"Runemagien" i Hogganvik

.


Hogganviksteinens ”bokstavmagi”

Et fullstendig tolkningsforslag


I bloggen Hogganviksteinen - noen tolkningsforslag, av 1. november, har jeg foreslått en annen tolkning av inskripsjonen på Hogganvik steinen enn den professor James E. Knirk lanserte.

Runene på Hogganviksteinen kan transkriberes slik:

A) Selba þewas s^tainaR

.....aaasrpkf

B) aarpaa

.....in ana nawoR

C) Ek naudigastiR

D) Ek eR rafaR
.

Dette tolket jeg slik:

A) Selve Týs stein (Selveste solgudens stein)

A/B) Bokstavmagi?

B) (han som) styrer båtene på havet.

C) Jeg er marinegast (sjøsoldat)

D) Jeg er refr (flåtesjef og offergode)
.
Og som en del av sluttkommentaren skrev jeg følgende:

”Steinen har trolig stått på en stor, åpen plass og markert marinens gamle kultsted. Dvs. det stedet hvor de til Ull-Týs ære, gjennom rituelle handlinger ledet av ref 'en /goden - handlinger som fortsatt reflekteres på latinske lands tyrefekterarenaer - avlivet en viril okse. Deretter ble oksen tilberedt og spist i et stort, felles festmåltid”.

Se bloggen Hogganviksteinen - noen tolkningsforslag

Som det framgår ovenfor brøt jeg radikalt med professor Knirks syn på steinen som et gammelt gravmonument: A grave inscription for someone called [S]kelba-þewaR: “Skelba-þewaR’s stone”.

Det vi her skal gjøre er å gjennomgå den delen av Knirks 4 siders Revised preliminary report, av 27. oktober 2009, som han kalte ”Alphabet magic”: aaasrpkf : aarpaa.
Denne delen unngikk jeg å kommentere i den forrige bloggen.


”Bokstavmagi”

Prof. Ottar Grønvik har i boka ”Fra Ågedal til Sætre”, side 19, tatt opp forholdet rundt begrepet magiske ord og runegrupper. Der peker han på at forklaringen ”magi” lett tas i bruk som ”høytidelig kamuflasje for det enkle faktum at man ikke finner noen språklig mening i innskriften”.

Det kommer heller ingen "runemagi" ut av det faktum at offersteinen i mange århundrer har ligget med runene vendt mot jorden. Det kan være mange årsaker til det, kristendommens inntreden er bare en av dem.

Mithras-kultens prestestand ble kalt magere. De fikk stor innflytelse på romerhærens offiserskorps i de første århundrene etter Kristus. Bare på de britiske øyer er det funnet ruiner etter fem mithrastempler (mithræum) fordelt på fem romerske garnisonsbyer. Det er denne prestestanden som har gitt navn til ordet magi. Se bloggen Sørvestrikets historie side 6.


Lønnruner

Lønnruner må ikke forveksles med magiske runer. Når runer risses på en kryptisk eller kodet måte, kalles de lønnruner eller hemmelige runer. Den som vil lære mer om lønnruner bør besøke nettstedet "Arild Hauges Runer".

Her er et utsnitt av det han skriver om lønnruner:
http://www.arild-hauge.com/lonnr.htm

Metoden går ut på at alle runer kan angis ut fra ætt og rekkefølge. Runene fuþarkgw tilhører den 3. ætten, hnijpëRs tilhører den 2. ætten og tbemlngdo tilhører den 1. ætten. Slik vil for eksempel a-runen bli angitt som 4. rune i 3. ætt og n-runen bli angitt som 6. rune i 2. ætt. Dette kan skrives slik: a = 3;4 og n = 2;6

Runen f = 3;1, runen i = 2;3 og runen n = 1;6. Hvis du på en søndagstur kommer til en stein hvor disse merkene er hugget inn: lll'll'''l'''''' kan du regne med at denne bloggeren har vært der før deg. (Merk at dobbel konsonant systematisk utelates). Slike "merker" kan kalles lønnruner. Det er ikke sporet tilsvarende merking på Hogganviksteinen, kun ”Alphabet magic”: aaasrpkf : aarpaa.

Disse ordinære runene kan likevel være brukt som lønnruner. En måte kodingen da kan være gjort på, er at staver og kvister på den innrissede runen telles. For eksempel har runen f en stav og to kvister, (l''). Runen f kan derfor være skrevet som lønnrune for 1;2 rune b.

Problem oppstår når en vil angi runer i den tredje ætten fordi ingen runer har tre staver. Dette kan for eksempel løses ved å oppgi 3 like bokstaver. Vår ”magirekke” aaasrpkf : aarpaa begynner for eksempel med tre a-runer. En a-rune har en stav og to kvister. Tre a-runer har da 3 staver og 6 kvister (lll''''''). Samlet kan de tre a’ene stå som lønnrune for runen k. En annen fremgangsmåte er å lese runene to og to. Men det gir vanligvis problemer når en skal angi lønnruner for runer som står i 1. ætt.

Hvis en ønsker å forvanske kodingen, fins det mange måter en kan gjøre det på: telle bakfra, lese bakfra, la 1. og 3. ætt skifte plass, osv. Jeg har prøvd ut det meste, men finner ingen meningsfylt løsning på det viset. I vår ”magiske bokstavrekke” aaasrpkf : aarpaa, blir det rett og slett for få vokaler.


Runene taler

En bedre løsning får vi kanskje når vi lar runene presenterer seg selv. Alle runer har et navn og de tilhører en familie, en ætt. Runerekken tbemlngdo er i Týs ætt, runerekken hnijpëRs er i Hagls ætt og runerekken fuþarkgw er i Frøys ætt.
.
Vi kan anta at det var militærvesenet som presset igjennom at Týs ætt skulle rangeres foran Frøys ætt (agrarsamfunnets ætt). Det samme skjedde med ukedagene der Týs-dag (tirsdag) kom foran Frøys-dag (fredag) i den gamle 5-dagers uken. Med innføringen av 7-dagers uken, fikk også nykommerne, Odin og Tor, ukedager oppkalt etter seg.

I vår ”magirekke” aaasrpkf : aarpaa er det seks ulike runer, asrpkf. Arild Hauge presenterer disse seks runene slik:

a RUNENS NAVN: ÀS, ASS BETYDNING: GUD, ASAGUD, GUDDOMMELIGHET LYDVERDI: A Germansk navn: Aza (Ansuz) Urnordisk: *ansuR Norrønt navn: Óss, Áss

s RUNENS NAVN: SOL BETYDNING: SOL, SOLKRAFT LYDVERDI: S Germansk navn: Sugil (Sowilo) Urnordisk: *sowilu Norrønt navn: Sól

r RUNENS NAVN: REID, REIDR BETYDNING: RIDNING, REISE, RIDEFERD, VOGN LYDVERDI: R Germansk navn: Reda (Raidho) Urnordisk: *raidu Norrønt navn: Reið, Reiðr

p RUNENS NAVN: PERTRA BETYDNING: KLIPPE, STEIN, JORD LYDVERDI: P Germansk navn: Pertra (Perthro) Urnordisk: *perþu

k RUNENS NAVN: KEN, KAUN BETYDNING: BYLL, KONG LYDVERDI: K Germansk navn: Chozma (Kenaz) Urnordisk: *kauna Norrønt navn: Kaun

f RUNENS NAVN: FE LYDVERDI: F BETYDNING: FE, BUSKAP, EIENDOM, GODS, LØSØRE, PENGER. Germansk navn: Fe (Fehu) Urnordisk: *fehu Norrønt navn: Fé

Til grunn for "fe" ligger den indoeuropeiske verbalroten *pek; å plukke eller nappe ull. Herav er avledet "peku"; den som bærer ull. Nordiske "penger" er avledet av latinske "pecunia". Så enkelt var det: Den som hadde småfe som bar ull, hadde penger. Om penger i "saueland", se note 4 i bloggen Stavangers eldste historie

.

Betydning framfor magi

Slutten på linje A

Setter vi inn runenes betydning i runerekken, aaasrpkf, kan vi ta ut en rekke variabler. Jeg velger her følgende:

Guder – sol - reiser /vogn - jord – kaun – fe / buskap

Skrevet på en stein stenket med okseblod, kan dette tolkes slik:

Gudenes sol reiser med vogn trukket av jordens fyrige okser.

Kaun står for ildfull og fyrig, trolig også for seksuell tenning. Jfr kaun og kødd, testikler. Se mer om runenes betydning på nettstedet http://www.bgnett.no/pagan/runer/.

Eller: Solgudene reiser med vogn trukket av jordens fyrige okser. (Underforstått; ofrede okser).

Begge utsagnene signaliserer at gudene setter stor pris på at det stadig ofres nye, friske okser.

Jfr for øvrig at den andre ”himmelvogna”, de syv største stjernen i Store Bjørn (Ursa Major), skiftet navn til “Karlsvogna” etter kristningen. I norrøn poesi er den omtalt som “Rognis reid”, Odins vogn. Se bloggen Ragnvald Vognstyrer

Verd å merke seg er det også at Ragnvald Olavsson, den siste ynglingekongen i Tjodolv fra Kvinens ”Ynglingatal”, hadde tilnavnet ”reidar stjòri”, vognstyreren.

Som jeg har redegjort for i bloggen Kongsgården – og Hogganvik steinen finner jeg det sannsynlig at Ragnvalds kongsgård lå nettopp her i Halse. Både han og Tjodolf kan ha blitt inspirert av inskripsjonen på steinen da de, noen generasjoner senere, oppholdt seg der.


Begynnelsen på linje B

Fortsettelsen på den ”magiske” runerekken, begynnelsen på linje b), var slik: aarpaa.
Vi kan da velge ut disse variablene:

Guder - reiser - jord - guder

Dette kan tolkes slik: Gudene (Ull-Týr) reiser (også) på jorden. Gudene…

Siste del av linje B har jeg tidligere tolket slik: ... styrer båtene på havet.


Et fullstendig tolkningsforslag

Et forslag til fullstendige tolkingen av inskripsjonen på runesteinen i Hogganvik blir da:

A) Selve Týs stein (Selveste solgudens stein).
..... Solgudene reiser med vogn trukket av jordens fyrige okser.

B) Gudene (Ull-Týr) reiser (også) på jorden. De …
..... styrer båtene på havet

C) Jeg (er) marinegast (sjøsoldat)

D) Jeg er refr (flåtesjef og offergode)

.
Sluttkommentar

Hvis denne tolkningen er noenlunde riktig, kan en vanskelig overvurdere Hogganviksteinens betydning for vår forståelse av Sørvestrikets sosio-religiøse system i sen romertid.
Romernes personifiserte solgud, Sol (gr. Helios), som ble gestaltet av Mithras, solgudens sønn, stilte tilsynelatende de romerske offiserene ovenfor harde krav om rituell okseofring. Dagens tyrefekting er en reminisens av legionærenes okseofring.

Bilde: Mithras ofrer villoksen til Sol. Først når oksen var tvunget i kne, utmattet og resignert, var den klar til å ofres. Skulpturen står i Vatikanmuseet.

Mange av de samme kravene kan vi nå anta Ull-Týr stilte til marineavdelingen i Halse. Gudene måtte regelmessig få tilført unge, friske okser som kunne trekke solvogna over himmelen. Som takk for det, skulle så gudene sørge for at vind og sikt ble slik at "naudigastene" kunne navigere seg velberget over havet.

Det er lett å forstå ref 'ens, rafars, sentrale rolle i dette spillet. Det ble hans ansvar å fremskaffe, og godkjenne den rette tyren for anledningen, og sørge for at den rituelle avlivingen ble utført i henhold til gudenes krav.

Halse var på den tiden senter for en gigantisk ullproduksjon. Lyngheier og enorme saueflokker trengte seg fram over alt. Okseproduksjon krevde derfor spesielle tiltak. Trolig ble enkelte avsondrede gårder pålagt ansvaret med å oppdrette okser til dette formålet, et ansvar som i sener århundrer reflekterte skatten "Utskyld", opprinnelig "Ullskyld", der forleddet Ull- refererer til soldatguden Ull. Mer om dette på side 20 i bloggen Sørvestrikets historie

For marinesoldater som daglig ble servert ulike former av lammekjøtt, må oksekjøtt vært en festlig avveksling. Særlig ved vintersolverv, ved juletider, må store, virile okser blitt ofret. Friske og uthvilte okser måtte komme til for å få den synkende solvogna til å snu oppover på himmelen.

Runen p, *perþu, som står for klippe, stein, jord, og runene s, *sowilu, som står for sol, solkraft, synes å representere henholdsvis Mithras og Sol. Og runen r: *raidu, som står for reise, vogn, fremstår som det klassiske bindeleddet mellom det jordiske og det himmelske. Se vedlegg 1, nedenfor.

Men runene hadde en symbolkraft som på 300-tallett ble forstått av sørvestingene på marinebasen ved Sånem i Halse, og jeg antar at der representerte p soldatguden Ull (som senere ble til Odin), og at s representerte himmelguden Deywós, som i indoeuropeisk grunnform betyr ”den lysende, himmelske”.

Kanskje tenkte ref 'en i Halse, da han innledet den ”magiske” delen av runerekken med tre likestilte *ansuR- runer: aaa, at Deywós sammen med Tyr og Ull, bokstavelig talt var en treenig gud. Kan det være en mulig forklaring på hvorfor han ikke benyttet runen t, *tiwaR, som står for Týr, Tý? (Troen på at tallet tre representerer noe guddommelig, er svært gammel, og reflekteres allerede i den egyptiske treenigheten Isis - Osiris - Horus).

Sagaen om Ref fra Rennés øy, viser hvor ettertraktet en offermoden okse kunne være. Den indikerer også at en øys naturgitte "innhegning" med hav på alle kanter, gjør den velegnet som oppdrettsted for storfe. Se bloggen om Ref fra Rennesøy .


.

VEDLEGG

Kan inskripsjonen på Hogganvik steinen være fra tidlig på 200-tallet? Arild Hauge peker på runologiske likheter mellom funnene i Illerup og Hogganvik.

Her er Arild Hauges kommentar:

"Det første jeg la merke til var at runene var skrevet fra høyre til venstre, det var to, endog tre ens runer etter hverandre (to og tre a-runer) i et ord, og at e-runen var av den eldste type, dvs at e-runen har form som en "kantet 'u' opp ned", og ikke som den yngre form ligner en "M". Og ikke minst, innskriften inneholdt en p-rune.
Allerede her var tre "uvanlige ting". Meg bekjent finnes det ikke p-runer (og ï- runer) som inngår i et ord i norske runeinnskrifter, kun i futharker. De to runer/lyder gikk tidlig ut av bruk etter som det urnordiske språket forandret seg, og denne forandring var dermed det første skritt mot overgangen til 16-runers futhark (Spurkeland).

Ut i fra runeformene, tror jeg innskriften er nærmere år 350 enn år 500, som James Kirk sier. Runologisk sett vil jeg si eldre enn år 350, ja, faktisk så gamle som de eldste norske Illerup Ådal innskriftene fra Jylland i Danmark. (Og de er så gamle at de forteller at de eldste runer som er funnet, kommer fra Norge - eller retter sagt, med en hær som kom fra Norge, og tapte i slaget i Danmark.)

Derfor mener jeg, runologisk sett, at vi står ovenfor den eldste norske runestein overhode. Tilbake er det, etter min mening, kun arkeologisk datering og språkhistorisk viten som kan gjøre steinen yngre".

Se nettsted: http://www.arild-hauge.com/innskrifter.htm


Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net
.

Hogganviksteinen - noen tolkningsforslag

Ek naudigastiR – ek rafaR
Jeg marinegast - jeg kommandør


Vi er nå kommet til 1. november 2009, og ekspertene har levert sin ”Revised preliminary report”.

I følge rapporten skal runeinnskriften transkriberes slik:

a. [s]kelbaþewas s^tainaR aaasrpkf
b. aarpaa inana naloR/naboR/(nawoR)
c. ek naudigastiR
d. ek erafaR

Og slik er professor Knirks tolkning av innskriften:

Skelba-þewaR’s [“Skjelvende-tjeners”] stein [=(grav-) minne].
[Bokstavmagi:] aaasrpkf aarpaa
Innenfor/innenifra?navet/?novet [eller:?nålen].
Jeg [=runeristeren] [heter] NaudigastiR [=”Nød-gjest”];
Jeg [kalles] Jerven.

Nedenfor kan du logge inn på Knirks fire siders rapport:
http://www.khm.uio.no/forskning/publikasjoner/runenews/hogganvik/report-2.pdf

Denne bloggeren er overbevist om at Knirk og hans eksperter flere steder bommer på tolkningene. Som jeg har skissert i bloggen ”Kongsgården på Agder”, må steinen være reist av personer i den sentrale makteliten på Agder. En elite som nok kunne mønstre ledere med opp til 20 års erfaring fra militærlivet i de romerske legionene og i den romerske krigsflåten. Jfr Jørgen Ilkjærs tolkning av funnene i Illerup.

En gjennomgang av inskripsjonen på Hogganviksteinen

Kommentarer til linje a)

[s]kelbaþewas s^tainaR aasrpkf , tolker Knirk slik:
Skelba-þewaR’s [“Skjelvende-tjeners”] stein [=(grav-) minne].

Runen "elger" skrives som R i det latinske alfabet. Lydverdien er stemt s, nesten tilsvarende z. Runen "thurs" skrives þ. Lydverdien er th. Mer om de eldste runene her: http://www.arild-hauge.com/runics.htm

Det første ordet er enten skrevet som kelbaþewas eller som selbaþewas. NB! Ikke skelbaþewas slik Knirk framstiller det. Problemet er om den første runen, som fremstår som en tydelig k-rune, opprinnelig har vært skrevet som en s-rune. Det kan godt ha stått en s-rune der, men da må vi forutsette at den senere har fått slått bort den øverste "kvisten".

Bilde av Hogganviksteinen med rødfargede runer
:http://www.khm.uio.no/forskning/publikasjoner/runenews/hogganvik/red-rune.jpg

Knirk skriver at kelba ikke gir noen mening i germanske språk, og at selba, i betydningen selve, ikke er en mulig løsning: “Thus selba- (“self”) does not seem to be a possible reading”.

Jeg tror selbaþewas skal leses som to ord: selba þewa-; selve þewa-. Hvem var så denne ”selveste” Thewa-? Kan han ha vært tjener eller trell? Neppe...

Kanskje finner vi svaret i Bjorvand & Lindeman's bok "Våre arveord - Etymologisk ordbok", heretter omtalt som B&L, under oppslagsordet ”tirsdag”. Der står det å lese i petitavsnittet:

"Gudenavnet *teiwa- m. forekommer etter alt å dømme i innskriften på bronsehjelmen fra Negau i Steiermark. Innskriften, som kan dateres til 150-100 f. Kr, inneholder – etter navnet Harigasti, Hær-gjest - også formen Teiwa”. I følge Ottar Grønvik er Teiwa å oppfatte som et vestgermansk nominativ > germ. *teiwaz.

Germanske *teiwaz har gitt urnordisk *tíwa- og norrøne Týr, gen. Týs. Genitiv av det gamle navnet på soldatguden *tiwas- , kommer så til anvendelse i urnordiske *tiwas-dagaR, tirsdag. Jfr *teiwas-stainaR.

B&L s. 941, peker også på at germanske *teiwa- i indoeuropeisk grunnform, deywós, betyr ”den lysende, himmelske”. Guden står som "den himmelske" i motsetning til mennesket som i indoeuropeisk bl.a. ble betegnet som "den jordiske".

Reflekser av deywós fins også i latinske deus m. ”gud” vsa. divus, ”guddommelig”. I århundrene rundt Kristi fødsel kan Deywós ha fremstått som "Gud par excelence", selveste skaperguden.

Mer om Týr og soldatguden Ull i bloggen Sørvestrikets historie side 5 og 6

"Overskriften" på Hogganviksteinen blir da: Selba þewas s^tainaR.
Selveste Týs stein, eller Selveste solgudens stein.

De åtte siste runene på linje a) aaasrpkf velger Knirk å rubrisere som "alphabet magic" fordi han kan fastslå at "the sequence makes no sense linguistically".

Kommentarer til linje b)

b. aarpaa inana naloR/naboR/(nawoR), tolker Knirk slik:
Innenfor/innenifra?navet/?novet [eller:?nålen].

De seks første runene, aarpaa, på linje b) har Knirk også rubrisert som "bokstavmagi".

Den lingvistiske delen på linje b) blir da: in-ana nawoR, dvs. in-ana nawos.

(Runen w fremstår som runen l hvis den har fått slått av en kvist).

Den germanske preposisjonen *in betyr i eller inn. In kan også reflektere adverbet inne. Germ. *ana, betyr opp eller på. Ordet reflekteres i norr. an og i engelske on. Sammenstilt kan vel in-ana best tolkes som inne på.

"Nawos" , antar jeg å være en urn. form av lat. navis -> navigare; styre båten. Verbet å navigere er avledet fra latin av ordene navi- som betyr skip og -gere som betyr å lede.

Navigare necesse est, vivere non est necesse. “Det er nødvendig å seile, ikke å leve”. I følge Plutarch er dette sagt av den romerske general og konsul Pompejus den store da han under en storm beordret sjømenn til å seile korn fra Afrika til Roma.

Mer om de indoeuropeiske røttene til *navi- og *nau- i kommentarene til linje c) nedenfor.

Nawos blir da å oversette til han som styrer båtene, og in ana nawos blir bokstavelig å oversette som han som styrer båtene (inne) på havet.

Utrykket "inne på havet" klinger unektelig rart i våre ører. Men det behøver ikke å ha vært slik da runene ble risset. I forbindelse med at vikingene begynte å erobre åpne havstrekninger, fortrengte nyordet "hav" det eldre ieur. ordet mare. (Jfr marebakke, og norr. Vestmar, Vesthavet og lat. Mare Mediterraneum, Middelhavet).

I følge B&L er det særgermanske ordet "hav" etter alt å dømme identisk med norr. haf som betyr opphøyning eller hevelse. Jfr også Falk & Torp: Etymologisk ordbok, s. 276.

Som følge av jordens kuleform vil åpent hav alltid ha en konveks form. Dette så vikingene våre når de rodde over Kattegat på vei fra Göta älv til Limfjorden. Først når de var kommet på toppen av "hevelsen" - omtrent ved Hlesey- kunne de se Jylland. Utrykket "inne på havet" kan på 300-tallet hatt samme mening som når vi i dag sier "inne på heia". Men dagens oversettelse må bli (ute) på havet.

Ifølge Knirk kan inana tolkes som "innenifra". Han som navigerer "inn (i) fra" havet, gir også en grei tolkning av inskripsjonen på linje b).

Et tolkningsforslag til linje b) er da:
in ana nawoR, (han som) styrer båtene på havet.

Sammenlign religiøsiteten i dette hedenske utsagnet med den religiøsiteten som reflekteres i sangen: Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når han styrer båten, så går det så bra, ...

.

Kommentarer til linje c)

ek naudigastiR, tolker Knirk slik:
Jeg [=runeristeren] [heter] NaudigastiR [=”Nød-gjest”]

Som det fremgår velger Knirk å tolke ordet naudigastiR som et personnavn; NaudigastiR, Nødgjest.
Naud = nød, trengsel, trelldom og gastiR = gjest.

Det må ha stått dårlig til i Halse på den tiden. En kar som heter "Skjelvendetjener/-trell” får reist minnestein etter seg, fordi en kar som heter ”Nødgjest/Trelldomsgjest” beleilig er på stedet og risser inn minneord etter han. Virker det troverdig? Ikke slik jeg ser det. Og enda mindre troverdig blir det hvis vi antar at navnene er kallenavn, eller at de reflekterer yrkesbetegnelser på viktige samfunnsfunksjoner.

-gastiR

Knirk viser til at personnavn med endelsen -gastiR går igjen på mange av våre eldste runeinskripsjoner. Han nevner en rekke eksempler, alle med forskjellig forledd.

Jeg tror forskerne tar feil når de ensidig tolker ”-gastiR” som ”gjest”. I en rekke sammenhenger betyr trolig ”gastiR” soldat. GastiR må da tillegges samme betydning som endelsen i ordet ”marinegast”.

Dette har vi for så vidt allerede sett i innskriften på bronsehjelmen fra Negau i Steiermark. I følge B&L var det der skrevet ”navnet Harigasti, Hær-gjest”. Men den riktige kommentaren må være "profesjonen harigasti, hærgast", dvs. infanteri- eller kavalerisoldat.

Jeg tror nok de fleste soldatene i Østerrike tilhørte hæren. Men slik var det ikke i Hogganvik på 300-tallet. Nabogården Landa, også kalt Londum, vitner om at det var lokalisert en større marinebase der i romertiden.
Se det første petitavsnittet i bloggen Kongsgården – og Hogganvik steinen

*gastiR foreligger også i urn. form - trolig fra 400-tallet - som innskrift på et av gullhornene fra Gallehus i Sønderjylland, i ordet hlewagastiR.

Forskerne diskuterer om hlewa- betyr "ly"/ "vern" / "beskyttelse" eller "ry"/"berømmelse". I dag heller vel flertallet klart mot den første betydningen.

Runeforsker og filolog, prof. Ottar Grønvik fremhever i boka Fra Ågedal til Setre, Oslo 1987, side 162ff, at "hleo-" ofte brukes om den som gir beskyttelse. Uansett passer begge meningene som forledd til -soldat i betydningene forsvarssoldat eller elitesoldat. (Jfr. heimevernsoldat).

I følge B&L er det sannsynlig at den opprinnelige betydning av gastiR var en "fremmed" som enten var vennlig eller uvennlig innstilt. Det passer jo best til -gastiR i betydning -soldat.

I Flatøyrboka er Læsø i Kattegat skrevet Hlesey. Jfr bloggen Vikinger i Kimbreria

Naudi-

Kan så ”naudigastiR” være det gamle ordet for ”marinegast” eller ”båtgast”? Ja, det ser slik ut.

Latinske ”navis” peker i følge B&L tilbake på ”nau” som et indoeuropeisk ord for uthult trestamme, trau. Vi finner ordet igjen i "navigare" - og i U S Navy.

Hos oss finner vi ordet igjen i ”naust”, der nau- står for båt og suffikset –st går tilbake til pregermanske *sto- = stå -> sted. Jfr ordene naust og båtstø.

De gamle romerne brukte betegnelsen ”miglio nautico”. En nautisk mil var trolig den gjennomsnittelige avstanden romerske ”galeier” tilbakela på tusen åretak.

Problemet sjømil utdypes i avsnittet "En viker" i bloggen VIKINGER i ROMERTID

Ek naudigastR kan følgelig oversettes til:
Jeg (er) marinegast / sjøsoldat.

Kommentar til linje d)

ek erafaR , tolker Knirk slik:
Jeg [kalles] Jerven.

Jeg har forstått det slik at det er (selveste) prof. Harald Bjorvand, B'en i B&L, som under tvil, er kommet fram til at Jerven er løsningen, og da som kallenavn.

Jeg tror det siste ordet ”erafaR” bør forståes som to ord: eR og rafaR.

RafaR kan i betydningen refr, ”det rødbrune dyret” stamme fra urnordiske *rabaR som på norrønt er blitt til refr, rev.

Etymologisk må ordet også ha hatt en annen betydning. Trolig har det oppstått som militær slang for latinske ”reverend”, en som fortjener aktelse, respekt, beundring. Tituleringen stammer fra de romerske offiserenes nesegruse dyrking av Mithras, Solgudens sønn, i de tre første århundrene etter Kristus.

Romerne kalte den personifiserte solguden "Sol" (gr. Helios). Mithras, var Sol's sønn. Han reddet verden fra den sikre undergang ved egenhendig å utmatte og felle en villokse, som han så ofret til Sol. Se bloggen Sørvestrikets historie side 6 og 10 ff.

En refr var flaggkommandøren i vikingenes orlogsflåte, Commander in Chief. Men han var også offergode og soldatenes mellommann i Ull-Tyr kulten. Ref 'ens "flaggskip" signaliserte trolig sin rang i flåten ved at det ble montert et vinrankesymbol i stavnen på skipet. Jfr "vinranken" i stavnen på skipet i Oseberghaugen, en haug som etter lokal tradisjon ble kalt Refhaugen.

Her i Norden må også ref 'en personlig ha vist sin rang med å bære en gyllenbrun dusk av en revehale montert på hjelmen, og trolig et gedigent, gyllenbrunt ravsmykke rundt halsen.

Når latinske "rev", av hjemvendte, nordiske legionærer, ble tatt i bruk som offisersgrad i den hjemlige marinen, måtte de finne nordiske symboler for denne rangen. De urnordiske ordene som liknet mest på rev var trolig rabaR = rev (reverumpe), rab =rav og rebling = slyngtråd på plante, jfr sv. vinref. (Se Falk & Torp s. 636, s. 643f og s. 670). Et slikt militært, språklig påtrykk kan ha fremskyndet overgangen fra rabaR til rafaR allerede på 300-tallet. ( Jfr selba > selfa > selve, b>f>v). I Sørvestriket indikerer de mange stedsnavnene med prefikset ”Ref-” at rangen har vært flittig benyttet opp gjennom århundrene.

En "centurion", romersk kommandør for 100 legionærer, bar som en av sine pontifikasjoner en stav som symbolsk endte opp som slyngtråden på en vinranke. Staven kaltes for en"baculus", etter vinguden Bacchus. Staven ble også brukt til å stramme opp udisiplinerte legionærer. Vår nordiske refr nølte neppe med å ta i bruk tilsvarende straffemetode, noe som reflekteres i norr. refsa, dvs. en militær form for kroppslig avstraffelse. Jfr F&T s. 644. De katolske biskopene overtok "baculus" (norr. bagall) som symbol på sin verdighet. Biskopstaven har i Norden gitt navn til "baglerne" og "Boglunga Sogur".

På folkemunne fortelles det at den høvdingen som ble drept i slaget i Hafrsfjord, og som ligger begravd i Skipshaugen på Tregde i Harkmark, ble omtalt som "Ref".

Ref 'en i Skipshaugen var trolig den samme som Torbjørn Hornklove i kvadet fra slaget i Hafrsfjord kalte Tore ”Haklang”. Hakrlang må være et utnavn og ”kjenning” for en lang mann fra Hakrmark. Vi må da anta Hakrmark , etter en senere metatese, er blitt til Harkmark.
”Hornklove” (ravn) omtaler også Luvas (bustehodets) hovedmotstander Kjotve (kjukken) som ”den halsdigre kongen”. Det må da forstås som kjenning for en diger konge fra Halse. (Nese, hals og hake: Lindesnes, Halse og Harkmark). Jfr s. 32 i bloggen Sørvestrikets historie

I England var det slik at kongens øverste ombudsmann i et shire, først ble kalt "shire reeve", en tittel som snart ble sammentrukket til ”sheriff”. Germanske "refa" må i frankiske land blitt til "ge-refa", og senere blitt sammentrukket til "greve”.

Den siste linjen på Hogganviksteinen blir da:

d) ek eR rafaR
Jeg er refr (flåtesjef og gode)

Sammendrag

Den lingvistiske delen av teksten på Hogganviksteinen er slik:

A) selba þewas s^tainaR
.....aaasrpkf
B) aarpaa
.....in ana nawoR
C) ek naudigastiR
D) ek eR rafaR

A) Selve Týs stein (Selveste solgudens stein)
A/B) Bokstavmagi ?
B) (han som) styrer båtene på havet.
C) Jeg er marinegast (sjøsoldat)
D) Jeg er refr (flåtesjef og offergode)


Sluttkommentar

Linje c) og d) kan ved første øyekast virke paradoksale, men det er de ikke. Da den nye forsvarsjefen, generalløytnant Harald Sunde, etter tiltredelsen ble intervjuet på NRK, uttalte han: ”Jeg er først og fremst soldat”.

Steinen har trolig stått på en stor, åpen plass og markert marinens gamle kultsted. Dvs. det stedet hvor de til Ull /Tys ære, gjennom rituelle handlinger ledet av ref 'en /goden - handlinger som fortsatt reflekteres på latinske lands tyrefekterarenaer - avlivet en viril okse. Deretter ble oksen tilberedt og spist i et stort, felles festmåltid.

Den gyllenbrune fargen til rev og rav symboliserte Ull/Týr. På en del foto av Hogganviksteinen fremstår også den i rustrøde fargesjatteringer. (Se ovenfor). Hvis det er riktig, er det neppe tilfeldig.

Se bloggen Sørvestrikets historie fra nederst på s. 5 og på s. 6.

..

Bildetekst: En gyllenbrun tyr for Týr? Legionærenes dyrking av Mithras, solgudens sønn, og vikingenes dyrking av Ull/Týr, hadde mange likhetstrekk, bl.a. okseofring.

.

Etterskrift 15. nov. 09

þewas - tjener eller Týr?

Trolig finner vi en direkte parallell til runeinnskriften på Hogganviksteinen på et forgylt sverdskjedebeslag i sølv funnet i Bergakker, Gelderland, Nederland. Runeinnskriften er fra 400-tallet og dr. Bernard Mees har transkribert innskriften slik: haþuþȳwas ann kusjam logūns. "Haþuþȳw's. I (he?) bestow(s) a brand (sword) upon the chosen".

I boka Nordsjøens konger, år 250 - 850, s. 33, finner vi denne tolkningen av inskripsjonen: "Haeþewas eiendom, han skjenker sverd til sverdkjemperne".

Prefikset hae-/haþu- må her stå for høy-, jfr norr. hãtid, høytid. Trolig kan innskriften også oversettes slik: Haþu;þȳwa; Den høyeste Gud (Teiwa/Týr) skjenker (byr på) sverd til de utvalgte.

På et skjoldhåndtak av sølv, funnet i Illerup og trolig fra tidlig på 200-tallet, er der risset inn runer, som lest fra høyre mot venstre, blir transkribert til laguþewa. I følge Jørgen Ilkjær må eieren av skjoldet ha tilhørt den absolutte eliten, "ti på topp", i den norske invasjonstyrken. Jeg antar at lagu- her må forståes som flertallsform av lov, "rettsregler", og at -þewa står for -theiwa, Tyr. Lagutheva kan ha vært et tillitsverv eller en ombudstittel for en lovsiger, her kanskje en spesialist på marinens egen "vikinglov". Se avsnittet "En viking" i bloggen: VIKINGER i ROMERTID

Betegnelsen på slike verv kan så gå over til å bli personnavn. Det var det som skjedde med kongenavnet Harald, egentlig "hær-ealdor", dvs den kommandøren som har høyeste senioritet. Det tilsvarer f eks rangen rafaR (Refr) i Halse, eller Primus Pilus; den høyest rangerte centurion i en romersk legion.

Poenget med disse utredningene er å vise at þewa på de eldste runeinnskriftene trolig har hatt en annen betydning enn tjener/trell. En mulighet er f.eks at tiwa ble oppfattet som soldatenes /offiserenes gud, og at en "tiwas-mannR" var en innsvoren yrkessoldat /-offiser. Jfr petitavsnittet om "orlog" på s. 14 i bloggen Sørvestrikets historie

GastiR - gjest eller gast/soldat?

Den høye går også igjen på andre runeinnskrifter hvor den eldste futharken er i bruk. Ottar Grønvik har feks. tolket forleddet hã- , i den transkriberte innskriften hãkuþõ på runesteinen i Noleby i Västergötland og likeens innskriften hãborumR på runesteinen på Stentoften i Blekinge, i den retning.

Grønvik peker på at det urn. *hauha- "høy" i en del sammensetninger opptrer i formen hã-, høy-/fornem-. Hãkuþõ betyr da fornem kjenning, og hãborumR den høyes sønner, (de høybårne?). Så kan det diskuteres om det er Týs- eller Odins sønner runerisseren har tenkt på. Grønvik holder på Odin, jeg tror mer på at i sen romertid var *tiwaR dyrket som "Gud par excelence". Jfr også B&L, s. 421.

Guden Odin må, etter mitt syn, anses som frankertidens "fornyelse" av romertidens soldatgud Ull. (Romernes Mars Ultor). Jfr Ull > Ollin > Oddin > Odin med stedsnavnet Ulland > Uddland > Udland. Etter en noenlunde tilsvarende utvikling er Týr blitt "fornyet" til frankertidens Tor. (Innfallet med Odins ravner må utvilsomt reflektere ravnens sentrale rolle som gudenes sendebud i mithraismen).

Transkripsjonen på steinen i Stentoften begynner slik: NiuhãborumR, niuhagestumR. Det må da være rett å dele opp innskriften noe mer: Niu: hãborumR, niu: hãgestumR. Grønvik tolker dette slik: Til ni hã-sønner, til ni hã-gjester.

Etter min mening kan det også tolkes slik: Til ni Týr-sønner, til ni høyt rangerte soldater. (9 høyborne = 9 offiserer). Trolig er det de samme ni som tiltales to ganger. (Jfr "Ek naudigastiR", "Ek rafaR").

Den vanlige oversettingen: Ni bukker og ni hingster, bør få en sidestilt tolkning. Det går godt an å leve med en slik usikkerhet.

Se : http://www.arild-hauge.com/danske_runeinnskrifter1.htm

Se også omtalen av stormannsgården ved Tissø (Týssjø) i Danmark, i siste avsnitt i bloggen Kongsgården – og Hogganvik steinen

.

Etterskrift 1. mars 2010

Snorre forteller i Olav Kyrres saga: "Kong Olav hadde hundre hirdmenn og 60 gjester og 60 huskarer som skulle føre til kongsgården det som trengtes, og gjøre andre ting som kongen ville". (Se Snorre Sturluson: Kongesagaer. Gyldendal/ Bokklubben 1979, side 550).

I en fotnote kommenterer redaktørene Hødnebø/ Magerøy* dette slik:
"Gjester var en korporasjon av kongens huskarer. De stod utenfor hirden, og var mindre ansett enn hirdmennene, men mer enn de vanlige huskarene. Gjestene ble brukt i farlige ærender, især ved utøvelse av straffer eller i andre saker som nå ville sortere under politiet".

Klarere kan det vel ikke sies: Gjester/gastir var en skvadron profesjonelle soldater. De var med i kongens "lid" når han reiste rundt i de veitsler stormennene stelte til for ham. Gjestebetegnelsen hadde derfor et klart ironisk tilsnitt.

* Finn Hødnebø (1919 - 2007), var norsk sprogviter og professor ved Nordisk Institutt, Universitetet i Oslo. Hallvard Magerøy (1916 – 1994) var norsk filolog og professor i islandsk ved Universitetet i Oslo.

Se også http://no.wikipedia.org/wiki/Hird_og_hirdmenn

..

.Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net

VIKINGER i ROMERTID

Etymologisk nytolkning av ordet ”viking”


Innledning

I denne bloggen vil jeg utdype den hypotese jeg framsatte om opprinnelsen til ordet viking i ”Stavangeren”, medlemsblad for Byhistorisk Forening, Stavanger, Nr. 3, 2008. Min hypotese
fører vikingbegrepet tilbake til romertiden, og bryter derfor med dagens forståelse av ordet.

Hva er så dagens forståelse av ordene viking og vikingtid?


Viking i Wikipedia

”Vikingene, norrønt víkingr, var mennesker fra området som i dag kalles Skandinavia. I den sene jernalderen deltok vikingene i landnåm, plyndring, militære ekspedisjoner og handelsvirksomhet langs kyster og elver vestover, sørover og østover i Europa fra omkring år 800 og frem til slutten av 1000-tallet. I samtiden var ordet viking reservert for personer som dro på oversjøisk hærferd”

Om den etymologiske tolkningen av ”viking” står det videre:
”Betydningen av ordet «viking» er uviss. Tre teorier er lansert for å forklare ordets opphav. En teori går ut på at uttrykket å reise ut i viking, kommer av at de seilte ut fra en vík (bukt) mens andre vil knytte det til landskapsnavnet Viken som var det gamle navnet på kysten ved Oslofjorden. Ifølge den danske historikeren Else Roesdahl er det et vestnordisk ord som betyr noe i retning av «en som kjemper til sjøs», «sjørøver», «hærferd til sjøs» eller «herjing»”.


Viking i Store norske leksikon

Etymologi: norrønt víkingr
”Viking, ord brukt om nordisk handelsmann, landnåmsmann eller sjøkriger som ca. 800–1050 deltok i handelsferder, landnåm eller plyndringstokter til en rekke land i Vest- og Øst-Europa. Sekundært er det blitt brukt med betydningen røver.
Opprinnelsen til ordet er usikker. Ifølge én forklaring skal det være avledet av vík, bukt, og kanskje ha sammenheng med landskapsnavnet Vík (Viken, dvs. kystområdene på Øst- og Sørlandet). Betydningen blir da 'mann fra Viken'.
En annen forklaring er at ordet er avledet av det norrøne verbet víkja, dra bort på langferd. En viking skulle i så fall være 'en person som reiser ut”.

Store norske legger til at både arkeologien og historievitenskapen regner vikingtiden fra ca. år 800 - ca. 1050.

Bildetekst: "Vikingtidens" røverskip hadde stor fleksibilitet. Om nødvendig firte de råseilet og tok årene fatt.


Viking i Etymologisk ordbok

Bjorvand & Lindeman skriver i ”Våre arveord / Etymologisk ordbok”, Oslo 2000, følgende:
”Til tross for at ordet viking har vært grundig behandlet en lang rekke ganger, kan man ikke si at det foreligger en fullt ut akseptabel løsning på de problemene som knytter seg til dets opphav”.

Og de fortsetter slik:
”De fleste forskere har på ulik vis satt viking i forbindelse med verbet víke (norr. víkja osv.) og dets avledning vik f. ”bukt, fjordarm” (norr. vìk osv.)”. Men det hersker ulike oppfatninger også omkring de semantiske og formale detaljene ved dette slektskapet”.

Etter en grundig gjennomgang, blant annet av ordets forekomst ”i diktet Widsith”, konkluderer de slik: ”Det er i første rekke analysen av de semantiske og faktiske, historiske forholdene omkring viking -betegnelsen som gjør en entydig etymologisk bestemmelse av ordet vanskelig”.


Foreløpig oppsummering

En foreløpig oppsummering blir da at dagens forskere er enige om at Vikingtiden varer fra ca 800 – 1050. Den etymologiske forklaringen på ordet er enten ”uviss”, ”usikker” eller ”vanskelig å bestemme”.

Det er likevel framlagt tre/fire teorier om ordet viking:
1) En som seilte ut fra en vík (bukt).
2) En som kom fra landskapsnavnet Viken.
3) En som kjempet til sjøs (Else Roesdahl).
4) En som drar bort på langferd (avledet av det norrøne verbet ”víkja”).

Jeg tror redaksjonen i Store norske kan ha snust på løsningen med verbet ”víkja”, men de tolket det feil. Det samme gjør, etter mitt syn, Bjorvand & Lindeman. Løsningen på vikinggåten ligger hos dem, men da under oppslagsordet ”uke”.


Roerne i romertid

Det er vel kjent at nordboerne ikke brukte seil på skipene sine i romertid. Det kjente skipet fra skipsgraven til hertugen i Sutton Hoo, som riktignok er datert til begynnelsen av 600-tallet, hadde plass til 20 x 2 = 40 roere. Slike båter ble i frankisk tid kalt “tjuesesser” (20- tofter).

Analyse av Illerupfunnet indikerer at dette kan ha vært standardstørrelse på de sørvestnorske orlogskipene allerede i romersk tid. (Jfr. bloggen ”Sørvestriket” s. 1 og 10).

Stedsnavnet "Sutton Hoo" antar jeg stammer fra norr. "Sjautjan Hoog"; sytten hauger. Navnet må i så fall blitt etablert før den siste haugen, den attende, kom til.

Nye analyser av skipsgravene på Karmøy kan indikere at overgangen fra roskip til seilskip skjedde i siste halvdel av 700-tallet. Dette er nå kommet fram i forbindelse med den sensasjonelle dateringen av Karmøy-skipene og Osebergskipet.

Da seniorforsker ved Nasjonalmuseet i København, Niels Bonde, arbeidet med å tidsbestemme de tre Karmøy-skipene våren 2009, sammenliknet han årringmønsteret på trevirke fra disse skipene med mønsteret på trevirke fra Osebergskipet. Det ble full klaff med samsvar i mønsteret. Trevirket i Osebergskipet kom fra samme vekstsonene som trevirket i Karmøy-skipene. (Se bloggen ”Mysteriene på Oseberg”).

Fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar, kommenterte dette på sine bloggsider: ”Storhaugskipet fra 770-årene er det yngste rene roskipet vi har kjennskap til, og det er altså bare 40 år eldre enn Osebergskipet, som er det eldste egentlige seilskipet. Utviklingen fra årer til seil må ha foregått nettopp i denne perioden…”

Konservatoren har vel her et litt for smalt grunnlag til å trekke en slik konklusjon. Råseilet kan være tatt i bruk andre steder i landet, for eksempel på Agder og Jæren, flere tiår før det 26 meter lange ”roskipet” i Storhaug ble bygd. Det avgjørende kan være den oppgaven båten var tiltenkt og hvilke farvann den da skulle operere i, eller om det ble for vanskelig for karmøykongen å bryte med ættens hundreårige tradisjoner med roskip. Jfr overgangen fra seil til motor.


Jeg har tidligere pekt på at våre vikinger i romertiden avsto fra å ta i bruk mast og seil fordi det ble for tungt å frakte det med seg når de skulle ro sine fullastede 20-sesser opp til garnisonsbyene ved Rhinen og Mozel.

I frankertiden gikk derimot eksporthandelen mellom de såkalte ”–vic” byene. Det var byer som omkranset Nordsjøen på 700-tallet. Gode eksempler er Qentovic i Frankrige, Vijk bij Duurstede i Nederland, Lundenwic og Eoforwic i England.

På den tiden var det slutt på å ro opp elveløp på lengde med ”halve Europa”, og da var sørvestingene raske med å reise mast og heise seil. (Jfr bloggen ”Sørvestrikets historie” s. 24 /25).

Endelsen vic stammer trolig fra latinske vicus (plural vici); en sivil handelsby, egentlig kjøpmannsforbund, utenfor et romersk fort. Betegnelsen kaupang er en direkte norrøn oversettelse av latinske caupo (= vinhandler) og angõ = snører sammen, forbinder, (jfr lat. angina). Direkte oversatt betyr kaupang; vinhandlerforbund. Etter hvert fikk det betydningen "kremmersted". Jfr. kaupangen i Tjølling. Ordet kaupang er et godt eksempel på at vikingene tok med seg romersk handelsterminologi hjem til Norge.

En viker

For at ikke roerne skulle utvikle “skjev” muskelmasse og kroppstruktur, måtte de med jevne mellomrom skifte side i båten. Vi må derfor anta at de to som satt på samme ”tofte” regelmessig skiftet plass med hverandre. Vanligvis har vel skipet lagt til lands og kombinert vekslingen med en spise- og hvilepause, men på åpne havstrekninger har vekslingen foregått i rom sjø.

På norrønt må de ha kalt et slikt roerskifte for å "vika sjóvar". Det er stort sett enighet om at det norrøne ordet “víka”, som betyr ” skifte, veksle”, også har gitt navn til “viku” eller “veke“. (Jfr Prøysens vise om ”blåklokke-vikua”).

Norrøne vika + gen. sjóvar, sjós (av sjór, sjø) betyr også ”sjømil”. Bjorvand & Lindeman forklarer uttrykket slik: ”Man har her gjerne tolket ”vika” som ”skifte av roere”. Selv tror jeg en mer presis tolkning er ”roerskifte”.

Keiser Augustus kalte sine soldater for miles. (Jfr. militaris, militær). Etymologien er usikker, men at nordiske legionærer blandet miles sammen med lengdemålet en romers mil, er lett å forstå. En milepæl (av lat. milliarium), også kalt milestein eller milestolpe, er et gammelt veimerke som stammer fra en romersk mil og skyldes at romerne i antikken stilte opp steiner ved de romerske veiene for å markere distansen 1000 pass, lat. mille passi. En pass var to skritt, tilsvarende ca. 1,48 meter. Merkingen har trolig hatt å gjøre med økter og hvilepauser. Disse steinene ble siden kjent som milepæler.

Bilde: Romerske milepæl nr IIXXX (28). Milepælene, kunne som denne, også være en "skrytestein" over keiserens utmerkelser.

På samme måte som romerske infanterisoldater, miles, fikk navn fra mile, dvs. avstanden mellom to rasteplasser på landeveien, ca 1482 meter, har nordiske marinesoldater, vikinger, fått navn fra "en viking", dvs. avstanden mellom to sideskift på havet (mellom to vika sjó).

Vi kan trolig anta at det var vikasjó etter tusen* åretak. I strøm- og vindstille må den avstanden de da hadde tilbakelagt, i snitt blitt målt til å utgjøre en sjømil, dvs. 1852 meter. En "viking" (=sjømil) tilsvarer da den avstand som tilbakelegges på sjøen etter ca. 2 timers roing med 3 knops fart.

*Germanske hundre var 12 x 10 = 120. Germanske tusen var derfor 12 x 100 = 1200, slik at pausen og skiftet egentlig kom først etter ca 1200 åretak. Tallordet tusen, norr. þúsund, er trolig en sammentrekning av dus-hund, dvs. dusin-hundre, 1200.
De gamle romerne brukte betegnelsen ”miglio nautico”. En nautisk mil var trolig den gjennomsnittelige avstanden romerske ”galeier” tilbakela på tusen (1000) åretak.
.


Uke
.
Men hvordan kan det norrøne verbet ”vika”, (veksle, skifte side) ha gitt navn til uke/ veke dvs. ”tidsavsnitt på (fem) sju døgn”?

Etter mitt syn skyldes det at roerne, når de hadde landligge ”hjemme” i forlegningen, vekslet side på þváttdagr, lørdag. I marinens militære slang har så tidsperioden mellom vekslingene blitt omtalt som “vika”, en benevnelse på tidsavsnittet som også resten av det norrøne samfunnet har tatt i bruk.

Den romerske uken var fra andre århundre e Kr et tidsavsnitt på 7 dager. Jfr lat. septimãna, uke. Ordet er sammensatt av septi; sju og mãna; dager. Norr. vika sier ikke noe om antall dager i tidsavsnittet. I følge Store norske var den norrøne uka på 5 dager (fimter).

Lørdag het på norrønt þváttdagr, tvettedag, dvs. vaskedag og laugardagr vaskedag, badedag, av laug bad, badevann, vaskevann. Trolig er det etymologisk sammenheng mellom ”laugr”, vaskevann og ”laukr”, løk. I oppvarmet vann gir løkskall en gyllenbrun farge til vannet, en farge som så smitter over på brukerens hud og hår.

I følge den romerske “historikeren” Plinius brukte germanerne “sebum”, et ord han har fått fra gammelengelsk “sâpe”. Sâpe var kokt på askelut og sauetalg og tilsatt et fargestoff som tonet håret rødbrunt. Gammelengelske “sâp” betyr “rav”, som også er et rødbrunt stoff, og som av etymologer knyttes til “rev” som “det rødbrune dyret”. Vikingene elsket ravets og revens farge. Trolig fordi fargen symboliserte soldatguden Ull. (Jfr bloggen ”Sørvestriket” s. 15).
.

Kasernen - et skip


Utgravingen på Forsandmoen viser at det der, i romertiden, ble bygd kaserner som hadde nøyaktig samme lengde som dem som stod i London, nemlig 100 romerske fot. På Trelleborg i Sjælland, ble det noen århundrer senere, i Harald Blåtanns regjeringstid, oppført 16 militære bygg med en lengde på 100 romerske fot.

.

Bilde: Vi ser her "arkeologiske avtrykk" etter to av de 16 skipformede kasernene på Trelleborg. En rekonstruert kaserne vises i bakgrunnen.


Slike bygg rommet førti mann. Førti mann fylte også åreplassene i en 20-sesse.Vi vet at kasernene på Landa og på Trelleborg var bygd med langsider som buet noe utover. Husene var derfor bredest på midten. Arkeologene har fundert på hvorfor de ble bygd slik, og konkludert med (1) at det styrket bygningskonstruksjonen og /eller (2) gav mer gulvplass rundt den åpne gruen i midten av bygningen.

Jeg tror derimot at poenget med de buede langsidene var at bygningen skulle illudere et skip. Det er et faktum at marinesoldater fortsatt bare oppholder seg på skip, enten de er til vanns eller lands.
Den eldgamle marine vegringen mot å bo i ”hus”, er trolig også grunnen til at marinen foretrakk å bruke betegnelsen ”londum” (etter Londinium, romernes navn på byen London) - i stedet for hærens (infanteriets) betegnelse ”huseby” - som benevning på sine forlegningssteder i romertiden. (Londum -> Landum -> Landir -> Landar -> Landa).

Den “ferskingen” som – da de ankom hjemmehavna – hadde blodslitt med den bakerste åren på “styrbord“ side, sov trolig på brisken, på høyre hånd nærmest inngangen. Og den “superveteranen” som nå og da måtte ta et tak med åren lengst fremme på babord side, sov i køya på venstre hånd innerst i forlegningen.

Men ombord på båten hadde ingen faste plasser. De to ”toftekamaratene”, vikingene, skiftet plass seg imellom for hvert sjømil, og det ser ut til at de fortsatte med den ordningen også når de var ”ombord på kaserneskipet”.

På Landa er det funnet merker etter skiller med ca 1 meter mellomrom på langsidene. Det har vært antatt at skillene var brukt til båser for storfe. Men trolig er det skiller mellom roerne som sov på ”floren”, dvs. brisker på tregulv. Soveplass til 40 mann krevde da ca 20 meter ”florplass” på hver side i skipet. (Om floren, se "Sørvestriket" s. 21).
.


.
Bildetekst: Kaserne på en av de danske "trelleborgene".
Bygningens bueformede vegger og møne minner unektelig om et hvelvet skip.



..

I en kaserne på 100 romerske fot, vil det da være fem meter fri plass i hver ende til lagring av våpen og annet utstyr. Jfr bildet fra Trelleborg.

En annen referanse til marinens sterke påvirkning i samfunnet, er at hovedrommet i en større bygning fortsatt kan omtales som “skip”, for eksempel kirkeskip.

Men det er feil å bruke uttrykk som “3-skipet bygning”, eller å si “hovedskip” og to “sideskip” om strukturen i de gamle stavbygningene, eller i Stavanger Domkirke. For mannskapet som oppholdt seg i på kasernen, var det kun ett skip med to skipssider.

.
Ukeskifte

At de profesjonelle roerne måtte vika sjô på havet er lett forståelig. Men hvorfor beordret offiserene også en slik sideveksling i ”kaserneskipet”?
Det er en kjensgjerning at smittsomme sykdommer dreper langt flere soldater enn krigsmotstandere. Renslighet og orden har derfor alltid vært et “must” i militære forlegninger.

Vi må anta at det var ”puss” hver þváttdagr, vaskedag. Da måtte floren, trebrisken i den ”båsen” de var tildelt, og alle militære effekter presenteres renvasket og nypusset.

Ved å holde på den rutinen at de to ”toftekameratene”, eller ”vikerne”, måtte ta med sitt fremlagte pikk pakk og skifte side så snart inspeksjonen var over, lå det derfor en innebygd en forsikring om at 1) ingen ”grodde fast” på et sted, og 2) at rengjøringen ble gjort grundig og skikkelig. Det var jo ”bestekameratene”, de to som kjempet side ved side når de var i strid, som skulle bytte plasser. Og, var det en prikkfri presentasjon, fikk de kanskje “landlov” resten av weekenden.

Funnene i Illerup av blant annet en mengde kammer og tannpirkere, viser at hver enkel marinesoldat var personlig opptatt av å presentere seg hygienisk og velfrisert.

.

En viking

Det er rimelig lett å forestille seg at de garva nordiske skipsoffiserene på sitt vis tok etter romerske centuriones omtale av mannskapene sine som miles (egentlig avstanden mellom to pausesteder på landeveien). Snart ble det vel vanlig at orlogoffiserene omtalte, i det minste den yngre garden av mannskapene sine, som vikinger (egentlig avstanden mellom to pauser -sidevekslinger - på sjøen). Da seilet ble tatt i bruk, måtte begrepet viking som avstandsbetegnelse på sjøen, gi tapt for begrepet nautisk mil. Men det levde videre som betegnelse på nordiske marinegaster.

Dette er da min forståelse av den etymologiske bakgrunnen for at våre roere, de profesjonelle marinesoldatene på nordiske orlogskip, ble kjent som vikinger allerede i romertiden.

Disse roerne, de ekte vikingene, må historisk sett ha vært de beste profesjonelle, elitesoldatene Norden har framvist. De må ha vært store og velernærte på proteïnrikt lammekjøtt, og med sine topptrente, svulmende armmuskler, kunne de spenne buen hardere og kaste spydene lengre enn de romerske elitesoldatene.

Som vi har sett, bør derfor vikingtiden primært knyttes til den tiden da skipene ble bemannet av roere. Da seilet ble innført i frankisk tid, trolig en gang i siste halvdel av 700-tallet, hadde mannskapene knapt nok behov for å skifte side i åpen sjø. Da var, i streng etymologisk forstand, vikingtiden over.

At historikere i dag bruker betegnelsen “vikingtiden” utelukkende om tiden etter at seilet ble tatt i bruk, blir derfor et paradoks og bør endres. Vikingene var ikke infanterister eller bønder på røvertokt, men betegnelsen på de profesjonelle nordiske marinesoldatene som i romertiden rodde 20-sessene på de europeiske vannveiene.

Men før den endelige konklusjon trekkes må vi, på linje med Bjorvand & Lindeman, ta en kikk på omtalen av vikinger i Widsith.

.

Vikinger i ”Widsith”

I det gamle engelske poemet “Widsith”, som trolig er diktet ved hoffet i East-Anglia en gang på 600-tallet, men først nedskrevet på gammelengelsk en gang på 900-tallet, finner vi den eldste, skriftlige forekomstene av ordet viking.

I en oversikt over Europas herskere og folkeslag står ”wicingas” nevnt blant 10 sikre folkenavn. Etter flere forskeres mening, tyder det på at vikingene også ble oppfattet som et folk, og da trolig som en stamme som hadde sine røtter på nordkysten av Skagerrak, et kystområde som ble kalt Viken.

Dette synet styrkes tilsynelatende ytterligere ved at Widsith forteller at Hrothwulf og Hrothgar, onkel og nevø, holdt den lengste freden, siden de klarte å drive tilbake ”wicinga cynn”, dvs. vikingenes etterkommere.

I linje 80 omtales det også at en viss ”høvding” har oppholdt seg blant “lidwicingum” (lid = livgarde).

Om disse forhold skriver forfatterne av ”Våre arveord” at det ser ut til at betydningen av viking som ”en som farer til sjøs, sjøkjempe, er av yngre dato. Etter hvert får ordet en mer og mer negativ betydning og blir betegnelse på sjøkrigere, røvere og ransmenn fra det nordiske området”.

I frankertiden ca 550 – 900, var det slutt på at marinesoldatene, ved oppnådd pensjonsalder, tok land på de karrige kyststripene i Agder og Jæren. Veteranene hadde fått smak på det gjestmilde landskapet i Normandie og rundt Irskesjøen. Der ryddet vikingene seg plass, bygde hus og odlet jord. Tusenvis av "sørvestnorske stedsnavn" vitner fortsatt om dette.

At naboene oppfattet første generasjon av disse innvandrerne som ”wicinga”, er ikke egnet til forundring. Det er heller ikke det forhold at de omtaler deres etterkommere som ”wicinga cynn”.

For øvrig godtgjør omtalen av en gruppe vikinger som “lidwicingum” at vikingbegrepet hadde et klart, militært tilsnitt.
.


Konklusjon

Ordet viking har sitt etymologiske utspring i norr. "vika" i betydningen skifte, veksle. Bakgrunnen var at roerne etter en tid (ca 1200 åretak) vekslet side i båten. Avstanden som tilbakelegges mellom to skift er blitt kalt en viking. Roerne er så etter hvert også blitt omtalt som "vikinger". Navneskikken bygger egentlig på romersk militær tradisjon der infanterister ble kalt "miles" etter avstanden mellom to pauseplasser på landeveien.

Skikken med å veksle side tok de også med seg til "kaserneskipet" hvor de vekslet side på "tvettr-" / "laugrdagen". Dette er etymologien bak ordet "viku", nynorsk "veke" og som på dansk/norsk er blitt til "uke".

..
Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net

Denn bloggen ble revidert 26.11.10. Sammenhengen mellom miles og viking er ytterligere aksentuert.

Vikinger i Kimbreria

Sørvestinger i kimbrernes land


Kimbrerere på vandring

Vel ett århundre før Kristi fødsel har kimbreriske folk vandret sørover til Nord-Spania og sørkysten av Frankriket. På veien sørover møtte de teutonerne, en annen folkegruppe som de til tider slo følge med.

De hadde flere sammenstøt med de romerske legionene. Det største nederlaget de påførte romerne var i år 105 f.Kr. i slaget ved Arusio, hvor den romerske hæren skal ha mistet omkring hundre tusen mann.
Tre år senere invaderte kimbrerne og teutonerne Italia, men ble slått av romerne i slaget ved Vercellae. Samtidige kilder angir at ca to hundre tusen germanere falt i slaget.

Hvor kimbrerne kom fra er meget omdiskutert. Folk fra Himmerland, området sørøst for Limfjorden, vil gjerne ha det til at navnet Himmerland stammer fra "Kimbrerland". (J.fr. Johannes V. Jensens novellesamling: "Himmerlandshistorier").

De fleste forskerne mener idag at kimbrerne må ha kommet fra et langt større område enn Jylland. Mest sannsynlig er det vel at de kom fra flere landområder som omkranser Skagerrak og Kattegat.

Å fastslå hvor kimbrerne kom fra er heller ikke så viktig i denne sammenheng. Det viktige er om Augustus og hans samtid mente at de kom fra Jylland.

Greske og romerske historikere og geografer hevder at kimbrerne kom fra den jyske halvøya. På et kart, tegnet i det andre århundre etter Kristus av geografikeren Claudius Ptolemaeus (90 – 168), romersk borger av gresk herkomst, er "Kimbroi" tegnet inn på Nord-Jylland. Den greske geografikeren Strabo (63 f.Kr. - 24 e.Kr) bevitner også at kimbrerne fortsatt eksisterer som en germansk stamme på Jylland. (Den kimberiske halvøy).


Augustus i Kimbreria

Hundre år etter kimbrerenes angrep på Italia, hevdet keiser Augustus at han hadde ført den romerske flåten nord til Kimbria (Cimbrorum), og at det var lengre mot nord enn noen andre romere på den tid hadde satt sin fot.

..

Kanskje var det på turen rundt Skagen at han fikk vanen med å bære en varm, vannavstøtende ullvest under brynja.

Bilde: Augustus kan ha ført sin sjøflåte like nord til norskekysten.

I hvert fall forteller han at: "Kimbere og Karyder og Semnoner og andre germanere fra denne regionen, gjennom sendemenn, tilbød sitt vennskap med han og det romerske folk".

(I " Res Gestae Divi Augusti" som fra latin kan oversettes til "Den guddommelige Augustus’ gerninger" skriver han: "Cimbrique et Charydes et Semnones et eiusdem tractús alií Germánórum populi per legátós amici tiam meam et populi Románi petierunt").

Det fortelles også at utsendinger fra kimbrerne brakte som gave til Augustus det helligste karet (gralen) de hadde i landet, med bønn om vennskap og tilgivelse for deres forfedres illgjerninger mot romerne. Etter at de hadde mottatt Augustus forsikringer om at deres bønn var imøtekommet, reiste de så hjem igjen.

Og hvem vet, kanskje ble det der og da også inngått en ”ull og stål union” mellom romerriket og nordsjølandene. Nordisk ull mot romersk stål. Og kanskje garanterte Augustus allerede da å åpne vannveiene for nordisk ulltransport til de romerske garnisonsbyene.

Bilde: Res Gestae Divi Augusti var en inskription på to store kobberplater som ble slått opp ved inngangen til hans mausoleum i Roma.

.

For soldater oppvokst i middelhavsklima, må livet på grensepostene nord for Alpene vært både rått og kaldt.

Selv om gjennomsnittstemperaturen i Europa var en grad eller to varmere enn i dag, kunne kombinasjonen av vind og regn raskt bryte ned allmenntilstanden blant soldatene. Det er regnet ut at i Augustus regjeringstid mistet 50.000 soldater livet før de nådde pensjonsalder. (Det tilsvarer ca 25 %). Langt de fleste døde av sykdom.

Omtrent samtidig med at romerne utvidet sine grenser nordover til Rhinens vestbredd, oppstod derfor et skrikende behov for regntette, varme plagg til romerhæren. Augustus hadde selv følt behovet på egen kropp, og nå visste han også hvor hjelpen var å finne.


Regntette ullplagg

Nordsjølandene kunne tilby varme, regntette ullkofter som legionærene kunne bære under brynjen. Og ikke nok med det, de kunne også tilby vanntett vadmelstoff til de 8-mannsteltene legionærene brukte på sine ekspedisjoner ute i felten.

I de nedbørrike, kjølige kystdistriktene rundt Nordsjøen, hvor "utegangersau" gikk ute på beite året rundt, var ulla særlig rik på lanolin, en oljevoks som var vannavstøtende. Nå vet vi at de romerske legionærene som var forlagt til grensebyene i de anglo- germanske områdene, bar en slik “ullkofte” over skuldrene. Ja, det fortelles at keiser Augustus selv alltid bar en “ullvest” vinterstid, også når han bodde i Roma.


Romerske stålklinger

Myrfunnene i Illerup på Øst-Jylland, like sør for Himmerland, er trolig rester etter militært utstyr benyttet av en norsk ekspedisjonsstyrke tidlig på 200-tallet. Fordelt på mer enn 40 skip, rodde 1000 sørvestnorske marinesoldater nedover for å herje på Jylland. Funnene viser at de aller fleste ”sørvestingene” var utstyrt med sverd hvor sverdklingene var produsert i Romerriket. Flere av offiserene bar også på andre militæreffekter som stammet fra romersk militærvesen.

Hvorfor brødrefolkene sloss vet vi ikke. Det kan kanskje ha vært fordi jydene hindret gjennomfart i Limfjorden.


Læsø i Det kimbriske hav

I følge Flatøyrboka s. 8 og s. 110 var "Fornjot" stamfar for de kongeættene som rådde i Norge. Han hadde tre sønner. Den første het Le, den andre Loge og den tredje Kåre. Le rådde for vindene, luften, Loge rådde for ilden og Kåre rådde for sjøen, vannet.
Le, som rådde for vindene, bodde på "Hlesey”, en øy i Det kimbriske havet som ble oppkalt etter han. Jfr. Thormod Torfæus (1636-1719) ”Norges Historie”, bind I, s. 310-315, og bloggen "Sørvestriket" s. 28.

I den gamle danske legenden om hundekongen Rakke, utviser risen Le på Læsø en form for statsmannskunst og redder jydene ut av knipen. (Se bloggen ”Hundekonger og rakkesteder”).

Bilde: Satellittbilde av Læsø. Som vi ser ligger øya sentralt på strekket mellom Göta älv og Limfjorden.

I le bak Læsø

Mange av sørvestingenes orlogskip er nok også reddet fra stormvinder ved at de har kommet seg i le bak Læsø og inn til havna i Byrum. Læsø lå sentralt på den eneste åpne havstrekningen hvor roerne en tid mistet landkjenning. Og øya var så flat at en, ved moderat sikt, må ganske nær før den dukket opp i horisonten. Hvor godt måtte det ikke da kjennes, når en etter en strabasiøs rotur, kunne sette føttene på landjorda, fyre opp bål og koke seg varm kveldsmat.

Ordet hle- foreligger også i urn. form - trolig fra 400-tallet - som innskrift på et av gullhornene fra Gallehus i Sønderjylland, i ordet hlewagastiR. Forskerne diskuterer om etymologien bak hlewa- var "ly"/ "beskyttelse" eller "ry"/"berømmelse". Uansett passer begge meningene som forledd til -gastir i betydningene forsvarssoldat eller elitesoldat.

Ja, på mange måter kan våre vikinger ha sett på Læsø som Nordens navle. Den gamle tradisjonen om at selveste Le, vindens hersker og Fornjots sønn, bodde på denne lille øya, understreker den sentrale rollen den må ha spilt for våre forfedre.


Fra Hondvoka til Cologne

I romertiden må Nidelvas utløp ved Tromøy vært det tradisjonelle samlingsstedet for de 30-40 orlogskipene som på forsommeren skulle dra fra Sørvestriket med ullvarer til Romerriket.
Derfra rodde de som armada langs norske- og svenskekysten til Göta älvs munning, for så å legge ut på åpent hav til Læsø i Kattegat.

Fra Læsø gikk turen videre inn gjennom Limfjorden til utløpet i Nordsjøen. Der måtte de nok mang en gang ligge og vente på høvelig vær før de kunne legge ut på det farlige strekket sørvestover langs kysten av Jylland og Frisland til munningen av Rhinen. Et stykke oppe i elva lå den store romerske handelsbyen Cologne (Köln) og ventet. Det samme gjorde den romerske Nordsjøflåten som hadde sin hovedbase der.


Reisen videre står omtalt i bloggen "Sørvestrikets historie". Se avsnittet om "Elvefrakterne" s. 3.

http://finnbringsjord.blogspot.com/2008/09/srvestrikets-historie.html




Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net