fleksibilitet. Om nødvendig firte de råseilet og tok årene fatt.


Viking i Etymologisk ordbok

Bjorvand & Lindeman skriver i ”Våre arveord / Etymologisk ordbok”, Oslo 2000, følgende:
”Til tross for at ordet viking har vært grundig behandlet en lang rekke ganger, kan man ikke si at det foreligger en fullt ut akseptabel løsning på de problemene som knytter seg til dets opphav”.

Og de fortsetter slik:
”De fleste forskere har på ulik vis satt viking i forbindelse med verbet víke (norr. víkja osv.) og dets avledning vik f. ”bukt, fjordarm” (norr. vìk osv.)”. Men det hersker ulike oppfatninger også omkring de semantiske og formale detaljene ved dette slektskapet”.

Etter en grundig gjennomgang, blant annet av ordets forekomst ”i diktet Widsith”, konkluderer de slik: ”Det er i første rekke analysen av de semantiske og faktiske, historiske forholdene omkring viking -betegnelsen som gjør en entydig etymologisk bestemmelse av ordet vanskelig”.


Foreløpig oppsummering

En foreløpig oppsummering blir da at dagens forskere er enige om at Vikingtiden varer fra ca 800 – 1050. Den etymologiske forklaringen på ordet er enten ”uviss”, ”usikker” eller ”vanskelig å bestemme”.

Det er likevel framlagt tre/fire teorier om ordet viking:
1) En som seilte ut fra en vík (bukt).
2) En som kom fra landskapsnavnet Viken.
3) En som kjempet til sjøs (Else Roesdahl).
4) En som drar bort på langferd (avledet av det norrøne verbet ”víkja”).

Jeg tror redaksjonen i Store norske kan ha snust på løsningen med verbet ”víkja”, men de tolket det feil. Det samme gjør, etter mitt syn, Bjorvand & Lindeman. Løsningen på vikinggåten ligger hos dem, men da under oppslagsordet ”uke”.


Roerne i romertid

Det er vel kjent at nordboerne ikke brukte seil på skipene sine i romertid. Det kjente skipet fra skipsgraven til hertugen i Sutton Hoo, som riktignok er datert til begynnelsen av 600-tallet, hadde plass til 20 x 2 = 40 roere. Slike båter ble i frankisk tid kalt “tjuesesser” (20- tofter).

Analyse av Illerupfunnet indikerer at dette kan ha vært standardstørrelse på de sørvestnorske orlogskipene allerede i romersk tid. (Jfr. bloggen ”Sørvestriket” s. 1 og 10).

Stedsnavnet "Sutton Hoo" antar jeg stammer fra norr. "Sjautjan Hoog"; sytten hauger. Navnet må i så fall blitt etablert før den siste haugen, den attende, kom til.

Nye analyser av skipsgravene på Karmøy kan indikere at overgangen fra roskip til seilskip skjedde i siste halvdel av 700-tallet. Dette er nå kommet fram i forbindelse med den sensasjonelle dateringen av Karmøy-skipene og Osebergskipet.

Da seniorforsker ved Nasjonalmuseet i København, Niels Bonde, arbeidet med å tidsbestemme de tre Karmøy-skipene våren 2009, sammenliknet han årringmønsteret på trevirke fra disse skipene med mønsteret på trevirke fra Osebergskipet. Det ble full klaff med samsvar i mønsteret. Trevirket i Osebergskipet kom fra samme vekstsonene som trevirket i Karmøy-skipene. (Se bloggen ”Mysteriene på Oseberg”).

Fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar, kommenterte dette på sine bloggsider: ”Storhaugskipet fra 770-årene er det yngste rene roskipet vi har kjennskap til, og det er altså bare 40 år eldre enn Osebergskipet, som er det eldste egentlige seilskipet. Utviklingen fra årer til seil må ha foregått nettopp i denne perioden…”

Konservatoren har vel her et litt for smalt grunnlag til å trekke en slik konklusjon. Råseilet kan være tatt i bruk andre steder i landet, for eksempel på Agder og Jæren, flere tiår før det 26 meter lange ”roskipet” i Storhaug ble bygd. Det avgjørende kan være den oppgaven båten var tiltenkt og hvilke farvann den da skulle operere i, eller om det ble for vanskelig for karmøykongen å bryte med ættens hundreårige tradisjoner med roskip. Jfr overgangen fra seil til motor.


Jeg har tidligere pekt på at våre vikinger i romertiden avsto fra å ta i bruk mast og seil fordi det ble for tungt å frakte det med seg når de skulle ro sine fullastede 20-sesser opp til garnisonsbyene ved Rhinen og Mozel.

I frankertiden gikk derimot eksporthandelen mellom de såkalte ”–vic” byene. Det var byer som omkranset Nordsjøen på 700-tallet. Gode eksempler er Qentovic i Frankrige, Vijk bij Duurstede i Nederland, Lundenwic og Eoforwic i England.

På den tiden var det slutt på å ro opp elveløp på lengde med ”halve Europa”, og da var sørvestingene raske med å reise mast og heise seil. (Jfr bloggen ”Sørvestrikets historie” s. 24 /25).

Endelsen vic stammer trolig fra latinske vicus (plural vici); en sivil handelsby, egentlig kjøpmannsforbund, utenfor et romersk fort. Betegnelsen kaupang er en direkte norrøn oversettelse av latinske caupo (= vinhandler) og angõ = snører sammen, forbinder, (jfr lat. angina). Direkte oversatt betyr kaupang; vinhandlerforbund. Etter hvert fikk det betydningen "kremmersted". Jfr. kaupangen i Tjølling. Ordet kaupang er et godt eksempel på at vikingene tok med seg romersk handelsterminologi hjem til Norge.

En viker

For at ikke roerne skulle utvikle “skjev” muskelmasse og kroppstruktur, måtte de med jevne mellomrom skifte side i båten. Vi må derfor anta at de to som satt på samme ”tofte” regelmessig skiftet plass med hverandre. Vanligvis har vel skipet lagt til lands og kombinert vekslingen med en spise- og hvilepause, men på åpne havstrekninger har vekslingen foregått i rom sjø.

På norrønt må de ha kalt et slikt roerskifte for å "vika sjóvar". Det er stort sett enighet om at det norrøne ordet “víka”, som betyr ” skifte, veksle”, også har gitt navn til “viku” eller “veke“. (Jfr Prøysens vise om ”blåklokke-vikua”).

Norrøne vika + gen. sjóvar, sjós (av sjór, sjø) betyr også ”sjømil”. Bjorvand & Lindeman forklarer uttrykket slik: ”Man har her gjerne tolket ”vika” som ”skifte av roere”. Selv tror jeg en mer presis tolkning er ”roerskifte”.

Keiser Augustus kalte sine soldater for miles. (Jfr. militaris, militær). Etymologien er usikker, men at nordiske legionærer blandet miles sammen med lengdemålet en romers mil, er lett å forstå. En milepæl (av lat. milliarium), også kalt milestein eller milestolpe, er et gammelt veimerke som stammer fra en romersk mil og skyldes at romerne i antikken stilte opp steiner ved de romerske veiene for å markere distansen 1000 pass, lat. mille passi. En pass var to skritt, tilsvarende ca. 1,48 meter. Merkingen har trolig hatt å gjøre med økter og hvilepauser. Disse steinene ble siden kjent som milepæler.

Bilde: Romerske milepæl nr IIXXX (28). Milepælene, kunne som denne, også være en "skrytestein" over keiserens utmerkelser.

På samme måte som romerske infanterisoldater, miles, fikk navn fra mile, dvs. avstanden mellom to rasteplasser på landeveien, ca 1482 meter, har nordiske marinesoldater, vikinger, fått navn fra "en viking", dvs. avstanden mellom to sideskift på havet (mellom to vika sjó).

Vi kan trolig anta at det var vikasjó etter tusen* åretak. I strøm- og vindstille må den avstanden de da hadde tilbakelagt, i snitt blitt målt til å utgjøre en sjømil, dvs. 1852 meter. En "viking" (=sjømil) tilsvarer da den avstand som tilbakelegges på sjøen etter ca. 2 timers roing med 3 knops fart.

*Germanske hundre var 12 x 10 = 120. Germanske tusen var derfor 12 x 100 = 1200, slik at pausen og skiftet egentlig kom først etter ca 1200 åretak. Tallordet tusen, norr. þúsund, er trolig en sammentrekning av dus-hund, dvs. dusin-hundre, 1200.
De gamle romerne brukte betegnelsen ”miglio nautico”. En nautisk mil var trolig den gjennomsnittelige avstanden romerske ”galeier” tilbakela på tusen (1000) åretak.
.


Uke
.
Men hvordan kan det norrøne verbet ”vika”, (veksle, skifte side) ha gitt navn til uke/ veke dvs. ”tidsavsnitt på (fem) sju døgn”?

Etter mitt syn skyldes det at roerne, når de hadde landligge ”hjemme” i forlegningen, vekslet side på þváttdagr, lørdag. I marinens militære slang har så tidsperioden mellom vekslingene blitt omtalt som “vika”, en benevnelse på tidsavsnittet som også resten av det norrøne samfunnet har tatt i bruk.

Den romerske uken var fra andre århundre e Kr et tidsavsnitt på 7 dager. Jfr lat. septimãna, uke. Ordet er sammensatt av septi; sju og mãna; dager. Norr. vika sier ikke noe om antall dager i tidsavsnittet. I følge Store norske var den norrøne uka på 5 dager (fimter).

Lørdag het på norrønt þváttdagr, tvettedag, dvs. vaskedag og laugardagr vaskedag, badedag, av laug bad, badevann, vaskevann. Trolig er det etymologisk sammenheng mellom ”laugr”, vaskevann og ”laukr”, løk. I oppvarmet vann gir løkskall en gyllenbrun farge til vannet, en farge som så smitter over på brukerens hud og hår.

I følge den romerske “historikeren” Plinius brukte germanerne “sebum”, et ord han har fått fra gammelengelsk “sâpe”. Sâpe var kokt på askelut og sauetalg og tilsatt et fargestoff som tonet håret rødbrunt. Gammelengelske “sâp” betyr “rav”, som også er et rødbrunt stoff, og som av etymologer knyttes til “rev” som “det rødbrune dyret”. Vikingene elsket ravets og revens farge. Trolig fordi fargen symboliserte soldatguden Ull. (Jfr bloggen ”Sørvestriket” s. 15).
.

Kasernen - et skip


Utgravingen på Forsandmoen viser at det der, i romertiden, ble bygd kaserner som hadde nøyaktig samme lengde som dem som stod i London, nemlig 100 romerske fot. På Trelleborg i Sjælland, ble det noen århundrer senere, i Harald Blåtanns regjeringstid, oppført 16 militære bygg med en lengde på 100 romerske fot.

.

Bilde: Vi ser her "arkeologiske avtrykk" etter to av de 16 skipformede kasernene på Trelleborg. En rekonstruert kaserne vises i bakgrunnen.


Slike bygg rommet førti mann. Førti mann fylte også åreplassene i en 20-sesse.Vi vet at kasernene på Landa og på Trelleborg var bygd med langsider som buet noe utover. Husene var derfor bredest på midten. Arkeologene har fundert på hvorfor de ble bygd slik, og konkludert med (1) at det styrket bygningskonstruksjonen og /eller (2) gav mer gulvplass rundt den åpne gruen i midten av bygningen.

Jeg tror derimot at poenget med de buede langsidene var at bygningen skulle illudere et skip. Det er et faktum at marinesoldater fortsatt bare oppholder seg på skip, enten de er til vanns eller lands.
Den eldgamle marine vegringen mot å bo i ”hus”, er trolig også grunnen til at marinen foretrakk å bruke betegnelsen ”londum” (etter Londinium, romernes navn på byen London) - i stedet for hærens (infanteriets) betegnelse ”huseby” - som benevning på sine forlegningssteder i romertiden. (Londum -> Landum -> Landir -> Landar -> Landa).

Den “ferskingen” som – da de ankom hjemmehavna – hadde blodslitt med den bakerste åren på “styrbord“ side, sov trolig på brisken, på høyre hånd nærmest inngangen. Og den “superveteranen” som nå og da måtte ta et tak med åren lengst fremme på babord side, sov i køya på venstre hånd innerst i forlegningen.

Men ombord på båten hadde ingen faste plasser. De to ”toftekamaratene”, vikingene, skiftet plass seg imellom for hvert sjømil, og det ser ut til at de fortsatte med den ordningen også når de var ”ombord på kaserneskipet”.

På Landa er det funnet merker etter skiller med ca 1 meter mellomrom på langsidene. Det har vært antatt at skillene var brukt til båser for storfe. Men trolig er det skiller mellom roerne som sov på ”floren”, dvs. brisker på tregulv. Soveplass til 40 mann krevde da ca 20 meter ”florplass” på hver side i skipet. (Om floren, se "Sørvestriket" s. 21).
.


.
Bildetekst: Kaserne på en av de danske "trelleborgene".
Bygningens bueformede vegger og møne minner unektelig om et hvelvet skip.



..

I en kaserne på 100 romerske fot, vil det da være fem meter fri plass i hver ende til lagring av våpen og annet utstyr. Jfr bildet fra Trelleborg.

En annen referanse til marinens sterke påvirkning i samfunnet, er at hovedrommet i en større bygning fortsatt kan omtales som “skip”, for eksempel kirkeskip.

Men det er feil å bruke uttrykk som “3-skipet bygning”, eller å si “hovedskip” og to “sideskip” om strukturen i de gamle stavbygningene, eller i Stavanger Domkirke. For mannskapet som oppholdt seg i på kasernen, var det kun ett skip med to skipssider.

.
Ukeskifte

At de profesjonelle roerne måtte vika sjô på havet er lett forståelig. Men hvorfor beordret offiserene også en slik sideveksling i ”kaserneskipet”?
Det er en kjensgjerning at smittsomme sykdommer dreper langt flere soldater enn krigsmotstandere. Renslighet og orden har derfor alltid vært et “must” i militære forlegninger.

Vi må anta at det var ”puss” hver þváttdagr, vaskedag. Da måtte floren, trebrisken i den ”båsen” de var tildelt, og alle militære effekter presenteres renvasket og nypusset.

Ved å holde på den rutinen at de to ”toftekameratene”, eller ”vikerne”, måtte ta med sitt fremlagte pikk pakk og skifte side så snart inspeksjonen var over, lå det derfor en innebygd en forsikring om at 1) ingen ”grodde fast” på et sted, og 2) at rengjøringen ble gjort grundig og skikkelig. Det var jo ”bestekameratene”, de to som kjempet side ved side når de var i strid, som skulle bytte plasser. Og, var det en prikkfri presentasjon, fikk de kanskje “landlov” resten av weekenden.

Funnene i Illerup av blant annet en mengde kammer og tannpirkere, viser at hver enkel marinesoldat var personlig opptatt av å presentere seg hygienisk og velfrisert.

.

En viking

Det er rimelig lett å forestille seg at de garva nordiske skipsoffiserene på sitt vis tok etter romerske centuriones omtale av mannskapene sine som miles (egentlig avstanden mellom to pausesteder på landeveien). Snart ble det vel vanlig at orlogoffiserene omtalte, i det minste den yngre garden av mannskapene sine, som vikinger (egentlig avstanden mellom to pauser -sidevekslinger - på sjøen). Da seilet ble tatt i bruk, måtte begrepet viking som avstandsbetegnelse på sjøen, gi tapt for begrepet nautisk mil. Men det levde videre som betegnelse på nordiske marinegaster.

Dette er da min forståelse av den etymologiske bakgrunnen for at våre roere, de profesjonelle marinesoldatene på nordiske orlogskip, ble kjent som vikinger allerede i romertiden.

Disse roerne, de ekte vikingene, må historisk sett ha vært de beste profesjonelle, elitesoldatene Norden har framvist. De må ha vært store og velernærte på proteïnrikt lammekjøtt, og med sine topptrente, svulmende armmuskler, kunne de spenne buen hardere og kaste spydene lengre enn de romerske elitesoldatene.

Som vi har sett, bør derfor vikingtiden primært knyttes til den tiden da skipene ble bemannet av roere. Da seilet ble innført i frankisk tid, trolig en gang i siste halvdel av 700-tallet, hadde mannskapene knapt nok behov for å skifte side i åpen sjø. Da var, i streng etymologisk forstand, vikingtiden over.

At historikere i dag bruker betegnelsen “vikingtiden” utelukkende om tiden etter at seilet ble tatt i bruk, blir derfor et paradoks og bør endres. Vikingene var ikke infanterister eller bønder på røvertokt, men betegnelsen på de profesjonelle nordiske marinesoldatene som i romertiden rodde 20-sessene på de europeiske vannveiene.

Men før den endelige konklusjon trekkes må vi, på linje med Bjorvand & Lindeman, ta en kikk på omtalen av vikinger i Widsith.

.

Vikinger i ”Widsith”

I det gamle engelske poemet “Widsith”, som trolig er diktet ved hoffet i East-Anglia en gang på 600-tallet, men først nedskrevet på gammelengelsk en gang på 900-tallet, finner vi den eldste, skriftlige forekomstene av ordet viking.

I en oversikt over Europas herskere og folkeslag står ”wicingas” nevnt blant 10 sikre folkenavn. Etter flere forskeres mening, tyder det på at vikingene også ble oppfattet som et folk, og da trolig som en stamme som hadde sine røtter på nordkysten av Skagerrak, et kystområde som ble kalt Viken.

Dette synet styrkes tilsynelatende ytterligere ved at Widsith forteller at Hrothwulf og Hrothgar, onkel og nevø, holdt den lengste freden, siden de klarte å drive tilbake ”wicinga cynn”, dvs. vikingenes etterkommere.

I linje 80 omtales det også at en viss ”høvding” har oppholdt seg blant “lidwicingum” (lid = livgarde).

Om disse forhold skriver forfatterne av ”Våre arveord” at det ser ut til at betydningen av viking som ”en som farer til sjøs, sjøkjempe, er av yngre dato. Etter hvert får ordet en mer og mer negativ betydning og blir betegnelse på sjøkrigere, røvere og ransmenn fra det nordiske området”.

I frankertiden ca 550 – 900, var det slutt på at marinesoldatene, ved oppnådd pensjonsalder, tok land på de karrige kyststripene i Agder og Jæren. Veteranene hadde fått smak på det gjestmilde landskapet i Normandie og rundt Irskesjøen. Der ryddet vikingene seg plass, bygde hus og odlet jord. Tusenvis av "sørvestnorske stedsnavn" vitner fortsatt om dette.

At naboene oppfattet første generasjon av disse innvandrerne som ”wicinga”, er ikke egnet til forundring. Det er heller ikke det forhold at de omtaler deres etterkommere som ”wicinga cynn”.

For øvrig godtgjør omtalen av en gruppe vikinger som “lidwicingum” at vikingbegrepet hadde et klart, militært tilsnitt.
.


Konklusjon

Ordet viking har sitt etymologiske utspring i norr. "vika" i betydningen skifte, veksle. Bakgrunnen var at roerne etter en tid (ca 1200 åretak) vekslet side i båten. Avstanden som tilbakelegges mellom to skift er blitt kalt en viking. Roerne er så etter hvert også blitt omtalt som "vikinger". Navneskikken bygger egentlig på romersk militær tradisjon der infanterister ble kalt "miles" etter avstanden mellom to pauseplasser på landeveien.

Skikken med å veksle side tok de også med seg til "kaserneskipet" hvor de vekslet side på "tvettr-" / "laugrdagen". Dette er etymologien bak ordet "viku", nynorsk "veke" og som på dansk/norsk er blitt til "uke".

..
Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net

Denn bloggen ble revidert 26.11.10. Sammenhengen mellom miles og viking er ytterligere aksentuert.

Vikinger i Kimbreria

Sørvestinger i kimbrernes land


Kimbrerere på vandring

Vel ett århundre før Kristi fødsel har kimbreriske folk vandret sørover til Nord-Spania og sørkysten av Frankriket. På veien sørover møtte de teutonerne, en annen folkegruppe som de til tider slo følge med.

De hadde flere sammenstøt med de romerske legionene. Det største nederlaget de påførte romerne var i år 105 f.Kr. i slaget ved Arusio, hvor den romerske hæren skal ha mistet omkring hundre tusen mann.
Tre år senere invaderte kimbrerne og teutonerne Italia, men ble slått av romerne i slaget ved Vercellae. Samtidige kilder angir at ca to hundre tusen germanere falt i slaget.

Hvor kimbrerne kom fra er meget omdiskutert. Folk fra Himmerland, området sørøst for Limfjorden, vil gjerne ha det til at navnet Himmerland stammer fra "Kimbrerland". (J.fr. Johannes V. Jensens novellesamling: "Himmerlandshistorier").

De fleste forskerne mener idag at kimbrerne må ha kommet fra et langt større område enn Jylland. Mest sannsynlig er det vel at de kom fra flere landområder som omkranser Skagerrak og Kattegat.

Å fastslå hvor kimbrerne kom fra er heller ikke så viktig i denne sammenheng. Det viktige er om Augustus og hans samtid mente at de kom fra Jylland.

Greske og romerske historikere og geografer hevder at kimbrerne kom fra den jyske halvøya. På et kart, tegnet i det andre århundre etter Kristus av geografikeren Claudius Ptolemaeus (90 – 168), romersk borger av gresk herkomst, er "Kimbroi" tegnet inn på Nord-Jylland. Den greske geografikeren Strabo (63 f.Kr. - 24 e.Kr) bevitner også at kimbrerne fortsatt eksisterer som en germansk stamme på Jylland. (Den kimberiske halvøy).


Augustus i Kimbreria

Hundre år etter kimbrerenes angrep på Italia, hevdet keiser Augustus at han hadde ført den romerske flåten nord til Kimbria (Cimbrorum), og at det var lengre mot nord enn noen andre romere på den tid hadde satt sin fot.

..

Kanskje var det på turen rundt Skagen at han fikk vanen med å bære en varm, vannavstøtende ullvest under brynja.

Bilde: Augustus kan ha ført sin sjøflåte like nord til norskekysten.

I hvert fall forteller han at: "Kimbere og Karyder og Semnoner og andre germanere fra denne regionen, gjennom sendemenn, tilbød sitt vennskap med han og det romerske folk".

(I " Res Gestae Divi Augusti" som fra latin kan oversettes til "Den guddommelige Augustus’ gerninger" skriver han: "Cimbrique et Charydes et Semnones et eiusdem tractús alií Germánórum populi per legátós amici tiam meam et populi Románi petierunt").

Det fortelles også at utsendinger fra kimbrerne brakte som gave til Augustus det helligste karet (gralen) de hadde i landet, med bønn om vennskap og tilgivelse for deres forfedres illgjerninger mot romerne. Etter at de hadde mottatt Augustus forsikringer om at deres bønn var imøtekommet, reiste de så hjem igjen.

Og hvem vet, kanskje ble det der og da også inngått en ”ull og stål union” mellom romerriket og nordsjølandene. Nordisk ull mot romersk stål. Og kanskje garanterte Augustus allerede da å åpne vannveiene for nordisk ulltransport til de romerske garnisonsbyene.

Bilde: Res Gestae Divi Augusti var en inskription på to store kobberplater som ble slått opp ved inngangen til hans mausoleum i Roma.

.

For soldater oppvokst i middelhavsklima, må livet på grensepostene nord for Alpene vært både rått og kaldt.

Selv om gjennomsnittstemperaturen i Europa var en grad eller to varmere enn i dag, kunne kombinasjonen av vind og regn raskt bryte ned allmenntilstanden blant soldatene. Det er regnet ut at i Augustus regjeringstid mistet 50.000 soldater livet før de nådde pensjonsalder. (Det tilsvarer ca 25 %). Langt de fleste døde av sykdom.

Omtrent samtidig med at romerne utvidet sine grenser nordover til Rhinens vestbredd, oppstod derfor et skrikende behov for regntette, varme plagg til romerhæren. Augustus hadde selv følt behovet på egen kropp, og nå visste han også hvor hjelpen var å finne.


Regntette ullplagg

Nordsjølandene kunne tilby varme, regntette ullkofter som legionærene kunne bære under brynjen. Og ikke nok med det, de kunne også tilby vanntett vadmelstoff til de 8-mannsteltene legionærene brukte på sine ekspedisjoner ute i felten.

I de nedbørrike, kjølige kystdistriktene rundt Nordsjøen, hvor "utegangersau" gikk ute på beite året rundt, var ulla særlig rik på lanolin, en oljevoks som var vannavstøtende. Nå vet vi at de romerske legionærene som var forlagt til grensebyene i de anglo- germanske områdene, bar en slik “ullkofte” over skuldrene. Ja, det fortelles at keiser Augustus selv alltid bar en “ullvest” vinterstid, også når han bodde i Roma.


Romerske stålklinger

Myrfunnene i Illerup på Øst-Jylland, like sør for Himmerland, er trolig rester etter militært utstyr benyttet av en norsk ekspedisjonsstyrke tidlig på 200-tallet. Fordelt på mer enn 40 skip, rodde 1000 sørvestnorske marinesoldater nedover for å herje på Jylland. Funnene viser at de aller fleste ”sørvestingene” var utstyrt med sverd hvor sverdklingene var produsert i Romerriket. Flere av offiserene bar også på andre militæreffekter som stammet fra romersk militærvesen.

Hvorfor brødrefolkene sloss vet vi ikke. Det kan kanskje ha vært fordi jydene hindret gjennomfart i Limfjorden.


Læsø i Det kimbriske hav

I følge Flatøyrboka s. 8 og s. 110 var "Fornjot" stamfar for de kongeættene som rådde i Norge. Han hadde tre sønner. Den første het Le, den andre Loge og den tredje Kåre. Le rådde for vindene, luften, Loge rådde for ilden og Kåre rådde for sjøen, vannet.
Le, som rådde for vindene, bodde på "Hlesey”, en øy i Det kimbriske havet som ble oppkalt etter han. Jfr. Thormod Torfæus (1636-1719) ”Norges Historie”, bind I, s. 310-315, og bloggen "Sørvestriket" s. 28.

I den gamle danske legenden om hundekongen Rakke, utviser risen Le på Læsø en form for statsmannskunst og redder jydene ut av knipen. (Se bloggen ”Hundekonger og rakkesteder”).

Bilde: Satellittbilde av Læsø. Som vi ser ligger øya sentralt på strekket mellom Göta älv og Limfjorden.

I le bak Læsø

Mange av sørvestingenes orlogskip er nok også reddet fra stormvinder ved at de har kommet seg i le bak Læsø og inn til havna i Byrum. Læsø lå sentralt på den eneste åpne havstrekningen hvor roerne en tid mistet landkjenning. Og øya var så flat at en, ved moderat sikt, må ganske nær før den dukket opp i horisonten. Hvor godt måtte det ikke da kjennes, når en etter en strabasiøs rotur, kunne sette føttene på landjorda, fyre opp bål og koke seg varm kveldsmat.

Ordet hle- foreligger også i urn. form - trolig fra 400-tallet - som innskrift på et av gullhornene fra Gallehus i Sønderjylland, i ordet hlewagastiR. Forskerne diskuterer om etymologien bak hlewa- var "ly"/ "beskyttelse" eller "ry"/"berømmelse". Uansett passer begge meningene som forledd til -gastir i betydningene forsvarssoldat eller elitesoldat.

Ja, på mange måter kan våre vikinger ha sett på Læsø som Nordens navle. Den gamle tradisjonen om at selveste Le, vindens hersker og Fornjots sønn, bodde på denne lille øya, understreker den sentrale rollen den må ha spilt for våre forfedre.


Fra Hondvoka til Cologne

I romertiden må Nidelvas utløp ved Tromøy vært det tradisjonelle samlingsstedet for de 30-40 orlogskipene som på forsommeren skulle dra fra Sørvestriket med ullvarer til Romerriket.
Derfra rodde de som armada langs norske- og svenskekysten til Göta älvs munning, for så å legge ut på åpent hav til Læsø i Kattegat.

Fra Læsø gikk turen videre inn gjennom Limfjorden til utløpet i Nordsjøen. Der måtte de nok mang en gang ligge og vente på høvelig vær før de kunne legge ut på det farlige strekket sørvestover langs kysten av Jylland og Frisland til munningen av Rhinen. Et stykke oppe i elva lå den store romerske handelsbyen Cologne (Köln) og ventet. Det samme gjorde den romerske Nordsjøflåten som hadde sin hovedbase der.


Reisen videre står omtalt i bloggen "Sørvestrikets historie". Se avsnittet om "Elvefrakterne" s. 3.

http://finnbringsjord.blogspot.com/2008/09/srvestrikets-historie.html




Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net

Hundekongen på Jæren

Hundekonger og rakkesteder


Innledning

Saxo Grammaticus eller “Sakse Skriver” skrev danskenes historie på latin: Gesta Danorum, (danernes bedrifter), som skildrer Danmarks historie fra de tidligste tider fram til 1186. Saxo var sekretær for biskop Absalon i Roskilde. Da Absalon i 1178 ble erkebiskop i Lund, flyttet Saxo med dit.
Gesta Danorum utgjør hele 16 bøker og det er siste del av bok 7 som gjengis nedenfor. Sagnet kan kanskje stamme fra tidlig på 800-tallet, men det ble først fortalt til Saxo en gang tidlig på 1200-tallet. Nedenfor siterer jeg fra Grundtvigs oversettelse av Gesta Danorum fra latin til dansk.

Se: http://www.heimskringla.no/wiki/Fra_Sigar_til_Harald_Hildetand

Saxo begynner skildringene av det som må være et sagn fra Sørvestriket noenlunde slik;

Det fortelles at en svensk hærfører fikk tillatelse til å angripe Norge. Kommandøren, som hette Gunnar (stridsmann, soldat), gjorde først et anfall mot “provinsen” Jæren (in Iather provinciam).

Bilde: De gjeveste mennenene på Jæren måtte skifte på å vokte hundekongen. Fotomontasje: Vegard Bringsjord.

Der fòr han svært hardt fram. Bytte brydde han seg ikke om å ta, men han var blodtørstig og drepte for fote. Denne villskapen skremte jærbuene så kraftig at de snart innstilte motstanden og la ned våpnene.

For ytterlig å ydmyke folket, satte Gunnar en hund til landsdelhøvding over det erobrede landet. Og under hunden satte han ombudsmenn (satrapas), som styrte i hundens navn.

Satrap (fra gammelpersisk xšaθrapā(van), dvs «beskytter av landet») var navnet som ble gitt til guvernørene i provinsene i de antikke persiske rikene. Saxos bruk av "satrap" reflekterer at han var erkebiskopens skriver. Jfr Daniels bok 3, 2).

“Og det maa man bekiende, var at tage saa storaktigt et Folk paa det ømme sted, thi det maatte gaae til marg og been, naar de høie næser skulde dale for en hundesnude” skriver Saxo.

De gjeveste mennene i riket måtte skifte på å være vakt ved hunden og følge den i ett og alt der den halset av gårde… Og stakkers den som ikke klarte å følge med på den hundevakta; han ble gjort til krøpling for livet.

“Ved saaledes at maatte lystre en hunds vov - vov, lærde da endelig normændene hva der kommer ud af at være opblæst”.

Og for å dukke sørvestlendingene ytterligere, krevde hundens ombudsmenn inn skatt i to terminer, både høst og vår. Dette var uhørt i et land der ”landskylda” bare ble innkrevd om høsten *.

*Se Asgaut Steinnes avhandling om "Utskyld". Utskyld var en skatt som var pålagt 80 gårder i Sørvestriket. Skatten ble innkrevd både vår og høst. Steinnes kobler "utskyld" til denne legenden om svensken Gunnar. ("Sørvestrikets historie" s. 19 - 21).

Det framgår tydelig av den måten sagnet gjengis, at Saxo oppfattet hund som en representant for rovdyrarten "Canis familiaris".

Hvor hunden etablerte sitt hovedkvarter, sies det ikke noe om. Men det er lett å anta at ”de kjepphøye jærbuene” kan ha blitt innkalt til “hundevakt“ på et sted som senere fikk navnet Honduoka (hundvakta). Hondvoka var det gamle navnet på øya Hundvåg i Stavanger. (Jfr avsnittet "Garnisonen på Hundvåg" i bloggen "Stavangers historie").

Det fortelles heller ikke noe om hvor den svenske hærføreren etablerte sitt hovedkvarter etter at kong Regnald var nedkjempet. Men siden han tvangsgiftet seg med gamlekongens datter, prinsesse Drotte, må vi anta at de valgte å bo på Regnalds gamle kongsgård, som jeg antar var Sånum i Halse. (Se bloggen "Kongsgården -og Hogganviksteinen").

På folkemunne kan også Lista ha blitt knyttet til sagnet om Gunnar. En av haugene på den gamle bygdeborgen Borhaug (skrevet Borgarhaugr) er kalt “Gunnarshaug“. Dermed kan både svensken Gunnar og hans banemann, dansken Borgar, navnemessig være knyttet til Lista. (Se "Kongsgården -og Hogganviksteinen".

Innledningsvis understreker Saxo at Gunnar fikk "tillatelse" til å angripe Jæren… Spørsmålet som reiser seg blir da: Tillatelse av hvem?
En har lett for å ta som gitt at en svensk kommandør må ha vært kommandant for svenske soldater. Men slik behøver det ikke å ha vært. Det var ingen nasjonalstater i Norden på den tiden. Begrepene Norge, Sverige og Danmark eksisterte ikke på 700-tallet. Språket var felles, og småkongene var regionale herskere som snart allierte seg med den ene, snart med den andre. For Sørvestrikets maktelite var det like naturlig å gå i allianse med Jylland som med Vingulmark.

Mange av de nordiske offiserene må i ungdommen ha tjenestegjort som romerske legionærer, eller under frankerkongene som frankiske leiesoldater. Når de så kom tilbake, tok de oppdrag for de småkongene som betalte best.
(Jfr. "Funnene i Illerup" s. 2 og 3, i bloggen "Sørvestrikets historie").

Hvilken interesse kulle Saxo ha av å gjengi et gammelt sagn om et svensk angrep på Norge? Det er ”danernes bedrifter” han forteller om. Det meste tyder derfor på at det egentlig var et jysk angrep som ble iverksatt. Men det ble gjennomført så brutalt og blodig at ettertidens danske “hoffreporter” valgte å legge skylden på den profesjonelle ”svenske” kommandanten.

Steinnes (se nedenfor) mente vi i ettertid kan fastslå er at ekspedisjonsstyrken ble ledet av en kommandør, muligens et offiserskorps, som var vel kjent med hærens organisering i svensk Uppland.
Jeg tror ikke det nødvendigvis var slik. Organiseringen var en direkte etterapning av den romerske hærstrukturen, og hjemvendte, pensjonerte legionærer kan ha tatt med seg organisasjonsstrukturen direkte til Sørvestriket.



Sammenhengen mellom hund og huseby

På finurlig vis kan sagnet om hundekongen knyttes til både Hundvåg og Lista. På begge steder ligger det gamle krongods som bærer navnet Husebø / Huseby. Vi må derfor ha lov til å stille spørsmålet: Var det sammenheng mellom hund og huseby i Sørvestriket?

Romerne kalte sine militære forlegninger i en garnisonsby for kaserner, av lat. *casa, hus. I Norden kaltes en militærforlegning for hundre infanterister for en ”huseby”. Forleddet ”hus” har da samme militære referanse som suffikset i Akershus, Bergenshus osv. Et av romernes største grensefort ved Hadrians mur, fikk ca år 120 e Kr navnet Housstead. Navnet kan direkte overføres til norrøne ”huseby”.

Plasskommandantens militære rang var ”hund”, der navnet reflekterer tallet 100. Dette er en direkte parallell til romerhærens organisering hvor en ”centurion” (av latin *centum, hundre) var kommandør for 100 legionærer. Ut fra dette må ”huseby” forståes som en militærforlegning for hundre mann.

Lektor Eivind Vågslid påstod i avhandlingen "Stadnamntydingar 2" 1974, at stedsnavn med forleddet hund-, norr. *hundr, vanligvis angir gode jakt- og fiskeplasser. Ordet skulle da være språklig i slekt med engelske "hunt", jakte, og gotiske "hindan", fange. Vågslids tolkning inngikk i hans disputas til doktorgrad i 1974. Avhandlingen ble skarpt avvist av bedømmelseskomiteen; Dr. philos. Per Hovda, prof. Eyvind Fjeld Halvorsen, UiO, og prof. Torsten Andersson, ved Uppsala Universitet. De framhevet at stedsbetegnelsen "Hund-" vanligvis reflekterte tallet hundre. Se Vågslid s. 97. Jeg har valgt å følge komiteens tolkning.

Etter gammel germansk tellemåte var hundre = 120. (12 x 10) Vi kan derfor anta at husebyene i Sørvestriket var forlegninger for 120 profesjonelle soldater. I tillegg kom rekrutter / hjelpemannskap som etter romersk standard utgjorde ca 20 %.

.

Bilde : En centurion viste sin rang ved å bære en tverrstilt fjærdusk på hjelmen. Symbolet minner om den utspilte stjerten på en orrhane.

Her ser vi også at fanebæreren har en hjelm med ulvesnute - et symbol tatt fra legenden om Romulus og Remus.

Foto fra serien "Rome" som gikk på TVN. ( Foto: HBO )

En kan anta at betegnelsen "huseby" ble påtvunget marineleiren på Hundvåg. Marinens folk bodde i skip enten de var til lands eller til vanns. De hadde aversjon mot å oppholde seg i "hus", og unngikk derfor infanteristenes garnisonsbetegnelse Huseby.

Navnet på forlegningene ved Themsen, i romertiden Londinium, i frankertiden Lundenburh, (ved handelssenteret Lundenwic), ble adoptert som den norske marinens favorittnavn på sine forlegninger. Navn som Londum -> Landa og Lunde kan derfor, i en sentral geopolitisk setting, peke tilbake til historiske marinebaser.
At de store nabogårdene til husebyene på Hundvåg, Lista og Tjølling, alle heter Lunde, reflekterer trolig at marinens "Lunden" var navnet på storgården før hærens "Huseby" ble innført. (Jfr også Lunde /Lund ved Egersund, Sånum og Oddernes).

Innføringen av "husebysystemet" i Sørvestriket, har neppe endret noe på realitetene. Husebyene var fortsatt forlegninger for 120 marinesoldater, mannskaper nok til å kunne bemanne tre 20-sesser. (3 x 40 mann).


Konklusjon

Legenden om ”Hundekongen på Jæren” er en legende som er blir utbrodert på en etymologisk misforståelse. Gunnar plasserte ikke et firbeint dyr på Hundvåg, men han utnevnte en plasskommandant på husebyen der, og gav han den militære rangen ”hund”. En rang som reflekterte at han var kommandør for hundre profesjonelle soldater.

Hund på hjelmen

Dr. philos. Asgaut Steinnes kommer i studien "Hundekongar", fram til samme konklusjon. Men det gjør han trolig uten kjennskap til den etymologiske sammenhengen det var mellom rangen hund og tallet hundre.
Steinnes tok utgangspunkt i at herredene i Uppland ble kalt "hund". Et folkland (fylke) som Tiundaland, egentlig Tihundaland, bestod av ti hund (10 herred), og hvert hund hadde en huseby. (Tilsvarende var det i angelsaksisk England der et herred ble kalt "hound" og et folkland for shire).
Lederen for et hund (herred) var følgelig synonym med plasskommandanten på stedets huseby. Han markerte sin rang med en hund eller et hundehode på hjelmen. Det heraldiske symbolet ble valgt i kraft av den fonetiske likheten mellom den militære rangen hund og dyrenavnet hund. At ordene etymologisk trolig står langt fra hverandre, spilte i den sammenheng ingen rolle.

Et problem blir det først når ordets gamle betydning går over i den historiske glemmeboken. Da ligger veien åpen for misforståelser.

Etter Steinnes mening var dette sammenhengen mellom husebyene vest for Lindesnes og Saxos gamle legende om hundekongen på Jæren. (Hundekongen. H T 1957-58, s. 319-321).

...
Så vidt jeg kjenner til var Tore Toresson, bedre kjent som Tore Hund, den siste nordiske militære kommandør som bar betegnelsen ”hund”.
Tore fikk skylden for å ha drept Olav den hellige i slaget på Stiklestad. Etter en tid ble han derfor sett på som en judas og en quisling. Tore valgte å forlate landet og med ham gikk rangen ”hund” ut av bruk. (Jfr. Olav den helliges saga, kap. 228 og 232).

..

Bilde: Illustrasjon for Olav den helliges saga. Snorre 1899-utgaven.«Kong Olavs Fall.» av Halfdan Egedius.

Kunstneren har utstyrt Tore Hund med skjold med hundemotiv. Trolig hadde han også hundemotiv på hjelmen.

Hundekongen Rakke

I den danske "Lejre-krøniken" (Chronicon Lethrense), som er skrevet ned omkring 1170, blir det fortalt at den svenske kongen Adils tok skatt av danene og satte en hund til konge over dem. Denne hunden, som hette Rakke, var Adils svært glad i. Han hadde sverget på at den som kom med dødsbudskap om Rakke, skulle selv dø.

En dag ville Rakke skille noen hunder som sloss. Han sprang inn mellom dem og ble drept.

Nå var gode råd dyre for danene. Ingen våget å gå til Adils med dødsbudet.

Da var det risen Le på Læsø kom til hjelp. Han sendte Snjo, gjeteren sin, til kongen med meldinga. Snjo ordla seg så klokt at han fikk Adils selv til å si at Rakke var død. Etter dette satte Adils Snjo til konge over danene.


Rakkesteder



Bilde: Nord-Jylland med Læsø.
R= Rakkeby . Huseby (sort punkt)
Kart utarbeidet av A. Steinnes


Navnet Rakke stammer fra norr. rakki som betyr en hannhund. Ordet er også brukt om en hannrev, men den betydningen er utvilsomt sekundær. Steinnes mente at i Øst-Norge kan en kommandør med hundemerke på hjelmen, ha blitt omtalt som rakker. Han så derfor for seg at også de åtte gårdene i Øst-Norge som heter Rakkestad, har vært militære forlegninger hvor kommandanten bar et hundehode som hjelmmerke.

Han konkluderte med at rakkestedene, på et vis, var sidestilt husebyene. Denne statusen gjaldt også for de tre andre gårdene i Norden med rakke-navn. Det vil si de to gårdene som heter Rakkeby i Nord-Jylland, og den ene som heter Rackeby ved Vänern i Västra Götaland.
Steinnes holdt det for trolig at de 11 nordiske rakkenavnene var fra siste halvdel av 700-tallet.

Bilde: Gårder med navn Huseby og Rakkestad i Øst-Norge. R= Rakkestad . Huseby (sort punkt) + Steder med Ull-navn ..... Grensen for Vingulmark. Kart utarbeidet av A. Steinnes.

Jôfurr og rakker

Det er kjent at konger i den svenske ynglingeætten brukte villsvin som symbol for makt og rang. Steinnes mente årsaken var at folkenavnet "svear" og dyrenavnet "svin" tar samme formen ”svina" i genitiv flertall. Videre pekte han på at flere av ynglingekongene i poemet Ynglingatal kalles ”jôfurr”, som er en poetisk omskriving for svinegalt, og at kongene i Svitjod brukte avbilding av en svinegalt som hjelmmerke.

Allerrede Sophus Bugge* var inne på dette forholdet og skrev at Jôfurr har gått over fra betydningen "Hjælm prydet med et Billedet af en Vildgalt" til å bety "Høvding, Konge".

Bilde: At denne hjelmen skal bæres av en svensk "jòfurr" framgår tydelig av hjelmmerket. Hjelmen er en kopi av en hjelm fra 900-tallet funnet i Monyash, Derbyshire.

Fra boka: Nordsjøens konger år 250 til 850

Asgaut Steinnes** avslutter sin studie om hundekonger slik: "Kunne ein ynglingekonge verta kalla jôfurr etter hjelm-merket sitt, så kunne ein hovding som hadde hunden til merke, på tilsvarande vis verta kalla hund eller rakke. Dette er då mitt framlegg til tolking av namna Rakkestad og Rakkeby, og til løysing av dei problema som knyter seg til dei danske og norske segnene om hundekongen".

* Norges Indskrifter med de ældre Runer. I, s. 248. Christiania 1891.

** Asgaut Steinnes: Hundekongen. Historisk Tidskrift, 1958 s. 301-332. Riksarkivar dr. philos. Asgaut Steinnes.(1892-1973) er for meg den i særklasse mest inspirerende historiker Norge har fostret. Jeg vil spesielt vise til tre arbeider som han på 1950 - tallet fikk utgitt: ”Utskyld” (1952), ”Husebyer” (1955) og ”Hundekonger” (1957). Alle de tre avhandlingene handler om styringssystemer i Norden og på Vesterhavsøyene i tiden før 900 - tallet.

Johannes Elgvin karakteriserte, i 1956, "Utskyld" som "det mest skarpsindige som er levert i norsk historieforskning i dette århundre". (Johannes Elgvin: En by i kamp 1536 - 1814, s. 444)

Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net

Kongsgården – og Hogganvik steinen

Den gamle kongsgården på Agder

Kan Hogganvik steinen vise veien til dronning Åsas kongsgård?

.

Det geopolitiske bakteppet (100 - 900 e. Kr)

Agder og Jæren var i 8-900 år storprodusent av ull og vadmel til det europeiske markedet. Bortsett fra et hundreårig avbrudd etter romerrikets fall, var det rike kystlandet mellom Boknafjorden og Telemark, dekket av gress- og lyngmarker og enorme saueflokker.

På de små gårdene levde familiene av å foredle ull til tekstiler. Produktene ble fraktet på marinens orlogskip til garnisons- og markedsbyer nede i Europa, hvor de ble omsatt med god fortjeneste. (Se bloggen Sørvestrikets historie s. 1 og 2).

Sauenes beiting gav ikke rom for korndyrking eller storfehold, og på de skogløse gress- og lyngheiene var det for lite trevirke til utvinning av jern. Det var overskudd av proteinrikt lammekjøtt og varmt ulltøy, men ellers måtte det meste kjøpes på markedene.

Noenlunde samtidig som skogen forsvant og gress og røsslyng overtok på heiene, dukket nyetablerte smågårder med navneendelsen -land opp i de mange dalsøkkene mellom Telemark og Hordaland. Disse gårdene har gitt forskerne mye hodebry, ettersom de stort sett var for små og skrinne til å kunne brødfø en familie.

Forklaringen må være at det meste av familiens utkomme bygde på at de hadde et større antall sauer gående i den store saueflokken til den regionale "londumen", og på salg av ull og vadmel til de romerske garnisonsbyene.

At "londum" (-> landir -> lande) og "lunden" var fellesnavn på marinens forlegninger i henholdsvis romer- og frankertid, er en hypotese jeg framsatte i bloggen: "Sørvestrikets historie" s. 8, i 2008. Navnene reflekterer navnet på garnisonsbyen London i henholdsvis romertid og frankertid. (Londinium/Lundenburh).
Gårder med navneendelsen -land reflekterer at gården er skilt ut fra et storgods, et landir.
En gang på slutten av 700-tallet har så de tre største lunden-gårdene vest for Lindesnes, skiftet navn til "huseby". Det gjelder Huseby på Lista, Husebø i Egersund og Husebø på Hundvåg.

.
Bildetekst: London var en av de mange vic-byene i frankertiden.

.

.

Handelsstedet Lundenwic lå vest for den gamle romerske garnisonsbyen Londinium. I frankertiden skiftet den fortsatt befestede "romerske" bydelen navn til Lundenburh.

Fra boka: Nordsjøens konger år 250 til 850

..

De romerske legionærene hadde en tjenestetid på 20-25 år. De som overlevde sykdommer og stridigheter, ble pensjonert i 40-45 årealderen. Da fikk de vanligvis tildelt et stykke land av statsmakten for eksempel i Toscana eller Provence.

Det må være rimelig å anta at noenlunde det samme ble gjort for veteranene i Sørvestrikets marine når de nådde pensjonsalderen. De fikk tildelt en bit land av den ”londumen” de hadde tjenestegjort for. Pensjonister flest eide nok allerede en flokk sauer som de hadde opptjent som en del av soldatlønna, eller vunnet i terningspill. Sammen med en dyktig “husflidskone” bygde de seg så et hjem nede i et grønt dalsøkk som gav ly for lyngbrannene som år om annet fornyet beitemarkene.

I Vest-Agder er hver tredje gård en -land gård, ja, i Lyngdal utgjør de hele 45 %. I mange bygdelag ligger de på rekke og rad i et sammenhengende belte, og vitner om en kraftig ekspansjon i årene fra 150 til 350 e Kr.

Sett ut fra antall -land gårder må Kvinesdal/Lyngdal/Mandal vært et foregangsområde innen internasjonal handel. En tidlig etablering av relativ tunge militærstyrker ved Lygne i Eiken, peker på Lyngdal som det mest sannsynlige pionerområdet.

Kong Vikar

“Gautreks saga “ er en populær og humoristisk norrøn saga om "gauter drott", dvs en konge fra Gøtaland i Sverige. Sagaen forteller at Vikar var “konung yfir Agdir allar ok Jardar“.
(- hele Agder og Jæren). Her presiseres for første gang Sørvestrikets eksistens i skriftlig sammenheng.

Navnet Vikar kan stå for en “handelskonge”, en stormann som drev handelsvirksomhet mellom de såkalte “vic byene”, byer som bar navn med endelsen “-wik eller -vic” og som vokste fram rundt Nordsjøen på 600-tallet: Qentovic i Frankrike, Vijk bij Duurestede i Nederland, Lundenwic og Eoforwic i England m.f.

Navnet Vikar kan også reflektere at han var konge blant “vikarene”, eller ”vikingene”, som må ha vært den betegnelsen 20-sessenes roere, åremennene, brukte når de omtalte seg selv.
Utrykket stammer fra norr. vika; skifte.

For at ikke roerne skulle utvikle skeiv kroppsholdning, måtte roeren på babord side med jevne mellomrom skifte side med roeren på styrbord side. De to som satt på samme sesse (tofte) var følgelig hverandres vikarer. Etter hvert må de ha begynt å omtale hverandre som "vikinger". En "viking" har så blitt den europeiske fellesbetegnelsen på en nordisk marinesoldat. (Se bloggen "Sørvestrikets historie" s. 15).

Kong Vikar blir i sagaen sveket og drept av “Starkard“, som muligens var militær kommandør på Tromøya. Sviket skjedde på en øy som siden ble kalt “Vikarsholmen“, trolig Vikerøya i Viksfjord i Tjølling. (Legendariske “Starkard” - den sterke- omtales også av Snorre i “Ynglingesaga” og i “Edda”).

Vikar hadde to sønner Harald og Neri. Den eldste sønnen, Harald, overtok kongedømmet etter faren. Han er trolig den samme Harald som Snorre kaller “Harald Granraude”, konge på Agder, og far til dronning Åsa. Vikars yngste sønn Neri ble jarl, trolig på Oddenes. I følge Asgaut Steinnes skal Neri være den samme ”Nirid” som fortsatt står omtalt på den 3,5 meter høye runesteinen utenfor Oddernes kirke.
Gautreks saga indikerer følgelig at Tromøy og Oddenes var jarleseter i riket. Hovedsetet må da ligge lenger vest.

Regnald og Drotte

Saxo Grammaticus eller “Sakse Skriver” skrev danskenes historie på latin: Gesta Danorum, (danernes bedrifter), som skildrer Danmarks historie fra de tidligste tider fram til 1186. Saxo var sekretær for biskop Absalon i Roskilde. Da Absalon i 1178 ble erkebiskop i Lund, flyttet Saxo med dit. Gesta Danorum utgjør hele 16 bøker og det er siste del av bok 7 som gjengis nedenfor. Sagnet kan kanskje stamme fra tidlig på 800-tallet, men det ble først fortalt til Saxo en gang tidlig på 1200-tallet. Nedenfor siterer jeg fra Grundtvigs oversettelse av Gesta Danorum fra latin til dansk. Saxo begynner skildringene av det som må være et sagn fra Sørvestriket slik;

Det fortelles at en svensk hærfører fikk tillatelse til å angripe Norge. Kommandøren, som hette Gunnar (stridsmann, soldat), gjorde først et anfall mot “provinsen” Jæren (in Iather provinciam).
Der for han svært hardt fram. Bytte brydde han seg ikke om å ta, men han var blodtørstig og drepte for fote. Denne villskapen skremte jærbuene så kraftig at de snart innstilte motstanden og la ned våpnene.

Regnald (konge/hersker), den gamle kongen i landet, syntes ikke at han kunne gi seg uten kamp, selv om han nok innså at utgangen på feiden var heller tvilsom. Før han dro i krigen, gjemte han derfor sine kongelige ”klenodier” i en stor underjordisk "hvelving" som han lot bygge i utkanten av kongeriket.
Blant klenodiene nevnes spesielt sverdene "Lysing” og “Kviting” (Lyusingus alter Huytingus) som gikk for å være uovertrufne mesterstykker.

Men ikke nok med det, i den samme hulen gjemte han også sin vakre datter Drotte.
(Navnet indikerer vel at hun egentlig var hans unge dronning). Hun fikk med seg ”et sømmeligt følge” og nok av mat og drikke for et langt opphold.

Så snart skjulestedet var ordnet og tildekket, dro Regnald ut i felten for å møte den blodtørstige svensken. Men Saxo forteller at han var så gammel og skrøpelig at han måtte ha to mann til hjelp for å stå oppreist. Det gikk som det måtte gå med den gamle hæreføreren: “Kraften fattedes og lykken sviktede, han faldt i slaget, og efterlod sit fedreneland rødmende av blod og skamfuldhed “.

Da Gunnar fikk nyss om at Regnald hadde gjemt Drotte i en jordhule, prøvde han å spore henne opp, og etter en del om og men, fant han henne. Men de skarpe sverdene klarte prinsessen å holde skjult for ham.
Drotte måtte så, riktignok svært motvillig, finne seg i at Gunnar fikk viljen sin med henne.
Sønnen hun fødte, fikk navnet Hildiger (slåsskjempe). Han var sin far opp av dage, bare større og kraftigere og enda mer kamplysten. Det gikk så langt at Gunnar måtte vise han ut av landet. Han dro da østover og ble svenskekongen, Alvers våpendrager.

Borgar het en kjent ridderskikkelse som var danskekongen Alfs stridsbror og venn. Han kom stadig til unnsetning når den danske kongeslekten kom i vansker. Da han fikk høre at Gunnar med makt og vold hadde tatt kong Regnalds datter til ekte, tok han turen over til Sørvestriket og drepte Gunnar.

Prinsessen Drotte, som vel aldri hadde likt å dele seng med farens banemann, ble så glad for at Gunnar var ryddet av veien at hun like godt belønte Borgar med ekteskap.
Sammen fikk de en sønn som de kalte Halfdan, et godt navn ettersom han jo var halvt dansk og halvt norsk.
I sin tidlige ungdomstid ble Halfdan ansett for å være litt pysete og umandig. Men da moren overrakte ham Regnalds sverd, mesterstykkene "Lysing" og ”Kviting”, som hun i alle disse årene trofast hadde voktet og passet, endret han seg. Den ulenkelige ynglingen rettet ryggen og stålsatte seg til møte med de største utfordringene.

Etter dette skal Halfdan helt ha gjort danske av seg og forlatt Norge for godt. Han var jo av høy kongelig byrd og unnså seg ikke å gå på frierføtter til prinsessen Gretha (Guritha) Alfsdatter, det eneste gjenlevende skudd på Danmarks gamle kongestamme.
Halfdan vant både prinsessen og retten til kongeriket, og de fikk en sønn som de kalte Harald. Han fikk tilnavnet Hildetann (stridstann). Slik skulle det gå til, i følge Saxo, at den sørvestnorske kong Regnalds barnebarn, Halfdan, ble den nye stamfaren i den danske kongerekken.

I gamle legender er ofte de originale personnavnene gått i glemmeboken. En dreven historiefortellere setter derfor nye personnavn på personene, navn som passer med den rollen de har i sagaen. Er det nye navnet treffende, vil neste generasjon historiefortellere huske navnet og slik blir det hengende ved historien til den blir nedskrevet. Ved å bruke navn som Regnald og Drotte forteller Saxo åpenlyst at han ikke kjenner de egentlige navnene på disse personene.

Dronning Åsa og ”dronning” Drotte

Vi kan ikke se bort fra at de folkene som bygde ”Refhaugen” på Oseberg, eller noen fra den gruppen som noen år senere tok seg inn i haugen, villig vekk kan ha fortalt historier om det uvanlig rike og flotte gravgodset som var gjemt der, og at disse historiene har gitt næring til legenden om Drotte i jordhulen.

Funnene på Oseberg passer også godt til vår egen tids sagn om at det er dronning Åsa, mor til Halfdan Svarte, som ligger gravlagt der. Også hun skal jo ha fått med seg et “sømmelig følge”, en eldre kvinne, i gravkammeret sitt.
Det vi vet nokså sikkert er at det skipet kvinnene ble lagt i ble bygd på Karmøy, eller der omkrig, en gang tidlig på 820-tallet. Det er nå også rimelig klargjort at gravhaugen ble ferdigstilt og lukket en gang ut på høsten i år 834.

Få år senere brøt så en gruppe mennesker seg inn i Refhaugen, banet seg vei til gravkammeret bak masten, hvor de tok med seg levningene av en eller flere av de gravlagte personene samt deler av gravgodset.
I bloggen: ”Mysteriene på Oseberg” argumenterer jeg for at ”ref ’en” (Commander in Chief) i Oseberghaugen var ”den årsæle” Halfdan Svarte og at det nettopp var levningene hans som ble fjernet ved haugbruddet.

Kan gamle Regnalds kongerike ha strukket seg fra “provinsen“ Jæren og helt bort til Oseberg? Det kan i så fall passe bra med det som fortelles om at kong Regnald bygde Drottes skjulested i “utkanten av riket”. Det er ikke usannsynlig at det kan ha vært slik tidlig på 800-tallet. I avhandlingen "Utskyld" argumenterer dr. philos. Asgaut Steinnes for at Sørvestriket i en periode ble styrt fra Tjølling i Vestfold.

Det er også andre historiske paralleller mellom Snorres skildring av dronning Åsa og Saxos skildring av ”dronning” Drotte:

Begge vokste opp, og tilbrakte sitt voksne liv på Agder.
Begge opplevde at faren ble drept, og at farens banemann tvangsgiftet seg med dem.
Begge sørget for å hevne dette ved at ektefellen ble tatt av dage.
Begge hadde en sønn som hette Halfdan og et barnebarn som hette Harald.

Om danske Harald Hildetann sier Saxo: Han samlet Danmark til ett rike.
Om norske Harald Hårfagre sier Snorre: Han samlet Norge til ett rike.

Det er derfor grunn til å spørre om Drottes far Regnald i Saxos saga og Åsas far, Harald Granraude (rødskjegg) i Snorres saga, var en og samme person. Og videre, om ikke denne personen, slik vi har antydet ovenfor, var den samme som Harald Vikarson i Gautreks saga.

Drotte og Åsa må da også være samme person. Det gir grunn til å vurdere om Åsas mann Gudrød Veidekonge, er forvekslet med danskekongen Godfred, som døde ca 810. Det gir sønnens navn, Halfdan, større mening.

Flere svenske forskere har pekt på at Gudrød Veidekonge trolig er en ”innlånt” figur fra den danske kongerekken. Der var det en kong Godfred som i følge frankiske riksannaler ble myrdet av egen livvakt. Det noe senere verket "Gestis Karoli Magni" vil ha det til at Godfred, på en jakttur (jfr. veidekonge) ble myrdet av sin egen sønn, som ble oppildnet til å drepe faren av kongens forsmådde dronning.
Og i følge "Det irske annalfragmentet" (årskrønike) var det kongen av Norge, Gotfraidh, som i 852 sendte sønnen sin Olav (Àamlaib) til Irland med pålegg om å skattelegge landet.


Kongsgården på Agder

Steinnes tar i studien ”Husebyar” s. 221, opp spørsmålet om den gamle kongsgården på Agder lå på Lista eller på Oddernes.

Bildetekst: Runesteinen fra Hogganvik kan være gravstein over en av "Sånemkongenes" sjømilitære kommandører. Eller er den reist over en "Wada" fra Halse?
Foto: Stein-Arne Stylegar.

Han hadde tidligere, se studien "Utskyld" (HT 1952 s. 401), trodd mest på at kongsgården lå på Lista, da dette var den mest sentrale plassen i Sørvestriket, men konkluderer nå med at den lå på Oddernes.
Grunnen til at han endret syn, var at han ikke lenger fant det sannsynlig at kongens hovedresidens ble kalt ”huseby”.

Dette utelukker selvsagt ikke at både Oddernes og Tromøy har hatt fullverdige militære "landir-/husebyanlegg". Men som jeg har påvist ovenfor, lå begge disse stedene i utkanten av den storstilte ullproduksjonen, og begge er omtalt som jarleseter. Det taler imot at Oddernes var kongsgården på Agder.

Den store konsentrasjonen av gårder med navneendelsen –land rundt Lyngdal og Mandal, tyder på at det er der vi må lete etter kongsgården.

I det gamle angelsaksiske poemet Widsith sies det at "Wada ruled the hælsingum” og jeg tror poeten der sikter til en "handelskonge" fra Halse ved Mandal som gikk under utnavnet Wada.
Wada må være et utnavn som reflekterer at han og folkene hans, halsingene, var størst innen handel med vad.

Germanske. *wada, hører til verbet *wedan; binde fiskegarn, veve. Vi finner ordet wada igjen i “vadmel”; (vad - mål) egentlig målestokk for handel med vad. "Vadmel" er i følge Falk & Thorp et nordisk ord som ikke bare er lånt ut til andre germanske språk, men også til skotske "wadmal". Det indikerer at det ikke var kelterne, men de nordiske vikingene som dominerte det Europeiske vad-markedet, inkludert tekstilmarkedet i England.

Jeg tror også at Halse reflekteres i Torbjørn Hornkloves kvad fra slaget i Hafrsfjord. Skalden med tilnavnet ”hornklove”, en poetisk kjenning for ”ravn”, omtaler der ”Luvas” hovedmotstander som ”Kjotve den halsdigre”. Luva (bustehodet) er et utnavn på Harald Hårfagre, og Kjotve (kjukken, egentlig skinken) er trolig et utnavn på kongen i Sørvestriket. Tillegget ”den halsdigre” må da være ment som en poetisk kjenning for en diger mann fra Halse. Se "Sørvestriket" s. 32.

I Halse er det krongodset Sånum som klart peker seg ut som gammel kongsgård.
Sånum er nabogård til Lande, i 1406 skrevet ”Londum”. Som nevnt ovenfor er min hypotese at Londum var navn på marinens forlegninger i romertiden. I frankertiden ble så navnet på forlegningene endret til Lunde.

Dette reflekteres trolig i navnet Lunde, en nabogård som tidligere må ha gått inn i det store gårdskomplekset rundt Sånum. (Jfr navnene Lunde/Lund på Hundvåg, Egersund, Lista, Oddernes og Tjølling).

En tredje nabogård, som ligger mellom Sånum og Lunde er krongodset Hogganvik. (Se kartet nedenfor). Der ble det i slutten av september 2009 avdekket en runestein med runer fra den eldre futharken.

I følge fylkeskonservatoren i Vest-Agder, Stein-Arne Stylegar, er Hogganvik steinen å anse som en relativ stor runestein, ca.1,30 meter bred og like høy. Bergarten er granittisk gneis og er ganske sikkert hentet lokalt. Det er til sammen 63 runetegn på steinen.

Runesteiner fra 300- og 400-årene er sjeldne, bare ca 50 stykker er kjent i hele Skandinavia. (Fire i Vest-Agder). Det er nærliggende å anta at kunsten med å hogge innskrifter i stein i denne tidlige perioden er knyttet til et samfunnspolitisk elitesjikt samlet rundt de regionale maktsentra. (Jfr Tunesteinen fra samme tidsepoke).

Konklusjon

Alt i alt må det kunne sies at funnet av Hogganviksteinen støtter opp om min hypotese fra 2008 om at Sørvestrikets gamle kongsgård lå på Sånum i Halse. Se bloggen: ”Sørvestrikets historie”. Se side 21 og 23.

Bildetekst: Sånum ligger vest for Sjøsanden, og vest for innløpet til Skogsfjorden. På kartutsnittet er forholdet mellom sjø og land markert slik det må ha vært i yngre jernalder, dvs. med en vannstand 1-2 meter høyere enn dagens (svart kontur). Kartet er hentet fra Stylegars bloggsider "Arkeologi i nord".

Se bloggsidene http://arkeologi.blogspot.com/2009/10/hva-slags-sted-er-hogganvik.html

VEDLEGG

Stormannsgården ved Týssjø

Jeg vil anta at vi må til Danmark for å finne paralleller til kulturlivet rundt kongsgården Sånum i Halse. På hjemmesidene til Nationalmuseet, København fortelles det om et uvanligt rikt utgravingsområde som kalles ”Storgårdspladsen ved Tissø” på Vestsjælland:
”Her havde en mægtig stormandsslægt sin residens med tilhørende kult- og markedsplads i perioden 550-1050 e.Kr. Guden Tyr har lagt navn til søen Tissø, og stedet var sandsynligvis et vigtigt kultsted. Flere fund viser, at der blev ofret i søen allerede i tiden før kristi fødsel, men de fleste genstande i form af våben og smykker stammer fra yngre jernalder og vikingetid.

Kultiske handlinger fandt også sted oppe på land på stormandens gård. En række indhegnede bygninger ved den store hal (hovet) kan have været kultbygninger (hørg). På en bakketop nær gården er fundet dyreknogler, smykkedele samt sølvgenstande og mønter, som kan stamme fra et åbent offersted. Hele komplekset omfattede således både en naturhelligdom og særlige kultanlæg”.

Se under vignetten "Vikingtiden":
http://oldtiden.natmus.dk/udstillingen/jaegerstenalderen/language/2/
.
Se også den journalistiske vinklingen i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2009/01/08/magasinet/arkeologi/vikinger/historie/4277680/

Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net